hits

Rikke Gunnersen

Julens kontraster

  • Skrevet: 05.12.2017
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Sykdom

Plutselig ble det så mye mer, så mye større enn bare en selvdiagnosert angst. En skal ikke være redd for angsten, sies det, og det er jeg for så vidt aldri, men samtidig; hvordan lar man være, når det som trigger den dukker opp i drømmer du ikke kan kontrollere. Det har nådd ryggrad, skraper seg langs hver eneste knokkel, opp og igjennom sjel og hjerte, setter seg i ben og armer. Plutselig er den bare der. Klumpen. Like mye fysisk i brystet som den er psykisk. Det er det mest bisarre jeg har vært borti. Kvelertak. Det er som om jeg ikke har forstått det før nå, hvor dypt det sitter, det er ingen lek lenger, og det var det aldri heller - ikke for meg. Og midt oppi dette ligger sykdommen som en hovedpulsåre, det er den det hele bunner i, hadde det ikke vært for den ville ikke sporene satt seg slik de gjorde, jeg ville klart å børste de av, men slik ble det ikke, jeg var allerede på bristepunktet, for svak til å stå i mot siste vindkast, og kanskje er det derfor det er umulig å bearbeide, fordi det er så mye annet som må bearbeides først. 

Processed with VSCO with a6 preset

Desember. Da alle følelser skal bli påvirket av tente lys, pepperkaker, varmende gløgg, barn med røde kinn og klingende lattere, og de godeste stunder med de en er så glad i. Da føles det litt ekstra tungt, sammenlignet med årets elleve andre måneder, da du plutselig våkner 1.Desember med klump i bryst og mage, i år som i fjor, den du hadde lurt deg selv til å tro at skulle forsvinne mirakuløst i løpet av natten. Du har blåst ut lysene, og du har verken lyst på pepperkaker eller gløgg, de røde kinnene ser bare kalde ut, og du hører ikke latterne på samme måte som du engang gjorde. Det overskygges av minner som gjennomsyrer kroppen med følelser som tar fra deg måneden du helt siden romjulen for snart 22år siden lå på mammas bryst med nisselue - har vært din favoritt, det du alltid har gledet deg til, der du alltid har funnet trygghet. 

Det er noe så fryktelig sårt ved det, når så mange gleder seg, noe jeg også gjør, og da kjenne klumpen som ulmer et sted langt der inne, som utløser frykten for at julen blir i år som den ble i fjor, og året før der. Personlig har det har ikke noe med de rundt meg å gjøre, de gir meg den samme varmen de alltid har gjort, og tradisjonene er de samme. Jeg gruer meg til 1.juledag og til bursdagen min. Jeg håper jeg i år som i fjor er omringet av de som gjør livet til et liv, av julemusikk og alt det som gjør julen god, men i år, i år vil jeg ønske å leve. Jeg makter ikke gråte meg igjennom romjulen enda engang, de skal ikke måtte se det igjen. Men i år er det annerledes, jeg er annerledes, jeg skal ta julen min tilbake, og aldri om noen skal få ta den fra meg igjen, det er ingen verdt. 

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg er så heldig som har disse to som står utenfor døren for å plukke meg opp, selv de gangene jeg sier nei. På søndag var vi på julemarked, og i går på ski. De som lurer frem et smil eller ti, de som lirker frem barnet i meg, den frydefulle barnsligheten ved vinterens første snø. De som snakker om nisser som må ha gått inn i fjellet igjen, nå som blåtimen er omme. De som synger høyere til julesanger enn hva jeg gjør. De som hvert eneste år har gitt meg sammen med søsknene mine glede rundt julen. De som har gjort meg til deres verste fiende når det kommer til tradisjoner - alt skal være slik det var for 15år siden, helst. De som redder et helt liv hver eneste dag. Takk, takk for alt dere er for meg, for at dere minner meg på at livet, det er verdt å leve, for det gode er så godt, selv om det noen ganger kun varer i sekunder. Takk for at dere ikke bare forteller, men også viser meg noe så klisjé som at tiden kan lege alle sår, om du lar den. At desember kan gi meg den kriblende følelsen igjen, at den kan føles bra, og skulle det komme dager hvor den ikke gjør det, så går det bra, det og, for jeg er fremdeles omringet av de som er selve livet, og det er det som betyr noe.

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg tenker sånn på de, på dere, som gruer seg til førjulstid, julaften, romjul og nyttår. Jeg klarer ikke la være å føle skyld hver gang jeg uttrykker hvor fin jeg syntes julen kan være, for jeg vet så godt at det dessverre finnes så alt for mange som ikke får ha det forholdet til julen, av ulike grunner. Selv om det ikke endrer noe, så vil jeg bare si at jeg tenker på dere, og at jeg så inderlig håper at desember blir noe helt annet enn hva den har vært tidligere. Vi kan kanskje føle det på kroppen, vi også, i det noen forteller oss hvordan de har det, hva de tenker og føler, hva de har vært igjennom, står igjennom, men vi kan aldri helt føle det som de gjør, vi kan ikke sette oss fult og helt inn i sjela deres, aldri helt forstå, uansett hvor intenst og desperat vi ønsker det, uansett hvor hardt vi prøver, før vi står der i de samme skoene, uten fotspor å følge, og derfor må ploge vår egen vei. Og derfor kan vi heller aldri sammenligne noe eget med andres, men hvis det kan hjelpe, så husk at dere ikke er alene, uansett hvor ensomt det måtte føles. Det er mange som vil ta vare på dere, når andre svikter. Det er kanskje ikke så mye en får gjort, for ingenting kan få en til å glemme fortiden, men kanskje, bare kanskje, kan vi hjelpe hverandre med å glede oss til fremtiden.

Nå som resten av året - ta vare på hverandre, være gode mot hverandre, og se de som ikke blir sett. Det er mange som gruer seg til julen, og jeg kan love at det er få ting føles sårere enn det, enn å føle det slik på det som fremstilles som den mest kjærlige og tryggeste tiden av året, det er ikke alltid slik, dessverre, og derfor trenger vi hverandre. ♥

  • Skrevet: 05.12.2017
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 0

Déjà vu

  • Skrevet: 21.11.2017
  • Klokken: 21:56
  • Kategori: Sykdom

Jeg er så redd for å aldri klare å skrive igjen. Hva om jeg aldri igjen vil klare å sette ord på det som ligger på dypet, på dypet hvor jeg finner meg selv, med for lite luft i lungene til å komme meg til overflaten. Det er på mitt verste jeg er best, best på det jeg elsker å gjøre - skrive. På kunsten og livet. På det såre og brutale. På virkeligheten. Det er tidspunkt jeg har måtte tvinge meg selv til smerte de gangene jeg har hatt det bra, har måtte forelske meg i min egen elendighet. Men slik er det ikke nå, nå mestrer jeg ikke engang det jeg alltid har kunnet lene meg på, nå er jeg ingenting, verken for meg selv eller dere.

Processed with VSCO with a6 preset

Føler meg fengslet i egen kropp og i eget sinn, trenger ikke igjennom, når ikke frem, ikke engang i og til meg selv. Tilbakefall. Jeg kan ikke sette fingeren på sist jeg hadde det sånn her. Jeg hadde noe lignende for tre år siden, men da var jeg mest deprimert, men det å den ene dagen ikke makte å leve mer, mens en annen ville leve for alltid, det er noe jeg lært meg å leve med, så godt det lar seg gjøre i hvert fall, velger jeg å tenke i det jeg skriver dette og ser bort i fra at jeg i går var på vei ut vinduet, psykisk altså, psykisk - ingen grunn til bekymring, har jo tross alt så mange som er glade i meg, har ikke annet valg enn å bli her, ikke at jeg vil ha det heller, jeg elsker jo livet, elsker, men det kommer bare øyeblikk hvor det hele blir litt for meget, men slik er det, livet er vakkert dere, livet er vakkert.

Processed with VSCO with a6 preset

Det hele tar det meg tilbake i tid. Fire, fem, seks, sju, åtte år tilbake i tid, som en konstant déjà vu. Traumer. Plutselig blir jeg minnet på hvorfor lukten av sykehus gjør meg kvalm, og hvorfor jeg unngår enhver legetime, alt jeg så lenge har fortrengt slår meg midt i fleisen. Redsel. Kroppen min, hvem er du? Hva er du? På papirene står det at du er så og så mange prosent invalid. Du er ikke til å kjenne igjen. Tunnelsyn. Kaldsvette. Hyppige hjerteslag. Lyd - og lysømfintlig. Skjør og utmattet, og det uten en forklaring. Du har ikke engang matlyst, da er du i hvert fall ikke min, det skjønner vi alle. Kan verken vaske klær eller tørke støv, men det har jeg jo aldri vært særlig god på heller, men å dusje og pusse tenner, det er jeg god på, men det er ikke du, ikke i det hele tatt, jeg tror jeg må både til frisøren og tannlege. En blir så motløs. Som om alt jeg har jobbet for, kjempet mot i så mange år, har vært forgjeves, når det bare kan bli tatt fra meg slik.

Processed with VSCO with b1 preset

Men snart er det jul, og etter jul kommer nyttår og lysere tider, vår og fuglekvitter, løvetann og jordbær-spann, plutselig så er det sol og sommer, og jeg skal bli frisk, jeg skal det, om ikke helt, så skal det blir bedre enn hva det er nå, det skal det. Det fine med å bli tvunget til å tilbringe alt for mange døgn kun med seg selv, innenfor fire klaustrofobiske og rastløse vegger, er at en blir minnet på det jeg lærte mine første år som syk, da alle dage var som disse - de små gledene, de som blir så mye større enn de store. Som for meg i november er Harry Potter og varmeflaske, havregrøt med kanel på og fredager, som for meg er den barnslige og frydefulle ventingen på desember; julemusikk og julefilmer, klementiner og appelsiner, lyslenker og julehandel. Ikke for å glemme skiturer med pappa og kvelder foran peisen med mamma, frokoster med søsken og tantebarn, klirr i glass og i hjerter med jentene, og la oss nå ikke glemme dager i bakken på snowboard, konsekvensene tas på strak arm, worth it, om jeg så må legges inn. Jeg er så heldig som får lov til å elske julen, og jeg tenker så utrolig mye på dere som ikke har fått lov til det, som må forbinde julen med noe helt annet en hva den egentlig burde være. Jeg håper denne førjulstiden, og julen blir en helt annen enn deres siste, jeg håper den blir like god og varm som den ute vil bli kald. Jeg tenker på dere, hele gjengen, dere er gull verdt.

Processed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 21.11.2017
  • Klokken: 21:56
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 6

Pust

  • Skrevet: 15.11.2017
  • Klokken: 21:20
  • Kategori: Sykdom

Processed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 15.11.2017
  • Klokken: 21:20
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 1

Kom ikke for nært, for nært til å snu

  • Skrevet: 12.11.2017
  • Klokken: 22:00
  • Kategori: Sykdom

Det er vel ingenting som gjør en far til en far, en god en, mer enn dager som denne. Med ei datter liggende i fosterstilling, med en iskald front, men med et helt annet indre. Fanget i noe av det som for mange av de rundt, og en selv, kan føles som det mest egoistiske som finnes - depresjonen. Utløst av fortvilelse rundt forverret sykdomstilstand, og sikkert en hel del andre luksusproblemer også. Dager som er hans, dager det er hans tur til å skinne, hans tur til å skjemmes bort med ord og gaver, kjærlighet, så er det igjen han som ender opp med å være den som gir, og være et større menneske enn han skulle trengt å være. 

Processed with VSCO with a6 preset

Bekymringsfullt og forsiktig titter han inn i rommet, han som mamma, og med varsom stemme spør han om det ikke er noe han kan gjøre, for å tenne en liten livsgnist, et ønske om å leve. Fortvilelse. Fortvilelse fortvilelse fortvilelse, over å ha et barn som ikke lar deg hjelpe, fordi hun selv ikke vet hva det skulle vært. Et barn som holder deg på avstand så du ikke kommer for nært, fordi hun ikke makter å føle på noe som er godt, når alt annet er vondt. Ei datter som er i en sinnsstemning hun desperat vil ut av, men ikke vet hvordan. Fortvilelse fortvilelse fortvilelse, over å være nettopp dette barnet, denne datteren, som akkurat nå er så langt i fra hvem hun egentlig er, og som tar også denne dagen fra han, fra de. 

Processed with VSCO with a6 preset

Gratulerer med farsdagen, til mannen som aldri kan bli utkonkurrert av en annen mann, my forever number one, til min hverdagshelt og supermann. Jeg takker livet og verden og mamma og deg og alt for at hjertet ditt begynte å slå igjen, for ingenting ville vært det samme uten deg, og jeg er så takknemlig for at vi har mer tid sammen. Takk for alt du og mamma er for meg♥. Jeg håper dere har noen, om ikke foreldre, så bare noen som gir dere trygghet, noen å se opp til, lene seg på, alt det beste til dere, mine varmeste og flotteste lesere. 

  • Skrevet: 12.11.2017
  • Klokken: 22:00
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 4

Frykten for å aldri klare å elske igjen

  • Skrevet: 09.10.2017
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Sykdom

"For en dag dette er. Motløs, det er det eneste ordet som strekker til. Det hele startet før jeg i det hele tatt hadde rukket å åpne øynene. Desperat etter hvile, selv etter alt for mange timer søvn, vil bare bli liggende her, hvile, hvile, hvile, men det vil jo alle andres også. I dag er igjen en sånn dag hvor jeg ikke helt klarer å se meningen med livet. Det har vært skyting i USA, det er krig, sult og fattigdom over store deler av verden, og jeg føler meg for liten til å vite hva jeg skal gjøre for å hjelpe. Mennesker ødelegger mennesker, eller, makt og penger ødelegger mennesker, og det ødelegger andre mennesker, det tar liv og det tar håp. Og her sitter jeg i trygge Norge, ekosistisk som helst, jeg ser ikke meningen med livet? Jeg som har alt jeg kunne tenke meg, jeg som har et liv så mange andre skulle ønske de hadde. Jeg som har familie og venner, og attpåtil de som er de aller beste. Jeg som har tak over hodet og vell så det, jeg som har mat i kjøleskapet, vann i springen og en dusj som kan varme meg på høstdager som denne. Jeg har uendelig med materialistiske ting og jeg har mennesker, kjærlighet og trygghet. Men til tross for hvor heldig jeg er, hvor takknemlig, så klarer jeg ikke la være å føle slik som jeg føler i dag. Jeg sitter sånn fast, er fanget i mitt eget hode, i min egen kropp. Det er så mye jeg vil, og det er så mye jeg kan, har mulighet til, men jeg står bare på stedet hvil år etter år, og skulle noe endre seg, så vil jeg bare tilbake til det som var, til da jeg ikke kom meg noen vei, sto på stedet hvil, fordi der er det trygt.

Det er så mye jeg tenker og vil skrive ned, men når jeg først begynner å skrive blir jeg fullstendig blank. Jeg har en så uro i brystet, hjertet slår i utakt, og dermed blir hele kroppen i utakt. Jeg er så sliten, men det er vi jo alle, livet handler jo om å gjøre ting som gjør oss slitne, men jeg, jeg gjør så godt som ingenting før det blir for mye, og på dager som denne klarer jeg ikke helt å skille om det blir for mye for kroppen, eller bare for meg. Jeg føler meg så svak, så sabla egoistisk. Jeg vil gjemme meg under dyna, forsvinne, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive denne følelsen, for den bare sitter så hardt i meg, hele meg forsvinner i den og jeg blir ugjenkjennelig for meg selv og alle rundt meg, vil helst bare være alene, stenger alt og alle ute, og meg selv her inne. Vi forteller hverandre at det skal bli bedre, og det skal det jo bli, det må jo bare det, men det er jo også en realitet at livet alltid byr utfordringer, det er jo sånn vi vokser og blir sterkere og bedre, det er det som gjør et liv til et liv, og det er noe fint ved der fordi det gjør så vi setter vi pris på det gode når det først er, tar det for gitt eller som en selvfølge, men på noen dager føles det så håpløst på et vis, for hva er meningen med alt dette, dette livet, dette universet, denne jorda, hvor dyr dreper dyr, dyr dreper mennesker, mennesker dreper dyr, mennesker dreper jorda og mennesker dreper mennesker? Noen ganger grubler jeg på om det hadde vært bedre hvis vi ikke eksisterte, så klart; vi ville ikke fått oppleve alt det fantastiske livet har å by på, natur og kjærlighet og mat og mennesker som elsker og gode bøker, men vi ville jo heller aldri kjent til det og derfor ikke savnet det. Men nå som vi først er her nytter det ikke å gjøre annet enn å la spørsmålene ligge, get on with our life og gjøre det beste ut av det, for på et eller annet vis blir livet alltid verdt å leve, for det kommer dager hvor vi har medvind og sola i ryggen og vil leve for alltid, men så er det også disse dagene som den jeg har i dag, den som drar livet ut av deg og gir deg et spesielt drag i ansiktet.

Jeg får ikke helt frem det jeg trenger å få frem, et evig kaos uten like, føler meg desperat etter å beskrive, i håp om å ikke føle meg fult så alene, fortapt og motløs, men kanskje er dette et av de tilfellene hvor det ligger så dypt at det ikke kan settes ord på, kun føles. En kropp som hater seg selv, som føler den må slutte å spise, men som ikke klarer det, fordi mat er alt den har, alt jeg har, mat er det eneste som kan fylle tomrommet når jeg er alene, og mat er alt jeg har kontroll på i livet, akkurat nå, noe som ikke gjøre hatet noe mindre på de dagene maten ikke har blitt kontrollert riktig. Vil skjære av meg lår og mage, armer og alt jeg føler tar for mye plass, men jeg skjuler det for godt, det er umulig å legge merke til, denne trangen jeg har til å forandre meg selv, til å slutte å spise, og skulle jeg forsiktig nevne noe, så er det ingen som hører meg, ikke at jeg orker at noen skal det heller, men noen ganger skriker jeg stumt om hjelp, men siden jeg spiser, som oftes alt for mye, lar de seg lure, inkluder meg selv.

Også er det dette hjerte, det som enda er knust, revet i fillebiter. «Er du over det?» var det noen som spurte meg om, jeg var pliktet til å si ja, for hvor patetisk er det vell ikke å ikke være over det enda, men jeg klarte å si og mente at «Jo ja, jeg er over han, men jeg er ikke over det», og en del av meg er livredd for nettopp dette, at ja; han er jeg over, for lengst, men hva det gjorde med meg, det er jeg ikke over, det har blitt en del av meg, det sitter i ryggmarg, i hver knokkel, i hvert bein, i hver blodåre og i hver minste lille del av meg, det har etterlatt en bi-lyd på hjertet og slår daglig pusten ut av meg. Jeg elsket en gang, og jeg er livredd for å aldri klare å elske igjen. Jeg trekker meg unna hver eneste en med et hjertet som slår i takt med mitt, og skulle jeg mot alle odds våge å gi litt av meg selv til noen andre, prøve å utfordre meg selv, fordi jeg har møtt et menneske som er verdt det, så ender jeg alltid opp med å rive bitene ut av hendene hans igjen, like etter jeg har gitt dem, det blir for sårbart og vondt, for anstrengende å lære seg å elske igjen, og jeg ender opp med å løpe langt derifra, med hjertet på utsiden og med blødende biter i hendene, uansett hvor mye jeg vil bli, uansett hvor mye jeg trenger å tillate han å holde rundt meg, klemme meg sammen og hel igjen. Jeg legger fokus på det som føles feil, så jeg ikke klarer å se alt det som føles riktig, river ned huset før det føles som hjemme og blir umulig å forlate, fordi jeg er så redd for å igjen finne en kjærlighet som aldri føles helt riktig, at jeg kommer til å settle for less fordi jeg er redd for å ikke ta sjansen på å finne noe som passer meg bedre, men mest av alt så er jeg redd for å trekke meg unna et menneske, med feil og mangler, som mennesker flest, og senere finne ut at det mennesket egentlig var alt jeg trengte, alt jeg ville ha og noengang har drømt om, og at hans feil og mangler med litt tid ville blitt det beste jeg visste, at vi ville vokst sammen og funnet livets store kjærlighet. Det har ødelagt så mye, denne kjærlighetssorgen, ikke den over et menneske eller et savn, det er ikke den jeg har, men den type sorg som kommer av å stole på og gi hele deg til et menneske som med tiden blir et menneske du ikke kjenner til, og dens handlinger, et menneske du skulle leve resten av livet sammen med, skuffelsene og tapet av en trygghet som kanskje aldri var der. Lever med en dominant klump av åpne sår, blir sittende på en stein i stedet for å følge veien videre, fordi klumpen er for stort og tung for meg å bære, den får meg til å foretrekke å heller leve alene for alltid. Men jeg kan ikke la den definere meg mer, jeg kan ikke la det få ødelegge mer enn den allerede har, jeg må trosse alle frykter for kjærligheten er verdt å ta sjansen på, for det er tross alt kjærlighet som er selve livet.

Og på vei hjem fra trening, etter å ha skrevet denne meldingen, skjedde det utrolige, for akkurat i det jeg skulle gå ut døren trakk skyene seg fra hverandre, de var ikke lenger like mørke og tunge som de hadde vært for bare minutter siden, og jeg kunne skimte solen bak dem et sted, og før jeg visste ordet av det ble skyene ferre og solstrålene fler, og i det jeg var på vei inn døren hjemme hadde jeg medvind og solen i ryggen, en blå himmel over meg og tankene om at mirakler skjer hver dag og livet går videre, verden beveger seg, forandrer seg, som den forandrer deg, uansett hvor bom stille du kan føle at du står."

  • Skrevet: 09.10.2017
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 4

"Flowers grow back, even after they are stepped on. So will I."

  • Skrevet: 22.08.2017
  • Klokken: 22:00
  • Kategori: Sykdom

Det er flere tilfeller hvor jeg har mistet det helt og bare har måtte falle ned på matta, senest i dag faktisk, fordi ti armhevinger på knærne blir for tungt, mens jeg før tok tjue strak, med to klapp i mellom. Kontrasten er stor. Jeg brukte noe som føltes ut som et helt liv på å bygge kroppen min sterk, hele barndommen. Kjernemusklene var solide som helst, jeg kunne bære, løfte, vri og vende på meg, hver minste og største ting var en lek, et barneskirenn. Jeg grublet så ofte på hvorfor noen fant det så tungt og vanskelig, ble ofte frustrert over andre som ikke fikk det til, fordi jeg aldri hadde blitt satt i den posisjonen, jeg var jo så heldig, og uheldig, hvis vi tenker på det med mangel på medfølelse for andre på det tidspunktet, å få glede av trening inn med morsmelken, og startet det hele i det jeg tok mine første skritt.

Jeg lurer ofte på hvor jeg ville vært hadde jeg ikke blitt syk, hva hadde jeg gjort, hvem hadde jeg vært, hadde drømmer blitt til virkelighet? Men dette er tanker jeg ikke kan la summe for lenge, for da blir det hele en smule for tungt. Før tok jeg enhver utfordring og konkurranse på strak arm, pokaler og diplomer ligger enda godt gjemt på rommet mitt hos mamma og pappa, men jeg våger ikke kikke nedi. Nå svikter rygg og ben etter tretti sekunder, i det jeg er den eneste igjen på treningssenteret, og dermed kan legge bort verdighet og stolthet og prøve meg på planken eller 90 graderen. Tretti sekunder er ingen undervurdering. Jeg har aldri trent så hardt i hele mitt liv, som det jeg gjør nå, for før kunne det ikke kalles trening, det var sjeldent pes, sjeldent slitsomt og krevende, mens det nå er en kamp hver eneste dag, uten mye til resultater.

Processed with MOLDIV

Livet et helt annet enn jeg så for meg at det skulle være, kroppen min og jeg er fortidens største kontraster, ugjennkjennelige. Kroppen min, kroppen min, kroppen min. Hvem er du, og hva vil du med meg? Veien føles så lang, og jeg kan ikke fortsette å se meg tilbake og sammenligne, for som sagt, så er situasjonen en helt annen og jeg kan ikke forvente det samme, men jeg klarer ikke la være, fingrene beveger seg raskt over tastaturet, hardere og hardere, klumpene i både bryst og hals er på vei til plassene sine, for faen altså, måtte jeg gi meg?! Kunne jeg ikke bare fortsatt, pint, grått, kjempet meg igjennom, som alle andre, hvorfor klarte jeg det ikke?!! Og jeg vet at med en sykdom er dette tanker jeg ikke kan ha, for det var ingen mulighet å fortsette, men fysøren som jeg skulle ønske at det var det. 

Noen ganger blir tankene for ukontrollerte, for dominerende, så alt føles meningsløst og demotiverende, dere kjenner kanskje til det? For min del er det ofte ved tanken på at jeg aldri kommer til å komme dit jeg var, og den sterke kroppen jeg var så godt vandt med å ha, den får jeg aldri tilbake, og det er kanskje et av mine største tap, største sorger, fordi med kroppen fulgte drømmene, fremtiden basert på profesjonell idrett, men nå er det ingen vei tilbake, jeg får aldri opplevd håndball-drømmen, drømmene forsvant som sand mellom fingrene mine. Jeg må lage nye drømmer, og det har jeg, i hvert fall noen, akkurat nå kommer jeg ikke på noen av dem, så kanskje de ikke finnes likevel, men noen dager føles lettere enn andre, og da vil jeg tro at det er drømmen som gjør det, håpet de gir meg, så de må nå finnes her inne et sted, i dag har de bare gjemt seg litt godt. Men noen dager er også det tyngre enn andre dager, fordi fortidens drømmer enda lever i meg, og fremtiden i enden av tunellen er ikke like klar og lys som den en gang var, men jeg er sikker på at den på et eller annet vis kanskje også blir bedre, for det er jo noe i det, det at alt skjer for en grunn, og det har seg jo sånn, at jeg mye heller vil være den jeg er i dag, enn den jeg hadde vært uten sykdom og alt som følger med den. Jeg er kanskje faglig dum, lastet ned en gange-app senest i stad, måtte starte på 3-gangen, og som noen av dere vet har jeg så godt som aldri holdt en fremføring i hele mitt liv, men en ting er sikkert, og det er at til tross for det faglige, så har jeg lært så mye mer om livet, mennesker og alt som omhandler det, enn jeg noengang ville lært på skolen. Jeg ville ikke vært like takknemlig, følt meg like heldig, satt pris på de bittesmå tingene, tatt vare på de rundt meg like godt, skrevet til dere, vært den jeg er ment til å være, uten tapet av barndomsdrømmene, ungdomstiden og årene viet til sengen.

Processed with MOLDIV

Jeg prøver å ta tak i meg selv, og tenke at; as long as you do your best, så er det mer enn bra nok. Det er ikke alltid sånn at ditt beste er like bra som de du sammenligner deg med, den du var eller den du ønsker å være, eller kommer til å bli. Det er ikke sikker du løper like langt eller fort, og heller aldri vil nå helt dit, det er ikke sikkert du løfter like tungt, bærer deg selv like lett, men du løper langt nok, fort nok, løfter tungt nok, så lenge du gjør ditt beste, og ingen andres. Jeg klakner etter 200m i 9km hastighet på mølla, jeg løfter så godt som alltid det letteste, som oftes holder det i massevis med min egen kroppsvekt også, men hvem er det egentlig som bryr seg? Ingen. Kun jeg, og skulle noen andre ha noen formening om det, så får jo det være deres problem, ikke mitt

Dørstokkmila er en stor nok seier i seg selv, grunn nok til å juble, spør du meg, så let's just sthaaap diz!! Vi må være snille med og mot oss selv, klappe oss selv på skuldra og ikke se for mye over den og på hva alle andre gjør, så vil vi kanskje, sakte, men sikkert, komme dit vi aldri så for oss at vi kunne komme, for vi kan jo tross alt klare det umulige, så lenge vi vil det nok.

  • Skrevet: 22.08.2017
  • Klokken: 22:00
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 4

Livet for skjørt til å vente, og fort kort til å være noen andre enn deg selv

  • Skrevet: 12.07.2017
  • Klokken: 20:45
  • Kategori: Sykdom

Jeg fant meg selv på veien gjennom Slottsparken og opp mot Hegdehaugsveien, forbi alle livene, forbi drømmer, asfalt og grønt gress flettet inn i hverandre, ny sprikne blomster, og bort fra mitt gamle og på vei mot mitt nye. På vei ned fra Grunerløkka, forbi gamle bygg, med de fineste bakgårder, store dører og vinduer, en god blanding mellom matboder og vintagesjapper, et menneske hav, inspirerende klesstiler og vakre fjes. På trikken opp til Ullevål, og på trikken jeg trodde gikk til Majorstua, men hvor jeg endte opp på Torshov. På den rette trikken mot Frogner, på vei gjennom Karl Johan og videre gjennom Torggata, på vei opp til Adamstuen og på vei gjennom Bogstadveien. Så mange mennesker, alle med forskjellige liv og alt det hører med. Her, her tør de, i hvert fall noen, å være seg selv, og tenke at det er nok, for det er det jo, her er det plass nok, stort nok, til at vi alle bare kan være oss. Og her sitter jeg, midt oppi det hele, i buksene jeg aldri hadde våget å gå i egen hjemby, men her sitter jeg altså; og har aldri før følt meg mer som meg sjæl. 

Processed with MOLDIV

Kanskje er det dette jeg har lett etter. Kanskje er det dette jeg har manglet. Kanskje vet jeg nå hva som tok livet av meg, og kanskje vet jeg nå hva som kan holde meg i live. Fjeset mitt var ikke like matt da jeg så meg selv i speilet da jeg var hjemme igjen, øynene var ikke like motløse, jeg sto litt strakere. For det er disse tingene som gir mening, det er disse tingene som minner meg på hva livet er og hvorfor jeg er her. Det er disse tingene som vokser i meg, gjør meg sterkere, tillater meg å blomstre. Jeg må bare huske å vanne blomstene, for ingen blomster kan spire og gro uten vann, men det finnes jo heller ingen som blomstrer hele året. 

Processed with MOLDIV

Jeg får sommerfugler i magen, men det hører vell en blomst med. Denne byen, den er kanskje litt for stor, men også akkurat passe, den blir i det minste ikke for liten. Jeg ser for meg en fremtid i den, et liv, en hverdag. Jeg ser for meg at jeg går hånd i hånd med kjæresten min, en som er en smule lik meg, men også en som kan lære meg å like kunst og museumer, lese bøker og ikke hate å stå fremst på konserter, en som i helger og i ferier drar meg opp og ut, i skogen og på fjellene, i telt og i ett med naturen, en som drømmer og lever for det samme som meg. En som minner meg på at livet ikke alltid er best alene, en som minner meg på at kjærligheten, den er verdt å ta sjansen på. En som ser meg. En som ikke ser på sårene som en byrde, et uoverkommelig hinder, men som heller ser på det som en mulighet, en mulighet til å fylle de, gro de med noe fint, så godt det lar seg gjøre. En som ikke bruker setningen "å holde ut", for kjærlighet er ikke å holde ut, det er en selvfølge, i hvert fall når du elsker noen. En som tenker at Rikke, hun er kanskje syk, og hun er kanskje deprimert fra tid til annen, den ene dagen trygler hun om å få gi slipp, for hun er så sliten, så sliten, mens den andre vil hun leve for alltid, hver dag er forskjellig, men hun er verken sykdommen eller depresjonen, hun er Rikke, og det gjør det hele verdt det.

Processed with MOLDIV

Jeg ser for meg endeløse sommerkvelder med venninner ute i parken, høst og vinterdager inne på kafeer, jeg ser for meg så mye, og ikke på samme måte som får, nå ser jeg det for meg, og tenker at det kan bli en realitet. Og viktigst av alt så ser jeg for meg at jeg også kan klare meg fint her alene, enn så lenge, i en god stund. At jeg kan trives i mitt eget selskap, selv om det kanskje kan bli en smule bekymringsfullt, om jeg begynner å trives mer enn jeg allerede gjør, da blir nok livet med kun hunder til samboere fort en realitet, ikke at jeg kommer til å klage på det altså. Skal unne meg litt for god mat, alt for ofte, mens jeg kun er en liten rekvisitt i den store verden, skal ha et liv i meg selv, som alle de andre, de hundrevis av sjelene jeg passerer hver eneste dag, mens jeg tusler Oslo på kryss og tvers, minner meg selv på hvem jeg er og hvor jeg skal. 

Processed with MOLDIV

Livet er for kort, til å bli i en by som holder deg på stede hvil, og ofte tar deg noen skritt tilbake, ikke gir deg plass nok til å vokse. Livet er for skjørt til å vente på noe bedre, du må ta et valg, velge din egen lykke. Og jeg, jeg må flytte, nå, eller med en gang.

Processed with MOLDIV

  • Skrevet: 12.07.2017
  • Klokken: 20:45
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 6

Lysere tider

  • Skrevet: 20.04.2017
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Sykdom

Jeg utelukker det fysiske i dette innlegget, for det er ikke like toppen, men helt klart bedre enn før, det også, og heldigvis lettere å takle når jeg har det bedre med meg selv, hverdagen og livet.

Det har blitt en uventet utfordring å endelig skulle forholde seg til det å ha det bra igjen, har hatt det vondt så lenge, noe som gjør det til det eneste jeg kjenner til, det eneste jeg har lært meg å mestre, det har blitt til noe som føles trygt. Det skulle jo vært så enkelt å ha det bra, og det føles så merkelig å i det hele tatt skrive om dette, for det er jo for så vidt det også, enkelt altså, enkelt å omfavne det at ting føles bra igjen, det skjer jo nesten litt automatisk, for sånn er vi mennesker, vi har en tendens til å fortrenge det vonde, og derfor glemme å sette pris på det gode, men hos meg, denne gangen, har fortiden satt sine spor, noe som gjør at frykt blir en konsekvens.

Processed with VSCO with s2 preset Processed with VSCO with a6 preset

Frykten for å bli fanget i det ukontrollerte og ustoppelige havet av depresjon som kan bli en bivirkning av hva livet kan kaste i mot oss. Frykten for å falle helt ned dit igjen, til stedet du frykter mer enn noe annet, der du er fanget i deg selv, hvor ditt ytre og indre blir erstattet med et vesen du ikke kan kjenne igjen, der du må kjempe en uslåelig kamp fullstendig alene, hvor det å ikke klare, ville, orke å leve noe mer, blir et faktum, og all livsglede blir overskygget. Redselen gjør det vanskelig å ikke holde igjen, men det er jo nå det gjelder, det å fokusere på her og nå, ta dag for dag og nyte det gode mens man kan, som min mindfullness-endtusiastiske mamma alltid sier. Det er fortsatt dager som føles uoverkommelige og meningsløse, fremtiden lurer enda frem en gråtkvalt hals bare ved tanken, og det er enda dager jeg enda våkner opp med klumpen i brystet, den såkalte angsten, men det er ikke som før, det er ikke hver time, hvert minutt, hvert sekund, jeg får pustepauser som gir meg rom til å syntes at livet ikke er så verst likevel, og for første gang på to år føles livet bra. 

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 20.04.2017
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 8

#sjekkdeg

  • Skrevet: 31.03.2017
  • Klokken: 10:00
  • Kategori: Sykdom

Nå har jeg nettopp sett dokumentaren av Thea Steen, jeg blir sittende gråtkvalt og med et tomt blikk ut i ingenting, jeg trenger tid til å summe meg, komme tilbake til meg selv igjen. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, det vet jeg aldri når jeg er vitne til ting som det, jeg grubler alltid på hvorfor jeg utsetter meg selv for sånt når det gang på gang påvirker meg så utrolig, akkurat som at jeg ikke forstår meg på folk som utsetter seg selv for skrekkfilmer, men dette er jo annerledes, dette er realitet og sannhet, en virkelighet vi ikke kan nekte for, uansett hvor mye vi skulle ønske vi kunne det.

Jeg er redd, og tankene om at livet er urettferdig har funnet sin plass hos meg igjen, til tross for at alle har sitt, og at livet kanskje derfor er like urettferdig for oss alle, eller kanskje det er det som gjør det hele rettferdig? men uansett, i situasjoner som denne, som Thea sin, og så alt for mange andres, føles det urettferdig, og det føler jeg at det er også. Det er så skremmende, hvordan livene våre kan bli tatt i fra oss på sekunder, hvordan vi kan bli tvunget til å miste og gi fra oss kroppen vår til sykdom, men til også så mye annet. Her sitter vi og sliter oss igjennom, tar det meste for gitt, tenker at drømmer er umulige, så vi må holde oss til det A4, glemmer også å nyte alt vi har her og nå, hverdagen og øyeblikkene.

Psyken som påvirkes av dokumentarer, virkeligheter som denne, har satt seg i sjela mi, akkurat nå verker jeg fra topp til tå, vil ikke røre en finger, føler for å bli sittende her for alltid, og jeg vet ikke hvorfor, kanskje det er dette som er å være lamslått. Jeg har fulgt henne jevnlig, Thea, vet godt hvem hun er og kjenner til kampanjen hennes, men det er noe med å se et menneske miste kontrollen over liv og kropp så ufrivillig, at det som endelig var blitt et så godt liv, blir tatt fra en så brutalt, det å se det step by step, til nesten siste åndedrag, så ung og vakker, det gjør noe med en.

Så sjekk deg, vær så snill, kjære deg, sjekk deg, både for livmorhalskreft og for en liten forkjølelse, en annerledes følelse i kroppen, om du er mer sliten enn normalt, og hva det enn nå måtte være som får deg til å føle at noe ikke stemmer, vær så snill, sjekk det, for hva om det kan forandre eller til og med redde livet ditt? Er ikke den lille sjekken som tar deg minutter, koster noen kroner som er verdt å betale nettopp fordi det å ikke dra til legen, sjekke deg, ikke betale - kan koste deg livet. Vi kan aldri være sikre, better safe then sorry, som jeg alltid sier til vennene mine som stadig utsetter å dra til legen, noe som gnager hardt i ei som meg, som har følt på noen av konsekvensene ved å gjøre det for sent, og sårere er det å vite at det finnes konsekvenser større enn mine. Det kan stå om liv og død, så kjære, vakre deg, du som har et helt liv foran deg - vær så snill, sjekk deg.

  • Skrevet: 31.03.2017
  • Klokken: 10:00
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 2

Det som råder dypest

  • Skrevet: 26.03.2017
  • Klokken: 20:36
  • Kategori: Sykdom

Melding til mamma på en sår mandag hvor jeg trengte å lette på trykket og kaoset, for noen uker tilbake. Fant det i arkivet nå nettopp, så tenkte å dele det med dere. Mamma er alltid den som får høre, for hvem gir vell et bedre svar, hvem elsker meg egentlig høyere? Et tanke-kaos uten like, som alltid ender uventet, men som får meg til å forstå hvor problemet kanskje ligger, hva som råder dypest i meg. Frøet som ligger lengst på bunnen under all jorden er lett å overse, når alt det andre vokser seg større over, så godt som umulig å grave frem hovedkilden når det er så mye i mellom. Har en følelse på at jeg ikke er så alene om disse dagene, tankene og følelsene som det noen ganger kan føles ut som, så jeg vil at dere skal vite nettopp det - at du er ikke alene.

Processed with VSCO with a6 preset

"Det er mandag igjen, og livet føles litt uoverkommelig. Som vanlig, intet nytt, en helt vanlig mandag. Ny uke, nye muligheter sies det, en ny start.. men ikke for meg, føles kun ut som enda et nederlag, enda en uke forbi uten mål og mening, så mange uker i arkivet jeg like gjerne kunne vært foruten, har jo ikke klart å komme noe lenger med de uansett. Ting føles litt håpløst, jeg vet ikke om det er mandagen eller generelt bare livet. Den lille treningen jeg har sammen med frisklivssentralen i dag føles mer ut som å bli vekt i militæret 03:45 for å skulle ut i en beinhard øvelse med lite tilgang til mat og drikke, med en sekk tyngre enn egen kroppsvekt og flere mil til fots foran seg. Frisklivssentralen, denne lille treningen, mitt eneste gjøremål for dagen utenom en tur innom butikken, og det føles uoverkommelig? Hva er det for noe svakerier. Tenk på hva alle andre har å gjøre, de har ikke nok timer i døgnet til å rekke alt de skal, mens jeg.. jeg blir liggende å vente på at timene skal fly med vinden, jeg får ikke brukt de på noe vettu uansett.

Processed with VSCO with a6 preset

Mislykka, mislykka, mislykka. Grubler på om det er noe jeg kan fylle dagene med, som får de til å føles litt mindre meningsløse, og så jeg kanskje ikke føler meg fult så ubrukelig. Trener jevnt gjennom hele uka, og med tanke på min sykdomssituasjon så er jo dette noe jeg burde vært sjeleglad over, noe jeg forsåvidt er, jeg er bare ikke fornøyd, for sånn er vi mennesker, vi vil alltid ha mer. Dumme mennesker. Kommer nok til å tvinge meg selv til å tusle bort til treningssenteret endel ganger denne uken også, til tross for at jeg akkurat nå burde tatt en liten pause, når skal jeg egentlig lære? Men det har seg jo sånn at dårlig samvittighet, selvhat og mangel på mestringsfølelse dreper meg og sinnstilstanden min mer enn utmattelsen, selv om det så klart ikke er tilfellet, for det føles kanskje sånn ut akkurat her og nå, men det er jo utmattelsen som er morderen her, i hvert fall kroppens, men i lengden og derfor merker jeg det ikke på samme måte som jeg merker striden i tankene og følelsene.

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg trenger noe mer, mer, mer, mer. Noe som vil få meg til å føle meg litt mer.. normal? Litt mer menneskelig og kanskje ikke fult så mislykket. Noe som kan få meg til å ikke bare tenke, men også føle at livet blir bedre, at jeg skal komme meg dit jeg vil en dag, jeg også. Skole og jobb er enda ikke et alternativ, og det er en av de tingene som lirker frem selvhatet, til bristepunktet. Kan jeg ikke bare pushe meg selv? Om det så fører til at jeg blir innlagt på sykehuset, så vil det i hvert fall syntes at jeg prøver, jeg også. For det syntes ikke så godt sånn det er nå, syntes jeg, verken for andre eller meg selv. Prøver jeg egentlig nok? Gjør jeg egentlig det? Kunne jeg ikke bare tatt noen fag? Grått meg igjennom det som alle andre? Trosset sykdom, angst og redsel. Alle andre gjør jo det, jeg risikerer lite tid med venner og familie, og det å ha det bra, ved å gjøre det, men det er jo fåtallet av oss som er lykkelige, vi må jo alle ofre noe for å lykkes her i verden? Så hvorfor har jeg rett på å være det, lykkelig altså? Luke ut alt det kjedelige bare fordi jeg er syk. Det blir bare feil for meg, selv om det ikke er særlig gøy å være syk heller, men det glemmer jeg på dager hvor tankene tar over på denne måten.

Processed with VSCO with a6 preset

Lappen - førerkortet, kunne jeg ikke bare tatt det? Kunne jeg ikke bare fullført det i det minste, som så mange andre? Veien mot den føles så sabla lang, jeg er dårlig på det der med å ta dag for dag når det kommet til ting som det. Jeg er redd, livredd, men hva er det egentlig jeg frykter? Det å ikke være flink nok? Det å feile? Hvem er vell mester i å kjøre når de akkurat har startet? Ingen Rikke, ingen, så hvorfor forventer du hele tiden så mye av deg selv? Så mye at det stopper deg fra å gjøre ting, utfordre deg selv. Jeg vet du er redd, redd for å ikke være bra nok, god nok, føle at du duger, for du har aldri følt deg bra nok, aldri i/til/for noe eller noen, aldri har du følt deg bra nok, aldri, aldri, aldri, og det er ditt såreste punkt, livredd for å bli forlatt, fordi du kun er deg, og at det ikke er nok. For det er jo der alt dette ligger, det du har følt på siden du var lita, ulmet dypest i deg, klar til å slå ut i full flamme den dagen den eneste du har følt deg bra nok for, innser at du ikke er det likevel, og drar i fra deg. 

Processed with VSCO with a6 preset

Som en skjør blomst, det er det du er, som en krystallkule, klar til å knuse i tusenvis av biter. Hvorfor skriver jeg om meg selv i andre-person? men okei let´s just go with it. Sårbar som helst, treffes av de minste ting, og det fordi redselen for å ikke være bra nok, bli forlatt bare fordi du er deg, råder dypest i deg. Desperasjonen over å være god mot alle, hele tiden, så mye at du glemmer deg selv, fordi du er så livredd for at noen andre skal føle på det her, de også. At de skal forstå det de også, hvordan og hvorfor noen kan forlate, slutte å elske dem, som jeg forstår hvordan og hvorfor noen kan forlate, slutte å elske meg, for hva eller hvem er vell jeg å elske, jeg er jo ingenting."

  • Skrevet: 26.03.2017
  • Klokken: 20:36
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 2

Konsekvenser

  • Skrevet: 05.03.2017
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Sykdom

Bilder tatt rett før jeg var på vei ut døren samme dag som notatet ble skrevet. Bærer preg av ei sliten jente, som helst ikke vil syntes for andre.
28.02.2017:


Kroppen er igjen tatt i fra meg, og jeg er fanget. Har time hos psykiater klokken 13:00, klokken er nå 12:01. Jeg og kroppen min er slitne, begge to. Det er bare rukket å bli tirsdag, men det føles ut som søndagen er tilbake. Vet ikke helt hvordan jeg skal klare å tusle meg bort til denne timen, hvor skal jeg ta kreftene fra, og jeg som hadde lovet meg selv å trene rett etterpå. Jeg vil så gjerne, men det går ikke, jeg kan ikke, da mister jeg den helt, jeg må la være å trene i dag, jeg må bare. Kan ikke, kan ikke, kan ikke. Jeg trenger treningen fordi den er min viktigste distraksjon fra tanker, virkeligheten og hverdagen, et pusterom som letter på trykket, men nå i dag og kanskje i morgen, kanskje dagen etter det også, trenger kroppen min en pause, det må jeg bare ofre.

Processed with VSCO with a6 preset

Blir liggende å gruble på hva jeg skal si denne gangen. Sist føltes det ut som at jeg nærmest ble tvunget til å begynne på antidepressiva fordi jeg så og hørtes nedstemt ut. Jeg nektet, men følte meg overkjørt og lite respektert, måtte tilslutt bare ta i mot resept-papiret og tuslet ut fra min andre time hos psykiater, gråtkvalt. 

Kanskje må vi bli litt bedre kjent, så du lærer deg å kjenne meg og mine styrker, for kanskje du da vil forstå at årene jeg allerede har vært igjennom, reist meg fra og kommet meg ut av, gjør kampene jeg kjemper den dag i dag, nærmest til ingenting. Klarte jeg meg uten medikamenter da, så skal jeg klare det også denne gangen.

Processed with VSCO with a6 preset

Ikke misforstå, jeg støtter fult og helt de som velger å bruke medikamenter, for noen ganger gjelder det liv og død, og da er jeg så glad for at det finnes legemidler som dette, og for de som har medfødt sykdom, mangel på viktige stoffer hjernen trenger for å fungere sånn vi trenger at det gjør, eller bare ren og kjær drepresjon de kjemper med alt de har for å komme seg ut av, men som er ukontrollert og ustoppelig - da, da er jeg så glad for at det finnes løsninger som dette, og for at det hjelper så mange. Jeg vet bare at akkurat nå og med livsstilen jeg ønsker å leve er det ikke riktig for meg, så lenge det ikke er høyest nødvendig, da må det bare til, men sånn er det ikke akkurat nå, nå har jeg troen på at kroppen kan kurere seg selv, til en viss grad, og i mitt tilfelle så lenge det ikke finnes medikamenter som kan gjøre kroppen min frisk, så vil jeg fortsette så lenge jeg kan på en naturlig måte. Spise sånn jeg føler er rett, beveger meg, men ikke for mye, fortsette kjempe for det jeg har troen på at skal fungere, og når kroppen min blir frisk, blir kanskje hodet mitt og tankene mine det også, for det var jo kroppen som ble syk først.

Jeg vil føle på alt livet har å kaste i mot meg, som mot alle andre. Jeg vil heller føle smerte hvis det også lar meg føle lykke, i stedet for å bli nærmest likegyldig, i hvert fall i kontrast med mitt følelsesregister akkurat nå. Og derfor syntes jeg det er verdt det uten, jeg skal klare meg, på grunn av nettopp de øyeblikkene fylt med lykke som setter seg dypest i hjerterota, som ligger i meg og varmer meg selv på de dagene jeg ikke klarer legge merke til det.

Processed with VSCO with a6 preset

Så klart ser jeg litt nedstemt ut, jeg er utmattet, kjære deg, da tror jeg det for de fleste av oss føles umulig å late som annet. Det har tatt meg lang tid å forstå det, akseptere det og godkjenne det som en sykdom, og kanskje klarer jeg det ikke fult og helt enda heller, og kanskje er det derfor jeg trenger hjelp. Så jeg forstår om du trenger litt tid til å la det synke du også, vi har alle, meg og mine, vært der. Jeg er syk, og det sitter så langt inne å skrive det, det føles svakt, for jeg vil ikke at noen skal se på meg som det, men kroppen min er syk, og da skulle det dessverre bare mangle at psyken også etterhvert fikk seg en støyt. Spesielt på dager som denne. Hvor jeg kan kjenner konsekvensene komme sakte, men sikkert. Lurer seg opp gjennom ryggmargen, inn i alle kriker og kroker, tynger kroppen og alle dens muskler. Konsekvensene av å fake it till you make it. Konsekvensene av å ha vært aktiv flere dager på rad, enten på treningssenter, på ski eller sosialt, og det høres kanskje så alt, alt for mye ut til mitt tilfelle, men jeg trodde.. og tror kanskje litt enda, at jeg hadde funnet balansen, presser meg selv akkurat nok, ikke for lite, og ikke for mye, jeg er bare der, på treningssenteret, i skiløypa eller sittende blant mennesker jeg er glad i, og det er en seier i seg selv. Konsekvensen av å tro at jeg er på bedringens vei, nærmest frisk, konsekvensen av at andre tror jeg er nettopp det, frisk, og presset jeg lar meg bite på da jeg kjenner det mest. Rikke er frisk, tenker de. I det minste på god vei. Så da må jeg jo være det da. Late som. Lure meg selv og alle andre. For det er jo frisk jeg vil være, så kanskje det er derfor jeg ikke klarer å slukke stjernene i mine egne og andres øyne med realiteten, de gangene det ser ut til at dette skal gå over. 

Processed with VSCO with a6 preset

Den verste smerten er over for meg, psykisk, i hvert fall nesten, enn så lenge. Smerten som ikke lenger dukker opp på alle dager, ikke alltid like dyp og brutal, det er den kun på noen dager, de som det endelig har blitt få av. Til tross for at den der og da er dominant og jævelsk, så forsvinner den ofte med morgendagen, den er på bedringens vei. 

Den smerten jeg ikke trodde fantes, den hvor det føles ut som eneste utvei er å avslutte livet. Den som dukker opp i drømmene, og den som vekker deg om natten i det du endelig har sovnet, gjennomvåt av kaldsvette, tårer og en sår og hes hals. Den som lammer deg og hele hverdagen din, den som tar fra deg alt du er og har. Den som får deg til å tvile på alt det vakre i livet, den som kveler alt det gode. Den som tester deg og hva du tåler til bristepunktet, til det er like før alt i deg knekker og du faller om. Smerten som kommer av så mangt, i mitt tilfelle depresjonen over alle årene viet til sykdom, frustrasjonen rundt nåtiden og tankene om fremtiden, men kanskje mest av alt, smerten som for alltid sitter i meg, ulmer lengst inn i brystet, klar til å slå ut i full flamme på dager jeg forventer det minst, smerten som kommer ved at det som var hjemmet ditt, der du følte deg tryggest, der du ville være for alltid, en dag våknet opp og ikke elsket deg mer - kjærlighetssorgen, det er er sorg og en smerte jeg aldri så komme, den er en av de få tingene her i livet som ikke kan beskrives, forklares, den kan kun føles på for å forstås. Sorgen over et menneske som enda lever i beste velgående, heldigvis, men som ikke lenger lever sammen med deg og aldri skal gjøre det igjen, sorgen og smerten over fremtiden som blir snudd på hodet, hvor ingenting føles som hjemme og alt i og rundt deg føles utrygt. Smerten som gjør meg til den jeg er i dag, den som har lært meg å forstå andre, sette pris på ting jeg før aldri la merke til, den som får meg til å skrive, den som har tatt fra meg alt jeg trodde jeg ønsket i livet, men samtidig gitt meg alt jeg trodde ikke fantes, viktigere og større enn jenta med håndballen.

Processed with VSCO with a6 preset

Kanskje blir jeg bedre ut over dagen, det har en tendens til å være sånn, jeg trenger bare flere timer enn natten har å gi meg, til å hente meg bittelitt inn igjen, få samlet nok krefter til en dag uten overskudd, men i det minste med litt innhold. Kanskje kan jeg med timene etterhvert se lysere på å kunne være med i bursdagen til bestevennen min, selv om jeg egentlig burde holde meg hjemme.

14:29:
Jeg klarer meg bedre nå, som forventet. Denne regla kjenner jeg ut og inn, kanskje ikke så rart når jeg har måtte gå den i snart åtte år. Timen gikk bra, over all forventning. Jeg ble respektert og forstått, ønsket mitt om å enn så lenge holde kroppen ren fra medikamenter ble akseptert, og troen og selvtilliten på at jeg skal klare det her er igjen tilbake. Jeg skal få det bra med meg selv. Med sykdommen. Og med livet. 

15:40:
Nå mangler jeg bare skyss, så kanskje jeg kommer meg til denne bursdagen likevel. 

Processed with VSCO with a6 preset

01:00:
Hjemme og svever nærmest på en rosa sky. Ikke tenk på konsekvensene, ikke tenk på konsekvensene. De tar jeg i morgen, nå skal jeg bare tenke og føle på det at jeg klarte å utfordre meg selv, og at kroppen lot meg stå i det, satte på autopilot og lot som ingenting, tok støyten som vil komme i en eller flere av dagene som følger, så jeg kunne kjenne på mestringen ved å trosse angsten som følger ved å ha måtte tilbringe mer tid alene, enn med andre.

05.03.2017:
Det er søndag og konsekvensene etter alt jeg også har gjort også etter den tirsdagen, etter alt jeg lagt lokk på, har meldt sin ankomst, og jeg tar de på strak arm, for verdt, det er det. 

  • Skrevet: 05.03.2017
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 4

Og jeg som trodde jeg hadde mistet deg.

  • Skrevet: 28.02.2017
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Sykdom

"Kroppen min beveger seg i takt med hjerteslagene. Mine dypeste og mest smertefulle sorger forsvinner, kjøres over og glemmes i skisporet. Jeg får en pustepause, pause fra virkeligheten. Jeg er rolig, puster lettere enn på flere år. Hjertet hopper over et slag, denne gangen ikke fordi jeg ser den jeg er forelsket i, men fordi jeg er.. lykkelig. Greit enkelt fullstendig lykkelig, her jeg går bortover og blir mint på hvor usedvanlig vakker verden og dens natur kan være, blir nærmest på gråten.

Processed with VSCO with a6 preset

Kroppen min beveger seg som om den aldri stoppet, den har enda hver bevegelse inne, det ligger dypest i ryggmargen, dypest i skjelettet og musklene mine, dypest i sjela mi. Jeg kan det her, kroppen min kan det her, dette er noe som for alltid vil være og ligge i meg, selv på mine sykeste og tyngste dager, den jeg er vil ligge å ulme under alt som blir tatt i fra meg, klar til å slippe fri på dager som denne.

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset

Hjertet slår fortere, jeg puster tyngre igjen, men denne gangen på den gode måten, jeg er ikke utmattet, jeg er bare sliten - go´sliten. Jeg kan ikke huske sist, hadde helt glemt hvordan det føltes. Jeg har alltid hatet ski, kan ikke fordra det, alltid vært vandt med å beherske enhver sport, men aldri langrenn, aldri funnet teknikken, men denne gangen.. åtte år siden sist jeg gikk over en mil på ski - elsket jeg det, fordi så lenge kroppen min får bevege seg sånn den er født til å bevege seg, så spiller det ingen rolle hvilken idrett den får gjøre det i, hvor flaut dårlig jeg er i det, hvor mye mindre muskler og kroppskontroll jeg har enn tidligere, for jeg får endelig være meg igjen, og det holder i massevis.



Processed with VSCO with a6 preset

Der var du jo, Rikke.. og jeg som trodde du ikke fantes mer, jeg som trodde jeg hadde mistet deg for lengst, tenkt at du er her enda, og kanskje vil du for alltid leve i meg."

  • Skrevet: 28.02.2017
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 6

For hvem er vell jeg uten sykdom

  • Skrevet: 07.12.2016
  • Klokken: 21:23
  • Kategori: Sykdom

Beklager mangel på bilder i dette innlegget, som er så langt at det egentlig er på sin plass å ha noen for pustepauser og ork til å lese videre, men jeg har ikke hatt mulighet til å knipse noen, men håper at det går fint for dere.

Det var ikke før jeg snakket med ei av mine beste venninner over FaceTime, en av de få som har sett meg på noe av det som har vært mitt dårligste, og da hun lo litt av at jeg enda satt i morgenkåpa da klokken hadde rukket å passere fem på ettermiddagen, at jeg innså hvor nært jeg har holdt kortene den siste tiden, eller.. kanskje det siste året, hvor mye jeg har klart å skjule for andre, men også for meg selv, ubevisst, men kanskje også i noen tilfeller bevisst. Nektet beinhardt og blankt på kampen som har foregått, og kanskje mest av alt fortsatt foregår mellom disse fire veggene, hvor det kun er meg og realiteten.

Jeg blir dårligere, og det er sjeldent jeg blir redd for akkurat dette, dette er noe jeg har lært meg å ha stålkontroll over, i hvert fall så godt det lar seg gjøre med sykdommer som disse. Jeg har blitt så godt vandt til opp og nedturene som følger med, og jeg vet hva jeg har å gjøre. Men denne gangen kan jeg kjenne det litt, frykten, for det er en bråere og mer brutal endring enn det pleier å være, og det er noe skremmende ved den, som om det går opp for meg at dette kan vare livet ut, det er ingen garanti for at jeg skal bli helt frisk, og jeg er kanskje fanget i denne berg- og dalbanen så lenge jeg lever, det finnes ingen pause eller stopp knapp, ingen vei ut, hopper jeg så er det slutten, så kanskje vil jeg være fange i egen kropp til mitt siste åndedrag.

Trekker ikke opp gardinene før klokken har rundet tolv på formiddagen, det føles til og med litt for tidlig noen dager. Stoltheten tråkkes på i det jeg reiser meg opp av sengen og skal slippe inn lyset, ber til høyere makter om at ingen tilfeldigvis skimter meg og skammen i vinduskarmen de få minuttene jeg blir stående å titte ned på hverdagen jeg ikke lenger er en del av. Jeg kjenner det i hele meg, det har satt seg hardt, tilbakefallet alle snakker om, men jeg aldri så komme. Det føles så.. hvilket ord skal jeg bruke, ingen strekker seg langt nok.. merkelig? å kjenne at sykdommen tar over igjen, jeg mister kontroll, den tar meg og alt jeg har bygget opp, rutiner forsvinner ufrivillig og jeg klarer ikke holde på de, har ingenting å kjempe i mot med, ingen krefter til å i det hele tatt prøve, sykdommen har overtaket, svekker igjen den daglige mestringsfølelsen jeg avhenger av for litt livsglede og et ønske om å leve videre.

Det er rart for meg å skrive dette, for både meg selv og andre, for jeg har aldri akseptert sykdommen, og det gjør jeg jo kanskje ikke helt enda, og da sitter det så langt inne å skulle innrømme hvor mye jeg enda svekkes, når jeg så inderlig skulle ønske ting var annerledes, og tidligere har innstilt meg på at jeg en dag bare skal våkne opp som de fleste andre igjen. Den dagen vil aldri komme, jeg kommer ikke til å plutselig være frisk, det er ikke sånn en sykdom fungerer dessverre. Og det er en sorg som sitter i meg hver dag, det er noe som må innses og aksepteres, det er lett å tenke, men vanskelig å føle og leve med, det tar tid.

Kroppen er ikke min lenger, og jeg kan ikke huske sist den var det heller, for syv år siden, jeg husket det lenge, men nå har den følelsen som jeg klamret meg fast til i håp om at den skulle sette seg i kroppen igjen forsvunnet, det har blitt en vanesak å leve med denne ukjente kroppen, om den ikke er ukjent så er den i hvert fall ikke min, og kanskje er det derfor det er vanskelig å akseptere sykdommen også, fordi det nettopp er det at jeg har blitt så godt vandt med at den føles sånn her, og kanskje er det da sånn, at alle andre også har det på samme måte, samtidig som jeg vet, innerst inne, i hjerterota, i sjela og i ryggraden, at det er så sabla feil. Jeg trodde fullt og helt på at jeg var på bedringens vei, begynte endelig å ta den litt tilbake, kroppen min, men så mistet jeg taket, jeg forstår ikke helt hvor det skjedde, nå er den ynkelig og utmattet, alt for tung for en svak sjel som meg å bære, den minner om en heavy hangover og en influensa som passer uhyre dårlig. 

Det sies ofte at du ikke er diagnosen din, og det stemmer jo for så vidt veldig godt, spesielt hvis jeg tenker på det i forhold til andre, det er bare det at mitt forhold til meg selv er litt komplisert, litt for mange konflikter, grunnet litt for mye tid til å tenke på tanker et hvert menneske skulle vært foruten. Men jeg grubler ofte på hva jeg ville vært uten sykdommene, ikke hvis jeg aldri hadde blitt syk, den tanken har jeg lagt fra meg for å ikke bli for depressiv, men mer det hvem og hva jeg vil være hvis det skjer at jeg en dag blir frisk.

Hva er vell jeg i dagens samfunn, frisk som en fisk, men med bivirkninger fra et tidligere liv, bivirkninger i form av at til tross for svært god erfaring og kunnskap innen livet, er jeg veldig uerfaren når det kommer til alt annet. Jeg er en introvert som over lengre tid ikke har hatt mulighet til å utfordres i det sosiale, har stort sett de samme vennene som da jeg var 13 år, de som har kjent meg siden jeg var 7 år og sparket min (utrolig nok) nåværende bestevenninne i kneet, det finnes så klart unntak, noen venner har jeg fått med meg på veien, men jeg har ikke en stor omkrets av bekjente som man som oftes skaper ved hjelp av skole, fritidsaktiviter og jobb, hvor man, tilbake til poenget - utfordres og vokser som person, når man settes i situasjoner hvor man ikke har annet valg enn å trosse klumpen i magen. Og mens vi er inne på klumpen i magen, så har jeg kun holdt en presentasjon i hele mitt liv, muligens to, men det er ikke noe jeg kan skryte på meg, aldri hatt eksamen og jeg har begynt å stamme grunnet mangel på jevnlige norsktimer, jeg kan mindre matte enn mitt eldste tantebarn som nå har fylt 9 år, for ikke å snakke om samfunnsfag og naturfag, der eier jeg ingen sjans. Videregående, høyskole-fag og samtaleemner andre snakker høyt og ofte om, melder jeg meg greit fint ut av, og blir heller sittende å lure på om det har kommet en ny episode av Jane The Virgin, eller kanskje The Affair. Jeg vil vell egentlig gå under kategorien: faglig dum, hvis det er en kategori, og jeg tror ikke det er noe jeg kan komme så langt med i et friskt liv, så kanskje det er best, at jeg bare er fanget i denne kroppen til timeglasset renner ut, for hva er vell jeg uten alt det i mellom, men hvem vil vell ha en som meg?

  • Skrevet: 07.12.2016
  • Klokken: 21:23
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 12

For jeg vil jo bare det.

  • Skrevet: 10.10.2016
  • Klokken: 20:25
  • Kategori: Sykdom

"Det er ikke det at jeg ikke vil leve så langt i fra så klart vil jeg leve åhh gud som jeg vil leve det er bare det at jeg ikke har noe igjen ingenting å kjempe med hele meg er borte det er ingenting igjen av meg men hva gjør jeg egentlig når jeg har kommet helt hit hvor jeg ikke lenger er sterk nok må jo bare fortsette uansett hvor vondt det gjør tenker nå jeg men det gjør så vondt så jævlig forbanna drepende vondt men åhh gud som jeg vil leve jeg vil bare det vær så snill"


 

  • Skrevet: 10.10.2016
  • Klokken: 20:25
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 0

Just do it, sier Nike

  • Skrevet: 12.05.2016
  • Klokken: 22:24
  • Kategori: Sykdom

Det e´kke bare bare sier jeg.

Det er dette jeg stort sett går i, i disse dager, det hender jeg bytter ut tightsen etter hva gradestokken viser, en som når ned til anklene, en som når til knærne, og en som når litt for kort. Det er godt, jeg trives best i treningstøy, det vet alle som kjenner meg, det er jo meg, det er jo den jeg var, og den jeg kanskje alltid vil være, delen av meg som skriker høyest om å få slippe fri.



Delen som kroppen som oftes må lukke ørene for, for hvis ikke, sier den i fra litt for sent, litt for bestemt, som nå, som i dag. Eller.. kanskje det er jeg som må lære meg å lytte litt bedre til den igjen, vi hadde jo nettopp blitt et dreamteam, men det er bare så godt å være meg og jeg savner det sånn. Jeg er også så redd, redd for det som venter inne, redd for det jeg trenger og prøver å rømme fra, jeg har det så mye bedre på rømmefot, og jeg skulle så gjerne vært det en stund til.
 

  • Skrevet: 12.05.2016
  • Klokken: 22:24
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 0