Rikke Gunnersen

Winder wonderland

  • Skrevet: 15.12.2016
  • Klokken: 20:35
  • Kategori: Foto

Hold it right there December, you´re going waaay too fast!!
Nissehjertet mitt gråter litt i det jeg ser dagens episode av Snøfall, i det jeg trykker i meg enda litt grøt, og innser at det hele snart er over.. eller, vi er jo bare halvveis, med det har gått såå fort, var det ikke akkurat 1.Desember da? Nå må a mor få stumpen i gir, rekker jeg å kjøpe, pakke, pynte, skrive og sende gaver og julekort nå da.. Fyttikatta, take me twelve years back, mener å huske at Desember gikk i slow motion da. 



Nå skal jeg prøve å puste litt med magen, være tilstede og virkelig nyte det som er igjen. Håper dere har en fin og varm (til tross for kulden ute) førjul, og at dere får tilbragt tid med de dere er glad i, og de som er glad i dere. Igjen, jeg er alltid her. Tenk at det i morgen bare er en uke til lillejulaften da! 


Processed with VSCO with c1 preset


Takk for alle fine kommentarer, snaps og meldinger på alle mulige sosiale medier, det setter jeg så ubeskrivelig pris på, dere varmer hjertet mitt så inni hampen. Sender alle gode ord, tanker og klemmer til dere, dere er virkelig helt enestående, tenk så heldig jeg er som har dere, åhh.

  • Skrevet: 15.12.2016
  • Klokken: 20:35
  • Kategori: Foto
  • Kommentarer: 4

For hvem er vell jeg uten sykdom

  • Skrevet: 07.12.2016
  • Klokken: 21:23
  • Kategori: Sykdom

Beklager mangel på bilder i dette innlegget, som er så langt at det egentlig er på sin plass å ha noen for pustepauser og ork til å lese videre, men jeg har ikke hatt mulighet til å knipse noen, men håper at det går fint for dere.

Det var ikke før jeg snakket med ei av mine beste venninner over FaceTime, en av de få som har sett meg på noe av det som har vært mitt dårligste, og da hun lo litt av at jeg enda satt i morgenkåpa da klokken hadde rukket å passere fem på ettermiddagen, at jeg innså hvor nært jeg har holdt kortene den siste tiden, eller.. kanskje det siste året, hvor mye jeg har klart å skjule for andre, men også for meg selv, ubevisst, men kanskje også i noen tilfeller bevisst. Nektet beinhardt og blankt på kampen som har foregått, og kanskje mest av alt fortsatt foregår mellom disse fire veggene, hvor det kun er meg og realiteten.

Jeg blir dårligere, og det er sjeldent jeg blir redd for akkurat dette, dette er noe jeg har lært meg å ha stålkontroll over, i hvert fall så godt det lar seg gjøre med sykdommer som disse. Jeg har blitt så godt vandt til opp og nedturene som følger med, og jeg vet hva jeg har å gjøre. Men denne gangen kan jeg kjenne det litt, frykten, for det er en bråere og mer brutal endring enn det pleier å være, og det er noe skremmende ved den, som om det går opp for meg at dette kan vare livet ut, det er ingen garanti for at jeg skal bli helt frisk, og jeg er kanskje fanget i denne berg- og dalbanen så lenge jeg lever, det finnes ingen pause eller stopp knapp, ingen vei ut, hopper jeg så er det slutten, så kanskje vil jeg være fange i egen kropp til mitt siste åndedrag.

Trekker ikke opp gardinene før klokken har rundet tolv på formiddagen, det føles til og med litt for tidlig noen dager. Stoltheten tråkkes på i det jeg reiser meg opp av sengen og skal slippe inn lyset, ber til høyere makter om at ingen tilfeldigvis skimter meg og skammen i vinduskarmen de få minuttene jeg blir stående å titte ned på hverdagen jeg ikke lenger er en del av. Jeg kjenner det i hele meg, det har satt seg hardt, tilbakefallet alle snakker om, men jeg aldri så komme. Det føles så.. hvilket ord skal jeg bruke, ingen strekker seg langt nok.. merkelig? å kjenne at sykdommen tar over igjen, jeg mister kontroll, den tar meg og alt jeg har bygget opp, rutiner forsvinner ufrivillig og jeg klarer ikke holde på de, har ingenting å kjempe i mot med, ingen krefter til å i det hele tatt prøve, sykdommen har overtaket, svekker igjen den daglige mestringsfølelsen jeg avhenger av for litt livsglede og et ønske om å leve videre.

Det er rart for meg å skrive dette, for både meg selv og andre, for jeg har aldri akseptert sykdommen, og det gjør jeg jo kanskje ikke helt enda, og da sitter det så langt inne å skulle innrømme hvor mye jeg enda svekkes, når jeg så inderlig skulle ønske ting var annerledes, og tidligere har innstilt meg på at jeg en dag bare skal våkne opp som de fleste andre igjen. Den dagen vil aldri komme, jeg kommer ikke til å plutselig være frisk, det er ikke sånn en sykdom fungerer dessverre. Og det er en sorg som sitter i meg hver dag, det er noe som må innses og aksepteres, det er lett å tenke, men vanskelig å føle og leve med, det tar tid.

Kroppen er ikke min lenger, og jeg kan ikke huske sist den var det heller, for syv år siden, jeg husket det lenge, men nå har den følelsen som jeg klamret meg fast til i håp om at den skulle sette seg i kroppen igjen forsvunnet, det har blitt en vanesak å leve med denne ukjente kroppen, om den ikke er ukjent så er den i hvert fall ikke min, og kanskje er det derfor det er vanskelig å akseptere sykdommen også, fordi det nettopp er det at jeg har blitt så godt vandt med at den føles sånn her, og kanskje er det da sånn, at alle andre også har det på samme måte, samtidig som jeg vet, innerst inne, i hjerterota, i sjela og i ryggraden, at det er så sabla feil. Jeg trodde fullt og helt på at jeg var på bedringens vei, begynte endelig å ta den litt tilbake, kroppen min, men så mistet jeg taket, jeg forstår ikke helt hvor det skjedde, nå er den ynkelig og utmattet, alt for tung for en svak sjel som meg å bære, den minner om en heavy hangover og en influensa som passer uhyre dårlig. 

Det sies ofte at du ikke er diagnosen din, og det stemmer jo for så vidt veldig godt, spesielt hvis jeg tenker på det i forhold til andre, det er bare det at mitt forhold til meg selv er litt komplisert, litt for mange konflikter, grunnet litt for mye tid til å tenke på tanker et hvert menneske skulle vært foruten. Men jeg grubler ofte på hva jeg ville vært uten sykdommene, ikke hvis jeg aldri hadde blitt syk, den tanken har jeg lagt fra meg for å ikke bli for depressiv, men mer det hvem og hva jeg vil være hvis det skjer at jeg en dag blir frisk.

Hva er vell jeg i dagens samfunn, frisk som en fisk, men med bivirkninger fra et tidligere liv, bivirkninger i form av at til tross for svært god erfaring og kunnskap innen livet, er jeg veldig uerfaren når det kommer til alt annet. Jeg er en introvert som over lengre tid ikke har hatt mulighet til å utfordres i det sosiale, har stort sett de samme vennene som da jeg var 13 år, de som har kjent meg siden jeg var 7 år og sparket min (utrolig nok) nåværende bestevenninne i kneet, det finnes så klart unntak, noen venner har jeg fått med meg på veien, men jeg har ikke en stor omkrets av bekjente som man som oftes skaper ved hjelp av skole, fritidsaktiviter og jobb, hvor man, tilbake til poenget - utfordres og vokser som person, når man settes i situasjoner hvor man ikke har annet valg enn å trosse klumpen i magen. Og mens vi er inne på klumpen i magen, så har jeg kun holdt en presentasjon i hele mitt liv, muligens to, men det er ikke noe jeg kan skryte på meg, aldri hatt eksamen og jeg har begynt å stamme grunnet mangel på jevnlige norsktimer, jeg kan mindre matte enn mitt eldste tantebarn som nå har fylt 9 år, for ikke å snakke om samfunnsfag og naturfag, der eier jeg ingen sjans. Videregående, høyskole-fag og samtaleemner andre snakker høyt og ofte om, melder jeg meg greit fint ut av, og blir heller sittende å lure på om det har kommet en ny episode av Jane The Virgin, eller kanskje The Affair. Jeg vil vell egentlig gå under kategorien: faglig dum, hvis det er en kategori, og jeg tror ikke det er noe jeg kan komme så langt med i et friskt liv, så kanskje det er best, at jeg bare er fanget i denne kroppen til timeglasset renner ut, for hva er vell jeg uten alt det i mellom, men hvem vil vell ha en som meg?

  • Skrevet: 07.12.2016
  • Klokken: 21:23
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 12

Desember

  • Skrevet: 04.12.2016
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Hverdag

Kan´ke tro det, endelig desember, iik! So exited, hopp og sprett, tjo og hei. Jeg ler så godt av meg selv hver gang desember kommer og jeg gang på gang blir som et lite barn igjen, det kribler sånn i brystet, hihi. Har hatt en fin start og gosser meg til tusen, både alene og i godt selskap. Vil ønske dere den fineste førjulstiden, mine søteste nisser. Tenk at det er 2 søndag i advent allerede. Håper julen varmer hjertene deres like mye som den varmer mitt. 



Ekstra mange klemmer og ekstra mye kjærlighet til dere som syntes julen er tung, dere som gjerne skulle vært foruten og gruer dere til dagene vi har i vente. Hadde jeg hatt en, hadde jeg ikke unnet min verste fiende det engang, og jeg håper så inderlig at den på et eller annet vis blir god for dere, krysser alt av fingre og tær i håp om at det hjelper, alle fortjener en god jul. Husk at jeg alltid er her, alltid.

Hvordan har helgen og starten på desember vært for dere?

  • Skrevet: 04.12.2016
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 2
Rikke Amalia

Heii, skjønne blomster! Jeg heter Rikke, og er 20 år. Med denne bloggen ønsker jeg å inspirere deg, gi deg et lite håp og vise deg at du ikke er alene. Jeg vil fortelle min historie, den syke jenta, med en litenskap for mote, og en kjærlighet for bilder. Et hat og elsk forhold til livet og alt det følger med.


Kontaktinformasjon:


rikkebloggkontakt@hotmail.com


Search

Bloggdesign

hits