hits

Rikke Gunnersen

Frjulstiden.

  • Skrevet: 15.12.2014
  • Klokken: 22:47
  • Kategori: Sykdom

Jeg har forsvunnet helt jeg, hvor er gode gamle Rikke, eller, gode og gamle du liksom, jeg var nok ikke s mye bedre enn hva jeg er n fr heller, men jeg var meg, og det er jeg ikke n, jeg vil ikke vre snn jeg er n. Jeg skriver ikke lenger, jeg tar ikke bilder heller, bare noen. Jeg kan ikke kalle meg for en blogger, den tittelen er vell tatt i fra meg for en god stund siden, jeg er bare en mislykket skriveelsker, som mistet evnen til det jeg kunne best, akkurat som jeg mistet hndballen, hverdagen og akkurat som jeg mistet meg selv, og akkurat som jeg mistet Albert, fine hunden vr. 

 


Den store klumpen i brystet tar mer og mer over igjen, alt svartner nr den dukker opp, da klarer jeg verken vre glad, elske og ville leve, da bare ligger jeg her, i senga mi, sur som f, det er ikke meningen.. men mest av alt bare s forferdelig trist. Jeg blir som en 2ring med trass, gr noe som helst feil av de sjeldne planene jeg har, raser hele verden sammen, jeg fr lyst til skrike og sl, det gjr vondt, og det blir alltid s tungt puste. Jeg prver med alt jeg har, ikke at jeg har s mye igjen lenger, men jeg prver vre glad, i det minste spre positivitet i stedet for det jeg som oftes sores, ikke vre s uflsom og lei, jeg prver ikke la verden falle sammen, men det er s tungt nr sorgen treffer meg, jeg er ikke sterk nok til kjempe i mot, jeg er s sliten. Jeg gruer meg snn til jul, jeg er s redd for vre trist, for at brystet verker, jeg er redd for at 2015 skal bli som dette.

 

Jeg klarte ikke vre med venninner til Skedsmo for feire bestevenninnen min sin 18rs dag engang, jeg bare grt og grt, sminken rant av for hver gang jeg la p ny, og ansiktet ble s likblekt at jeg ble redd da jeg s meg selv i speilet, kjresten ogs. Jeg var s sliten, klarte ikke. Det har blitt en vanesak ha lite krefter og vre sliten, jeg husker ikke hvordan det var fr, og med det s er det s uvirkelig se p meg selv som syk, det har joblitt  helt normalt for meg, og da er det jo s rart tenke at det faktisk ikke er snn det skal vre, at det ikke er like vanskelig for mange andre ha et innhold i hverdagen, rutiner flge, hverdagslige ting gjennomfre, det er ikke vanlig bli s sliten av pne viduet, og det er ikke vanlig at kroppen verker av sitte oppe i en halvtime, om det er vanlig er en ting, men det er i hvert fall ikke snn det skal vre. Det blir da snn at jeg fler jeg mislykkes enda mer, for nr alle rundt meg klarer det, hvorfor klarer ikke jeg, er jeg ikke sterk nok, er jeg bare svak og lat, hvorfor klarer jeg ingenting. Det er s vondt skuffe hele tiden, mislykkes som datter, kjreste, sster og venninne, hadde jeg vrt de hadde jeg gitt meg opp for lenge siden, s gode mennesker fortjener gjensidighet. 

 


Jeg har klart en ting da, p lrdag var jeg med den desidert kjekkeste gutten i dress p julebord for jobben hans. Magen var som vanlig p trynet, mensen meldte ogs sin ankomst og hadde vrt s snill tatt med seg smerter i rygg og mage, kroppen var sliten etter grsdagens juleshopping, og generelt bare livet, og angsten snek seg innp, bryset verket flere dager i forveien. Men jeg kunne ikke skuffe, ikke n igjen, ikke han som aldri skuffet meg, det gjr heller ingen av de andre rundt meg, s det er sagt, de skuffer aldri, aldri som jeg gjr. Der satt jeg igjen, i kjrestens armer og grt som om jeg aldri hadde gjort det fr, akkurat som jeg gjorde helgen fr, men det var en ting som ikke ble dejavu, jeg klarte det, eller vi klarte det, for jeg hadde aldri klart det uten han, aldri, takk, takk for at du hjelper meg med mestre nr jeg trenger det som mest, skatten. Stakkars gutten min, hvorfor fant han seg bare ikke ei som klarte vre en kjreste.. men for en gang skyld gikk det, vi kom oss ned til julebordet og heldigvis var det et par som var rundt vres alder, og med det fikk jeg to nye bekjente, vi danset alle fire, to skritt frem, et tilbake, snurr rundt, og enda en gang, vi byttet partnere oss i mellom, og snn gikk det helt til klokken nrmet seg 03, og vi koste oss glugg i hjel med julemat og kaker.

 

Men jeg gjr stort sett ingenting, men p de siste fem rene er vell ikke det en s stor overraskelse, i hvert fall ikke i r, for i r har jeg virkelig ikke gjort noe som helst som har tatt meg et skritt videre. Men vi blir jo vandt til alt, tiden flyr uansett. Jeg har handlet julegaver da, stort sett bare p nettet, men det pakke inn er mer enn nok for min del, det er s koselig sitte p gulvet, med endten julesanger p full guffe, eller med "Jul p mnetoppen" spillende i yekroken, mens jeg venter p at kjresten min skal komme hjem, som vanlig, venter og venter, p dagens hydepunkt.



Hvis vi ikke snakkes fr jul, s hper jeg dere alle fr en helt fantastisk jul, at dere koser dere og at ingen har det vondt, dere fortjener kun det aller, aller beste. Tusen klemme fra moi.

 

  • Skrevet: 15.12.2014
  • Klokken: 22:47
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 3