Rikke Gunnersen

Trygg i dine armer.

  • Skrevet: 18.11.2013
  • Klokken: 22:44
  • Kategori: Kjærlighet

 
Denne veggen altså, jeg liker den ikke, ikke i det hele tatt, jeg smeller rett i den hver satans gang jeg er tilbake i virkeligheten, som jeg for så vidt alltid er i, men det føles ikke sånn når alt stress kan forsvinne for en stund og erstattes med lykke, det føles ikke sånn når ensomme netter blir trygge og varme, det føles ikke sånn når jeg kan puste fritt og la meg selv akseptere at jeg ikke lenger fungerer som jeg en gang gjorde.
 

  • Skrevet: 18.11.2013
  • Klokken: 22:44
  • Kategori: Kjærlighet
  • Kommentarer: 3

Slutt.

  • Skrevet: 12.11.2013
  • Klokken: 04:12
  • Kategori: Sykdom

Det er slutt, over og ut, igjen, nok en gang. Jeg klarte det ikke, ikke denne gangen heller. Jeg mislyktes, skuffet alle, inkludert meg selv, og jeg har ikke lenger tellingen på hvor mange ganger jeg har gjort nettopp det. Jeg måtte hoppe(droppe) ut fra skolen, kunne jeg ikke heller hoppet ut fra en klippe i stedet, falt og falt og plutselig truffet den harde, kalde, men også fredfulle bakken, og bare blitt liggende, livløs. Kanskje det ville gjort mindre vondt, kanskje det ikke ville ha verket så intenst, så drepende. Kanskje det ville drept meg, men samtidig reddet meg, i stedet for å redde meg, men samtidig slå meg i brystet gjentatte ganger med en stor og spiss sten som etterlater brukne ribben og et knust hjerte. For dette, det er drepende, selv om det bare er for mitt eget beste, jeg vet det er riktig vei å gå, og at jeg lykkes en dag, at alt skjer for en grunn, men det føles ikke sånn, ikke nå. Det føles ut som at bilen som hele tiden har meg i sikte, har truffet meg i ryggen denne gangen, knust den og latt meg ligge der lam og bevisstløs, og jeg kommer ingen vei, ikke denne gangen, jeg er for sliten til å puste, det er slutt, over og ut.

Jeg er mulig så ødelagt, sliten og lei som jeg sikkert fremstår som i teksten over, men dere må vite at jeg har det fint, i hvert fall i forhold til alt for mange andre på denne ondskapsfulle, men samtidig vakre jorda. Jeg er så vanvittig heldig og takknemlig for alle jeg har rundt meg, inkludert dere. For at jeg har blitt født i lille, trygge Norge, med tak over hodet, familie, venner, en stabil fremtid, muligheter, trygghet, opplevelser, sykehus, klær, mat, kjærlighet og så skummelt og alt for mye mer. Jeg er heldig, så himla heldig, og det vet jeg, og det vil jeg at dere skal vite også - jeg skriver denne bloggen for å hjelpe andre, sette ord på hva de dessverre kanskje måtte føle, gjøre så de forhåpentligvis ikke føler seg så alene, for dere er ikke det, alene, aldri. Du vet aldri hvor mange liv du kan redde bare ved å være deg, bare ved å dele din historie, stille deg naken foran en gjeng med mennesker, selv bare ved å smile til ukjente du passerer på gata. Det er verdt et forsøk, for alle fortjener å vite at de aldri er alene, at de er elsket og at de blir sett, alle fortjener en plass her i verden, og har de vanskeligheter for å finne grunner til å beholde plassen, så er det verdt et forsøk, for det finnes alltid grunner, alltid lysere tider i vente, uansett hvor deprimerende og irriterende positivt det høres ut. 
 

  • Skrevet: 12.11.2013
  • Klokken: 04:12
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 8
hits