hits

Rikke Gunnersen

Mellom linjer og hjerteslag

  • Skrevet: 19.09.2018
  • Klokken: 21:15
  • Kategori: Sykdom

Jeg kan skrive i det endelse, likevel blir det aldri langt nok. Ingenting vil noengang kunne beskrive det godt nok. Det er som dj vu hver gang jeg begynner. Jeg vet s godt, s godt at jeg har skrevet det fr, gjentar hver eneste setning bare med andre ord. Ingen ord blir store nok. Det er som om jeg leter etter svar, etter mening. Mellom linjer og hjerteslag.

Processed with VSCO with b1 preset

Du vet den flelsen du har etter en lang dag p jobb? Den hvor det bare er en halvtime igjen og hvert minutt fles ut som en evighet. Du blir tilslutt helt desperat, ikke sant? Kan du ikke bare f g. Slik fles det, denne hverdagen innenfor disse fire veggene uten distraksjoner, med kun meg selv til selskap. Trygler, trygler om  f litt fri. Leter, leter etter veien ut.

Jeg er redd. Redd for ikke overleve, redd for gjre det. Redd for  sovne, redd for  vkne. Det er som  vkne fra et mareritt og inn i et annet. Jeg kan ikke rmme.

Processed with VSCO with b1 preset

Vi har vrt igjennom dette fr, har vi ikke? I morgen skal vi vkne igjen, vi skal gjre det sammen.

  • Skrevet: 19.09.2018
  • Klokken: 21:15
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 0

Vi liker fordi, men elsker til tross

  • Skrevet: 06.09.2018
  • Klokken: 21:00
  • Kategori: Sykdom

Tenkte, tenke, tenke, og tenke enda litt til, like ubevisst som bevisst. I det siste har jeg viet de fleste av dem til oss mennesker. Reflektert frem og tilbake, gtt i og rundt meg selv. Det er kanskje et faktum at vi mennesker er flokkdyr, men jeg har aldri sett det s tydelig som det jeg gjr n.

Vi strever alle etter ha det godt alene, etter vre nok for oss selv, og det er fult mulig, men kun til en viss grad. Vi er ikke i stand til vre for oss selv det andre er; vi kan ikke pfre oss selv den samme smerten, og vi kan heller ikke gi den samme gleden. Vi har de siste rene fortalt hverandre at vi ikke kan vre noe for andre hvis vi ikke er noe for oss selv, noe som stemmer, men vi kan heller ikke vre noe for oss selv hvis vi ikke er noe for andre. Det er der flokkdyret i oss kommer frem, og vi kan ikke rmme fra det uansett hvor hardt vi prver. Dyr eller ei - vi trenger hverandre. Hvorfor tror du at det gjentatte ganger fles ut som at livet handler om det  finne noen dele det med? Fordi det gjr det. Livet handler om kjrlighet, fra de, fra deg og fra den ene. Delt sorg er halv sorg, og delt glede er dobbelt glede. Det er bare slik det er, uansett hvordan vi vrir og vender p det. Drmmejobben du har jobbet s hardt for og nettopp ble tilbudt betyr overraskende og skremmende lite hvis du ikke har noen  dele det med. Favorittmaten smaker ikke lenger like godt alene som med den eller de som gir den smaker du ikke at visste fantes. 

Processed with MOLDIV

Jeg har forsttt det slik at vi mennesker avhenger av mestring for kunne ha det godt, ved siden av kjrlighet, s klart. Selvflelsen avhenger av det. Mestringsflelse fr vi fra en hel del mer enn vi er vitne om, det er ikke fr vi ikke lenger er i stand til mestre vi forstr hvor viktig hver minste lille flelse av mestring er. Bare det g med spla gir en underbevisst mestringsflelse, for ingenting av det vi gjr er en selvflge, vi er tross alt bare mennesker og ingen av oss overlever. Det er ingen tvil i det at vi kan kjenne mestring alene, for det kan vi, men det vil aldri mle seg med mestringen vi fr p grunn av, rundt og sammen med andre. 

Slik hjernen vr fungerer n trenger vi fremdeles bekreftelser fra flokken vr. Vi er en del av noe, vi er en del av hverandre. Her kommer for eksempel sosialemedier inn, et evig kjr etter vre nok. Jeg har kommet frem til det at vi legger energien vr p helt feil sted, ikke at det har vrt noen hemmelighet, men jeg har ikke helt klart forst det nok til kunne endre p det, fr n. Hvis du tenker deg om, hva betyr det bildet du var s nervs for legge ut i frykt for at det ikke skulle f responsen du nsket, i forhold til bekreftelsene du fr fra noen som str rett foran deg? For meg er det det som betyr noe. De bekreftelsene jeg fr fra noe eller noen som ser meg for den og det jeg er, de som vet hvem jeg er fordi de kjenner meg helt ned til grunnmuren, vet hva jeg er laget av og hva som bor i meg. De bekreftelsene som ikke handler om det bildet som kun fanger en liten del av meg, de bekreftelsene som ikke handler om hva jeg gjr eller ikke gjr, men de bekreftelsene som handler om hvem jeg er, til tross, og det jeg mestrer, til tross. Det er kun de som kjenner meg som kan prelle av hvert hudlag og se rett igjennom meg, det er kun de som kjenner til hvert eneste til tross, og de som ikke gjr det kan aldri helt vite hva som bunner i meg, og derfor kan jeg aldri la meg pvirke av noe eller noen som ikke vet, selv ikke de gangene det er jeg som ikke vet og derfor tviler p meg selv, det er der jeg m finne tilbake til flokken, de som alltid vet. 

Processed with MOLDIV

Jeg kan ikke fortsette  sammenligne meg med noen som str i en helt annen situasjon enn det jeg gjr, for jeg kan kun gjre mitt beste ut i fra min, akkurat som du. Der, der skal og m jeg legge energien min. Vi har gjort det vanskelig for oss selv ved gjre det uoppnelige oppnelig med skyhye krav og forventninger, som p flere mter er bra, men p et tidspunkt m vi ta noen skritt tilbake og huske p at det er det minste som er strst, og at det er det vi tror at er uviktig som viser seg vre det viktigste. Det vre et godt menneske er det som betyr noe for meg. For all del, jeg er ogs bare menneskelig og hper s klart at andre syntes at jeg er vakker, akkurat som at jeg hper at jeg en dag syntes det selv ogs. S klart nsker ogs jeg  vre det mennesket som fr den jobben alle vil ha, og jeg som alle andre nsker gjre det umulige mulig og vre bedre enn jeg kan vre, men alt det ligger p overflaten, det er ikke det som holder meg i live de gangene jeg ikke forstr helt hva jeg gjr her. Det er ikke det som betyr noe de gangene alt har blitt tatt i fra meg og jeg str igjen med ingenting. Det er ikke det som definerer meg som menneske og det som bestemmer om jeg har lyktes eller ikke.

Processed with MOLDIV

Det som holder meg i live de gangene den livlse flelsen av ikke vre noe fyller hvert eneste rom i meg, er det at jeg selv da er noe for andre, slik de alltid vil vre noe for meg uansett hva de mister, det er ikke det de har som gjr de dyrebare, men hvem de er. Slik holder vi hverandre i live, slik gir vi hverandre styrke til  bygge oss sterkere, og tid til vre noe ogs for oss selv igjen. Det at alt kan bli rsket ut av hendene mine, alt utenom flokken, og derfor alt utenom muligheten til vre. At selv p de dagene hvor jeg fler meg uviktig og ubrukelig, og ikke forstr hvordan de orker ha meg p slep, s trenger de meg, akkurat slik jeg trenger hver eneste en av dem. Det er det som betyr noe. Det er det som betyr noe for meg.

Det at foreldrene mine, ssknene mine, og det at vennene mine, de rundt meg ser seier der jeg ser tapte kamper, fordi de velger se mennesket det gjr meg til, i stedet for alt det jeg ikke er, det handler det om for meg. Det at mennesket jeg ender opp med  dele livet sammen med nsker vise meg frem til hvert menneske vi mter, og nesten sprekker av stolthet fordi han liker meg fordi, men elsker meg til tross, det handler det om for meg. Det vre for andre de gangene jeg ikke er i stand til vre for meg. Det handler det om for meg. Det dele livet med en flokk, en flokk som gir meg livet i gave hver eneste dag. Det dele livet med en flokk, en flokk som i et liv fylt av sorg, er glede.

Processed with MOLDIV

  • Skrevet: 06.09.2018
  • Klokken: 21:00
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 2

Slipp meg ut

  • Skrevet: 17.04.2018
  • Klokken: 21:55
  • Kategori: Sykdom

Lungene mine skriker etter luft, det er som om jeg bare puster halvveis, som om jeg kanskje ikke helt vil puste i det hele tatt. Jeg prver trekke den dypt, det er nrmest ubehagelig, kan ikke huske sist jeg lot den g helt ned til magen. ynene mine lengter etter noe se p, de trenger noe vakkert, som kan romme meg fra topp til t i noen dager til. Hjertet mitt lengter etter noe leve for, noe jeg kan ha for meg selv, noe som ikke avhenger av alle andre. Kroppen min lengter etter hvordan vinden fles i det den slr mot den, hvordan vinden sniker seg opp og igjennom vrens nyinnkjpte klr. Ansiktet mitt lengter etter solen, solstrlene som fyller meg med det bare de kan, fregner p nesa og liv i kroppen. Fr syntes jeg det var et herk myse, og etter s mange r som uerfaren myser, har rynkene mellom yenbrynene kommet for bli, men jeg vil heller ha livets sjarmerende preg i ansiktet, enn sorgens drag. 

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg lengter snn ut. Ut, ut, ut. Det er ikke det samme se det innenifra. Det fles ikke like frydefullt se hvordan skyene, som livet - flyr forbi meg, det er s mye vakrere enn hva sengekanten gir uttrykk for. 

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg lurer p om de kan se meg, hvis de titter lenge nok. Jeg har endelig klart flytte meg fra sengen og til en stol jeg har plassert foran vinduet. Kan de se lengselen i blikket? Tomrommet. Kan de se det? De som finner meg i vinduskarmen, eller de som str ovenfor meg de gangene jeg er utenfor rommets fire vegger. Kan de se det - at jeg i gr kveld, og kvelden fr der, og kvelden fr der igjen, ikke hadde et eneste hp for livet. Jeg var s klar, s klar til sveve med skyene, fra meg selv og alle jeg elsker, fra livet jeg er s heldig f leve, og fra livet jeg har fremfor meg, min beste dag har tross alt ikke vrt. Kan de se det - hvordan jeg strever etter lage et liv for meg selv, en kropp, en sjel og et hjerte verdt bli her for. Kan de se det - frykten for at ingen, selv ikke jeg, kan hjelpe meg. Jeg var s redd, den ene kvelden, s redd, s redd, og denne gangen for meg selv og mrket som hadde bygd seg opp inni meg. Det kom hjelp; en distraksjon, en hnd holde i, en annen pust enn min egen lytte til. Men dagen etter var jeg igjen alene, og jeg s ikke annen utvei enn rmme fra det som har bygget seg et hjem i meg, fr det ble for sent. Jeg mtte delegge kroppen, for ikke delegge meg selv - jeg mtte ut, ut, ut, til det stedet hvor jeg finner sjelefred nok til i noen timer makte leve litt til. Jeg trente, og det skulle jeg aldri ha gjort, men samtidig s ble det eneste valget jeg hadde. Jeg mtte ofre utmattelsen, for ikke ofre livet, for noe som ikke er verdt det.

Processed with VSCO with b1 preset

Det har for lengst blitt ettermiddag, men jeg vet verken hvilken dag det er eller hva klokka er. Det er s mange av de, de har rukket bli ferdig med jobb og skole fr jeg i det hele tatt har rukket reise meg. Det er som en annen verden der ute, som om jeg bare str p sidelinjen, kun en tilskuer, det ha friheten rett utenfor vinduet, fanget i en krigssone. De har solskinn i ryggen, jeg husker s godt hvordan varmen tar tak i ryggraden og gir den nytt liv. De har begynt kle av seg, vr-jakkene er tatt frem, men akkurat i dag er det mange som har valgt la jakken ligge hjemme. N var det en i shorts og t-skjorte som lp over veien til og med! vgalt, men riktig, akkurat slik skal livet leves - litt p kanten. Noe s godt. Vren, den er her, endelig. Den som venter p noe godt venter ikke forgjeves. Det er kun noen snflekker igjen, jeg hper jeg er friskere til gresset blir grnnere og vren setter sitt preg p alle trr og blomster. Jeg hper jeg kan f ligne en blomst, vre litt som alt det som falmer for blomstre igjen. At ogs jeg med litt solskinn, litt regn og varme vil klare reise meg igjen.

  • Skrevet: 17.04.2018
  • Klokken: 21:55
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 2

Kanskje alt er som fr, likevel.

  • Skrevet: 27.02.2018
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Sykdom

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, eller om det i det hele tatt er et poeng i gjre det. Jeg tror jeg p mange mter alltid har hatt en skrivesperre, noe som aldri har latt meg slippe helt fri. Jeg slutter skrive nr jeg har det bra, og jeg slutter skrive nr jeg har det vondt, og 2018 har hittil vrt en berg- og dalbane mellom disse to. Ingen mellomting, det har vrt enten eller, leve for alltid eller ikke leve i det hele tatt. Noen ganger er det kanskje stillheten som taler hyest. Jeg tror jeg fungerer best som likegyldig, like iskald p innsiden som jeg kan fremst p utsiden, det er da jeg finner rom nok til skape, til vge luske i egne tanker og flelser som jeg ellers m luke unna for ikke forsvinne helt i de.

Det er som om fingrene ikke beveger seg p samme mte over tastaturet, det er som om jeg har glemt hvordan jeg skriver, hvordan jeg fr meg selv og andre til fle noe, om ikke hvordan jeg skriver s har jeg i hvert fall glemt hvordan jeg deler det. Jeg fler meg mer naken og srbar enn jeg har gjort tidligere, deler jeg noe s deler jeg hele meg, fles det ut som. Det er som om jeg har blitt fortalt s mange ganger at en ikke skal dele slikt som dette, at jeg har begynt tro p det selv. Kanskje er ikke hjertet like mye p utsiden som det en gang var, kanskje er ikke sjela mi like vrengt som den pleide vre, kanskje er jeg ikke like rlig og brutal, like tff som jeg fr kunne vre. Det er som om ribbena har blitt til mur, og hele jeg en rustning. Som om jeg har mistet litt av den jeg er, glemt litt hvor jeg skal og hva som bunner i meg, fordi jeg i et kaos jeg ikke klarer sette ord p ubevisst har fortalt meg selv at det lille jeg har komme med ikke er nok, at det er for sent n uansett, ingen bryr seg. 

Er det slik som skjer nr en kropp igjen bare er en kropp? Intet mer. Intet mindre. Ugjenkjennelig, den er ikke lenger det den var for kun mneder tilbake, det du og den hadde brukt s lang tid p bygge opp, kunne like gjerne driti i det, det var forgjeves uansett. Er det slik som skjer nr mestringsflelsen ikke lenger er en del av hverdagen, nr hele din eksistens fles uviktig? Er det slik som skjer nr du finner deg selv liggende p baderomsgulvet mens du skrur vannet fra iskaldt til glovarmt om og om igjen, fordi du ikke vet hvilken av de som pfrer deg smerte nok til overdve det som ulmer p innsiden? En kropp nrmest ubrukelig, akkurat som du. 

Er det slik som skjer nr du mter noen som fr deg til fle akkurat nok til glemme alt det som gjr vondt? Som en rmningsvei, et tilfluktsrom. Som om det ikke er rom nok til noe annet enn dette menneske, men kanskje denne gangen akkurat plass nok til deg selv likevel, fordi du har lrt. Du vet n at selv om du mister deg selv i fallet s vil du finne deg selv p to steder til en og samme tid, du vil finne deg selv stende stdig p bakken for ta i mot. Du glemmer akkurat ikke nok til  glemme det du alene har bygget opp. Hjemmet du har bygget i deg selv, det som n bunner i en trygghet verken noe eller noen kan rive ned, en grunnmur s sterk at du kan bre deg selv. Tidligere har du vrt for varm for ditt eget beste, for andres beste, og n er du fremdeles varm, men du har forsttt at du ikke bare skal nske alle andre godt, men ogs deg selv. Du har lrt deg at hvis noen gr i fra deg, s skal du g frst, at selv om andre kan ta deg for gitt, s skal ikke du gjre det.

Jeg vet ikke om jeg er tilbake, og jeg vet heller ikke om jeg noengang kommer til vre det, kanskje forblir jeg ikke mer enn det jeg alltid har vrt, titter innom her i ny og ne, med alt for mange drmmer, men med alt for lite mot. Det eneste jeg vet er at jeg har mye jeg vil dele, jeg vet bare ikke hvordan.

Hjertet slr i utakt og jeg svetter i hendene, jeg er iskald p fttene og jeg vet ikke om det er ren redsel eller noe frydefullt ved det, i det jeg skal til igjen poste noe som for meg fles ut som et meningslst og usammenhengende innlegg. Kanskje alt er som fr, likevel. Jeg har savnet dere, det forandrer seg aldri.

  • Skrevet: 27.02.2018
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 6

Det er ikke plass nok til oss begge to

  • Skrevet: 17.12.2017
  • Klokken: 21:10
  • Kategori: Sykdom

Det er som om jeg ikke har nok rom, som om det er nok med at ingenting fyller hvert eneste et. Fra topp til t, i hvert eneste hjrne, opp og igjennom hver eneste bit av meg, hver eneste millimeter, tar all plass som er av det lille som er igjen av meg. Ikke rom nok til skrive, til skape, til bare vre. Jeg er ikke stor nok. Han er strre. Strekker ikke langt nok. Styggen p ryggen, som de lenge kalte han for, familie og venner, selv onkel P. N har han blitt s mange fler enn det han engang var. Han er utmattelsessyndrom og crohns i en og samme kropp. Han er desember mned og han er ikke bare trene om nettene, men ogs de som triller selv nr sola lager diamanter i snen. Han er et anstrengt forhold til mat og et selvhat uten like. Han er ensomheten selv n som jeg aldri har hatt flere rundt meg. Han er ondskap i sin sanne form, han er liv og dd i et og samme nske. Han fles ustoppelig, lever i beste velgende, i sin beste alder, tar mer plass i meg enn det jeg gjr selv, litt snn som Voldemort i Harry Potter. I hver eneste tanke og i hver eneste drm. Han er den tunge pusten og de sre ynene, han er meg nr jeg ikke har dusjet p flere dager, glemt ta vare p meg selv, foret han mer enn jeg har foret meg.

Jeg varer ikke evig, derfor har jeg ikke tid til denne evige runddansen jeg har forvillet meg inn i, men ribbeina mine er bare ribbein, selv om jeg avhenger av de. De er ikke murvegg eller gitter (selv om det hele kan fles ut som mitt eget lille fengsel), de kan ikke beskytte meg mot alt. Kanskje det akkurat n, er nok bare eksistere, selv om det p noen dager ogs kan fles litt i det meste laget. Jeg strekker ikke lengre enn det jeg gjr, akkurat n, jeg kan ikke tyes og byes, da nr jeg bristepunktet og knekker. Men hvordan knekker man? Kanskje er det dette som er ha knekt?

Kanskje m jeg bare ha troen p at jeg skal reise meg igjen (men hvor lenge skal jeg vente, nr er tiden inne for ta seg selv tilbake, nr vet jeg om jeg m gjre det fr jeg er klar, fr jeg har funnet ut hvordan jeg kan gjre det? Er det ikke g i mot seg selv, det ta tiden til hjelp? For tiden leger kanskje alle sr om vi lar den, men den tar ogs fra oss dyrebare dager, for er det ikke vi, vi som skal leve hver dag som om det er den siste, n som vi har sjansen?), at ben, ryggrad og nakke skal bli sterke nok til bre meg igjen, s jeg kan bli sterk nok til ta plassen min tilbake. At jeg en dag skal skrive som jeg nsker skrive, leve som jeg nsker leve, og vre stor nok til vre meg, til fylle meg selv alene, uten han som tar hvert eneste rom. Jeg er jo tross alt Harry Potter, han er Voldemort, og vi vet jo alle hvem som str igjen til slutt.

  • Skrevet: 17.12.2017
  • Klokken: 21:10
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 1

Dj vu

  • Skrevet: 21.11.2017
  • Klokken: 21:56
  • Kategori: Sykdom

Jeg er s redd for aldri klare skrive igjen. Hva om jeg aldri igjen vil klare sette ord p det som ligger p dypet, p dypet hvor jeg finner meg selv, med for lite luft i lungene til komme meg til overflaten. Det er p mitt verste jeg er best, best p det jeg elsker gjre - skrive. P kunsten og livet. P det sre og brutale. P virkeligheten. Det er tidspunkt jeg har mtte tvinge meg selv til smerte de gangene jeg har hatt det bra, har mtte forelske meg i min egen elendighet. Men slik er det ikke n, n mestrer jeg ikke engang det jeg alltid har kunnet lene meg p, n er jeg ingenting, verken for meg selv eller dere.

Processed with VSCO with a6 preset

Fler meg fengslet i egen kropp og i eget sinn, trenger ikke igjennom, nr ikke frem, ikke engang i og til meg selv. Tilbakefall. Jeg kan ikke sette fingeren p sist jeg hadde det snn her. Jeg hadde noe lignende for tre r siden, men da var jeg mest deprimert, men det den ene dagen ikke makte leve mer, mens en annen ville leve for alltid, det er noe jeg lrt meg leve med, s godt det lar seg gjre i hvert fall, velger jeg tenke i det jeg skriver dette og ser bort i fra at jeg i gr var p vei ut vinduet, psykisk alts, psykisk - ingen grunn til bekymring, har jo tross alt s mange som er glade i meg, har ikke annet valg enn bli her, ikke at jeg vil ha det heller, jeg elsker jo livet, elsker, men det kommer bare yeblikk hvor det hele blir litt for meget, men slik er det, livet er vakkert dere, livet er vakkert.

Processed with VSCO with a6 preset

Det hele tar det meg tilbake i tid. Fire, fem, seks, sju, tte r tilbake i tid, som en konstant dj vu. Traumer. Plutselig blir jeg minnet p hvorfor lukten av sykehus gjr meg kvalm, og hvorfor jeg unngr enhver legetime, alt jeg s lenge har fortrengt slr meg midt i fleisen. Redsel. Kroppen min, hvem er du? Hva er du? P papirene str det at du er s og s mange prosent invalid. Du er ikke til kjenne igjen. Tunnelsyn. Kaldsvette. Hyppige hjerteslag. Lyd - og lysmfintlig. Skjr og utmattet, og det uten en forklaring. Du har ikke engang matlyst, da er du i hvert fall ikke min, det skjnner vi alle. Kan verken vaske klr eller trke stv, men det har jeg jo aldri vrt srlig god p heller, men dusje og pusse tenner, det er jeg god p, men det er ikke du, ikke i det hele tatt, jeg tror jeg m bde til frisren og tannlege. En blir s motls. Som om alt jeg har jobbet for, kjempet mot i s mange r, har vrt forgjeves, nr det bare kan bli tatt fra meg slik.

Processed with VSCO with b1 preset

Men snart er det jul, og etter jul kommer nyttr og lysere tider, vr og fuglekvitter, lvetann og jordbr-spann, plutselig s er det sol og sommer, og jeg skal bli frisk, jeg skal det, om ikke helt, s skal det blir bedre enn hva det er n, det skal det. Det fine med bli tvunget til tilbringe alt for mange dgn kun med seg selv, innenfor fire klaustrofobiske og rastlse vegger, er at en blir minnet p det jeg lrte mine frste r som syk, da alle dage var som disse - de sm gledene, de som blir s mye strre enn de store. Som for meg i november er Harry Potter og varmeflaske, havregrt med kanel p og fredager, som for meg er den barnslige og frydefulle ventingen p desember; julemusikk og julefilmer, klementiner og appelsiner, lyslenker og julehandel. Ikke for glemme skiturer med pappa og kvelder foran peisen med mamma, frokoster med ssken og tantebarn, klirr i glass og i hjerter med jentene, og la oss n ikke glemme dager i bakken p snowboard, konsekvensene tas p strak arm, worth it, om jeg s m legges inn. Jeg er s heldig som fr lov til elske julen, og jeg tenker s utrolig mye p dere som ikke har ftt lov til det, som m forbinde julen med noe helt annet en hva den egentlig burde vre. Jeg hper denne frjulstiden, og julen blir en helt annen enn deres siste, jeg hper den blir like god og varm som den ute vil bli kald. Jeg tenker p dere, hele gjengen, dere er gull verdt.

Processed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 21.11.2017
  • Klokken: 21:56
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 6

Pust

  • Skrevet: 15.11.2017
  • Klokken: 21:20
  • Kategori: Sykdom

Processed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 15.11.2017
  • Klokken: 21:20
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 1

Kom ikke for nrt, for nrt til snu

  • Skrevet: 12.11.2017
  • Klokken: 22:00
  • Kategori: Sykdom

Det er vel ingenting som gjr en far til en far, en god en, mer enn dager som denne. Med ei datter liggende i fosterstilling, med en iskald front, men med et helt annet indre. Fanget i noe av det som for mange av de rundt, og en selv, kan fles som det mest egoistiske som finnes - depresjonen. Utlst av fortvilelse rundt forverret sykdomstilstand, og sikkert en hel del andre luksusproblemer ogs. Dager som er hans, dager det er hans tur til skinne, hans tur til skjemmes bort med ord og gaver, kjrlighet, s er det igjen han som ender opp med vre den som gir, og vre et strre menneske enn han skulle trengt vre. 

Bekymringsfullt og forsiktig titter han inn i rommet, han som mamma, og med varsom stemme spr han om det ikke er noe han kan gjre, for tenne en liten livsgnist, et nske om leve. Fortvilelse. Fortvilelse fortvilelse fortvilelse, over ha et barn som ikke lar deg hjelpe, fordi hun selv ikke vet hva det skulle vrt. Et barn som holder deg p avstand s du ikke kommer for nrt, fordi hun ikke makter fle p noe som er godt, nr alt annet er vondt. Ei datter som er i en sinnsstemning hun desperat vil ut av, men ikke vet hvordan. Fortvilelse fortvilelse fortvilelse, over vre nettopp dette barnet, denne datteren, som akkurat n er s langt i fra hvem hun egentlig er, og som tar ogs denne dagen fra han, fra de. 


Gratulerer med farsdagen, til mannen som aldri kan bli utkonkurrert av en annen mann, my forever number one, til min hverdagshelt og supermann. Jeg takker livet og verden og mamma og deg og alt for at hjertet ditt begynte sl igjen, for ingenting ville vrt det samme uten deg, og jeg er s takknemlig for at vi har mer tid sammen. Takk for alt du og mamma er for meg♥. Jeg hper dere har noen, om ikke foreldre, s bare noen som gir dere trygghet, noen se opp til, lene seg p, alt det beste til dere, mine varmeste og flotteste lesere. 

  • Skrevet: 12.11.2017
  • Klokken: 22:00
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 4

Frykten for aldri klare elske igjen

  • Skrevet: 09.10.2017
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Sykdom

"For en dag dette er. Motls, det er det eneste ordet som strekker til. Det hele startet fr jeg i det hele tatt hadde rukket pne ynene. Desperat etter hvile, selv etter alt for mange timer svn, vil bare bli liggende her, hvile, hvile, hvile, men det vil jo alle andres ogs. I dag er igjen en snn dag hvor jeg ikke helt klarer se meningen med livet. Det har vrt skyting i USA, det er krig, sult og fattigdom over store deler av verden, og jeg fler meg for liten til vite hva jeg skal gjre for hjelpe. Mennesker delegger mennesker, eller, makt og penger delegger mennesker, og det delegger andre mennesker, det tar liv og det tar hp. Og her sitter jeg i trygge Norge, ekosistisk som helst, jeg ser ikke meningen med livet? Jeg som har alt jeg kunne tenke meg, jeg som har et liv s mange andre skulle nske de hadde. Jeg som har familie og venner, og attptil de som er de aller beste. Jeg som har tak over hodet og vell s det, jeg som har mat i kjleskapet, vann i springen og en dusj som kan varme meg p hstdager som denne. Jeg har uendelig med materialistiske ting og jeg har mennesker, kjrlighet og trygghet. Men til tross for hvor heldig jeg er, hvor takknemlig, s klarer jeg ikke la vre fle slik som jeg fler i dag. Jeg sitter snn fast, er fanget i mitt eget hode, i min egen kropp. Det er s mye jeg vil, og det er s mye jeg kan, har mulighet til, men jeg str bare p stedet hvil r etter r, og skulle noe endre seg, s vil jeg bare tilbake til det som var, til da jeg ikke kom meg noen vei, sto p stedet hvil, fordi der er det trygt.

Det er s mye jeg tenker og vil skrive ned, men nr jeg frst begynner skrive blir jeg fullstendig blank. Jeg har en s uro i brystet, hjertet slr i utakt, og dermed blir hele kroppen i utakt. Jeg er s sliten, men det er vi jo alle, livet handler jo om gjre ting som gjr oss slitne, men jeg, jeg gjr s godt som ingenting fr det blir for mye, og p dager som denne klarer jeg ikke helt skille om det blir for mye for kroppen, eller bare for meg. Jeg fler meg s svak, s sabla egoistisk. Jeg vil gjemme meg under dyna, forsvinne, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive denne flelsen, for den bare sitter s hardt i meg, hele meg forsvinner i den og jeg blir ugjenkjennelig for meg selv og alle rundt meg, vil helst bare vre alene, stenger alt og alle ute, og meg selv her inne. Vi forteller hverandre at det skal bli bedre, og det skal det jo bli, det m jo bare det, men det er jo ogs en realitet at livet alltid byr utfordringer, det er jo snn vi vokser og blir sterkere og bedre, det er det som gjr et liv til et liv, og det er noe fint ved der fordi det gjr s vi setter vi pris p det gode nr det frst er, tar det for gitt eller som en selvflge, men p noen dager fles det s hplst p et vis, for hva er meningen med alt dette, dette livet, dette universet, denne jorda, hvor dyr dreper dyr, dyr dreper mennesker, mennesker dreper dyr, mennesker dreper jorda og mennesker dreper mennesker? Noen ganger grubler jeg p om det hadde vrt bedre hvis vi ikke eksisterte, s klart; vi ville ikke ftt oppleve alt det fantastiske livet har by p, natur og kjrlighet og mat og mennesker som elsker og gode bker, men vi ville jo heller aldri kjent til det og derfor ikke savnet det. Men n som vi frst er her nytter det ikke gjre annet enn la sprsmlene ligge, get on with our life og gjre det beste ut av det, for p et eller annet vis blir livet alltid verdt leve, for det kommer dager hvor vi har medvind og sola i ryggen og vil leve for alltid, men s er det ogs disse dagene som den jeg har i dag, den som drar livet ut av deg og gir deg et spesielt drag i ansiktet.

Jeg fr ikke helt frem det jeg trenger f frem, et evig kaos uten like, fler meg desperat etter beskrive, i hp om ikke fle meg fult s alene, fortapt og motls, men kanskje er dette et av de tilfellene hvor det ligger s dypt at det ikke kan settes ord p, kun fles. En kropp som hater seg selv, som fler den m slutte spise, men som ikke klarer det, fordi mat er alt den har, alt jeg har, mat er det eneste som kan fylle tomrommet nr jeg er alene, og mat er alt jeg har kontroll p i livet, akkurat n, noe som ikke gjre hatet noe mindre p de dagene maten ikke har blitt kontrollert riktig. Vil skjre av meg lr og mage, armer og alt jeg fler tar for mye plass, men jeg skjuler det for godt, det er umulig legge merke til, denne trangen jeg har til forandre meg selv, til slutte spise, og skulle jeg forsiktig nevne noe, s er det ingen som hrer meg, ikke at jeg orker at noen skal det heller, men noen ganger skriker jeg stumt om hjelp, men siden jeg spiser, som oftes alt for mye, lar de seg lure, inkluder meg selv.

Ogs er det dette hjerte, det som enda er knust, revet i fillebiter. Er du over det? var det noen som spurte meg om, jeg var pliktet til si ja, for hvor patetisk er det vell ikke ikke vre over det enda, men jeg klarte si og mente at Jo ja, jeg er over han, men jeg er ikke over det, og en del av meg er livredd for nettopp dette, at ja; han er jeg over, for lengst, men hva det gjorde med meg, det er jeg ikke over, det har blitt en del av meg, det sitter i ryggmarg, i hver knokkel, i hvert bein, i hver blodre og i hver minste lille del av meg, det har etterlatt en bi-lyd p hjertet og slr daglig pusten ut av meg. Jeg elsket en gang, og jeg er livredd for aldri klare elske igjen. Jeg trekker meg unna hver eneste en med et hjertet som slr i takt med mitt, og skulle jeg mot alle odds vge  gi litt av meg selv til noen andre, prve  utfordre meg selv, fordi jeg har mtt et menneske som er verdt det, s ender jeg alltid opp med rive bitene ut av hendene hans igjen, like etter jeg har gitt dem, det blir for srbart og vondt, for anstrengende lre seg elske igjen, og jeg ender opp med lpe langt derifra, med hjertet p utsiden og med bldende biter i hendene, uansett hvor mye jeg vil bli, uansett hvor mye jeg trenger tillate han  holde rundt meg, klemme meg sammen og hel igjen. Jeg legger fokus p det som fles feil, s jeg ikke klarer se alt det som fles riktig, river ned huset fr det fles som hjemme og blir umulig forlate, fordi jeg er s redd for igjen finne en kjrlighet som aldri fles helt riktig, at jeg kommer til settle for less fordi jeg er redd for ikke ta sjansen p finne noe som passer meg bedre, men mest av alt s er jeg redd for trekke meg unna et menneske, med feil og mangler, som mennesker flest, og senere finne ut at det mennesket egentlig var alt jeg trengte, alt jeg ville ha og noengang har drmt om, og at hans feil og mangler med litt tid ville blitt det beste jeg visste, at vi ville vokst sammen og funnet livets store kjrlighet. Det har delagt s mye, denne kjrlighetssorgen, ikke den over et menneske eller et savn, det er ikke den jeg har, men den type sorg som kommer av stole p og gi hele deg til et menneske som med tiden blir et menneske du ikke kjenner til, og dens handlinger, et menneske du skulle leve resten av livet sammen med, skuffelsene og tapet av en trygghet som kanskje aldri var der. Lever med en dominant klump av pne sr, blir sittende p en stein i stedet for flge veien videre, fordi klumpen er for stort og tung for meg bre, den fr meg til  foretrekke heller leve alene for alltid. Men jeg kan ikke la den definere meg mer, jeg kan ikke la det f delegge mer enn den allerede har, jeg m trosse alle frykter for kjrligheten er verdt ta sjansen p, for det er tross alt kjrlighet som er selve livet.

Og p vei hjem fra trening, etter ha skrevet denne meldingen, skjedde det utrolige, for akkurat i det jeg skulle g ut dren trakk skyene seg fra hverandre, de var ikke lenger like mrke og tunge som de hadde vrt for bare minutter siden, og jeg kunne skimte solen bak dem et sted, og fr jeg visste ordet av det ble skyene ferre og solstrlene fler, og i det jeg var p vei inn dren hjemme hadde jeg medvind og solen i ryggen, en bl himmel over meg og tankene om at mirakler skjer hver dag og livet gr videre, verden beveger seg, forandrer seg, som den forandrer deg, uansett hvor bom stille du kan fle at du str."

  • Skrevet: 09.10.2017
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 4

"Flowers grow back, even after they are stepped on. So will I."

  • Skrevet: 22.08.2017
  • Klokken: 22:00
  • Kategori: Sykdom

Det er flere tilfeller hvor jeg har mistet det helt og bare har mtte falle ned p matta, senest i dag faktisk, fordi ti armhevinger p knrne blir for tungt, mens jeg fr tok tjue strak, med to klapp i mellom. Kontrasten er stor. Jeg brukte noe som fltes ut som et helt liv p bygge kroppen min sterk, hele barndommen. Kjernemusklene var solide som helst, jeg kunne bre, lfte, vri og vende p meg, hver minste og strste ting var en lek, et barneskirenn. Jeg grublet s ofte p hvorfor noen fant det s tungt og vanskelig, ble ofte frustrert over andre som ikke fikk det til, fordi jeg aldri hadde blitt satt i den posisjonen, jeg var jo s heldig, og uheldig, hvis vi tenker p det med mangel p medflelse for andre p det tidspunktet,  f glede av trening inn med morsmelken, og startet det hele i det jeg tok mine frste skritt.

Jeg lurer ofte p hvor jeg ville vrt hadde jeg ikke blitt syk, hva hadde jeg gjort, hvem hadde jeg vrt, hadde drmmer blitt til virkelighet? Men dette er tanker jeg ikke kan la summe for lenge, for da blir det hele en smule for tungt. Fr tok jeg enhver utfordring og konkurranse p strak arm, pokaler og diplomer ligger enda godt gjemt p rommet mitt hos mamma og pappa, men jeg vger ikke kikke nedi. N svikter rygg og ben etter tretti sekunder, i det jeg er den eneste igjen p treningssenteret, og dermed kan legge bort verdighet og stolthet og prve meg p planken eller 90 graderen. Tretti sekunder er ingen undervurdering. Jeg har aldri trent s hardt i hele mitt liv, som det jeg gjr n, for fr kunne det ikke kalles trening, det var sjeldent pes, sjeldent slitsomt og krevende, mens det n er en kamp hver eneste dag, uten mye til resultater.

Processed with MOLDIV

Livet et helt annet enn jeg s for meg at det skulle vre, kroppen min og jeg er fortidens strste kontraster, ugjennkjennelige. Kroppen min, kroppen min, kroppen min. Hvem er du, og hva vil du med meg? Veien fles s lang, og jeg kan ikke fortsette se meg tilbake og sammenligne, for som sagt, s er situasjonen en helt annen og jeg kan ikke forvente det samme, men jeg klarer ikke la vre, fingrene beveger seg raskt over tastaturet, hardere og hardere, klumpene i bde bryst og hals er p vei til plassene sine, for faen alts, mtte jeg gi meg?! Kunne jeg ikke bare fortsatt, pint, grtt, kjempet meg igjennom, som alle andre, hvorfor klarte jeg det ikke?!! Og jeg vet at med en sykdom er dette tanker jeg ikke kan ha, for det var ingen mulighet fortsette, men fysren som jeg skulle nske at det var det. 

Noen ganger blir tankene for ukontrollerte, for dominerende, s alt fles meningslst og demotiverende, dere kjenner kanskje til det? For min del er det ofte ved tanken p at jeg aldri kommer til komme dit jeg var, og den sterke kroppen jeg var s godt vandt med ha, den fr jeg aldri tilbake, og det er kanskje et av mine strste tap, strste sorger, fordi med kroppen fulgte drmmene, fremtiden basert p profesjonell idrett, men n er det ingen vei tilbake, jeg fr aldri opplevd hndball-drmmen, drmmene forsvant som sand mellom fingrene mine. Jeg m lage nye drmmer, og det har jeg, i hvert fall noen, akkurat n kommer jeg ikke p noen av dem, s kanskje de ikke finnes likevel, men noen dager fles lettere enn andre, og da vil jeg tro at det er drmmen som gjr det, hpet de gir meg, s de m n finnes her inne et sted, i dag har de bare gjemt seg litt godt. Men noen dager er ogs det tyngre enn andre dager, fordi fortidens drmmer enda lever i meg, og fremtiden i enden av tunellen er ikke like klar og lys som den en gang var, men jeg er sikker p at den p et eller annet vis kanskje ogs blir bedre, for det er jo noe i det, det at alt skjer for en grunn, og det har seg jo snn, at jeg mye heller vil vre den jeg er i dag, enn den jeg hadde vrt uten sykdom og alt som flger med den. Jeg er kanskje faglig dum, lastet ned en gange-app senest i stad, mtte starte p 3-gangen, og som noen av dere vet har jeg s godt som aldri holdt en fremfring i hele mitt liv, men en ting er sikkert, og det er at til tross for det faglige, s har jeg lrt s mye mer om livet, mennesker og alt som omhandler det, enn jeg noengang ville lrt p skolen. Jeg ville ikke vrt like takknemlig, flt meg like heldig, satt pris p de bittesm tingene, tatt vare p de rundt meg like godt, skrevet til dere, vrt den jeg er ment til vre, uten tapet av barndomsdrmmene, ungdomstiden og rene viet til sengen.

Processed with MOLDIV

Jeg prver ta tak i meg selv, og tenke at; as long as you do your best, s er det mer enn bra nok. Det er ikke alltid snn at ditt beste er like bra som de du sammenligner deg med, den du var eller den du nsker vre, eller kommer til  bli. Det er ikke sikker du lper like langt eller fort, og heller aldri vil n helt dit, det er ikke sikkert du lfter like tungt, brer deg selv like lett, men du lper langt nok, fort nok, lfter tungt nok, s lenge du gjr ditt beste, og ingen andres. Jeg klakner etter 200m i 9km hastighet p mlla, jeg lfter s godt som alltid det letteste, som oftes holder det i massevis med min egen kroppsvekt ogs, men hvem er det egentlig som bryr seg? Ingen. Kun jeg, og skulle noen andre ha noen formening om det, s fr jo det vre deres problem, ikke mitt

Drstokkmila er en stor nok seier i seg selv, grunn nok til juble, spr du meg, s let's just sthaaap diz!! Vi m vre snille med og mot oss selv, klappe oss selv p skuldra og ikke se for mye over den og p hva alle andre gjr, s vil vi kanskje, sakte, men sikkert, komme dit vi aldri s for oss at vi kunne komme, for vi kan jo tross alt klare det umulige, s lenge vi vil det nok.

  • Skrevet: 22.08.2017
  • Klokken: 22:00
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 4

Livet for skjrt til vente, og fort kort til vre noen andre enn deg selv

  • Skrevet: 12.07.2017
  • Klokken: 20:45
  • Kategori: Sykdom

Jeg fant meg selv p veien gjennom Slottsparken og opp mot Hegdehaugsveien, forbi alle livene, forbi drmmer, asfalt og grnt gress flettet inn i hverandre, ny sprikne blomster, og bort fra mitt gamle og p vei mot mitt nye. P vei ned fra Grunerlkka, forbi gamle bygg, med de fineste bakgrder, store drer og vinduer, en god blanding mellom matboder og vintagesjapper, et menneske hav, inspirerende klesstiler og vakre fjes. P trikken opp til Ullevl, og p trikken jeg trodde gikk til Majorstua, men hvor jeg endte opp p Torshov. P den rette trikken mot Frogner, p vei gjennom Karl Johan og videre gjennom Torggata, p vei opp til Adamstuen og p vei gjennom Bogstadveien. S mange mennesker, alle med forskjellige liv og alt det hrer med. Her, her tr de, i hvert fall noen, vre seg selv, og tenke at det er nok, for det er det jo, her er det plass nok, stort nok, til at vi alle bare kan vre oss. Og her sitter jeg, midt oppi det hele, i buksene jeg aldri hadde vget g i egen hjemby, men her sitter jeg alts; og har aldri fr flt meg mer som meg sjl. 

Processed with MOLDIV

Kanskje er det dette jeg har lett etter. Kanskje er det dette jeg har manglet. Kanskje vet jeg n hva som tok livet av meg, og kanskje vet jeg n hva som kan holde meg i live. Fjeset mitt var ikke like matt da jeg s meg selv i speilet da jeg var hjemme igjen, ynene var ikke like motlse, jeg sto litt strakere. For det er disse tingene som gir mening, det er disse tingene som minner meg p hva livet er og hvorfor jeg er her. Det er disse tingene som vokser i meg, gjr meg sterkere, tillater meg blomstre. Jeg m bare huske vanne blomstene, for ingen blomster kan spire og gro uten vann, men det finnes jo heller ingen som blomstrer hele ret. 

Processed with MOLDIV

Jeg fr sommerfugler i magen, men det hrer vell en blomst med. Denne byen, den er kanskje litt for stor, men ogs akkurat passe, den blir i det minste ikke for liten. Jeg ser for meg en fremtid i den, et liv, en hverdag. Jeg ser for meg at jeg gr hnd i hnd med kjresten min, en som er en smule lik meg, men ogs en som kan lre meg like kunst og museumer, lese bker og ikke hate st fremst p konserter, en som i helger og i ferier drar meg opp og ut, i skogen og p fjellene, i telt og i ett med naturen, en som drmmer og lever for det samme som meg. En som minner meg p at livet ikke alltid er best alene, en som minner meg p at kjrligheten, den er verdt ta sjansen p. En som ser meg. En som ikke ser p srene som en byrde, et uoverkommelig hinder, men som heller ser p det som en mulighet, en mulighet til fylle de, gro de med noe fint, s godt det lar seg gjre. En som ikke bruker setningen " holde ut", for kjrlighet er ikke holde ut, det er en selvflge, i hvert fall nr du elsker noen. En som tenker at Rikke, hun er kanskje syk, og hun er kanskje deprimert fra tid til annen, den ene dagen trygler hun om f gi slipp, for hun er s sliten, s sliten, mens den andre vil hun leve for alltid, hver dag er forskjellig, men hun er verken sykdommen eller depresjonen, hun er Rikke, og det gjr det hele verdt det.

Processed with MOLDIV

Jeg ser for meg endelse sommerkvelder med venninner ute i parken, hst og vinterdager inne p kafeer, jeg ser for meg s mye, og ikke p samme mte som fr, n ser jeg det for meg, og tenker at det kan bli en realitet. Og viktigst av alt s ser jeg for meg at jeg ogs kan klare meg fint her alene, enn s lenge, i en god stund. At jeg kan trives i mitt eget selskap, selv om det kanskje kan bli en smule bekymringsfullt, om jeg begynner  trives mer enn jeg allerede gjr, da blir nok livet med kun hunder til samboere fort en realitet, ikke at jeg kommer til klage p det alts. Skal unne meg litt for god mat, alt for ofte, mens jeg kun er en liten rekvisitt i den store verden, skal ha et liv i meg selv, som alle de andre, de hundrevis av sjelene jeg passerer hver eneste dag, mens jeg tusler Oslo p kryss og tvers, minner meg selv p hvem jeg er og hvor jeg skal. 

Processed with MOLDIV

Livet er for kort, til bli i en by som holder deg p stede hvil, og ofte tar deg noen skritt tilbake, ikke gir deg plass nok til vokse. Livet er for skjrt til  vente p noe bedre, du m ta et valg, velge din egen lykke. Og jeg, jeg m flytte, n, eller med en gang.

Processed with MOLDIV

  • Skrevet: 12.07.2017
  • Klokken: 20:45
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 6

Lysere tider

  • Skrevet: 20.04.2017
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Sykdom

Jeg utelukker det fysiske i dette innlegget, for det er ikke like toppen, men helt klart bedre enn fr, det ogs, og heldigvis lettere takle nr jeg har det bedre med meg selv, hverdagen og livet.

Det har blitt en uventet utfordring  endelig skulle forholde seg til det ha det bra igjen, har hatt det vondt s lenge, noe som gjr det til det eneste jeg kjenner til, det eneste jeg har lrt meg mestre, det har blitt til noe som fles trygt. Det skulle jo vrt s enkelt ha det bra, og det fles s merkelig i det hele tatt skrive om dette, for det er jo for s vidt det ogs, enkelt alts, enkelt omfavne det at ting fles bra igjen, det skjer jo nesten litt automatisk, for snn er vi mennesker, vi har en tendens til fortrenge det vonde, og derfor glemme sette pris p det gode, men hos meg, denne gangen, har fortiden satt sine spor, noe som gjr at frykt blir en konsekvens.

Processed with VSCO with s2 preset Processed with VSCO with a6 preset

Frykten for bli fanget i det ukontrollerte og ustoppelige havet av depresjon som kan bli en bivirkning av hva livet kan kaste i mot oss. Frykten for falle helt ned dit igjen, til stedet du frykter mer enn noe annet, der du er fanget i deg selv, hvor ditt ytre og indre blir erstattet med et vesen du ikke kan kjenne igjen, der du m kjempe en uslelig kamp fullstendig alene, hvor det ikke klare, ville, orke leve noe mer, blir et faktum, og all livsglede blir overskygget. Redselen gjr det vanskelig ikke holde igjen, men det er jo n det gjelder, det  fokusere p her og n, ta dag for dag og nyte det gode mens man kan, som min mindfullness-endtusiastiske mamma alltid sier. Det er fortsatt dager som fles uoverkommelige og meningslse, fremtiden lurer enda frem en grtkvalt hals bare ved tanken, og det er enda dager jeg enda vkner opp med klumpen i brystet, den skalte angsten, men det er ikke som fr, det er ikke hver time, hvert minutt, hvert sekund, jeg fr pustepauser som gir meg rom til syntes at livet ikke er s verst likevel, og for frste gang p to r fles livet bra. 

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 20.04.2017
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 8

#sjekkdeg

  • Skrevet: 31.03.2017
  • Klokken: 10:00
  • Kategori: Sykdom

N har jeg nettopp sett dokumentaren av Thea Steen, jeg blir sittende grtkvalt og med et tomt blikk ut i ingenting, jeg trenger tid til summe meg, komme tilbake til meg selv igjen. Vet ikke hvor jeg skal gjre av meg, det vet jeg aldri nr jeg er vitne til ting som det, jeg grubler alltid p hvorfor jeg utsetter meg selv for snt nr det gang p gang pvirker meg s utrolig, akkurat som at jeg ikke forstr meg p folk som utsetter seg selv for skrekkfilmer, men dette er jo annerledes, dette er realitet og sannhet, en virkelighet vi ikke kan nekte for, uansett hvor mye vi skulle nske vi kunne det.

Jeg er redd, og tankene om at livet er urettferdig har funnet sin plass hos meg igjen, til tross for at alle har sitt, og at livet kanskje derfor er like urettferdig for oss alle, eller kanskje det er det som gjr det hele rettferdig? men uansett, i situasjoner som denne, som Thea sin, og s alt for mange andres, fles det urettferdig, og det fler jeg at det er ogs. Det er s skremmende, hvordan livene vre kan bli tatt i fra oss p sekunder, hvordan vi kan bli tvunget til miste og gi fra oss kroppen vr til sykdom, men til ogs s mye annet. Her sitter vi og sliter oss igjennom, tar det meste for gitt, tenker at drmmer er umulige, s vi m holde oss til det A4, glemmer ogs nyte alt vi har her og n, hverdagen og yeblikkene.

Psyken som pvirkes av dokumentarer, virkeligheter som denne, har satt seg i sjela mi, akkurat n verker jeg fra topp til t, vil ikke rre en finger, fler for bli sittende her for alltid, og jeg vet ikke hvorfor, kanskje det er dette som er  vre lamsltt. Jeg har fulgt henne jevnlig, Thea, vet godt hvem hun er og kjenner til kampanjen hennes, men det er noe med se et menneske miste kontrollen over liv og kropp s ufrivillig, at det som endelig var blitt et s godt liv, blir tatt fra en s brutalt, det se det step by step, til nesten siste ndedrag, s ung og vakker, det gjr noe med en.

S sjekk deg, vr s snill, kjre deg, sjekk deg, bde for livmorhalskreft og for en liten forkjlelse, en annerledes flelse i kroppen, om du er mer sliten enn normalt, og hva det enn n mtte vre som fr deg til fle at noe ikke stemmer, vr s snill, sjekk det, for hva om det kan forandre eller til og med redde livet ditt? Er ikke den lille sjekken som tar deg minutter, koster noen kroner som er verdt betale nettopp fordi det ikke dra til legen, sjekke deg, ikke betale - kan koste deg livet. Vi kan aldri vre sikre, better safe then sorry, som jeg alltid sier til vennene mine som stadig utsetter dra til legen, noe som gnager hardt i ei som meg, som har flt p noen av konsekvensene ved gjre det for sent, og srere er det vite at det finnes konsekvenser strre enn mine. Det kan st om liv og dd, s kjre, vakre deg, du som har et helt liv foran deg - vr s snill, sjekk deg.

  • Skrevet: 31.03.2017
  • Klokken: 10:00
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 2

Det som rder dypest

  • Skrevet: 26.03.2017
  • Klokken: 20:36
  • Kategori: Sykdom

Melding til mamma p en sr mandag hvor jeg trengte lette p trykket og kaoset, for noen uker tilbake. Fant det i arkivet n nettopp, s tenkte dele det med dere. Mamma er alltid den som fr hre, for hvem gir vell et bedre svar, hvem elsker meg egentlig hyere? Et tanke-kaos uten like, som alltid ender uventet, men som fr meg til forst hvor problemet kanskje ligger, hva som rder dypest i meg. Fret som ligger lengst p bunnen under all jorden er lett overse, nr alt det andre vokser seg strre over, s godt som umulig grave frem hovedkilden nr det er s mye i mellom. Har en flelse p at jeg ikke er s alene om disse dagene, tankene og flelsene som det noen ganger kan fles ut som, s jeg vil at dere skal vite nettopp det - at du er ikke alene.

Processed with VSCO with a6 preset

"Det er mandag igjen, og livet fles litt uoverkommelig. Som vanlig, intet nytt, en helt vanlig mandag. Ny uke, nye muligheter sies det, en ny start.. men ikke for meg, fles kun ut som enda et nederlag, enda en uke forbi uten ml og mening, s mange uker i arkivet jeg like gjerne kunne vrt foruten, har jo ikke klart komme noe lenger med de uansett. Ting fles litt hplst, jeg vet ikke om det er mandagen eller generelt bare livet. Den lille treningen jeg har sammen med frisklivssentralen i dag fles mer ut som bli vekt i militret 03:45 for skulle ut i en beinhard velse med lite tilgang til mat og drikke, med en sekk tyngre enn egen kroppsvekt og flere mil til fots foran seg. Frisklivssentralen, denne lille treningen, mitt eneste gjreml for dagen utenom en tur innom butikken, og det fles uoverkommelig? Hva er det for noe svakerier. Tenk p hva alle andre har gjre, de har ikke nok timer i dgnet til rekke alt de skal, mens jeg.. jeg blir liggende vente p at timene skal fly med vinden, jeg fr ikke brukt de p noe vettu uansett.

Processed with VSCO with a6 preset

Mislykka, mislykka, mislykka. Grubler p om det er noe jeg kan fylle dagene med, som fr de til fles litt mindre meningslse, og s jeg kanskje ikke fler meg fult s ubrukelig. Trener jevnt gjennom hele uka, og med tanke p min sykdomssituasjon s er jo dette noe jeg burde vrt sjeleglad over, noe jeg forsvidt er, jeg er bare ikke fornyd, for snn er vi mennesker, vi vil alltid ha mer. Dumme mennesker. Kommer nok til tvinge meg selv til tusle bort til treningssenteret endel ganger denne uken ogs, til tross for at jeg akkurat n burde tatt en liten pause, nr skal jeg egentlig lre? Men det har seg jo snn at drlig samvittighet, selvhat og mangel p mestringsflelse dreper meg og sinnstilstanden min mer enn utmattelsen, selv om det s klart ikke er tilfellet, for det fles kanskje snn ut akkurat her og n, men det er jo utmattelsen som er morderen her, i hvert fall kroppens, men i lengden og derfor merker jeg det ikke p samme mte som jeg merker striden i tankene og flelsene.

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg trenger noe mer, mer, mer, mer. Noe som vil f meg til fle meg litt mer.. normal? Litt mer menneskelig og kanskje ikke fult s mislykket. Noe som kan f meg til ikke bare tenke, men ogs fle at livet blir bedre, at jeg skal komme meg dit jeg vil en dag, jeg ogs. Skole og jobb er enda ikke et alternativ, og det er en av de tingene som lirker frem selvhatet, til bristepunktet. Kan jeg ikke bare pushe meg selv? Om det s frer til at jeg blir innlagt p sykehuset, s vil det i hvert fall syntes at jeg prver, jeg ogs. For det syntes ikke s godt snn det er n, syntes jeg, verken for andre eller meg selv. Prver jeg egentlig nok? Gjr jeg egentlig det? Kunne jeg ikke bare tatt noen fag? Grtt meg igjennom det som alle andre? Trosset sykdom, angst og redsel. Alle andre gjr jo det, jeg risikerer lite tid med venner og familie, og det ha det bra, ved gjre det, men det er jo ftallet av oss som er lykkelige, vi m jo alle ofre noe for lykkes her i verden? S hvorfor har jeg rett p vre det, lykkelig alts? Luke ut alt det kjedelige bare fordi jeg er syk. Det blir bare feil for meg, selv om det ikke er srlig gy vre syk heller, men det glemmer jeg p dager hvor tankene tar over p denne mten.

Processed with VSCO with a6 preset

Lappen - frerkortet, kunne jeg ikke bare tatt det? Kunne jeg ikke bare fullfrt det i det minste, som s mange andre? Veien mot den fles s sabla lang, jeg er drlig p det der med ta dag for dag nr det kommet til ting som det. Jeg er redd, livredd, men hva er det egentlig jeg frykter? Det ikke vre flink nok? Det feile? Hvem er vell mester i kjre nr de akkurat har startet? Ingen Rikke, ingen, s hvorfor forventer du hele tiden s mye av deg selv? S mye at det stopper deg fra gjre ting, utfordre deg selv. Jeg vet du er redd, redd for ikke vre bra nok, god nok, fle at du duger, for du har aldri flt deg bra nok, aldri i/til/for noe eller noen, aldri har du flt deg bra nok, aldri, aldri, aldri, og det er ditt sreste punkt, livredd for bli forlatt, fordi du kun er deg, og at det ikke er nok. For det er jo der alt dette ligger, det du har flt p siden du var lita, ulmet dypest i deg, klar til sl ut i full flamme den dagen den eneste du har flt deg bra nok for, innser at du ikke er det likevel, og drar i fra deg. 

Processed with VSCO with a6 preset

Som en skjr blomst, det er det du er, som en krystallkule, klar til knuse i tusenvis av biter. Hvorfor skriver jeg om meg selv i andre-person? men okei lets just go with it. Srbar som helst, treffes av de minste ting, og det fordi redselen for ikke vre bra nok, bli forlatt bare fordi du er deg, rder dypest i deg. Desperasjonen over vre god mot alle, hele tiden, s mye at du glemmer deg selv, fordi du er s livredd for at noen andre skal fle p det her, de ogs. At de skal forst det de ogs, hvordan og hvorfor noen kan forlate, slutte elske dem, som jeg forstr hvordan og hvorfor noen kan forlate, slutte elske meg, for hva eller hvem er vell jeg elske, jeg er jo ingenting."

  • Skrevet: 26.03.2017
  • Klokken: 20:36
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 2

Konsekvenser

  • Skrevet: 05.03.2017
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Sykdom

Bilder tatt rett fr jeg var p vei ut dren samme dag som notatet ble skrevet. Brer preg av ei sliten jente, som helst ikke vil syntes for andre.
28.02.2017:


Kroppen er igjen tatt i fra meg, og jeg er fanget. Har time hos psykiater klokken 13:00, klokken er n 12:01. Jeg og kroppen min er slitne, begge to. Det er bare rukket bli tirsdag, men det fles ut som sndagen er tilbake. Vet ikke helt hvordan jeg skal klare tusle meg bort til denne timen, hvor skal jeg ta kreftene fra, og jeg som hadde lovet meg selv trene rett etterp. Jeg vil s gjerne, men det gr ikke, jeg kan ikke, da mister jeg den helt, jeg m la vre trene i dag, jeg m bare. Kan ikke, kan ikke, kan ikke. Jeg trenger treningen fordi den er min viktigste distraksjon fra tanker, virkeligheten og hverdagen, et pusterom som letter p trykket, men n i dag og kanskje i morgen, kanskje dagen etter det ogs, trenger kroppen min en pause, det m jeg bare ofre.

Processed with VSCO with a6 preset

Blir liggende gruble p hva jeg skal si denne gangen. Sist fltes det ut som at jeg nrmest ble tvunget til begynne p antidepressiva fordi jeg s og hrtes nedstemt ut. Jeg nektet, men flte meg overkjrt og lite respektert, mtte tilslutt bare ta i mot resept-papiret og tuslet ut fra min andre time hos psykiater, grtkvalt. 

Kanskje m vi bli litt bedre kjent, s du lrer deg kjenne meg og mine styrker, for kanskje du da vil forst at rene jeg allerede har vrt igjennom, reist meg fra og kommet meg ut av, gjr kampene jeg kjemper den dag i dag, nrmest til ingenting. Klarte jeg meg uten medikamenter da, s skal jeg klare det ogs denne gangen.

Processed with VSCO with a6 preset

Ikke misforst, jeg sttter fult og helt de som velger bruke medikamenter, for noen ganger gjelder det liv og dd, og da er jeg s glad for at det finnes legemidler som dette, og for de som har medfdt sykdom, mangel p viktige stoffer hjernen trenger for fungere snn vi trenger at det gjr, eller bare ren og kjr drepresjon de kjemper med alt de har for komme seg ut av, men som er ukontrollert og ustoppelig - da, da er jeg s glad for at det finnes lsninger som dette, og for at det hjelper s mange. Jeg vet bare at akkurat n og med livsstilen jeg nsker leve er det ikke riktig for meg, s lenge det ikke er hyest ndvendig, da m det bare til, men snn er det ikke akkurat n, n har jeg troen p at kroppen kan kurere seg selv, til en viss grad, og i mitt tilfelle s lenge det ikke finnes medikamenter som kan gjre kroppen min frisk, s vil jeg fortsette s lenge jeg kan p en naturlig mte. Spise snn jeg fler er rett, beveger meg, men ikke for mye, fortsette kjempe for det jeg har troen p at skal fungere, og nr kroppen min blir frisk, blir kanskje hodet mitt og tankene mine det ogs, for det var jo kroppen som ble syk frst.

Jeg vil fle p alt livet har kaste i mot meg, som mot alle andre. Jeg vil heller fle smerte hvis det ogs lar meg fle lykke, i stedet for bli nrmest likegyldig, i hvert fall i kontrast med mitt flelsesregister akkurat n. Og derfor syntes jeg det er verdt det uten, jeg skal klare meg, p grunn av nettopp de yeblikkene fylt med lykke som setter seg dypest i hjerterota, som ligger i meg og varmer meg selv p de dagene jeg ikke klarer legge merke til det.

Processed with VSCO with a6 preset

S klart ser jeg litt nedstemt ut, jeg er utmattet, kjre deg, da tror jeg det for de fleste av oss fles umulig late som annet. Det har tatt meg lang tid forst det, akseptere det og godkjenne det som en sykdom, og kanskje klarer jeg det ikke fult og helt enda heller, og kanskje er det derfor jeg trenger hjelp. S jeg forstr om du trenger litt tid til la det synke du ogs, vi har alle, meg og mine, vrt der. Jeg er syk, og det sitter s langt inne skrive det, det fles svakt, for jeg vil ikke at noen skal se p meg som det, men kroppen min er syk, og da skulle det dessverre bare mangle at psyken ogs etterhvert fikk seg en styt. Spesielt p dager som denne. Hvor jeg kan kjenner konsekvensene komme sakte, men sikkert. Lurer seg opp gjennom ryggmargen, inn i alle kriker og kroker, tynger kroppen og alle dens muskler. Konsekvensene av  fake it till you make it. Konsekvensene av ha vrt aktiv flere dager p rad, enten p treningssenter, p ski eller sosialt, og det hres kanskje s alt, alt for mye ut til mitt tilfelle, men jeg trodde.. og tror kanskje litt enda, at jeg hadde funnet balansen, presser meg selv akkurat nok, ikke for lite, og ikke for mye, jeg er bare der, p treningssenteret, i skilypa eller sittende blant mennesker jeg er glad i, og det er en seier i seg selv. Konsekvensen av tro at jeg er p bedringens vei, nrmest frisk, konsekvensen av at andre tror jeg er nettopp det, frisk, og presset jeg lar meg bite p da jeg kjenner det mest. Rikke er frisk, tenker de. I det minste p god vei. S da m jeg jo vre det da. Late som. Lure meg selv og alle andre. For det er jo frisk jeg vil vre, s kanskje det er derfor jeg ikke klarer slukke stjernene i mine egne og andres yne med realiteten, de gangene det ser ut til at dette skal g over. 

Processed with VSCO with a6 preset

Den verste smerten er over for meg, psykisk, i hvert fall nesten, enn s lenge. Smerten som ikke lenger dukker opp p alle dager, ikke alltid like dyp og brutal, det er den kun p noen dager, de som det endelig har blitt f av. Til tross for at den der og da er dominant og jvelsk, s forsvinner den ofte med morgendagen, den er p bedringens vei. 

Den smerten jeg ikke trodde fantes, den hvor det fles ut som eneste utvei er avslutte livet. Den som dukker opp i drmmene, og den som vekker deg om natten i det du endelig har sovnet, gjennomvt av kaldsvette, trer og en sr og hes hals. Den som lammer deg og hele hverdagen din, den som tar fra deg alt du er og har. Den som fr deg til tvile p alt det vakre i livet, den som kveler alt det gode. Den som tester deg og hva du tler til bristepunktet, til det er like fr alt i deg knekker og du faller om. Smerten som kommer av s mangt, i mitt tilfelle depresjonen over alle rene viet til sykdom, frustrasjonen rundt ntiden og tankene om fremtiden, men kanskje mest av alt, smerten som for alltid sitter i meg, ulmer lengst inn i brystet, klar til sl ut i full flamme p dager jeg forventer det minst, smerten som kommer ved at det som var hjemmet ditt, der du flte deg tryggest, der du ville vre for alltid, en dag vknet opp og ikke elsket deg mer - kjrlighetssorgen, det er er sorg og en smerte jeg aldri s komme, den er en av de f tingene her i livet som ikke kan beskrives, forklares, den kan kun fles p for forsts. Sorgen over et menneske som enda lever i beste velgende, heldigvis, men som ikke lenger lever sammen med deg og aldri skal gjre det igjen, sorgen og smerten over fremtiden som blir snudd p hodet, hvor ingenting fles som hjemme og alt i og rundt deg fles utrygt. Smerten som gjr meg til den jeg er i dag, den som har lrt meg forst andre, sette pris p ting jeg fr aldri la merke til, den som fr meg til skrive, den som har tatt fra meg alt jeg trodde jeg nsket i livet, men samtidig gitt meg alt jeg trodde ikke fantes, viktigere og strre enn jenta med hndballen.

Processed with VSCO with a6 preset

Kanskje blir jeg bedre ut over dagen, det har en tendens til vre snn, jeg trenger bare flere timer enn natten har gi meg, til hente meg bittelitt inn igjen, f samlet nok krefter til en dag uten overskudd, men i det minste med litt innhold. Kanskje kan jeg med timene etterhvert se lysere p kunne vre med i bursdagen til bestevennen min, selv om jeg egentlig burde holde meg hjemme.

14:29:
Jeg klarer meg bedre n, som forventet. Denne regla kjenner jeg ut og inn, kanskje ikke s rart nr jeg har mtte g den i snart tte r. Timen gikk bra, over all forventning. Jeg ble respektert og forsttt, nsket mitt om enn s lenge holde kroppen ren fra medikamenter ble akseptert, og troen og selvtilliten p at jeg skal klare det her er igjen tilbake. Jeg skal f det bra med meg selv. Med sykdommen. Og med livet. 

15:40:
N mangler jeg bare skyss, s kanskje jeg kommer meg til denne bursdagen likevel. 

Processed with VSCO with a6 preset

01:00:
Hjemme og svever nrmest p en rosa sky. Ikke tenk p konsekvensene, ikke tenk p konsekvensene. De tar jeg i morgen, n skal jeg bare tenke og fle p det at jeg klarte utfordre meg selv, og at kroppen lot meg st i det, satte p autopilot og lot som ingenting, tok styten som vil komme i en eller flere av dagene som flger, s jeg kunne kjenne p mestringen ved trosse angsten som flger ved ha mtte tilbringe mer tid alene, enn med andre.

05.03.2017:
Det er sndag og konsekvensene etter alt jeg ogs har gjort ogs etter den tirsdagen, etter alt jeg lagt lokk p, har meldt sin ankomst, og jeg tar de p strak arm, for verdt, det er det. 

  • Skrevet: 05.03.2017
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 4