Rikke Gunnersen

Mandag

  • Skrevet: 08.05.2017
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Sykdom

Det kommer dager hvor alt føles meningsløst, hvor veien mot noe større er for lang, og hvor alt du gjør ikke føles bra nok, så du like gjerne bare kan gi opp og bli liggende under dyna til du en dag forsvinner med vinden.

Processed with VSCO with a6 preset

Dager hvor du aldri har følt deg tjukkere, og så vidt klarer møte eget selvbilde i alle speilene du er omringet av på trening. Dager hvor treningen drar deg tilbake til følelsen du hadde på jobb da du måtte løpe inn på do for å gråte, den overskyggende følelsen av å ikke helt forstå hvordan dagen skal gå rundt, og hvordan du og kroppen din skal klare det lille du har bestemt deg for at du skal. De dagene hvor du ser sparepengene du kommer til å ha mer bruk for i fremtiden, forsvinne på småting som i morgen ikke betyr noe, og som kanskje ikke gjør det i dag heller, på ting du håper skal få deg til å føle deg en smule bedre, en materialistisk lykke, noe må da hjelpe, tenker du.. men du vet jo innerst inne, at om to, kanskje tre dager vil du trenge noe nytt igjen, for det gamle har ikke mer glede å gi. De dagene hvor du føler deg mutters alene, eller, om ikke alene så ensom, fordi du må være alene i denne følelsen, det finnes ingenting de rundt deg kan si eller gjøre for å hjelpe, det ligger dypere enn som så, og du vet ikke hva du skal ta tak i, eller hvor du skal grave for å finne utløseren, den er godt gjemt, og kanskje er det bare det.. at livet, akkurat i dag, og kanskje i morgen, kanskje dagen etter det også, bare føles litt meningsløst og uoverkommelig. Men du skal klare deg, som du alltid gjør, det kommer bedre dager, det vet du alt om, men det faktum hjelper kanskje ikke akkurat nå, i dag, nå som det føles ut som verden og menneskene i den ikke trenger deg, at du har ingenting her å gjøre, for uansett hva du gjør, så vil det aldri være nok, ikke for verden, ikke for de, og ikke for deg.

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 08.05.2017
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 2

Lysere tider

  • Skrevet: 20.04.2017
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Sykdom

Jeg utelukker det fysiske i dette innlegget, for det er ikke like toppen, men helt klart bedre enn før, det også, og heldigvis lettere å takle når jeg har det bedre med meg selv, hverdagen og livet.

Det har blitt en uventet utfordring å endelig skulle forholde seg til det å ha det bra igjen, har hatt det vondt så lenge, noe som gjør det til det eneste jeg kjenner til, det eneste jeg har lært meg å mestre, det har blitt til noe som føles trygt. Det skulle jo vært så enkelt å ha det bra, og det føles så merkelig å i det hele tatt skrive om dette, for det er jo for så vidt det også, enkelt altså, enkelt å omfavne det at ting føles bra igjen, det skjer jo nesten litt automatisk, for sånn er vi mennesker, vi har en tendens til å fortrenge det vonde, og derfor glemme å sette pris på det gode, men hos meg, denne gangen, har fortiden satt sine spor, noe som gjør at frykt blir en konsekvens.

Processed with VSCO with s2 preset Processed with VSCO with a6 preset

Frykten for å bli fanget i det ukontrollerte og ustoppelige havet av depresjon som kan bli en bivirkning av hva livet kan kaste i mot oss. Frykten for å falle helt ned dit igjen, til stedet du frykter mer enn noe annet, der du er fanget i deg selv, hvor ditt ytre og indre blir erstattet med et vesen du ikke kan kjenne igjen, der du må kjempe en uslåelig kamp fullstendig alene, hvor det å ikke klare, ville, orke å leve noe mer, blir et faktum, og all livsglede blir overskygget. Redselen gjør det vanskelig å ikke holde igjen, men det er jo nå det gjelder, det å fokusere på her og nå, ta dag for dag og nyte det gode mens man kan, som min mindfullness-endtusiastiske mamma alltid sier. Det er fortsatt dager som føles uoverkommelige og meningsløse, fremtiden lurer enda frem en gråtkvalt hals bare ved tanken, og det er enda dager jeg enda våkner opp med klumpen i brystet, den såkalte angsten, men det er ikke som før, det er ikke hver time, hvert minutt, hvert sekund, jeg får pustepauser som gir meg rom til å syntes at livet ikke er så verst likevel, og for første gang på to år føles livet bra. 

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 20.04.2017
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 8

#sjekkdeg

  • Skrevet: 31.03.2017
  • Klokken: 10:00
  • Kategori: Sykdom

Nå har jeg nettopp sett dokumentaren av Thea Steen, jeg blir sittende gråtkvalt og med et tomt blikk ut i ingenting, jeg trenger tid til å summe meg, komme tilbake til meg selv igjen. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, det vet jeg aldri når jeg er vitne til ting som det, jeg grubler alltid på hvorfor jeg utsetter meg selv for sånt når det gang på gang påvirker meg så utrolig, akkurat som at jeg ikke forstår meg på folk som utsetter seg selv for skrekkfilmer, men dette er jo annerledes, dette er realitet og sannhet, en virkelighet vi ikke kan nekte for, uansett hvor mye vi skulle ønske vi kunne det.

Jeg er redd, og tankene om at livet er urettferdig har funnet sin plass hos meg igjen, til tross for at alle har sitt, og at livet kanskje derfor er like urettferdig for oss alle, eller kanskje det er det som gjør det hele rettferdig? men uansett, i situasjoner som denne, som Thea sin, og så alt for mange andres, føles det urettferdig, og det føler jeg at det er også. Det er så skremmende, hvordan livene våre kan bli tatt i fra oss på sekunder, hvordan vi kan bli tvunget til å miste og gi fra oss kroppen vår til sykdom, men til også så mye annet. Her sitter vi og sliter oss igjennom, tar det meste for gitt, tenker at drømmer er umulige, så vi må holde oss til det A4, glemmer også å nyte alt vi har her og nå, hverdagen og øyeblikkene.

Psyken som påvirkes av dokumentarer, virkeligheter som denne, har satt seg i sjela mi, akkurat nå verker jeg fra topp til tå, vil ikke røre en finger, føler for å bli sittende her for alltid, og jeg vet ikke hvorfor, kanskje det er dette som er å være lamslått. Jeg har fulgt henne jevnlig, Thea, vet godt hvem hun er og kjenner til kampanjen hennes, men det er noe med å se et menneske miste kontrollen over liv og kropp så ufrivillig, at det som endelig var blitt et så godt liv, blir tatt fra en så brutalt, det å se det step by step, til nesten siste åndedrag, så ung og vakker, det gjør noe med en.

Så sjekk deg, vær så snill, kjære deg, sjekk deg, både for livmorhalskreft og for en liten forkjølelse, en annerledes følelse i kroppen, om du er mer sliten enn normalt, og hva det enn nå måtte være som får deg til å føle at noe ikke stemmer, vær så snill, sjekk det, for hva om det kan forandre eller til og med redde livet ditt? Er ikke den lille sjekken som tar deg minutter, koster noen kroner som er verdt å betale nettopp fordi det å ikke dra til legen, sjekke deg, ikke betale - kan koste deg livet. Vi kan aldri være sikre, better safe then sorry, som jeg alltid sier til vennene mine som stadig utsetter å dra til legen, noe som gnager hardt i ei som meg, som har følt på noen av konsekvensene ved å gjøre det for sent, og sårere er det å vite at det finnes konsekvenser større enn mine. Det kan stå om liv og død, så kjære, vakre deg, du som har et helt liv foran deg - vær så snill, sjekk deg.

  • Skrevet: 31.03.2017
  • Klokken: 10:00
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 2

Det som råder dypest

  • Skrevet: 26.03.2017
  • Klokken: 20:36
  • Kategori: Sykdom

Melding til mamma på en sår mandag hvor jeg trengte å lette på trykket og kaoset, for noen uker tilbake. Fant det i arkivet nå nettopp, så tenkte å dele det med dere. Mamma er alltid den som får høre, for hvem gir vell et bedre svar, hvem elsker meg egentlig høyere? Et tanke-kaos uten like, som alltid ender uventet, men som får meg til å forstå hvor problemet kanskje ligger, hva som råder dypest i meg. Frøet som ligger lengst på bunnen under all jorden er lett å overse, når alt det andre vokser seg større over, så godt som umulig å grave frem hovedkilden når det er så mye i mellom. Har en følelse på at jeg ikke er så alene om disse dagene, tankene og følelsene som det noen ganger kan føles ut som, så jeg vil at dere skal vite nettopp det - at du er ikke alene.

Processed with VSCO with a6 preset

"Det er mandag igjen, og livet føles litt uoverkommelig. Som vanlig, intet nytt, en helt vanlig mandag. Ny uke, nye muligheter sies det, en ny start.. men ikke for meg, føles kun ut som enda et nederlag, enda en uke forbi uten mål og mening, så mange uker i arkivet jeg like gjerne kunne vært foruten, har jo ikke klart å komme noe lenger med de uansett. Ting føles litt håpløst, jeg vet ikke om det er mandagen eller generelt bare livet. Den lille treningen jeg har sammen med frisklivssentralen i dag føles mer ut som å bli vekt i militæret 03:45 for å skulle ut i en beinhard øvelse med lite tilgang til mat og drikke, med en sekk tyngre enn egen kroppsvekt og flere mil til fots foran seg. Frisklivssentralen, denne lille treningen, mitt eneste gjøremål for dagen utenom en tur innom butikken, og det føles uoverkommelig? Hva er det for noe svakerier. Tenk på hva alle andre har å gjøre, de har ikke nok timer i døgnet til å rekke alt de skal, mens jeg.. jeg blir liggende å vente på at timene skal fly med vinden, jeg får ikke brukt de på noe vettu uansett.

Processed with VSCO with a6 preset

Mislykka, mislykka, mislykka. Grubler på om det er noe jeg kan fylle dagene med, som får de til å føles litt mindre meningsløse, og så jeg kanskje ikke føler meg fult så ubrukelig. Trener jevnt gjennom hele uka, og med tanke på min sykdomssituasjon så er jo dette noe jeg burde vært sjeleglad over, noe jeg forsåvidt er, jeg er bare ikke fornøyd, for sånn er vi mennesker, vi vil alltid ha mer. Dumme mennesker. Kommer nok til å tvinge meg selv til å tusle bort til treningssenteret endel ganger denne uken også, til tross for at jeg akkurat nå burde tatt en liten pause, når skal jeg egentlig lære? Men det har seg jo sånn at dårlig samvittighet, selvhat og mangel på mestringsfølelse dreper meg og sinnstilstanden min mer enn utmattelsen, selv om det så klart ikke er tilfellet, for det føles kanskje sånn ut akkurat her og nå, men det er jo utmattelsen som er morderen her, i hvert fall kroppens, men i lengden og derfor merker jeg det ikke på samme måte som jeg merker striden i tankene og følelsene.

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg trenger noe mer, mer, mer, mer. Noe som vil få meg til å føle meg litt mer.. normal? Litt mer menneskelig og kanskje ikke fult så mislykket. Noe som kan få meg til å ikke bare tenke, men også føle at livet blir bedre, at jeg skal komme meg dit jeg vil en dag, jeg også. Skole og jobb er enda ikke et alternativ, og det er en av de tingene som lirker frem selvhatet, til bristepunktet. Kan jeg ikke bare pushe meg selv? Om det så fører til at jeg blir innlagt på sykehuset, så vil det i hvert fall syntes at jeg prøver, jeg også. For det syntes ikke så godt sånn det er nå, syntes jeg, verken for andre eller meg selv. Prøver jeg egentlig nok? Gjør jeg egentlig det? Kunne jeg ikke bare tatt noen fag? Grått meg igjennom det som alle andre? Trosset sykdom, angst og redsel. Alle andre gjør jo det, jeg risikerer lite tid med venner og familie, og det å ha det bra, ved å gjøre det, men det er jo fåtallet av oss som er lykkelige, vi må jo alle ofre noe for å lykkes her i verden? Så hvorfor har jeg rett på å være det, lykkelig altså? Luke ut alt det kjedelige bare fordi jeg er syk. Det blir bare feil for meg, selv om det ikke er særlig gøy å være syk heller, men det glemmer jeg på dager hvor tankene tar over på denne måten.

Processed with VSCO with a6 preset

Lappen - førerkortet, kunne jeg ikke bare tatt det? Kunne jeg ikke bare fullført det i det minste, som så mange andre? Veien mot den føles så sabla lang, jeg er dårlig på det der med å ta dag for dag når det kommet til ting som det. Jeg er redd, livredd, men hva er det egentlig jeg frykter? Det å ikke være flink nok? Det å feile? Hvem er vell mester i å kjøre når de akkurat har startet? Ingen Rikke, ingen, så hvorfor forventer du hele tiden så mye av deg selv? Så mye at det stopper deg fra å gjøre ting, utfordre deg selv. Jeg vet du er redd, redd for å ikke være bra nok, god nok, føle at du duger, for du har aldri følt deg bra nok, aldri i/til/for noe eller noen, aldri har du følt deg bra nok, aldri, aldri, aldri, og det er ditt såreste punkt, livredd for å bli forlatt, fordi du kun er deg, og at det ikke er nok. For det er jo der alt dette ligger, det du har følt på siden du var lita, ulmet dypest i deg, klar til å slå ut i full flamme den dagen den eneste du har følt deg bra nok for, innser at du ikke er det likevel, og drar i fra deg. 

Processed with VSCO with a6 preset

Som en skjør blomst, det er det du er, som en krystallkule, klar til å knuse i tusenvis av biter. Hvorfor skriver jeg om meg selv i andre-person? men okei let´s just go with it. Sårbar som helst, treffes av de minste ting, og det fordi redselen for å ikke være bra nok, bli forlatt bare fordi du er deg, råder dypest i deg. Desperasjonen over å være god mot alle, hele tiden, så mye at du glemmer deg selv, fordi du er så livredd for at noen andre skal føle på det her, de også. At de skal forstå det de også, hvordan og hvorfor noen kan forlate, slutte å elske dem, som jeg forstår hvordan og hvorfor noen kan forlate, slutte å elske meg, for hva eller hvem er vell jeg å elske, jeg er jo ingenting."

  • Skrevet: 26.03.2017
  • Klokken: 20:36
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 2

Konsekvenser

  • Skrevet: 05.03.2017
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Sykdom

Bilder tatt rett før jeg var på vei ut døren samme dag som notatet ble skrevet. Bærer preg av ei sliten jente, som helst ikke vil syntes for andre.
28.02.2017:


Kroppen er igjen tatt i fra meg, og jeg er fanget. Har time hos psykiater klokken 13:00, klokken er nå 12:01. Jeg og kroppen min er slitne, begge to. Det er bare rukket å bli tirsdag, men det føles ut som søndagen er tilbake. Vet ikke helt hvordan jeg skal klare å tusle meg bort til denne timen, hvor skal jeg ta kreftene fra, og jeg som hadde lovet meg selv å trene rett etterpå. Jeg vil så gjerne, men det går ikke, jeg kan ikke, da mister jeg den helt, jeg må la være å trene i dag, jeg må bare. Kan ikke, kan ikke, kan ikke. Jeg trenger treningen fordi den er min viktigste distraksjon fra tanker, virkeligheten og hverdagen, et pusterom som letter på trykket, men nå i dag og kanskje i morgen, kanskje dagen etter det også, trenger kroppen min en pause, det må jeg bare ofre.

Processed with VSCO with a6 preset

Blir liggende å gruble på hva jeg skal si denne gangen. Sist føltes det ut som at jeg nærmest ble tvunget til å begynne på antidepressiva fordi jeg så og hørtes nedstemt ut. Jeg nektet, men følte meg overkjørt og lite respektert, måtte tilslutt bare ta i mot resept-papiret og tuslet ut fra min andre time hos psykiater, gråtkvalt. 

Kanskje må vi bli litt bedre kjent, så du lærer deg å kjenne meg og mine styrker, for kanskje du da vil forstå at årene jeg allerede har vært igjennom, reist meg fra og kommet meg ut av, gjør kampene jeg kjemper den dag i dag, nærmest til ingenting. Klarte jeg meg uten medikamenter da, så skal jeg klare det også denne gangen.

Processed with VSCO with a6 preset

Ikke misforstå, jeg støtter fult og helt de som velger å bruke medikamenter, for noen ganger gjelder det liv og død, og da er jeg så glad for at det finnes legemidler som dette, og for de som har medfødt sykdom, mangel på viktige stoffer hjernen trenger for å fungere sånn vi trenger at det gjør, eller bare ren og kjær drepresjon de kjemper med alt de har for å komme seg ut av, men som er ukontrollert og ustoppelig - da, da er jeg så glad for at det finnes løsninger som dette, og for at det hjelper så mange. Jeg vet bare at akkurat nå og med livsstilen jeg ønsker å leve er det ikke riktig for meg, så lenge det ikke er høyest nødvendig, da må det bare til, men sånn er det ikke akkurat nå, nå har jeg troen på at kroppen kan kurere seg selv, til en viss grad, og i mitt tilfelle så lenge det ikke finnes medikamenter som kan gjøre kroppen min frisk, så vil jeg fortsette så lenge jeg kan på en naturlig måte. Spise sånn jeg føler er rett, beveger meg, men ikke for mye, fortsette kjempe for det jeg har troen på at skal fungere, og når kroppen min blir frisk, blir kanskje hodet mitt og tankene mine det også, for det var jo kroppen som ble syk først.

Jeg vil føle på alt livet har å kaste i mot meg, som mot alle andre. Jeg vil heller føle smerte hvis det også lar meg føle lykke, i stedet for å bli nærmest likegyldig, i hvert fall i kontrast med mitt følelsesregister akkurat nå. Og derfor syntes jeg det er verdt det uten, jeg skal klare meg, på grunn av nettopp de øyeblikkene fylt med lykke som setter seg dypest i hjerterota, som ligger i meg og varmer meg selv på de dagene jeg ikke klarer legge merke til det.

Processed with VSCO with a6 preset

Så klart ser jeg litt nedstemt ut, jeg er utmattet, kjære deg, da tror jeg det for de fleste av oss føles umulig å late som annet. Det har tatt meg lang tid å forstå det, akseptere det og godkjenne det som en sykdom, og kanskje klarer jeg det ikke fult og helt enda heller, og kanskje er det derfor jeg trenger hjelp. Så jeg forstår om du trenger litt tid til å la det synke du også, vi har alle, meg og mine, vært der. Jeg er syk, og det sitter så langt inne å skrive det, det føles svakt, for jeg vil ikke at noen skal se på meg som det, men kroppen min er syk, og da skulle det dessverre bare mangle at psyken også etterhvert fikk seg en støyt. Spesielt på dager som denne. Hvor jeg kan kjenner konsekvensene komme sakte, men sikkert. Lurer seg opp gjennom ryggmargen, inn i alle kriker og kroker, tynger kroppen og alle dens muskler. Konsekvensene av å fake it till you make it. Konsekvensene av å ha vært aktiv flere dager på rad, enten på treningssenter, på ski eller sosialt, og det høres kanskje så alt, alt for mye ut til mitt tilfelle, men jeg trodde.. og tror kanskje litt enda, at jeg hadde funnet balansen, presser meg selv akkurat nok, ikke for lite, og ikke for mye, jeg er bare der, på treningssenteret, i skiløypa eller sittende blant mennesker jeg er glad i, og det er en seier i seg selv. Konsekvensen av å tro at jeg er på bedringens vei, nærmest frisk, konsekvensen av at andre tror jeg er nettopp det, frisk, og presset jeg lar meg bite på da jeg kjenner det mest. Rikke er frisk, tenker de. I det minste på god vei. Så da må jeg jo være det da. Late som. Lure meg selv og alle andre. For det er jo frisk jeg vil være, så kanskje det er derfor jeg ikke klarer å slukke stjernene i mine egne og andres øyne med realiteten, de gangene det ser ut til at dette skal gå over. 

Processed with VSCO with a6 preset

Den verste smerten er over for meg, psykisk, i hvert fall nesten, enn så lenge. Smerten som ikke lenger dukker opp på alle dager, ikke alltid like dyp og brutal, det er den kun på noen dager, de som det endelig har blitt få av. Til tross for at den der og da er dominant og jævelsk, så forsvinner den ofte med morgendagen, den er på bedringens vei. 

Den smerten jeg ikke trodde fantes, den hvor det føles ut som eneste utvei er å avslutte livet. Den som dukker opp i drømmene, og den som vekker deg om natten i det du endelig har sovnet, gjennomvåt av kaldsvette, tårer og en sår og hes hals. Den som lammer deg og hele hverdagen din, den som tar fra deg alt du er og har. Den som får deg til å tvile på alt det vakre i livet, den som kveler alt det gode. Den som tester deg og hva du tåler til bristepunktet, til det er like før alt i deg knekker og du faller om. Smerten som kommer av så mangt, i mitt tilfelle depresjonen over alle årene viet til sykdom, frustrasjonen rundt nåtiden og tankene om fremtiden, men kanskje mest av alt, smerten som for alltid sitter i meg, ulmer lengst inn i brystet, klar til å slå ut i full flamme på dager jeg forventer det minst, smerten som kommer ved at det som var hjemmet ditt, der du følte deg tryggest, der du ville være for alltid, en dag våknet opp og ikke elsket deg mer - kjærlighetssorgen, det er er sorg og en smerte jeg aldri så komme, den er en av de få tingene her i livet som ikke kan beskrives, forklares, den kan kun føles på for å forstås. Sorgen over et menneske som enda lever i beste velgående, heldigvis, men som ikke lenger lever sammen med deg og aldri skal gjøre det igjen, sorgen og smerten over fremtiden som blir snudd på hodet, hvor ingenting føles som hjemme og alt i og rundt deg føles utrygt. Smerten som gjør meg til den jeg er i dag, den som har lært meg å forstå andre, sette pris på ting jeg før aldri la merke til, den som får meg til å skrive, den som har tatt fra meg alt jeg trodde jeg ønsket i livet, men samtidig gitt meg alt jeg trodde ikke fantes, viktigere og større enn jenta med håndballen.

Processed with VSCO with a6 preset

Kanskje blir jeg bedre ut over dagen, det har en tendens til å være sånn, jeg trenger bare flere timer enn natten har å gi meg, til å hente meg bittelitt inn igjen, få samlet nok krefter til en dag uten overskudd, men i det minste med litt innhold. Kanskje kan jeg med timene etterhvert se lysere på å kunne være med i bursdagen til bestevennen min, selv om jeg egentlig burde holde meg hjemme.

14:29:
Jeg klarer meg bedre nå, som forventet. Denne regla kjenner jeg ut og inn, kanskje ikke så rart når jeg har måtte gå den i snart åtte år. Timen gikk bra, over all forventning. Jeg ble respektert og forstått, ønsket mitt om å enn så lenge holde kroppen ren fra medikamenter ble akseptert, og troen og selvtilliten på at jeg skal klare det her er igjen tilbake. Jeg skal få det bra med meg selv. Med sykdommen. Og med livet. 

15:40:
Nå mangler jeg bare skyss, så kanskje jeg kommer meg til denne bursdagen likevel. 

Processed with VSCO with a6 preset

01:00:
Hjemme og svever nærmest på en rosa sky. Ikke tenk på konsekvensene, ikke tenk på konsekvensene. De tar jeg i morgen, nå skal jeg bare tenke og føle på det at jeg klarte å utfordre meg selv, og at kroppen lot meg stå i det, satte på autopilot og lot som ingenting, tok støyten som vil komme i en eller flere av dagene som følger, så jeg kunne kjenne på mestringen ved å trosse angsten som følger ved å ha måtte tilbringe mer tid alene, enn med andre.

05.03.2017:
Det er søndag og konsekvensene etter alt jeg også har gjort også etter den tirsdagen, etter alt jeg lagt lokk på, har meldt sin ankomst, og jeg tar de på strak arm, for verdt, det er det. 

  • Skrevet: 05.03.2017
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 4

Og jeg som trodde jeg hadde mistet deg.

  • Skrevet: 28.02.2017
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Sykdom

"Kroppen min beveger seg i takt med hjerteslagene. Mine dypeste og mest smertefulle sorger forsvinner, kjøres over og glemmes i skisporet. Jeg får en pustepause, pause fra virkeligheten. Jeg er rolig, puster lettere enn på flere år. Hjertet hopper over et slag, denne gangen ikke fordi jeg ser den jeg er forelsket i, men fordi jeg er.. lykkelig. Greit enkelt fullstendig lykkelig, her jeg går bortover og blir mint på hvor usedvanlig vakker verden og dens natur kan være, blir nærmest på gråten.

Processed with VSCO with a6 preset

Kroppen min beveger seg som om den aldri stoppet, den har enda hver bevegelse inne, det ligger dypest i ryggmargen, dypest i skjelettet og musklene mine, dypest i sjela mi. Jeg kan det her, kroppen min kan det her, dette er noe som for alltid vil være og ligge i meg, selv på mine sykeste og tyngste dager, den jeg er vil ligge å ulme under alt som blir tatt i fra meg, klar til å slippe fri på dager som denne.

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset

Hjertet slår fortere, jeg puster tyngre igjen, men denne gangen på den gode måten, jeg er ikke utmattet, jeg er bare sliten - go´sliten. Jeg kan ikke huske sist, hadde helt glemt hvordan det føltes. Jeg har alltid hatet ski, kan ikke fordra det, alltid vært vandt med å beherske enhver sport, men aldri langrenn, aldri funnet teknikken, men denne gangen.. åtte år siden sist jeg gikk over en mil på ski - elsket jeg det, fordi så lenge kroppen min får bevege seg sånn den er født til å bevege seg, så spiller det ingen rolle hvilken idrett den får gjøre det i, hvor flaut dårlig jeg er i det, hvor mye mindre muskler og kroppskontroll jeg har enn tidligere, for jeg får endelig være meg igjen, og det holder i massevis.



Processed with VSCO with a6 preset

Der var du jo, Rikke.. og jeg som trodde du ikke fantes mer, jeg som trodde jeg hadde mistet deg for lengst, tenkt at du er her enda, og kanskje vil du for alltid leve i meg."

  • Skrevet: 28.02.2017
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 6

Hold fast, enda litt til.

  • Skrevet: 03.01.2017
  • Klokken: 21:01
  • Kategori: Sykdom

Det føles feil å starte det nye året med å skrive et overfladisk innlegg om hvor fint jeg har hatt det i julen, til tross for at jeg så klart også har hatt det fint, og det takket være alle de enestående menneskene jeg har rundt meg. Men julen har også vært tung, mest tung egentlig, tunge dager med gode øyeblikk vil jeg vell kanskje beskrive den som. Jeg er utrolig takknemlig for livet jeg lever og menneskene jeg får dele det med, men noen ganger får alt det vonde litt overtaket.

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg har tidligere trodd at jeg har nådd bunnen, bristepunktet, og kanskje på det tidspunktet i livet var det bunnen for meg akkurat da, men alle de gangene var ingenting i forhold til denne. Denne gangen har vært annerledes, ut av en annen verden, i sekunder og minutter har jeg mistet meg selv fullstendig, og jeg vet ikke helt om jeg klarer å kjenne meg selv helt igjen enda, trenger litt mer tid til å komme meg.

Processed with VSCO with a6 preset

"Mamma, kan jeg være så snill å få slippe nå? Jeg kan bytte plass med hvem som helst, det er så mange som ønsker å leve livet jeg ikke lenger er sterk nok til å bære på egne skuldre. Hvis dere kan leve godt uten meg, kan jeg få lov til å bli borte da? Hvis det finnes en måte jeg kan forsvinne på som om jeg aldri har eksistert, og derfor ikke kan bli savnet."

Aldri før har klumpen i brystet vært større, fylt til randen, selv helt opp i halsen. Den er kvelende, gjemt under ribbena som om de skulle vært et eget fengsel, både jeg og klumpen skriker i ren desperasjon for å få slippe ut, men til ingen nytte. Det finnes få øyeblikk mer ensomme, hjelpeløse og sjeledrepende som det, der du blir liggende natt etter natt og kjenner på følelsen, tankene og smerten som nå har blitt så ukontrollert og ustoppelig. Du kjemper i mot med alt du har, men snart er det ingenting igjen å kjempe med, tviholder på tanken om alt det gode i livet, hvor heldig du er og alle du har å leve for og med, mens du i stillhet og i ditt svakeste øyeblikk ber til høyere makter om å bare kunne få slippe nå.


Processed with VSCO with a6 preset

Den eneste grunnen til at jeg deler dette med dere er fordi jeg vet at så mange av dere og andre i verden blir tvunget til å føle på alt dette i løpet av livet, uansett hva det er som utløser det, så kan vi alle ha de samme følelsene og tankene. Og når jeg da selv vet så godt hvordan det føles og hvor livsviktig det er å ikke føle seg alene i de øyeblikkene, så må jeg bryte enda en tabu og vise at du, jeg og vi skal komme oss igjennom. Aldri nøl med å få hjelp, jeg vet det sitter langt inne, men i tilfeller som dette så kan du ikke klare deg alene, du trenger hjelp. Det er ingen skam i å føle og ha det sånn her, det må du huske, uansett hvor svak, patetisk og egoistisk du måtte føle deg, du har fått nok, og ikke bare du, men også kroppen din, sjela di og alt du er, ser ingen utvei, og kjære deg, det er forståelig, men vit at det skal gå helt fint. Vi skal klare det her sammen, du skal klare deg, jeg lover, bare strekk ut hånden din, så skal vi prøve å hjelpe deg så godt vi kan, du er viktig, aldri glem det.

  • Skrevet: 03.01.2017
  • Klokken: 21:01
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 4

For hvem er vell jeg uten sykdom

  • Skrevet: 07.12.2016
  • Klokken: 21:23
  • Kategori: Sykdom

Beklager mangel på bilder i dette innlegget, som er så langt at det egentlig er på sin plass å ha noen for pustepauser og ork til å lese videre, men jeg har ikke hatt mulighet til å knipse noen, men håper at det går fint for dere.

Det var ikke før jeg snakket med ei av mine beste venninner over FaceTime, en av de få som har sett meg på noe av det som har vært mitt dårligste, og da hun lo litt av at jeg enda satt i morgenkåpa da klokken hadde rukket å passere fem på ettermiddagen, at jeg innså hvor nært jeg har holdt kortene den siste tiden, eller.. kanskje det siste året, hvor mye jeg har klart å skjule for andre, men også for meg selv, ubevisst, men kanskje også i noen tilfeller bevisst. Nektet beinhardt og blankt på kampen som har foregått, og kanskje mest av alt fortsatt foregår mellom disse fire veggene, hvor det kun er meg og realiteten.

Jeg blir dårligere, og det er sjeldent jeg blir redd for akkurat dette, dette er noe jeg har lært meg å ha stålkontroll over, i hvert fall så godt det lar seg gjøre med sykdommer som disse. Jeg har blitt så godt vandt til opp og nedturene som følger med, og jeg vet hva jeg har å gjøre. Men denne gangen kan jeg kjenne det litt, frykten, for det er en bråere og mer brutal endring enn det pleier å være, og det er noe skremmende ved den, som om det går opp for meg at dette kan vare livet ut, det er ingen garanti for at jeg skal bli helt frisk, og jeg er kanskje fanget i denne berg- og dalbanen så lenge jeg lever, det finnes ingen pause eller stopp knapp, ingen vei ut, hopper jeg så er det slutten, så kanskje vil jeg være fange i egen kropp til mitt siste åndedrag.

Trekker ikke opp gardinene før klokken har rundet tolv på formiddagen, det føles til og med litt for tidlig noen dager. Stoltheten tråkkes på i det jeg reiser meg opp av sengen og skal slippe inn lyset, ber til høyere makter om at ingen tilfeldigvis skimter meg og skammen i vinduskarmen de få minuttene jeg blir stående å titte ned på hverdagen jeg ikke lenger er en del av. Jeg kjenner det i hele meg, det har satt seg hardt, tilbakefallet alle snakker om, men jeg aldri så komme. Det føles så.. hvilket ord skal jeg bruke, ingen strekker seg langt nok.. merkelig? å kjenne at sykdommen tar over igjen, jeg mister kontroll, den tar meg og alt jeg har bygget opp, rutiner forsvinner ufrivillig og jeg klarer ikke holde på de, har ingenting å kjempe i mot med, ingen krefter til å i det hele tatt prøve, sykdommen har overtaket, svekker igjen den daglige mestringsfølelsen jeg avhenger av for litt livsglede og et ønske om å leve videre.

Det er rart for meg å skrive dette, for både meg selv og andre, for jeg har aldri akseptert sykdommen, og det gjør jeg jo kanskje ikke helt enda, og da sitter det så langt inne å skulle innrømme hvor mye jeg enda svekkes, når jeg så inderlig skulle ønske ting var annerledes, og tidligere har innstilt meg på at jeg en dag bare skal våkne opp som de fleste andre igjen. Den dagen vil aldri komme, jeg kommer ikke til å plutselig være frisk, det er ikke sånn en sykdom fungerer dessverre. Og det er en sorg som sitter i meg hver dag, det er noe som må innses og aksepteres, det er lett å tenke, men vanskelig å føle og leve med, det tar tid.

Kroppen er ikke min lenger, og jeg kan ikke huske sist den var det heller, for syv år siden, jeg husket det lenge, men nå har den følelsen som jeg klamret meg fast til i håp om at den skulle sette seg i kroppen igjen forsvunnet, det har blitt en vanesak å leve med denne ukjente kroppen, om den ikke er ukjent så er den i hvert fall ikke min, og kanskje er det derfor det er vanskelig å akseptere sykdommen også, fordi det nettopp er det at jeg har blitt så godt vandt med at den føles sånn her, og kanskje er det da sånn, at alle andre også har det på samme måte, samtidig som jeg vet, innerst inne, i hjerterota, i sjela og i ryggraden, at det er så sabla feil. Jeg trodde fullt og helt på at jeg var på bedringens vei, begynte endelig å ta den litt tilbake, kroppen min, men så mistet jeg taket, jeg forstår ikke helt hvor det skjedde, nå er den ynkelig og utmattet, alt for tung for en svak sjel som meg å bære, den minner om en heavy hangover og en influensa som passer uhyre dårlig. 

Det sies ofte at du ikke er diagnosen din, og det stemmer jo for så vidt veldig godt, spesielt hvis jeg tenker på det i forhold til andre, det er bare det at mitt forhold til meg selv er litt komplisert, litt for mange konflikter, grunnet litt for mye tid til å tenke på tanker et hvert menneske skulle vært foruten. Men jeg grubler ofte på hva jeg ville vært uten sykdommene, ikke hvis jeg aldri hadde blitt syk, den tanken har jeg lagt fra meg for å ikke bli for depressiv, men mer det hvem og hva jeg vil være hvis det skjer at jeg en dag blir frisk.

Hva er vell jeg i dagens samfunn, frisk som en fisk, men med bivirkninger fra et tidligere liv, bivirkninger i form av at til tross for svært god erfaring og kunnskap innen livet, er jeg veldig uerfaren når det kommer til alt annet. Jeg er en introvert som over lengre tid ikke har hatt mulighet til å utfordres i det sosiale, har stort sett de samme vennene som da jeg var 13 år, de som har kjent meg siden jeg var 7 år og sparket min (utrolig nok) nåværende bestevenninne i kneet, det finnes så klart unntak, noen venner har jeg fått med meg på veien, men jeg har ikke en stor omkrets av bekjente som man som oftes skaper ved hjelp av skole, fritidsaktiviter og jobb, hvor man, tilbake til poenget - utfordres og vokser som person, når man settes i situasjoner hvor man ikke har annet valg enn å trosse klumpen i magen. Og mens vi er inne på klumpen i magen, så har jeg kun holdt en presentasjon i hele mitt liv, muligens to, men det er ikke noe jeg kan skryte på meg, aldri hatt eksamen og jeg har begynt å stamme grunnet mangel på jevnlige norsktimer, jeg kan mindre matte enn mitt eldste tantebarn som nå har fylt 9 år, for ikke å snakke om samfunnsfag og naturfag, der eier jeg ingen sjans. Videregående, høyskole-fag og samtaleemner andre snakker høyt og ofte om, melder jeg meg greit fint ut av, og blir heller sittende å lure på om det har kommet en ny episode av Jane The Virgin, eller kanskje The Affair. Jeg vil vell egentlig gå under kategorien: faglig dum, hvis det er en kategori, og jeg tror ikke det er noe jeg kan komme så langt med i et friskt liv, så kanskje det er best, at jeg bare er fanget i denne kroppen til timeglasset renner ut, for hva er vell jeg uten alt det i mellom, men hvem vil vell ha en som meg?

  • Skrevet: 07.12.2016
  • Klokken: 21:23
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 12

Hold litt rundt meg.

  • Skrevet: 24.10.2016
  • Klokken: 20:25
  • Kategori: Sykdom

"Det er flere dager siden sist jeg pustet inn frisk luft, utenom den som sniker seg gjennom den egentlig stengte vifta i veggen. Det er flere dager siden sist jeg så et menneske, utenom de jeg kan se fra vinduskarmen, hvor det hender at jeg blir sittende å se på de og livet som forsvinner med vinden. Det er ofte dager som disse, innestengt og skjermet fra omverden, som om jeg bare er et vitne til alt det som skjer rundt meg, kun en flue på veggen, ikke en del av det hele.




Hjertet slår noen ganger for mye, hardt og tungt, jeg skjelver, en indre uro, jeg kan kjenne det i armene, i føttene, i hodet, i brystet og litt i magen. Det ble så alt for mange tanker denne søndagen, som det alltid blir på søndager, som det alltid blir alle andre dager også, for alle dager har jo blitt til søndager for meg, unntatt fredager, jeg elsker fredager.

Det er noe med det, disse dagene og nettene i sengen, med kun meg selv og tanker til selskap, realiteten om livet og hverdagen, fremtiden. 




En knusende ensomhet treffer meg på dager, netter som disse. Noen ganger føler jeg meg til og med alene, selv om jeg så langt i fra er det. Disse livsviktige kjærlighets-båndene mellom familie og nære venner, de hvor vi lover hverandre å være der for alltid, uansett tid og sted, de hvor vi ser på det som en selvfølge at våre kjæreste skal ta kontakt, hvis de også en dag skulle føle det sånn her. De hvor vi legger fra oss alt vi har i hendene, for å så klart stille opp for de som betyr mest, det er et enkelt løfte, i hvert fall for meg, det vanskeligste løfte å holde, er det hvor vi kanskje lyver til både oss selv og til de rundt oss, om at vi også skal ta kontakt, de gangene det er mørkest. Det er lett å være den som hjelper, men så vanskelig å være den som trenger hjelp. Livredd for å byrde, livredd for å vise hele meg, til enda en som med tiden og tyngden etterhvert vil forsvinne.




Trenger så sårt å bli holdt rundt, det er vondt å innrømme, det svir i stoltheten, så langt bak som til ryggraden, vil klare meg selv jeg også, være den selvstendige og råe kvinnen vi alle snakker om, like queen som Beyonce, men akkurat nå, er det tid for å bite i det sure eplet og være ærlig mot meg selv. Jeg trenger så sårt å føle en annens varme, kjenne på at livet, det er verdt det, og vite at her, akkurat nå, er jeg trygg. Jeg bryr meg mindre og mindre om hvem, hva og hvor, ser på det som et faresignal, i hvert fall til meg å være, men så lenge jeg bare i noen sekunder, minutter, eller gjerne timer, kan få en pause, et pusterom, et avbrekk, kanskje til og med et smil, eller et hint av trillende latter, så betyr det så veldig lite, trenger å føle at hjerte slår på den gode måten, bli fortalt, at dette, dette skal gå bra."
 

  • Skrevet: 24.10.2016
  • Klokken: 20:25
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 6

For jeg vil jo bare det.

  • Skrevet: 10.10.2016
  • Klokken: 20:25
  • Kategori: Sykdom

"Det er ikke det at jeg ikke vil leve så langt i fra så klart vil jeg leve åhh gud som jeg vil leve det er bare det at jeg ikke har noe igjen ingenting å kjempe med hele meg er borte det er ingenting igjen av meg men hva gjør jeg egentlig når jeg har kommet helt hit hvor jeg ikke lenger er sterk nok må jo bare fortsette uansett hvor vondt det gjør tenker nå jeg men det gjør så vondt så jævlig forbanna drepende vondt men åhh gud som jeg vil leve jeg vil bare det vær så snill"


 

  • Skrevet: 10.10.2016
  • Klokken: 20:25
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 0

Den brutale sannheten, månen og soldengangen.

  • Skrevet: 18.09.2016
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Sykdom

Øverst og viktigst i dette innlegget må jeg tilføye det jeg vet dere som har lest innleggene mine en god stund vet, men som er viktig at de som er nye, eller titter innom tilfeldig også vet, for å ikke mistolke - Jeg har mye å være takknemlig for, jeg er heldig, jeg har mange å leve for og sammen med, jeg har en lysere fremtid enn så alt for mange andre i verden, takket være landet jeg bor i og mulighetene, hjelpen det følger med, og de jeg får dele livet mitt sammen med, det vet jeg. Jeg deler kun innlegg som dette av grunnen jeg skriver i avsnittet under, i håp om å treffe noen som trenger det, noen som føler seg alene. Innlegg som dette blir også veldig rotete, perfeksjonisten i meg hyler som vanlig om å ikke poste, men jeg syntes det må til uansett, for de som trenger å lese det vil syntes det er verdt rotet, og kanskje kjenne seg litt igjen i det også.



I dag skulle jeg egentlig dele et gledelig innlegg med dere, om min overdrevne lykke over å endelig ha fått linser, over å endelig kunne se ordentlig, og hvor mye vakrere alt rundt meg er i forhold til hva jeg trodde det var. Men, igjen.. livets og hverdagens kontraster kom i mellom, de og det jeg har lovet å dele med dere, i troen på at det en dag blir bedre, og at jeg da kan være et bevis, være et levende håp for dere som da er på bunnen. Men nå, nå er det jeg som er på bunnen. Jeg har det ikke bra, og det har jeg ikke hatt på en god stund, det føles så feil å skrive, feil å si, vi lærer oss fra vi er små at det er mest sosialt akseptert å si uansett hvordan ting er, at det går bra. Men det er en ærlig sak, og det er like viktig å dele den og det, som det er å dele det gode.

Vente, vente, vente. Dag inn og dag ut. Venter på at dagene skal være forbi, gå fortest mulig, så jeg endelig kan glemme smerten ved å finne søvnen, selv om den dukker opp der også, den og redselen for å måtte våkne opp til sannheten igjen. Hadde jeg bare hatt krefter til distraksjoner. Stuck, stuck, stuck. Bomfast. Så forbanna vondt, jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive følelsen. Smerten. Alt jeg vet er at jeg ikke ønsker å ha det, leve sånn her. 



Jeg tror ikke venninnene mine hadde sett det, sett det før da, før nå, før dette året, sett meg gråte, viste meg sjeldent, om ikke aldri på bunnen, kun for nærmeste familie. De fikk alt på en gang, jeg fikk alt på en gang. Selv offentligheten har sett meg gråte nå. Gående over brua. På senteret. På toaletter. I butikken. På bussen. På fest. Overalt. Jeg skulle aldri bli sånn, sånn her, jeg skulle ikke byrde andre med mine sorger. Jeg skulle ikke gråte. Være svak. Kun være den de kunne være svak med, gråte for, lene seg på. Men jeg ble det, uten valg og uten mulighet til stopp. Ufrivillig. Sorgen tok meg så forbanna hardt, og det så jævlig mange ganger. Har skreket så høyt at jeg vet de i bygget jeg bor i har blitt bekymret. Deiset rett ned i bakken av bunnløs tomhet i brystet i det jeg kunne se fremtiden løpe over veien, forbi husveggen og forsvinne for godt. Snublet gråtende inn i bilen og i armene på bestevennen min. Ligget i armkroken og på brystet til mamma som om jeg skulle vært 8 år igjen.

Og hadde det ikke vært for de, de jeg har rundt meg, hadde jeg reist til Sveits for lengst, betalt for å sovne inn, svakt, men sant. Brutalt ærlig og sårt. Det er vondt å dele en så egoistisk tanke med andre, det er skummelt, for med en sånn tanke er det mange som vil dømme, og noen ta avstand, men det er da det er viktig å huske på at de som kjenner deg vet at du ikke er den tanken, det er ikke det du utstråler når du er blant andre, det er ikke et valg du har tatt, det er ikke heller ikke noe du ønsker, og noe du prøver for alt i verden å få kvelertak på den og ta livet av, før den tar livet av deg. Det er en tanke som må deles, for det er flere enn vi tror som må føle på den i løpet av livet, du er ikke alene om å treffe bunnen hvor det ikke lenger finnes livsglede, hvor ingenting føles verdt det. Om den så bare varer i sekunder, eller over flere år, er det uansett like viktig å bli bevisst på at du ikke er alene om å ha den, selv om du til tider skulle ønske du var det, med tanke på at du selv ikke ønsker din verste fiende å ha den. For det er da vi kan hjelpe hverandre med å forstå at den er forbipasserende, den vil forsvinne med tiden, med vinden, som alt annet vondt, så lenge vi står i det, kjemper i mot, og for å få lysten til å kjempe må vi også høre fra andre som har hatt den at det vil bli verdt det.



Prøver å ikke se på det jeg har mistet som et tap, ungdomstiden, kjærligheten, videregående, fremtiden jeg en gang hadde, erfaringer og lærdom dette samfunnet sier vi må ha for å lyktes, prøver heller se på det som erfaring, en mulighet, en mulighet til å vokse, vokse meg sterkere en hva jeg hadde blitt uten tapene, vokse meg frem til den jeg alltid har vært ment til å være, men kanskje ikke kunne blitt uten det vonde.

Law of attraction, jeg tenker mye på det, mye på hva tanker gjør med oss, hvor mye de kan påvirke og endre, og at det er de tankene og følelsene vi velger å legge fokus på, som har alt å si, at vi kan styre det litt selv, bedre vår egen helse så godt det lar seg gjøre mye alene, med hva vi velger å fokusere på, putte i oss, gjøre for oss selv. Men noen ganger må jeg legge de tankene på si, heller godta at jeg føler som jeg føler, for å ikke gjøre vondt verre ved å føle at det igjen er noe jeg ikke får til, som så mange andre klarer og fremstiller som så enkelt å gjøre, for å ikke glemme at jeg faktisk er syk, kroppen min er syk, den ble syk først, og at det på grunn av det kanskje er sånn at tankene mine har blitt litt syke de også, og ikke omvendt. Men det første steget er jo det å bli bevisst på egne tanker, egne følelser, så vil man med tiden klare å vokse ved hjelp av det, og enn så lenge må vi bare vente til vi en dag er fit for fight igjen, samtidig som vi ubevisst jobber sakte, men sikkert mot en fremgang.

  • Skrevet: 18.09.2016
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 11

Just do it, sier Nike

  • Skrevet: 12.05.2016
  • Klokken: 22:24
  • Kategori: Sykdom

Det e´kke bare bare sier jeg.

Det er dette jeg stort sett går i, i disse dager, det hender jeg bytter ut tightsen etter hva gradestokken viser, en som når ned til anklene, en som når til knærne, og en som når litt for kort. Det er godt, jeg trives best i treningstøy, det vet alle som kjenner meg, det er jo meg, det er jo den jeg var, og den jeg kanskje alltid vil være, delen av meg som skriker høyest om å få slippe fri.



Delen som kroppen som oftes må lukke ørene for, for hvis ikke, sier den i fra litt for sent, litt for bestemt, som nå, som i dag. Eller.. kanskje det er jeg som må lære meg å lytte litt bedre til den igjen, vi hadde jo nettopp blitt et dreamteam, men det er bare så godt å være meg og jeg savner det sånn. Jeg er også så redd, redd for det som venter inne, redd for det jeg trenger og prøver å rømme fra, jeg har det så mye bedre på rømmefot, og jeg skulle så gjerne vært det en stund til.
 

  • Skrevet: 12.05.2016
  • Klokken: 22:24
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 0

Dømt til livstid.

  • Skrevet: 01.05.2016
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Sykdom

Søndag
Pjuh, godt det er søndag, og at en ny uke er rett rundt hjørnet. Den siste uka ville jeg helst vært foruten, og den har enda ikke helt gitt seg, smell på smell på smell, og da jeg klarte ødelegge min kjære og trofaste mac her om dagen, som hverdagen min dessverre avhenger av, ble det dråpen, og jeg hadde og har absolutt ingenting igjen, og på et tidspunkt var jeg så desperat etter å lette på trykket, at jeg måtte bite meg selv ukontrollert og hardt i hånden, føler på det samme nå igjen, skremmende og vondt, men jeg håper det å skrive vil lette litt på trykket, dempe tårene som faller, for jeg kunne og kan ikke skrike det ut, er redd noen skal høre meg.

Teksten under er skrevet over tre dager, onsdag, torsdag og fredag, ville ta dere med på berg - og dalbanen som dagene hadde å tilby. Jeg har tidligere blitt diagnosert med ME av en spesialist, men dette var før jeg ble diagnosert med Crohns, og derfor har jeg stått på venteliste for å få en second opinion ved ME - senteret ved Aker sykehus i Oslo.





Onsdag
For det føles nesten litt sånn, som i overskriften, da jeg fikk telefonen tidligere i dag. "Vi kan nå etter evaluering konkludere med at du ikke har ME/cfs, men det er ingen tvil om at du har en utmattelse" fortalte legen, etter møte med ernæringsfysiolog, fysioterapeut, psykolog, ergoterapeut og professor. Og i det sekundet, sto verden helt stille, og den har stått stille siden, jeg snakker støtt om disse fallene, men denne gangen deiset jeg rett ned i bakken, og jeg ligger der enda, der nede hvor du finner meg og alt det andre, dit har nå også det siste, det aller siste jeg hadde, også falt. Igjen, føler jeg meg som en fange, i egen kropp, dømt til livstid, og uansett hvor hardt jeg river og sliter i sprinklene, uansett hvor høyt jeg skriker, og uansett hvor hardt jeg kjemper, så slipper jeg aldri ut, fanget her, i dette falleferdige fengselet, uten svar på hvorfor jeg er her, og uten svar på hvordan jeg kan rømme.



På med rustningene, vi må stille til kamp igjen, vi tre, som det siste døgnet har grått og skreket i fortvilelsen over at uvitenheten er tilbake, vi hadde endelig funnet hvile i en diagnose, selv om det fortsatt er mye uvitent og lite hjelp å få når det kommer til ME/cfs, og den er alvorlig, jævlig og brutal, så var det i det minste litt, sto ikke fult så alene, men nå, står vi igjen, helt alene. Føler jeg må våkne i morgen, klare alt det alle de andre klarer, føler meg igjen bare svakere og smågal i hodet.



Torsdag
I dag ble saken gjennomgått på nytt, en ny evaluering, takket være en helt enestående lege som kjempet for meg, for oss, for det hun lyttet til, det hun så og det hun forsto, takket være min kjæreste mamma som sto på det hun har måtte leve oppi, i snart syv år, fikk vi en ny, svært sjeldent sjanse, en siste mulighet for klarhet, rettferdighet og hjelp, og i morgen får vi det nye og endelige svaret. Så nå, nå venter jeg, jeg er vandt til det, venter og venter, prøver med alt jeg har å komme meg igjennom dagen, dagene, men akkurat nå, er jeg helt, helt der nede på dypet, hvor kroppen har gitt opp kampen mot strømmen, ser ikke lenger målet, lyset helt der oppe. Har prøvd så lenge, med alt jeg har og så mye mer enn det, så det er kanskje derfor, jeg holder meg så likegyldig til det hele, at det blir like tungt, uansett utfall, uansett diagnose, for jeg vet at jeg fortsatt vil stå uten svar på hvorfor, uten svar på helt hva, uten en måte å rømme på, og vi vil kanskje fortsatt, føle oss like alene. Prøver lage fargerik mat, så langt pengene rekker i hvert fall, for nå føler jeg mest for å kle meg opp til min egen begravelse, så da hjelper sånt som det, en liten fargeklatt, et lite pauserom. Små turer for et lite bris av livsglede og digitale klemmer fra de som står meg nærmest, det er det jeg holder nært og hardt rundt i dagene som går, begynner kjenne det i armene, like før jeg må slippe tak.




Fredag
I dag fikk jeg telefonen, for andre gang, og denne gangen kunne de konkludere med at det er ME/cfs jeg har, etter å ha gjennomgått papirene mine nøye og enda en gang, diskutert seg frem til at min Crohns er svært stabil, og at det derfor ikke kan være fatigue fra den som gir meg utmattelse, selv om disse to er svært like.



Jeg bare sitter her, som jeg alltid gjør, men i dag, i dag er det annerledes, en gnagende tomhet. For selv om vi nå har en diagnose å hvile på, hvilen som mamma og pappa trenger så sårt, de har nok med seg selv og sitt, trenger ikke meg og mitt oppi alt, av med rustningen heltene mine, nå kan dere få hvile dere litt. For selv om det på en måte er litt godt, for da er jeg kanskje ikke så smågal, svak og mislykket som jeg ofte kan føle meg, spesielt som jeg har følt meg i de siste dagene, for tross det, så sitter jeg her enda og føler meg akkurat sånn som jeg gjorde for en time siden, sånn jeg gjorde på onsdag, for to uker siden og for tre og syv år siden, fortsatt like mislykket, villredet og ensom, for alt i alt, er jeg fortsatt fange i egen kropp, akkurat nå dømt til livsstid, det kan og skal endres med tiden, men det vil ta tid og det vil ta krefter, og akkurat nå er det, det som er så tungt, for jeg har ikke mer å ta av. Og nå som jeg har fått diagnosen, hundre prosent, forstår jeg at jeg må gi opp det håpet jeg på en måte alltid har hatt, håpet om å en dag plutselig våkne, å klare alt det jeg nå ikke klarer. Nå må jeg lære meg å akseptere det at det faktisk har gått syv år, og at det sannsynligvis blir en god del fler, må akseptere og forstå at kroppen min, den er syk. Det hadde kanskje vært lettere om jeg bare var litt smågal egentlig, for da hadde det å en dag våkne, sånn plutselig helt frisk, kanskje enda vært et alternativ, men nå, nå må jeg igjen vende meg til det å ikke vite, se realiteten i hvitøyet, det å ta tiden til hjelp, og det at jeg kommer til å våkne i morgen, og føle meg like alene og like fortapt. Men det skal gå, det må jo bare det, de sier det blir bedre, stakkars, de mener det jo bare godt, men jeg må ærlig innrømme at alt jeg ønsker gjøre, når jeg hører det, innimellom, er å snu ryggen til, og i det jeg går, skrike noe som at ja, det blir bedre, med det er faen ikke bra nå. Huff, de mener det bare godt, så gode og snille, takknemlig for dem alle, heldig som har noen rundt meg, og jeg sier jo det alltid selv også, om det gjelder meg selv eller andre, for de, vi, har jo rett, det blir jo bedre, det gjør jo det. Skal snart finne noe å ta av igjen, lover å stå klar til kamp, rustningen skal på, jeg må bare bygge meg opp igjen og bli sterk nok til å kunne bære den.



Dette innlegget deler jeg i håp om at det er en eller flere som har, føler eller kommer til å føle det på samme måte, om det så kommer av helt forskjellige ting, så kan vi alle føle og tenke på det samme, jeg håper noen som trenger det, leser det og ikke føler seg fult så alene. Jeg ønsker også dele hvordan det er å leve med en sykdom som dette, jeg syntes det er viktig å dele, spre informasjon, da kan vi dele erfaringer og lærdom, og ved det kommer forståelse, og ved det kommer det å ikke føle seg fult så alene, og det er det eneste jeg ønsker - å hjelpe noen. Vi er alle sterke når vi må, sånn er vi mennesker, ingen sterkere enn andre, møter bare på forskjellige utfordringer.
 

  • Skrevet: 01.05.2016
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 6

Det livsviktige ukomfortable, men trygge blikket.

  • Skrevet: 28.04.2016
  • Klokken: 21:05
  • Kategori: Sykdom

Det er så rart, hvor forskjellige de er, disse legene, men de er nok bare som folk flest, de også, det må vi huske. 

Men noen av de er så arrogante, de vet det, før du i det hele tatt har rukket å sette deg ned i stolen, øreproppene er plugget inn, lurer på hva de hører på? Ikke på meg i hvert fall. De som gjør deg utrygg, de som kjører over deg, taler høyest, de som egentlig bare gjør vondt verre, legetimene som resulterer i at du sitter gråtende på en benk, fortvilet, og enda mer på villspor enn før du gikk inn døren. Er det ikke de som skal gjøre det bedre da? I det minste prøve å hjelpe, få deg til å se litt lettere på det på vei ut, selv om det kanskje akkurat da ikke er så mye å gjøre med selve problemet. Er det ikke for å hjelpe at de valgte å bli akkurat lege? Jeg kan ikke lenger telle på ti fingre hvor mange jeg har møtt, som i forklaringen over, de som har gitt meg redsel for å tråkke inn dit igjen, de som har fått meg til å si nei til hjelp, heller klare meg på egenhånd.

Men de finnes jo de også, de livsviktige og sjeldne, de som ser deg, ukomfortabelt og rett inn i øynene, men trygt, de som hører, de som lytter, de som får deg til å føle deg som mer enn bare en av mange, de som får deg til å føle deg verdt, og de som prøver å kjempe for deg, deg som de aldri før har møtt, og kanskje aldri møter igjen, de som gir deg noe, en hånd på skulderen eller en forklaring, for det holder det, forståelse og et varmt blikk, det holder for meg, det er mer enn nok, så lenge de ser meg, så lenge de lytter. Jeg har møtt to, tre av disse, som i forklaringen over, de som har gitt meg trygghet til å tråkke inn dit igjen, de som har fått meg til å si ja til hjelp, forstå at jeg ikke må klare det helt alene.
 

  • Skrevet: 28.04.2016
  • Klokken: 21:05
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 0

Et lite intervju.

  • Skrevet: 12.04.2016
  • Klokken: 19:30
  • Kategori: Sykdom

Hvis du ikke har denne avisen, kan du lese sideartikkelen om meg, skrevet av Lemia Boussaada, for Glåmdalen, HER.

Hvordan sykdommer har du? Kan du forklare hvordans syk du er?

Jeg har Crohns, som er en mage/tarmsykdom. Den er kronisk, noe som vil si at den vil følge meg hele livet. Jeg ble operert i 2012. Da fjernet de 25 cm. Dette har holdt betennelsen i sjakk enn så lenge *bank i bordet*. Nå er jeg til utredning for ME ved ME-senteret i Oslo, for de siste 6 årene har legene ment at jeg også har ME, altså en utmattelsessykdom.



Når du fikk du sykdommene?

Det begynte forsiktig på slutten av barneskolen, ca 2008. Da var jeg svært aktiv med så mye som mulig av idrett jeg kunne fylle en dag med. Jeg drev aktivt med speiding, fotball og den daværende drømmejobben, håndball. Jeg begynte å få kraftige hodesmerter over lengre tid, intens hjerteklapp og ble uvanlig sliten og trøtt til meg å være. Høsten 2009, da jeg gikk første halvåret på ungdomsskolen, ble jeg helt slått ut. Min daværende lege mente at jeg hadde angst, med tanke på at jeg hadde veldig vondt i brystet, samtidig som jeg var veldig sliten og ikke kunne delta på skolen. Han mente også at mamma var ei av disse hysteriske mødrene, noe hun aldri har vært, heller motsatt. Etter tre uker fikk vi endelig byttet fastlege. Han lurte også på om det gikk bra på skolen og om jeg hadde venner, altså om det var psykisk. Det var som oftes mamma som tok seg av snakkingen for meg, jeg var for sliten til å oppfatte og konsentrere meg om det som ble sagt og det jeg ble spurt om. Jeg hadde skrevet en lapp om hvordan jeg følte meg og hadde det, og da mamma fikk legen til å lese den, ble fokuset satt på et helt annet sted. Det ble gjort undersøkelser og tatt blodprøver, og det viste seg at jeg hadde lungebetennelse, svært lavt D-vitamin og et jernlager som nesten var tomt. Senere da jeg var kvitt lungebetennelsen, men fremdeles like sliten, ble jeg undersøkt videre. Da fant de at jeg hadde hatt tre virus som har vist seg kan ligge i forkant av ME. Dette var første gangen jeg hørte om ME.

Det er ikke så mye jeg husker fra den tiden. Jeg lå i sengen hjemme dag inn og dag ut. I perioder kunne jeg verken se på TV eller lese, jeg var svært sensitiv på lyder og lys. Jeg hadde mye hodepine, ofte feber og mye vondt i kroppen. Jeg var inn og ut av legekontorer. Etter at jeg startet med jerntabletter begynte jeg å få kraftige magesmerter, og ca 1 år etter det fikk jeg diagnosen Crohns. Jeg begynte med medisiner for Crohns som jeg gikk på i 1 år, dessverre viste det seg at disse ikke fungerte for meg, så jeg ble operert sommeren 2012.



Påvirker sykdommene dine deg, og hvorfor?

Crohns påvirket meg en god del mer før enn hva den gjør nå etter operasjonen, men den påvirker meg fortsatt. Det skjer ofte at jeg må velge å bli hjemme i stedet for å dra ut med venner, spesielt de gangene det er dårlig tilgang til toaletter, magen min ser også som oftes ut som en stor ballong, og det skal ikke mye til før den er full av luft, så mye at det er vankelig å stå oppreist, noe som kan være veldig ubehagelig ute blandt andre. Jeg har også måtte endre kostholdet. Nå spiser jeg minst mulig av kjøtt og produkter som kommer fra dyr, da fungerer magen min best. Noen unntak skjer så klart, som når jeg er på besøk eller er ute og spiser, da er det dessverre ikke like mange alternativer som når jeg kan lage maten selv. Men i kontrast med hvordan den var før operasjonen, er dette definitivt noe jeg skal klare å leve med.

Utmattelsen har og fortsetter å påvirket meg veldig. Jeg fullførte ungdomsskolen med over flere fraværsdager enn dager jeg deltok på skolen, hvert år. I en alder av 20 år har jeg enda ikke begynt på videregående. Det var 2 år da jeg prøvde meg i noen dager/uker, men måtte etterhvert innse at det ikke gikk. Jeg har gått glipp av store deler av ungdomstiden og alt som følger med den, noe som i langt tid har vært en stor sorg, men nå prøver jeg så godt jeg kan å ikke se på alt og alle jeg har gått glipp av, men heller tenke på hvor mye jeg har i vente. Nå i vinter, desember 2015, klarte jeg endelig flytte i en liten hybel for meg selv, 15kvm, det har vært krevende å måtte ta vare på seg selv, når jeg noen dager så vidt har krefter til å finne meg et glass med vann, oppvask og klesvask må ofte settes på vent, og ikke for å snakke om husvasken, ikke fordi jeg syntes det er kjedelig, jeg liker sånne ting, å få litt orden, men det er rett og slett fordi det må nedprioriteres fremfor de viktigere tingene, som en tur på butikken, en skype-samtale eller det å lage en ordentlig middag, for kreftene strekker ikke så langt som jeg skulle ønske de gjorde, men det har jeg blitt vandt til, og har lært meg å skille stort og smått, og hva som gir mer enn det tar.




Har du blitt bedre? Evt. Kan du fortelle litt om det?

Crohnsen ble bedre og holdes i sjakk etter operasjonen.

Når det kommer til utmattelsen så handler faktisk et nylig blogg-innlegg om nettopp dette, samtidig som jeg hver dag har og fortsetter å jobbe intenst med meg selv, og tar tiden til hjelp, tålmodighet er nøkkelen, var det alt i alt kjærligheten som reddet meg da jeg trengte det som mest, for med kjærligheten kunne jeg være svak, og med det sto jeg foran mitt tyngste, med også viktigste år, depresjons-året. Jeg trengte det året, trengte å gi slipp på alt sinne, alle sorger over alt sykdommen hadde tatt fra meg, kjenne på følelsene, og det lot han som var min kjæreste meg gjøre. Han satt oppe hele natten med meg, mens jeg hulket til jeg mistet pusten. For han var jeg bra nok selv på mitt verste, og det var det å få være på mitt verste som gjorde meg bedre. Klumpen i brystet ble mindre, og jeg var klar for kampen igjen, og bedre, det ble jeg, etter 5 år kjente jeg endelig en liten bedring, kroppen var fortsatt tung, men noen dager var den litt lettere. Jeg begynte gå små turer, ble med ut på kjøretur, klarte å være litt i aktivitet, være litt mer med, selv bare på de små tingene, noe jeg hadde savnet veldig. Jeg klarte å bli mer sosial, var livredd for å gå glipp av noe eller noen, jeg gapte kanskje over for mye, men det var så deilig å endelig kunne kjenne vår-lukta, vise de rundt meg at jeg fortsatt er her for og med de. Jeg hadde ikke hatt krefter til å vise det på lenge. Før sommeren kom fikk jeg prøve meg i jobb, takket være min daværende kjærestes mamma, i Apotek 1. Og der jobber jeg fortsatt, ikke så mye, for kroppen kjenner enda belastningen av en hverdag litt for mye, men jeg jobber nok til at mestringsfølelsen vokser, og jeg prøver å finne en balanse mellom jobb og det å ha et liv ved siden av, for det har ikke blitt så mye av det i det siste. Men dette hadde jeg aldri klart for to - syv år siden. I løpet av sommeren ble jeg single, det må være tungt å være kjæreste med en som er syk, spesielt i en så ung alder, det vet og forstår jeg. Men med det mistet jeg også tryggheten, roen, fornuften som sa jeg måtte hvile, jeg begynte streve igjen, streve etter å være bra nok, jeg ble verre igjen. Kjærligheten lot meg godta at jeg er syk, og at det vil ta tid å bli frisk. Da den ble borte, mistet jeg også troen på meg selv og det å akseptere at jeg er syk. Nå må jeg finne kjærligheten i meg selv. Da kommer nok roen og tryggheten tilbake. Det er viktige faktorer for å bli bedre, de gir deg rom for å hvile uten dårlig samvittighet, og forståelse for at du bruker litt lengre tid enn de fleste andre. Nå skal jeg finne kjærligheten, for nå har jeg kjent hvor viktig den er, og at den finnes, men nå skal jeg finne den i meg selv, for med den kommer roen, og med roen kan jeg hvile, og med hvile blir jeg frisk, og det skal jeg bli.


 

  • Skrevet: 12.04.2016
  • Klokken: 19:30
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 6
hits