hits

Rikke Gunnersen

Det er ikke plass nok til oss begge to

  • Skrevet: 17.12.2017
  • Klokken: 21:10
  • Kategori: Sykdom

Det er som om jeg ikke har nok rom, som om det er nok med at ingenting fyller hvert eneste et. Fra topp til tå, i hvert eneste hjørne, opp og igjennom hver eneste bit av meg, hver eneste millimeter, tar all plass som er av det lille som er igjen av meg. Ikke rom nok til å skrive, til å skape, til å bare være. Jeg er ikke stor nok. Han er større. Strekker ikke langt nok. Styggen på ryggen, som de lenge kalte han for, familie og venner, selv onkel P. Nå har han blitt så mange fler enn det han engang var. Han er utmattelsessyndrom og crohns i en og samme kropp. Han er desember måned og han er ikke bare tårene om nettene, men også de som triller selv når sola lager diamanter i snøen. Han er et anstrengt forhold til mat og et selvhat uten like. Han er ensomheten selv nå som jeg aldri har hatt flere rundt meg. Han er ondskap i sin sanne form, han er liv og død i et og samme ønske. Han føles ustoppelig, lever i beste velgående, i sin beste alder, tar mer plass i meg enn det jeg gjør selv, litt sånn som Voldemort i Harry Potter. I hver eneste tanke og i hver eneste drøm. Han er den tunge pusten og de såre øynene, han er meg når jeg ikke har dusjet på flere dager, glemt å ta vare på meg selv, foret han mer enn jeg har foret meg.

Jeg varer ikke evig, derfor har jeg ikke tid til denne evige runddansen jeg har forvillet meg inn i, men ribbeina mine er bare ribbein, selv om jeg avhenger av de. De er ikke murvegg eller gitter (selv om det hele kan føles ut som mitt eget lille fengsel), de kan ikke beskytte meg mot alt. Kanskje det akkurat nå, er nok å bare eksistere, selv om det på noen dager også kan føles litt i det meste laget. Jeg strekker ikke lengre enn det jeg gjør, akkurat nå, jeg kan ikke tøyes og bøyes, da når jeg bristepunktet og knekker. Men hvordan knekker man? Kanskje er det dette som er å ha knekt?

Kanskje må jeg bare ha troen på at jeg skal reise meg igjen (men hvor lenge skal jeg vente, når er tiden inne for å ta seg selv tilbake, når vet jeg om jeg må gjøre det før jeg er klar, før jeg har funnet ut hvordan jeg kan gjøre det? Er det ikke å gå i mot seg selv, det å ta tiden til hjelp? For tiden leger kanskje alle sår om vi lar den, men den tar også fra oss dyrebare dager, for er det ikke vi, vi som skal leve hver dag som om det er den siste, nå som vi har sjansen?), at ben, ryggrad og nakke skal bli sterke nok til å bære meg igjen, så jeg kan bli sterk nok til å ta plassen min tilbake. At jeg en dag skal skrive som jeg ønsker å skrive, leve som jeg ønsker å leve, og være stor nok til å være meg, til å fylle meg selv alene, uten han som tar hvert eneste rom. Jeg er jo tross alt Harry Potter, han er Voldemort, og vi vet jo alle hvem som står igjen til slutt.

  • Skrevet: 17.12.2017
  • Klokken: 21:10
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 1

Baby it´s cold outside

Nå har snøen endelig lagt seg her igjen, og gradestokken har igjen bikket minus. Få ting gir mer julestemning enn snøfall på vei hjem fra juledate og juleshopping, mens det river i kinn, og julelysene skinner vakrere enn på lenge. Skjerf er noe jeg  a l d r i  har fått meg selv til å kjøpe, mye fordi jeg aldri har funnet et som har føltes worth it, og fordi jeg har arvet noen fra søsteren min, win win, men i år måtte jeg slå til da jeg fant dette fra Holweiler. Altså, look at it! All my favorite colors in one, burgunder, blått, og et hint av grønn. Bruker det non´stop i disse dager, og det gjør en så god jobb med å holde meg varm. 

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset
Processed with MOLDIVProcessed with VSCO with a6 preset

Dere hører lite fra meg, av flere grunner, men som alltid håper jeg jo å slå sterkere tilbake. Akk ja.. Jeg har filmet en video som jeg håper macen min har plass til, så jeg endelig kan få redigert en, for jeg har nemlig filmet tre til for noen uker tilbake, men alle tok for stor plass, men vi krysser fingrene denne gangen. Si forresten i fra om det er noen videoer dere ønsker fra meg.

Håper dere har de godeste dager. Tenker sånn på dere, always.

Julens kontraster

  • Skrevet: 05.12.2017
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Kjærlighet

Plutselig ble det så mye mer, så mye større enn bare en selvdiagnosert angst. En skal ikke være redd for angsten, sies det, og det er jeg for så vidt aldri, men samtidig; hvordan lar man være, når det som trigger den dukker opp i drømmer du ikke kan kontrollere. Det har nådd ryggrad, skraper seg langs hver eneste knokkel, opp og igjennom sjel og hjerte, setter seg i ben og armer. Plutselig er den bare der. Klumpen. Like mye fysisk i brystet som den er psykisk. Det er det mest bisarre jeg har vært borti. Kvelertak. Det er som om jeg ikke har forstått det før nå, hvor dypt det sitter, det er ingen lek lenger, og det var det aldri heller - ikke for meg. Og midt oppi dette ligger sykdommen som en hovedpulsåre, det er den det hele bunner i, hadde det ikke vært for den ville ikke sporene satt seg slik de gjorde, jeg ville klart å børste de av, men slik ble det ikke, jeg var allerede på bristepunktet, for svak til å stå i mot siste vindkast, og kanskje er det derfor det er umulig å bearbeide, fordi det er så mye annet som må bearbeides først. 

Processed with VSCO with a6 preset

Desember. Da alle følelser skal bli påvirket av tente lys, pepperkaker, varmende gløgg, barn med røde kinn og klingende lattere, og de godeste stunder med de en er så glad i. Da føles det litt ekstra tungt, sammenlignet med årets elleve andre måneder, da du plutselig våkner 1.Desember med klump i bryst og mage, i år som i fjor, den du hadde lurt deg selv til å tro at skulle forsvinne mirakuløst i løpet av natten. Du har blåst ut lysene, og du har verken lyst på pepperkaker eller gløgg, de røde kinnene ser bare kalde ut, og du hører ikke latterne på samme måte som du engang gjorde. Det overskygges av minner som gjennomsyrer kroppen med følelser som tar fra deg måneden du helt siden romjulen for snart 22år siden lå på mammas bryst med nisselue - har vært din favoritt, det du alltid har gledet deg til, der du alltid har funnet trygghet. 

Det er noe så fryktelig sårt ved det, når så mange gleder seg, noe jeg også gjør, og da kjenne klumpen som ulmer et sted langt der inne, som utløser frykten for at julen blir i år som den ble i fjor, og året før der. Personlig har det har ikke noe med de rundt meg å gjøre, de gir meg den samme varmen de alltid har gjort, og tradisjonene er de samme. Jeg gruer meg til 1.juledag og til bursdagen min. Jeg håper jeg i år som i fjor er omringet av de som gjør livet til et liv, av julemusikk og alt det som gjør julen god, men i år, i år vil jeg ønske å leve. Jeg makter ikke gråte meg igjennom romjulen enda engang, de skal ikke måtte se det igjen. Men i år er det annerledes, jeg er annerledes, jeg skal ta julen min tilbake, og aldri om noen skal få ta den fra meg igjen, det er ingen verdt. 

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg er så heldig som har disse to som står utenfor døren for å plukke meg opp, selv de gangene jeg sier nei. På søndag var vi på julemarked, og i går på ski. De som lurer frem et smil eller ti, de som lirker frem barnet i meg, den frydefulle barnsligheten ved vinterens første snø. De som snakker om nisser som må ha gått inn i fjellet igjen, nå som blåtimen er omme. De som synger høyere til julesanger enn hva jeg gjør. De som hvert eneste år har gitt meg sammen med søsknene mine glede rundt julen. De som har gjort meg til deres verste fiende når det kommer til tradisjoner - alt skal være slik det var for 15år siden, helst. De som redder et helt liv hver eneste dag. Takk, takk for alt dere er for meg, for at dere minner meg på at livet, det er verdt å leve, for det gode er så godt, selv om det noen ganger kun varer i sekunder. Takk for at dere ikke bare forteller, men også viser meg noe så klisjé som at tiden kan lege alle sår, om du lar den. At desember kan gi meg den kriblende følelsen igjen, at den kan føles bra, og skulle det komme dager hvor den ikke gjør det, så går det bra, det og, for jeg er fremdeles omringet av de som er selve livet, og det er det som betyr noe.

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg tenker sånn på de, på dere, som gruer seg til førjulstid, julaften, romjul og nyttår. Jeg klarer ikke la være å føle skyld hver gang jeg uttrykker hvor fin jeg syntes julen kan være, for jeg vet så godt at det dessverre finnes så alt for mange som ikke får ha det forholdet til julen, av ulike grunner. Selv om det ikke endrer noe, så vil jeg bare si at jeg tenker på dere, og at jeg så inderlig håper at desember blir noe helt annet enn hva den har vært tidligere. Vi kan kanskje føle det på kroppen, vi også, i det noen forteller oss hvordan de har det, hva de tenker og føler, hva de har vært igjennom, står igjennom, men vi kan aldri helt føle det som de gjør, vi kan ikke sette oss fult og helt inn i sjela deres, aldri helt forstå, uansett hvor intenst og desperat vi ønsker det, uansett hvor hardt vi prøver, før vi står der i de samme skoene, uten fotspor å følge, og derfor må ploge vår egen vei. Og derfor kan vi heller aldri sammenligne noe eget med andres, men hvis det kan hjelpe, så husk at dere ikke er alene, uansett hvor ensomt det måtte føles. Det er mange som vil ta vare på dere, når andre svikter. Det er kanskje ikke så mye en får gjort, for ingenting kan få en til å glemme fortiden, men kanskje, bare kanskje, kan vi hjelpe hverandre med å glede oss til fremtiden.

Nå som resten av året - ta vare på hverandre, være gode mot hverandre, og se de som ikke blir sett. Det er mange som gruer seg til julen, og jeg kan love at det er få ting føles sårere enn det, enn å føle det slik på det som fremstilles som den mest kjærlige og tryggeste tiden av året, det er ikke alltid slik, dessverre, og derfor trenger vi hverandre. ♥

  • Skrevet: 05.12.2017
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Kjærlighet
  • Kommentarer: 2