hits

Rikke Gunnersen

Winder wonderland

  • Skrevet: 15.12.2016
  • Klokken: 20:35
  • Kategori: Foto

Hold it right there December, youre going waaay too fast!!
Nissehjertet mitt grter litt i det jeg ser dagens episode av Snfall, i det jeg trykker i meg enda litt grt, og innser at det hele snart er over.. eller, vi er jo bare halvveis, med det har gtt s fort, var det ikke akkurat 1.Desember da? N m a mor f stumpen i gir, rekker jeg kjpe, pakke, pynte, skrive og sende gaver og julekort n da.. Fyttikatta, take me twelve years back, mener huske at Desember gikk i slow motion da. 



N skal jeg prve puste litt med magen, vre tilstede og virkelig nyte det som er igjen. Hper dere har en fin og varm (til tross for kulden ute) frjul, og at dere fr tilbragt tid med de dere er glad i, og de som er glad i dere. Igjen, jeg er alltid her. Tenk at det i morgen bare er en uke til lillejulaften da! 


Processed with VSCO with c1 preset


Takk for alle fine kommentarer, snaps og meldinger p alle mulige sosiale medier, det setter jeg s ubeskrivelig pris p, dere varmer hjertet mitt s inni hampen. Sender alle gode ord, tanker og klemmer til dere, dere er virkelig helt enestende, tenk s heldig jeg er som har dere, hh.

  • Skrevet: 15.12.2016
  • Klokken: 20:35
  • Kategori: Foto
  • Kommentarer: 4

For hvem er vell jeg uten sykdom

  • Skrevet: 07.12.2016
  • Klokken: 21:23
  • Kategori: Sykdom

Beklager mangel p bilder i dette innlegget, som er s langt at det egentlig er p sin plass ha noen for pustepauser og ork til lese videre, men jeg har ikke hatt mulighet til knipse noen, men hper at det gr fint for dere.

Det var ikke fr jeg snakket med ei av mine beste venninner over FaceTime, en av de f som har sett meg p noe av det som har vrt mitt drligste, og da hun lo litt av at jeg enda satt i morgenkpa da klokken hadde rukket passere fem p ettermiddagen, at jeg inns hvor nrt jeg har holdt kortene den siste tiden, eller.. kanskje det siste ret, hvor mye jeg har klart skjule for andre, men ogs for meg selv, ubevisst, men kanskje ogs i noen tilfeller bevisst. Nektet beinhardt og blankt p kampen som har foregtt, og kanskje mest av alt fortsatt foregr mellom disse fire veggene, hvor det kun er meg og realiteten.

Jeg blir drligere, og det er sjeldent jeg blir redd for akkurat dette, dette er noe jeg har lrt meg ha stlkontroll over, i hvert fall s godt det lar seg gjre med sykdommer som disse. Jeg har blitt s godt vandt til opp og nedturene som flger med, og jeg vet hva jeg har gjre. Men denne gangen kan jeg kjenne det litt, frykten, for det er en brere og mer brutal endring enn det pleier vre, og det er noe skremmende ved den, som om det gr opp for meg at dette kan vare livet ut, det er ingen garanti for at jeg skal bli helt frisk, og jeg er kanskje fanget i denne berg- og dalbanen s lenge jeg lever, det finnes ingen pause eller stopp knapp, ingen vei ut, hopper jeg s er det slutten, s kanskje vil jeg vre fange i egen kropp til mitt siste ndedrag.

Trekker ikke opp gardinene fr klokken har rundet tolv p formiddagen, det fles til og med litt for tidlig noen dager. Stoltheten trkkes p i det jeg reiser meg opp av sengen og skal slippe inn lyset, ber til hyere makter om at ingen tilfeldigvis skimter meg og skammen i vinduskarmen de f minuttene jeg blir stende titte ned p hverdagen jeg ikke lenger er en del av. Jeg kjenner det i hele meg, det har satt seg hardt, tilbakefallet alle snakker om, men jeg aldri s komme. Det fles s.. hvilket ord skal jeg bruke, ingen strekker seg langt nok.. merkelig? kjenne at sykdommen tar over igjen, jeg mister kontroll, den tar meg og alt jeg har bygget opp, rutiner forsvinner ufrivillig og jeg klarer ikke holde p de, har ingenting kjempe i mot med, ingen krefter til i det hele tatt prve, sykdommen har overtaket, svekker igjen den daglige mestringsflelsen jeg avhenger av for litt livsglede og et nske om leve videre.

Det er rart for meg skrive dette, for bde meg selv og andre, for jeg har aldri akseptert sykdommen, og det gjr jeg jo kanskje ikke helt enda, og da sitter det s langt inne skulle innrmme hvor mye jeg enda svekkes, nr jeg s inderlig skulle nske ting var annerledes, og tidligere har innstilt meg p at jeg en dag bare skal vkne opp som de fleste andre igjen. Den dagen vil aldri komme, jeg kommer ikke til plutselig vre frisk, det er ikke snn en sykdom fungerer dessverre. Og det er en sorg som sitter i meg hver dag, det er noe som m innses og aksepteres, det er lett tenke, men vanskelig fle og leve med, det tar tid.

Kroppen er ikke min lenger, og jeg kan ikke huske sist den var det heller, for syv r siden, jeg husket det lenge, men n har den flelsen som jeg klamret meg fast til i hp om at den skulle sette seg i kroppen igjen forsvunnet, det har blitt en vanesak leve med denne ukjente kroppen, om den ikke er ukjent s er den i hvert fall ikke min, og kanskje er det derfor det er vanskelig akseptere sykdommen ogs, fordi det nettopp er det at jeg har blitt s godt vandt med at den fles snn her, og kanskje er det da snn, at alle andre ogs har det p samme mte, samtidig som jeg vet, innerst inne, i hjerterota, i sjela og i ryggraden, at det er s sabla feil. Jeg trodde fullt og helt p at jeg var p bedringens vei, begynte endelig ta den litt tilbake, kroppen min, men s mistet jeg taket, jeg forstr ikke helt hvor det skjedde, n er den ynkelig og utmattet, alt for tung for en svak sjel som meg bre, den minner om en heavy hangover og en influensa som passer uhyre drlig. 

Det sies ofte at du ikke er diagnosen din, og det stemmer jo for s vidt veldig godt, spesielt hvis jeg tenker p det i forhold til andre, det er bare det at mitt forhold til meg selv er litt komplisert, litt for mange konflikter, grunnet litt for mye tid til tenke p tanker et hvert menneske skulle vrt foruten. Men jeg grubler ofte p hva jeg ville vrt uten sykdommene, ikke hvis jeg aldri hadde blitt syk, den tanken har jeg lagt fra meg for ikke bli for depressiv, men mer det hvem og hva jeg vil vre hvis det skjer at jeg en dag blir frisk.

Hva er vell jeg i dagens samfunn, frisk som en fisk, men med bivirkninger fra et tidligere liv, bivirkninger i form av at til tross for svrt god erfaring og kunnskap innen livet, er jeg veldig uerfaren nr det kommer til alt annet. Jeg er en introvert som over lengre tid ikke har hatt mulighet til utfordres i det sosiale, har stort sett de samme vennene som da jeg var 13 r, de som har kjent meg siden jeg var 7 r og sparket min (utrolig nok) nvrende bestevenninne i kneet, det finnes s klart unntak, noen venner har jeg ftt med meg p veien, men jeg har ikke en stor omkrets av bekjente som man som oftes skaper ved hjelp av skole, fritidsaktiviter og jobb, hvor man, tilbake til poenget - utfordres og vokser som person, nr man settes i situasjoner hvor man ikke har annet valg enn trosse klumpen i magen. Og mens vi er inne p klumpen i magen, s har jeg kun holdt en presentasjon i hele mitt liv, muligens to, men det er ikke noe jeg kan skryte p meg, aldri hatt eksamen og jeg har begynt stamme grunnet mangel p jevnlige norsktimer, jeg kan mindre matte enn mitt eldste tantebarn som n har fylt 9 r, for ikke snakke om samfunnsfag og naturfag, der eier jeg ingen sjans. Videregende, hyskole-fag og samtaleemner andre snakker hyt og ofte om, melder jeg meg greit fint ut av, og blir heller sittende lure p om det har kommet en ny episode av Jane The Virgin, eller kanskje The Affair. Jeg vil vell egentlig g under kategorien: faglig dum, hvis det er en kategori, og jeg tror ikke det er noe jeg kan komme s langt med i et friskt liv, s kanskje det er best, at jeg bare er fanget i denne kroppen til timeglasset renner ut, for hva er vell jeg uten alt det i mellom, men hvem vil vell ha en som meg?

  • Skrevet: 07.12.2016
  • Klokken: 21:23
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 12

Desember

  • Skrevet: 04.12.2016
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Hverdag

Kanke tro det, endelig desember, iik! So exited, hopp og sprett, tjo og hei. Jeg ler s godt av meg selv hver gang desember kommer og jeg gang p gang blir som et lite barn igjen, det kribler snn i brystet, hihi. Har hatt en s fin start og gosser meg til tusen, bde alene og i godt selskap. Vil nske dere den fineste frjulstiden, mine steste nisser. Tenk at det er 2 sndag i advent allerede. Hper julen varmer hjertene deres like mye som den varmer mitt. 



Ekstra mange klemmer og ekstra mye kjrlighet til dere som syntes julen er tung, dere som gjerne skulle vrt foruten og gruer dere til dagene vi har i vente. Hadde jeg hatt en, hadde jeg ikke unnet min verste fiende det engang, og jeg hper s inderlig at den p et eller annet vis blir god for dere, krysser alt av fingre og tr i hp om at det hjelper, alle fortjener en god jul. Husk at jeg alltid er her, alltid.

Hvordan har helgen og starten p desember vrt for dere?

  • Skrevet: 04.12.2016
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 2