hits

Rikke Gunnersen

Det er ikke plass nok til oss begge to

  • Skrevet: 17.12.2017
  • Klokken: 21:10
  • Kategori: Sykdom

Det er som om jeg ikke har nok rom, som om det er nok med at ingenting fyller hvert eneste et. Fra topp til t, i hvert eneste hjrne, opp og igjennom hver eneste bit av meg, hver eneste millimeter, tar all plass som er av det lille som er igjen av meg. Ikke rom nok til skrive, til skape, til bare vre. Jeg er ikke stor nok. Han er strre. Strekker ikke langt nok. Styggen p ryggen, som de lenge kalte han for, familie og venner, selv onkel P. N har han blitt s mange fler enn det han engang var. Han er utmattelsessyndrom og crohns i en og samme kropp. Han er desember mned og han er ikke bare trene om nettene, men ogs de som triller selv nr sola lager diamanter i snen. Han er et anstrengt forhold til mat og et selvhat uten like. Han er ensomheten selv n som jeg aldri har hatt flere rundt meg. Han er ondskap i sin sanne form, han er liv og dd i et og samme nske. Han fles ustoppelig, lever i beste velgende, i sin beste alder, tar mer plass i meg enn det jeg gjr selv, litt snn som Voldemort i Harry Potter. I hver eneste tanke og i hver eneste drm. Han er den tunge pusten og de sre ynene, han er meg nr jeg ikke har dusjet p flere dager, glemt ta vare p meg selv, foret han mer enn jeg har foret meg.

Jeg varer ikke evig, derfor har jeg ikke tid til denne evige runddansen jeg har forvillet meg inn i, men ribbeina mine er bare ribbein, selv om jeg avhenger av de. De er ikke murvegg eller gitter (selv om det hele kan fles ut som mitt eget lille fengsel), de kan ikke beskytte meg mot alt. Kanskje det akkurat n, er nok bare eksistere, selv om det p noen dager ogs kan fles litt i det meste laget. Jeg strekker ikke lengre enn det jeg gjr, akkurat n, jeg kan ikke tyes og byes, da nr jeg bristepunktet og knekker. Men hvordan knekker man? Kanskje er det dette som er ha knekt?

Kanskje m jeg bare ha troen p at jeg skal reise meg igjen (men hvor lenge skal jeg vente, nr er tiden inne for ta seg selv tilbake, nr vet jeg om jeg m gjre det fr jeg er klar, fr jeg har funnet ut hvordan jeg kan gjre det? Er det ikke g i mot seg selv, det ta tiden til hjelp? For tiden leger kanskje alle sr om vi lar den, men den tar ogs fra oss dyrebare dager, for er det ikke vi, vi som skal leve hver dag som om det er den siste, n som vi har sjansen?), at ben, ryggrad og nakke skal bli sterke nok til bre meg igjen, s jeg kan bli sterk nok til ta plassen min tilbake. At jeg en dag skal skrive som jeg nsker skrive, leve som jeg nsker leve, og vre stor nok til vre meg, til fylle meg selv alene, uten han som tar hvert eneste rom. Jeg er jo tross alt Harry Potter, han er Voldemort, og vi vet jo alle hvem som str igjen til slutt.

  • Skrevet: 17.12.2017
  • Klokken: 21:10
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 1

Baby its cold outside

N har snen endelig lagt seg her igjen, og gradestokken har igjen bikket minus. F ting gir mer julestemning enn snfall p vei hjem fra juledate og juleshopping, mens det river i kinn, og julelysene skinner vakrere enn p lenge. Skjerf er noe jeg  a l d r i  har ftt meg selv til kjpe, mye fordi jeg aldri har funnet et som har fltes worth it, og fordi jeg har arvet noen fra ssteren min, win win, men i r mtte jeg sl til da jeg fant dette fra Holweiler. Alts, look at it! All my favorite colors in one, burgunder, bltt, og et hint av grnn. Bruker det nonstop i disse dager, og det gjr en s god jobb med holde meg varm. 

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset
Processed with MOLDIVProcessed with VSCO with a6 preset

Dere hrer lite fra meg, av flere grunner, men som alltid hper jeg jo sl sterkere tilbake. Akk ja.. Jeg har filmet en video som jeg hper macen min har plass til, s jeg endelig kan f redigert en, for jeg har nemlig filmet tre til for noen uker tilbake, men alle tok for stor plass, men vi krysser fingrene denne gangen. Si forresten i fra om det er noen videoer dere nsker fra meg.

Hper dere har de godeste dager. Tenker snn p dere, always.

Julens kontraster

  • Skrevet: 05.12.2017
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Kjrlighet

Plutselig ble det s mye mer, s mye strre enn bare en selvdiagnosert angst. En skal ikke vre redd for angsten, sies det, og det er jeg for s vidt aldri, men samtidig; hvordan lar man vre, nr det som trigger den dukker opp i drmmer du ikke kan kontrollere. Det har ndd ryggrad, skraper seg langs hver eneste knokkel, opp og igjennom sjel og hjerte, setter seg i ben og armer. Plutselig er den bare der. Klumpen. Like mye fysisk i brystet som den er psykisk. Det er det mest bisarre jeg har vrt borti. Kvelertak. Det er som om jeg ikke har forsttt det fr n, hvor dypt det sitter, det er ingen lek lenger, og det var det aldri heller - ikke for meg. Og midt oppi dette ligger sykdommen som en hovedpulsre, det er den det hele bunner i, hadde det ikke vrt for den ville ikke sporene satt seg slik de gjorde, jeg ville klart brste de av, men slik ble det ikke, jeg var allerede p bristepunktet, for svak til st i mot siste vindkast, og kanskje er det derfor det er umulig bearbeide, fordi det er s mye annet som m bearbeides frst. 

Processed with VSCO with a6 preset

Desember. Da alle flelser skal bli pvirket av tente lys, pepperkaker, varmende glgg, barn med rde kinn og klingende lattere, og de godeste stunder med de en er s glad i. Da fles det litt ekstra tungt, sammenlignet med rets elleve andre mneder, da du plutselig vkner 1.Desember med klump i bryst og mage, i r som i fjor, den du hadde lurt deg selv til tro at skulle forsvinne mirakulst i lpet av natten. Du har blst ut lysene, og du har verken lyst p pepperkaker eller glgg, de rde kinnene ser bare kalde ut, og du hrer ikke latterne p samme mte som du engang gjorde. Det overskygges av minner som gjennomsyrer kroppen med flelser som tar fra deg mneden du helt siden romjulen for snart 22r siden l p mammas bryst med nisselue - har vrt din favoritt, det du alltid har gledet deg til, der du alltid har funnet trygghet. 

Det er noe s fryktelig srt ved det, nr s mange gleder seg, noe jeg ogs gjr, og da kjenne klumpen som ulmer et sted langt der inne, som utlser frykten for at julen blir i r som den ble i fjor, og ret fr der. Personlig har det har ikke noe med de rundt meg gjre, de gir meg den samme varmen de alltid har gjort, og tradisjonene er de samme. Jeg gruer meg til 1.juledag og til bursdagen min. Jeg hper jeg i r som i fjor er omringet av de som gjr livet til et liv, av julemusikk og alt det som gjr julen god, men i r, i r vil jeg nske leve. Jeg makter ikke grte meg igjennom romjulen enda engang, de skal ikke mtte se det igjen. Men i r er det annerledes, jeg er annerledes, jeg skal ta julen min tilbake, og aldri om noen skal f ta den fra meg igjen, det er ingen verdt. 

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg er s heldig som har disse to som str utenfor dren for plukke meg opp, selv de gangene jeg sier nei. P sndag var vi p julemarked, og i gr p ski. De som lurer frem et smil eller ti, de som lirker frem barnet i meg, den frydefulle barnsligheten ved vinterens frste sn. De som snakker om nisser som m ha gtt inn i fjellet igjen, n som bltimen er omme. De som synger hyere til julesanger enn hva jeg gjr. De som hvert eneste r har gitt meg sammen med ssknene mine glede rundt julen. De som har gjort meg til deres verste fiende nr det kommer til tradisjoner - alt skal vre slik det var for 15r siden, helst. De som redder et helt liv hver eneste dag. Takk, takk for alt dere er for meg, for at dere minner meg p at livet, det er verdt leve, for det gode er s godt, selv om det noen ganger kun varer i sekunder. Takk for at dere ikke bare forteller, men ogs viser meg noe s klisj som at tiden kan lege alle sr, om du lar den. At desember kan gi meg den kriblende flelsen igjen, at den kan fles bra, og skulle det komme dager hvor den ikke gjr det, s gr det bra, det og, for jeg er fremdeles omringet av de som er selve livet, og det er det som betyr noe.

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg tenker snn p de, p dere, som gruer seg til frjulstid, julaften, romjul og nyttr. Jeg klarer ikke la vre fle skyld hver gang jeg uttrykker hvor fin jeg syntes julen kan vre, for jeg vet s godt at det dessverre finnes s alt for mange som ikke fr ha det forholdet til julen, av ulike grunner. Selv om det ikke endrer noe, s vil jeg bare si at jeg tenker p dere, og at jeg s inderlig hper at desember blir noe helt annet enn hva den har vrt tidligere. Vi kan kanskje fle det p kroppen, vi ogs, i det noen forteller oss hvordan de har det, hva de tenker og fler, hva de har vrt igjennom, str igjennom, men vi kan aldri helt fle det som de gjr, vi kan ikke sette oss fult og helt inn i sjela deres, aldri helt forst, uansett hvor intenst og desperat vi nsker det, uansett hvor hardt vi prver, fr vi str der i de samme skoene, uten fotspor flge, og derfor m ploge vr egen vei. Og derfor kan vi heller aldri sammenligne noe eget med andres, men hvis det kan hjelpe, s husk at dere ikke er alene, uansett hvor ensomt det mtte fles. Det er mange som vil ta vare p dere, nr andre svikter. Det er kanskje ikke s mye en fr gjort, for ingenting kan f en til glemme fortiden, men kanskje, bare kanskje, kan vi hjelpe hverandre med glede oss til fremtiden.

N som resten av ret - ta vare p hverandre, vre gode mot hverandre, og se de som ikke blir sett. Det er mange som gruer seg til julen, og jeg kan love at det er f ting fles srere enn det, enn fle det slik p det som fremstilles som den mest kjrlige og tryggeste tiden av ret, det er ikke alltid slik, dessverre, og derfor trenger vi hverandre. ♥

  • Skrevet: 05.12.2017
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Kjrlighet
  • Kommentarer: 2