Rikke Gunnersen

Et bilde er ikke mer, enn bare et bilde.

Jeg vet at akkurat nå, kan et bilde føles så mye større enn hva det er, at min overskrift føles fullstendig feil for deg, for det hadde den gjort for meg også, for selv bare en måned siden, men jeg håper at den snart føles rett for deg også. Klikk dere gjerne innpå innleggene om "There is always a behind the scenes" før dere leser dette. Trykk her og her

Det har blitt mer skam enn stolthet, det å dele bilder av seg selv med resultater etter trening, endring i livsstil eller mat. Noe jeg syntes er litt trist. Ja, vi er alle med på å skape et kroppspress, spesielt med bilder som det, som kanskje ikke viser den fulle sannhet, men av egen erfaring har jeg lært at det faktisk er noe så klisjé som at det å være fornøyd med seg selv har alt å si, ikke hva alle andre måtte velge å dele, dessverre.. for dette kan jo være fryktelig vanskelig å gjøre noe med, føles nærmest ukontrollert og umulig. Jeg har vært der, og jeg er der enda, men nå på et annet vis enn før, for til tross for at jeg store deler av tiden ser kun feil ved meg selv, skjuler meg under hatter og capser, gensere og jakker, vil være så usynlig i offentligheten som overhode mulig, så er jeg også fornøyd med meg selv, på en annen måte, på den måten at jeg har lært å se at det jeg gjør er bra nok. Jeg jobber mot å føle meg bedre, det kan være så mangt, men f.eks dette med trening; jeg jobber så hardt jeg kan mot målene mine de gangene jeg kan, og så klart er det ikke like stas å dra seg på trening, tvert i mot, men jeg gjør det likevel, og begynner nå å se resultater, selv om venner og familie må le litt av meg, de gangene jeg stolt forteller at jeg har fått en bitteliten kul tilbake i armen, noe som for dem er en selvfølge, men som det ikke er for meg som ikke har være aktiv på lenge. Jeg påvirkes ikke i like stor grad av de som er mange skritt foran meg, de som er sterkere, gladere, flinkere, klokere, vakrere, fastere and you name it, for jeg har tvunget meg selv, sakte, men sikkert til å forstå at; Rikke, du kan ikke gjøre mer enn du gjør nå, og det er mer enn nok, en dag vil du komme dit du ønsker, men det vil kun gjøre veien enda lengre og tregere om du midt oppi alt skal gå å sammenligne deg selv med andre, og med det ikke føle du er og gjør bra nok, du skal være stolt over at du prøver. Ved å føle meg bedre selv, har jeg automatisk begynt å unne andre godt, ikke at jeg ikke gjorde det før, men da kunne jeg se på bilder mer bitter og misunnelig, nå unner jeg de heller å være stolte, uansett hvem de måtte være, hva de måtte ha på seg, hvor mye de måtte veie, hvordan de måtte se ut, så er jeg stolt med og for dem, og syntes det er mer gøy enn selvtillits-drepende å se de vise frem det harde arbeidet, om det så gjelder kropp og trening, kosthold, jobb eller skole/utdanning eller hva som helst annet i livet.



Vi er alle forskjellige, noen er komfortable med å dele bilder av kropp, selv om de kanskje ikke er like komfortable utenfor de fire veggene, eller en bit av en tekst fra dypet, mens andre ikke, noen syntes det er rett, og andre ikke, men jeg, jeg tenker det at; kan vi ikke heie hverandre frem, uavhengig av om eller hvordan en person deler sin fremgang, det også når det kommer til flere ting her i livet. Jeg forstår meg ikke på baksnakkingen som kan foregå rundt et bilde, en tekst eller en uskyldig handling, fordi jeg nå vet med meg selv at jeg gjør mitt beste og er meg selv, og det får bare duge om jeg liker det eller ei, og derfor har jeg også forstått at alle andre også gjør og er det, vi prøver alle å finne vår vei, men det kan bli vanskelig når alle har noe å si. Jeg føler at uansett hva vi gjør, så vil det være noen som ser på det som galt, for vi har alle blitt påvirket av denne kloden, inkludert meg selv, selvitilitten har fått et evig rykk, men jeg håper at vi alle, med tiden og kanskje med alderen, kan legge vår egen selvtillit litt til side når det kommer til andre, ikke la den påvirke andres negativt.



Hvis noen ser annerledes ut på bilder, hva så? Great for them at de får bra bilder, eller ser enda finere ut i virkeligheten. Spiller det egentlig noen rolle? De er da fine uansett om et bilde får frem den fulle realiteten eller ei, for alt i alt så er det jo bare et bilde. As many of you know, and if not - trust me, I do not look fully like myself på en god dag med et godt tatt bilde. Naturligvis? gjør jeg ikke det, jeg har hatt syv år med opplæring i selfies, det har jo litt for ofte vært tilfeller hvor jeg ikke har hatt annet å finne på, og jeg hadde jo allerede interessen for bilder og måter de blir tatt på. Det er en god del skjult under trenings-tightsene med høyt liv, og for så vidt uten det høye livet også, samme er det under Levisene jeg har. Jeg vet ikke hvor mange bilder jeg må ta for å få valkene til å ikke by på seg selv og vise sitt sanne jeg, jeg går ikke rundt med stive nipler 24/7, og den slimfit buksa jeg kjøpte fra Levis nå for litt siden, er strammere i lårene og i leggene enn det ser ut til, vet ikke helt om jeg er villig til å gå med den utenfor hybelen, den er som meg; tar seg best ut på bilder. Haha! Jeg har enda fire arr på magen, en god del på knærne, kvisene slår som vanlig stadig ut i full blomst, det er nesten så jeg allerede har fett hår i det jeg kommer ut av dusjen, og jeg har strekkmerker og cellulitter fra hoftene og helt ned til anklene. Jeg har struma-hals som liker å skimte til i alle naturlige vinkler, jeg har krokete skuldre - lettere sagt dårlig holdning etter alle årene sittende i sengen, og jeg kan ikke bruke crop-tops på samme måte som på bilder, jeg må ha en skjorte, genser eller jakke surret rundt livet for at det skal føles overlevbart å bli sett på, noen ganger gjør det ikke det heller. Men hva gjør vell det at jeg ofte klarer å skjule alt dette, hvis jeg også viser sannheten en gang i blant. Hvis bilder bare får være bilder, mitt fristed, mitt pusterom, og så lenge det er noe jeg syntes er gøy å gjøre, what a hobby sistah.. but okay vi kan ikke alle være like, så lenge jeg vil bruke tiden min på å ta 657 bilder av hva enn det måtte være, for å få til det jeg hadde sett for meg, og så lenge det er noe som får meg til å føle meg bra, uavhengig om jeg fanger verden, livet, hverdagen eller meg selv, vakrere eller styggere enn realiteten, kan ikke jeg gjøre min greie, som du skal få gjøre din, for vi klarer jo ikke gjøre noe bedre enn akkurat det.



Budskapet mitt i dette tankekaoset jeg håper gir litt mening, er egentlig bare det at; vi må heie hverandre frem, huske på at det at hun er vakker, gjør ikke deg noe mindre vakker, det at han er kjekk, gjør ikke deg noe mindre kjekk, det at han eller hun er smart, gjør ikke deg noe mindre smart, og så lenge du vet at du gjør ditt beste med tanke på din situasjon her og nå, så vær fornøyd med det, ikke sammenlign deg med andre, se fremgangen i deg selv, og skulle noen dele sin, så la de få skinne nå mens de kan, løft hverandre opp, i stedet for å dra hverandre ned, klisjé as can be.. I know, sorry not sorry, livet og verden i seg selv gir nok motstand, vi trenger medvind fra hverandre. Du har valget om hvem du vil være, når det kommer til andre, men også til deg selv, veien er hard, endringer må skje, men jeg lover deg at du skal klare deg, og en dag føle deg bedre, om det så bare varer i sekunder eller minutter, så vet jeg at det vil være verdt det, tro meg. Kan ikke bilder bare få være noe som gjenspeiler hva vi føler på innsiden, på godt og vondt. Og at last; minn deg selv og andre på, at et bilde bare er et bilde, det er ikke større enn hva du velger å gjøre det til.

There is always a behind the scenes. #2

Husker dere innlegget jeg gjorde for en god stund tilbake? Dere kan finne det her, og har du ikke fått lest det, så vil jeg anbefale deg å lese det før du leser dette. Jeg må innrømme at jeg selv fikk bakoversveis av å trykke meg inn på det igjen, skal si jenta har fått valpefettet tilbake nå ja, men det er kanskje ikke så feil selv om det til tider kan føles sånn, med tanke på at ribbena på den tiden syntes fordi jeg var utrøstelig trist og kanskje spiste mindre enn jeg trodde.



Jeg tenkte å gjenskape det i farger og i skjorts, pluss disse ekstra kiloene da, så håper jeg det nå som sist, er noen som virkelig trenger å se det, at det er noen som innser og forstår at ingen er feilfrie, som jeg alltid sier, det er jo det uperfekte som blir perfekt, det viktigste er at vi behandler kroppen vår rett, spiser sundt, godt og nok, samtidig som vi er i hverdagslig aktivitet, så kan kiloene hoppe på eller rase av om de vil, for husk - du er finest når du har det bra.



Før jeg ble syk var jeg nærmest en treningsnarkoman, drevet av ren lykke for sport, det syntes både på hvordan jeg presterte fysisk, og hvordan kroppen min så ut. Jeg ble godt vandt med å ha en veltrent og stram kropp, det hadde jeg også de første årene som syk, tross for at det var på det tidspunktet jeg var mest sengeliggende, jeg var bortskjemt på den måten.



Men syv år setter sine spor med tiden, biter deg i stumpen om du vil eller ei, spesielt hvis du er som meg, med en kjærlighet for mat, og det ofte kun er det du har å fylle dagene med, glede deg til, med også liten mulighet til daglig fysisk aktivitet, vil det naturligvis ende med et stigende tall hver gang du beveger deg opp på vekta, cellulitter du kan se herfra til månen, strekkmerker helt ned til leggene, og små og etterhvert større valker du aldri har sett tegn til før. 



Jeg har mislikt hver minste lille del av meg selv, unntatt føflekken under venstrefoten. Jeg har unngått speilbildet og til tider sosiale-sammenkomster for alt jeg har ønsket har vært å ikke bli sett, aldri møte andres blikk i frykt for at det vil bekrefte at også de ser den som møter meg i speilet.



Jeg har sultet (Dette tror jeg det kun er en person som vet, jeg tror jeg har skjulte det godt. Jeg har alltid vært den som har spist mest blant andre, oppmuntret til mer mat og godter, men det fordi jeg så sårt har prøvd med alt jeg har å fjerne alle eventuelle tvangstanker hos de rundt meg, ville ikke at de skulle kjenne de like kraftig som meg, måtte være den som fortalte at det må være lov å kose seg, nå som vi er sammen. Jeg er ikke sulten lenger, og nå mener jeg det når jeg sier at det er lov å kose seg.) og spist meg til randen, ingen mellomting, overspising er jo også en spiseforstyrrelse, og det ble litt sånn for meg, druknet sorgene i gleden av maten.



Men noen ganger skjer det endringer i livet vi ikke så komme, endringer vi må forholde oss til, leve etter, og jeg må godta at det er sånn her jeg ser ut nå, at det er dette som er meg, selv om kroppen ikke er det den en gang var, og kanskje hadde vært hvis den var frisk. Kroppen min trenger hvile og det er noe jeg må akseptere, aksepterer jeg ikke det blir jeg aldri bedre, nå skal den få hvile, og når den har fått nok av det, kanskje blitt frisk, så vet jeg at ingenting kan holde meg tilbake lenger, og i mellomtiden, skal jeg bære den stolt, for gud som den har kjempet, og med det syntes jeg kanskje at den er litt vakker alikevell.


 

Bildene som alltid går i papirkurven.

Er det noe jeg har lært disse snart syv årene, så er det at selvironi, det er en viktig faktor, noen ganger livsviktig også, for livsgleden er den som holder oss her. Min har bygget seg godt opp igjennom årene, litt vell også, selvironien altså, det er vell med god grunn jeg i juli har vært single as a pringle i 1 år. Og mens vi snakker om lonelygirl95 og selvironi, la meg bare si at jeg har en t-skjorte, hvor det står single lady on tour med sponsor: nav på ryggen, helt sant dessverre, så jeg kan ikke påstå at det er så rart jeg snart er 1 års jubilant, dobbelthaka har jo blitt permanent den også, hehe, menmen de små gledene dere, selv om det noen ganger må være deg selv.

Prøver lure frem litt joy and happiness mens jeg ser på og i kjent stil sjonglerer The Bachelorette og Gossip Girl på the love of my life, the man in my dreams, Mac junior:






Jammen i meg gikk det en kjekkas over veien akkurat i shooten også, livet i et politistudenthus e´kke så verst:



På dette tidspunktet vet jeg ikke lenger hva som skjer, en blanding av allergi som kicker inn, pluss denne joy og happinessen jeg prøvde lure frem:







 

There is always a behind the scenes.



Dette ble faktisk mer hjerte-bankende og utfordrende enn jeg hadde trodd det skulle bli. Jeg har jo, som dere vet, aldri hatt noe problem med å vise hud, med å vise meg selv fra alle sider, de gode og de vonde, de fine og de stygge, jeg syntes nakenhet er vakkert, og at bilder og tekst er kunst, så lenge det holdes på jorden så klart. Jeg deler også kanskje litt mer enn hva de fleste er komfortable med, men i dag, i kjennes det faktisk litt for mye ut for meg også, disse bildene, vanskeligere enn ellers. Usikkerheten skimter overflaten, den sitter hardt i, selvtilliten har jo fått seg et kraftig rykk, det hører jo egentlig litt med det å bli dumpa, og det skal være sånn tror jeg, vi trenger ofte et rykk, uansett hva det kommer av, for å innse og lære noe, vokse og blomstre.



Og med det i tankene, den amputerte selvtilliten, sorgen over å ikke være nok, er det jo alltid litt sånn, at vi vil få personen til å angre, på en måte, vi hevngjerrige vi mennesker, og det er helt greit. Vil late som at livet går på skinner, alle sanne sider skjules, må be on top, on fleek til alle døgnets timer, kun vise det perfekte, og det er ikke før jeg kommer inn hit, eller hjem til mamma og pappa, jeg tør å være komfortabel med å bare være meg. Kjemper meg på knærne for that revange body, som Khloe Kardashian sier - the revange body is the best body, kjemper til all verdighet er borte, krefter, all selvkontroll og fornuft, men så må jeg ta meg selv i nakken, for hvorfor skal vi ødelegge oss selv, miste oss selv i kampen mot noe vi aldri vil bli, bevise vi er bra nok, når den eneste vi trenger å bevise det for, er oss selv.



Og selv så klisje som det høres ut, jeg har et evig hat og elsk forhold til disse hippie tankene, som broren min kaller de - så er det jo faktisk mennesket vi er, som vil gi inntrykk og sette spor hos de som ønsker å være i livene våre, det er når vi er oss selv, uten filtre, med epleskall mellom tennene, gapskrattende, i kosebuksa og med de skjeve brillene, de vil like deg, aller, aller best, når du kun er deg, og ikke anstrenger deg for å være noe annet. For vi vil vell egentlig alle mye heller, i hvert fall jeg, bli husket som et vakkert, godt menneske, enn sinnsykt deilig og populær, det også så klart, ja takk begge deler, men dere forstår hva jeg mener, det er det første som betyr noe, det som er viktig.



Og derfor føler jeg at jeg skylder meg selv og dere sannheten også, det er så slettes ikke det at jeg lyver på de andre bildene, rømnings timen min er i det jeg tar bilder som det, jeg trives da, men det menneskelige bildet må vises det også, for vi blir jo alle egentlig litt umenneskelige, der vi står foran speilet og knipser med mobilen, eller på de selfiene med det lyset. Vi trenger alle å se de behind the scenes bildene, for de har vi nok alle, jeg tror ikke det kun er jeg, som må ta 346 bilder før jeg faktisk får det ene jeg kan dele med verden, men, er vi egentlig oss selv på det bildet, ligner vi oss selv i det smilet har stivnet og gleden i øynene forsvant med bilde 137.



Er vi egentlig oss selv, når vi kun viser det perfekte, der hvor vi står rett i ryggen, med hodet på skakke og rumpa til værs, med skoene vi egentlig ikke hadde råd til, jakka som vi ikke tør bruke andre ganger enn på et bilde, godtatt på Instagram, ikke i hverdagen. Jeg tror det er sånn jeg, at vi ikke er oss selv, uten det som ikke er fult så perfekt, og at det er det som gjør oss til oss, det uperfekte, vakre og menneskelige.



Så da må vi bare stole på oss selv, finne trygghet og bekreftelser i eget speilbilde, være sikre på at vi en dag, støter på noen som tar oss for den vi er, og vi må også huske på, at det allerede er mange som gjør det, og at vi med det, tør å vise de ikke fult så glamorøse sidene som følger med det å være menneskelig, som f.eks, det at jeg sitter å skriver dette mens jeg gomler i meg sjokoladenøtter, tredje dagen på rad, jeg har ikke orket å vaske håret, flettet det heller, sitter i morgenkåpa, blå med stjerner på, og med knallrosa sokker, mykere og mer fluffy enn teppet mitt, oppvasken står klar til å tas og jeg kan se hybelkaniner under bordet, det er ikke fult så glamorøst, ikke som på Instagram, men det er meg, og det er menneskelig, og det er bra nok. For det er i hvert fall sånn med meg, at det ikke er før jeg har sett alle sidene ved en person, jeg først syntes de er det fineste i hele verden.



Det mest uviktige for meg ved disse bildene, er hvordan jeg selv ser ut, det er ikke min kropp som er det jeg vil ha oppmerksomhet rundt, så langt i fra, det viktigste for meg med disse bildene, og det jeg vil dere skal forstå, mitt største budskap, er å vise dere, forsikre dere om, at ingenting, ingen er så flawless som det eller de ser ut til å være, mye kan skjules ved et bilde, og det er det som er så spennende og avhengighetsskapende med bilder, det kan være så gøy å drive med, men for noen, eller kanskje oss alle innimellom, kan det være tungt og drepende å åpne (f.eks) instagram, å se det du alltid lengter etter å være, å føle at du aldri kan måle deg med det. Så jeg vil bare at vi må huske å minne hverandre på, at det er flere sider ved et menneske enn bildene vi ser av dem, og ved å være et menneske, så følger det alltid med noe vi selv ser på som feil og mangler, noen blir vi født med, og andre får vi på veien, og det er det, det som gjør oss så jævla fine, fordi alt vi er er mennesker, og det er mer enn bra nok.


 

Striper som en tiger.

Jeg har bestilt meg en skrubb fra noe som heter Frank, som jeg har hørt mye bra om. Og i forbindelse med det tenkte jeg å ta noen før og etter bilder for å se om det vil gjøre noe forskjell, og i så fall videreføre det til dere. Jeg har ikke fått skrubben enda, men tenkte uansett å vise dere bildene, om det blir endringer eller ei, for at dere som sliter med det samme ikke skal føle dere så alene, at alle andre er så perfekte, og kanskje vi kan gi hverandre tips og triks med virkning, eller bare gi hverandre en trygghet på at det er helt okei, vi er fine uansett.



Det evige luksusproblemet vi alle kommer til å slite med/sliter med/eller har slitt med, i mindre og større grad, det vi kan være enige om er at uansett mengde er det like sevtilitsdrepende og trist å se enda en tigerstripe i speilet. Men, vi er alle bare mennesker, vi strever alle etter det perfekte, men vi må snart innse at det er det uperfekte som blir perfekt, for perfekt finnes kun i øyne som ikke ser eller vet alt. Vi kan ikke noe for det, ikke disse strekkmerkene, og ikke appelsinhuden, verken kvinner eller menn. Personlig kunne jeg nok vært flinkere til å drikke vann, spise mindre sjokolade, ikke legge på meg 10 kilo på et år, og smurt meg jevnere med fuktighetskrem, men sannheten er nå den at selv da jeg var frisk, trente mer eller mindre hver eneste dag, spiste sunt og drakk masse vann, selv da, i den alderen vet du, da vi jenter plutselig begynner å bli djevelen selv 1/4 av måneden, eller for min del 3/4 av måneden, det varierer jo fra person til person, og da hoftene begynner å poppe litt ekstra, puppene blir ømme og kvisene viser sin ankomst mer enn normalt, selv da ble rumpa mi dekket av da lilla striper, som nå har blitt hvite. 





Perfekt har ingen fasit så da kan jo det uperfekt være perfekt.

Jeg vet ikke helt om jeg klarer å få frem poenget jeg så gjerne vil ha frem med dette, men jeg håper dere skjønner litt hva jeg mener, selv om jeg ikke helt forstår det selv. 

Tankene slo meg da jeg og kjæresten min satt og snakket om hverandres feil, eller det er jo så langt i fra feil, så det blir ikke riktig å kalle det for det, det er jo de tingene som gjør så vi skiller oss fra hverandre, så vi ikke alle er like, så vi alle er vakre på hver vår måte, men dere skjønner hva jeg mener. Jeg påpekte for tusende gang hvor lite det vanvittig fine og til tider kloke hodet hans er, og han påpekte hvor stor nesa mi er, den grisenesa altså. Nå vil dere sikkert kåre oss begge til verdens værste kjærester, men nå må det sies at så mange komplimenter som flyr til den ene og tilbake til den andre på bare en time her i gården er uslåelig, for meg er jo han den fineste i verden, og det er det viktig at han vet, men vi er også hverandres største kritikere, på godt og vondt, eller jeg da, han er mest bare på godt, men jeg er litt mer den typen som ikke er så redd for å såre, desverre, det er jo ærlighet som varer lengst, og det virker det som om han har begynt å lære seg også, desverre (hehe).


Er du en av de jentene, eller guttene for så vidt, som tar hundre bilder av deg selv, og det er ikke en gang å overdrive, og av alle de hundre bildene så er det bare ett som er greit nok, det er så vidt godkjent det også, men det går. Og når du spør et familemedlem, venn, kjæreste eller hva de måtte være for deg, om hva de syntes om bildet, så får du ikke helt den responsen du trodde du skulle få. Vedkommende ser også igjennom noen av de andre bildene, og syntes de er mye finere enn det du selv valgte ut. Jeg tror dette er fordi som oftes så velger vi de bildene hvor vi minst ligner på oss selv, i hvert fall mange av oss. Jeg f.eks velger sjeldent de bildene hvor nesa mi viser sitt sanne jeg, eller de bildene hvor jeg har vinklet kameraet til den siden smilehullet mitt er på, altså den siden jeg ser på som rottestygg, ikke på grunn av smilehullet, jeg vet ikke hvorfor, den bare er rottestygg, den andre er litt mer okei. Og bare ved å påføre to ekstra lag med sminke, snu litt på hodet og treffe det riktige lyset, med andre ord det alt for lyse lyset - så syntes verken kvisene mine, de to tingene som kjennetegner meg mest, og jeg ligner så slettes ikke lenger på meg selv, og ved det så syntes jeg med en gang jeg ser litt mer oppegående ut, litt mindre stygg ut, mens andre foretrekker de gangene hvor jeg ligner på deg selv, for det er da de syntes jeg er vakker.

Påenget med det hele er vell at det egentlig er nok så lokisk at vi ser på de fleste personer utenom oss selv som fine, fordi vi har fått for oss at det vi ser på som feil og mangler hos oss selv, så slettes ikke er kledelig på oss, akkurat som den kjolen som er smashing på venninnen din, men ikke på deg. Målet med denne forvirrende og mulig elendige teksten er at - så lenge du ser deg selv uten dine største komplekser så syntes du automatisk at du er litt mindre stygg enn ellers, litt mer sosialtakseptert, for jo mindre du ligner deg selv, jo mer ligner du en annen og med det er du vakrere i dine øyne, for i ditt hode er alle untenom deg fin. Mens andre syntes du er på ditt vakreste når du viser deg som de ser deg, med kompleksene dine, med alle feil og mangler, for uten det er du ikke deg for de rundt deg.


 

hits