hits

Rikke Gunnersen

Den hjertevarme storbyen, maten og bivirkningene som flger med den beste medisin

  • Skrevet: 31.10.2017
  • Klokken: 22:20
  • Kategori: Kjrlighet

Hei, mine flotteste! Da er jeg tilbake etter en langhelg i Trondheim, som gikk over all forventning. Som vi har kost oss!! Hvordan er det med dere?

Jeg beskte i hovedsak kusinen min, som bor sammen med kjresten sin and their dog, men vi rakk ogs en tur innom tvillingbroren min og hans kjreste. Det er alltid s godt se dem alle igjen! Vi har alltid vrt en treklver, jeg, broren min og kusinen vr. Vi har vokst tett, til tross for timer og fjord og fjell i mellom oss, og hver sommer har vi delt rom og seng, hverdag og liv, eventyr, gleder og sorger. De tar meg tilbake til tryggheten jeg hadde som barn, hos de finner jeg ro, ro nok til huske hvem jeg er. Med de fles ikke verden like skremmende, det er som om jeg blir et barn igjen, lysten p livet, for vi tre, vi skal jo klare alt sammen.

Processed with VSCO with a6 preset

Vi har tatt livet som det faller seg og gossa oss glugg i hjel! Kusinen min og kjresten hennes har ogs blitt slike planteetere som meg, s vi har egentlig bare spist. Spist og spist og spist og spist, og det er jo f ting som slr det, spr du meg. Igjen blir jeg som et lite barn, for flere av storbyene har virkelig steped up their game de siste rene, og begynner f this plantbased thing figured out, s n m bare smbyene henge seg p, s er vi et steg nrmere better health and a better world (hehe). Det er s mye godt spise, det er bare tullball at veganere kun spiser grnnsaker. Til tross for at alt jeg spiser er plantebasert, s fles det faktisk ut som at jeg spiser frre grnnsaker enn fr, fordi the food is that good!! Ikke at grnnsaker ikke er godt, hadde jeg syntes det hadde jeg vrt fucked, men det smaker s mye mer enn bare grnnsaker.

Processed with VSCO with b1 preset

Vi var ikke innom et eneste sted som ikke solgte eller serverte mat, no joke (utenom en kosmetikk-butikk fordi jeg som vanlig knuste pudderet mitt..), og vi som skulle utforske Trondheims skatter, men vi holdt oss til maten. Jeg tror kanskje min kjrlighet for mat har gtt litt over styr, eller.. vi vet vell alle by now at den faktisk har det, but I cant say hate it. Det virker som hovedfokuset mitt, utenom reiseflget og/eller de jeg besker s klart, har blitt maten. Nettloggen er alltid endels av sk p "vegan placec in.." "veganske alternativer i.." osv. Gudameien, why am I like this, what have I become. Well, da er det vell kanskje sant likevel, at man blir det man spiser. Dobbelthake, I will learn to love and embrace you, du er tross alt worth it. 

Processed with VSCO with b1 preset

N er jeg hjemme igjen og tilbake til havregryn. Fallhyden er stor nr autopiloten m sls av igjen, s i det jeg hadde ftt i meg frokost og var klar til  tusle opp til trening i dag, klaknet jeg fullstendig og vknet ikke fr halv fire. Jeg klarer ikke senke de hye forventningene jeg har til kroppen etter den lille bedringen jeg flte i Februar, selv n som situasjonen har forverret seg litt igjen. Det er som om jeg nekter akseptere dette mysteriet som djevelsk kontrollerer kroppen min, det er s bittert bite det sure eplet og godta nederlaget. Jeg hpte jo s inderlig at bedring betydde frisk denne gangen.

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg skriver sjeldnere om sykdommene og bivirkningene de medfrer, konsekvensene av en tur som den i helgen, for eksempel. Det fordi det er srere og vanskeligere dele enn mine dypeste hemmeligheter. Det er noe som tar hele meg fra meg, og det er vanskelig vite hvordan jeg skal forholde meg til det, det er s fryktelig srt. Det tar selvtillit og selvflelse i fra meg, sammen med kontroll, mestring, rutiner, hverdag og mye av det som gjr et liv til et liv. Det sitter langt inne skrive om meg selv som syk, det er mer utfordrende n enn fr. Jeg liker ikke  definere meg selv slik, p en mte, som syk. Det er ikke noe jeg nsker noen skal se p meg som, men samtidig s er jo dette realiteten, og mitt lfte til meg selv her inne har alltid vrt vre rlig, det vise meg selv menneskelig, det dele ikke bare det gode i livet, med ogs det som kan vre vondt, for her inne skal ingen g ut med flelsen av ikke vre nok, gjre nok, her inne vil jeg at dere skal finne ro i vre menneskelig, og alt som flger med det. Livet vil alltid vre utfordrende, for oss alle, med det skal ogs vre godt, og vi er ingen perfekte, men det er jo det som gjr oss s bra.

Processed with VSCO with b1 preset

N skal jeg tillate meg selv litt hvile, forsetter jeg i fornektelse vil det hele ta livet av meg, og det har allerede tatt det fra meg, s da m jeg gjre det jeg kan for ta det tilbake. Jeg har litt livsglede ta av, n som begeret er fult, takket vre hun som kjenner meg som ingen andre, og byen hun bor i, s tyngre dager kan bare komme, s skal jeg finne tilbake til bker, dyne, te og puter, s fr alt det andre vente, det er ingen hast, jeg skal jo tross alt leve i hundre r til.

Processed with VSCO with b1 presetProcessed with VSCO with b1 preset
Processed with VSCO with b1 preset
Bildene er tatt p et av stedene vi spiste, Mat Fra Hagen.

  • Skrevet: 31.10.2017
  • Klokken: 22:20
  • Kategori: Kjrlighet
  • Kommentarer: 7

Love stories

Jeg er s forelsket i undertyet til Love Stories, I want it all, og endelig fikk jeg bestilt noe hjem. Jeg kan ikke huske sist jeg brukte bh med byle og puter, det m ha vrt flere r siden, og det eneste jeg husker fra den tiden er at jeg ikke klarte vente med komme hjem for rive den av s fort som mulig. Girls, you feel me? Og siden jeg er cursed or blessed, depends on how you look at it - med sm bryster, s avhenger jeg ikke like mye av sttte, s jeg sjonglerer mellom free the nipple og bralettes etter dagsform, hehe.

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset
Jeg bestilte denne gangen fra Den Dama og Boozt.

Takk for at du dro fra meg

Hold meg, hvisker jeg forsiktig, i det vi gr lange steg i hye heler, med stramme hestehaler og hodene hevet. Vi gr p lang, lang rekke, som vi alltid gjorde som sm. Hold meg, hvisker jeg igjen, og fr jeg vet ordet av det, gr vi alle hnd i hnd, jeg har en p hver side, og aldri har de holdt meg hardere enn det de gjr n, n som de ogs har ftt ye p det samme som meg. Hardere, hvisker jeg. Hardere. Hele meg er nummen, jeg kjenner ikke bena mine, det fles ut som at jeg skal forsvinne mellom armene deres, men n holder de s hardt at de s godt som brer meg. Blodet har falt til trne, og jeg er ikke helt sikker p hvor det har blitt av hjertet, det dunker i alt fra fingertupper til hals, hele meg er i hygir og jeg vet ikke hvor jeg skal feste blikket. De fortsetter g, mlrettet, Vi har deg sier de, Vi har deg. De har bestemt seg, Du skal klare det her, du skal klare det her, denne gangen skal det g bra, vi lover, det er annerledes n. Du er annerledes, forteller de meg gjentatte ganger. Som ei av bestevenninnene mine skrev engang Javel, verden kan bare falle den, og plutselig ligger jeg der, men du legger deg ned ved siden av meg du. Lar meg puste litt. Tar meg i armen, og drar meg opp. Det gjr du og det, det er det de gjr i kveld. Jeg kan bare falle, s lang jeg er, s mye og lenge jeg bare orker, for jeg vet at uansett hvor mange ganger jeg mister meg selv, kroppen og hjertet mitt i kveld, s vil de komme lpende og ta meg i armen, dra meg opp og hive meg ut p dansegulvet. For livet det gr videre og tiden skal lege alle sr, og i mellomtiden skal jeg plastre og rive om hverandre, jeg skal falle og jeg skal fly. 

Processed with VSCO with b1 preset

Et engelsk sitat sier det s godt, s godt - at realiteten er jo den, at vi ikke slutter elske solen bare fordi vi ikke ser eller fler den, og litt snn er det med mennesker vi har elsket ogs. For selv om de n ikke er stort annet enn et fjernt minne, s var de p et tidspunkt et menneske du elsket med alt du hadde og var, hyere enn livet, hyere enn noe annet. Er det ikke rart hvordan noe s ekte, noe s srt og sjeldent kan forandre seg? Hvordan det ender opp med bli til en sorg du aldri fr og kanskje aldri igjen vil kjenne til. En sorg over et menneske som enda lever i beste velgende, men som ikke lenger lever sammen med deg, og aldri skal gjre det igjen.

Processed with VSCO with b1 preset

Min trygge havn. Roen som fulgte ved vite at jeg alltid kunne seile hjem, nr blgene ble for store og jeg for liten. At han alltid ville st der og ta meg i mot. Aldri fr har jeg kjent p en trygghet som den. I armene hans var jeg beskyttet mot enhver tsunami. Vi bygget oss tak over hodet, brukte det vi hadde for lage et hjem. Vi trengte ikke mer, vi trengte ikke mer enn hverandre, enn hans kropp inntil min kropp for holde varmen, kyssene mettet bde trste og sult. Han ble mitt fristed, min pustepause. Hjertene vre ble s synkroniserte at de avhenget av hverandre for sl. Han ble min overlevelse, mitt anker. Men plutselig en dag sto han ikke lenger vinket meg hjem, havnen var ikke annet enn knuste plankebiter og jeg ble sendt til sjs uten redningsvest og med hull i bten. Tryggheten, den som ble det det reste og mest ekte jeg har flt p i hele mitt liv, den var kanskje ikke en trygghet likevel, for plutselig ble alt tatt i fra meg, og det er ikke noe trygt ved det. Kanskje er det ogs derfor jeg snur ryggen til ethvert menneske som kommer for nrt, et menneske som fr meg til fle p det jeg fr kjente til s godt. For finnes egentlig trygghet om vi ikke klarer finne den i oss selv? 

Det er en spesiell sorg forholde seg til, den er ulik alt annet. Det er mange av oss som lenge har forskt sette ord p den, men dette er et slikt tilfelle hvor ord ikke strekker til, den kan bare fles. Det nr hjemmet ditt vkner opp en dag og ikke elsker deg mer. Plutselig fles ingenting som hjemme og alt i og rundt deg fles utrygt. Det er ikke noe som bare forsvinner, en snn type sorg. Det lever i og med oss, og uansett hvor takknemlig du kanskje er for at det mennesket ikke lenger str ved din side, s var det p et tidspunkt en skyhy og frydefull forelskelse du aldri trodde skulle falne, og p et annet tidspunkt en bunnls smerte du aldri s for deg overleve. Det gjr noe med mennesker, det forandrer oss, og hver gang du ser dette mennesket, som fikk deg til fle p alt dette, vil hjerte og blod falle ti tusen fot, det kommer vi ikke foruten. 

Processed with VSCO with b1 preset

"Kjre jenta mi, det er ikke han du savner, det har du aldri gjort, ta deg selv tilbake til den tiden da det var han som kjempet seg halvt i hjel for deg, fordi du p det dypeste av det indre i deg visste at det ikke var rett, at han ikke var rett for deg og at dere ikke var rett for hverandre, husker du ikke det? Den tiden du nektet for alt kropp, sjel og hjerte fortalte deg, fordi dere allerede hadde kommet for nrt, for nrt til snu."

Er det ikke merkelig hvordan ting plutselig en dag kan forandre seg? Du vkner like paralysert som du har gjort hver dag siden den dagen, du makter s vidt sette deg opp i sengen, og klumpen er der enda, den med konsekvensene og bivirkningene som flger ved  elske noen som ikke elsket nok eller som kanskje elsket litt for mye. Men likevel, s er det noe som er annerledes. Du forstr hvorfor det mtte skje. Du ser det hele s klart, klarere enn noengang, som om du har gtt i en hypnose eller i blinde i alt for mange r. Du ser hvorfor dere ikke var rett for hverandre, hvordan kjrlighet gjr blind. Hvordan forholdet holdt deg igjen, hvordan du mistet deg selv i det og i et annet menneske, hvordan du sto p stedet hvil og satt et annet liv foran ditt eget. Hadde han ikke forlatt deg, og kommet tilbake og forlatt deg og kommet tilbake og forlatt deg og kommet tilbake og forlatt deg og kommet tilbake og forlatt deg og kommet tilbake og forlatt deg, s hadde du blitt, du hadde blitt for alltid, for du elsket for mye. Du elsket s hyt at du forsvant i det. Du ble et menneske du er livredd for bli igjen, et menneske du ikke er ment til vre. Et menneske som sluttet skrive, sluttet ta bilder, sluttet dusje, sluttet drmme, sluttet gjre, sluttet ta vare p seg selv og de rundt seg, og det fordi du elsket hyere enn alt, hyere enn livet, hyere enn det er sunt elske. Takk Gud, takk Gud for at han dro fra meg, og kom tilbake og forlot meg og kom tilbake og forlot meg og kom tilbake og forlot meg og kommet tilbake og forlot meg og kom tilbake og forlot meg, for jeg hadde aldri klart  dra, uansett hvor ulykkelig det kunne gjre meg, uansett hvor feil jeg visste at vi var. Jeg hadde blitt jeg, jeg hadde blitt. Er det rart jeg er redd for elske igjen. 

Processed with VSCO with b1 preset

Takk i dette innlegget har ikke samme betydning som takk ofte har. Du skal aldri takke noen for det vonde de har pfrt deg, om det s har vrt personens hensikt eller ikke, og selv om det i det store og hele har frt til at du har vokst. For uansett bakgrunn s er det ingenting som kan forsvare det behandle noen urett, det finnes ikke unnskyldninger for slikt. Ja, jo; vi er alle bare mennesker, og de fleste av oss gr aldri inn i noe med nske om sre noen, det er som oftes det siste vi vil, men det har seg jo snn at de eneste feilene vi kan lre av er vre egne, og da har det dessverre en tendens til g ut over andre, men det er fortsatt ikke ok, for selv om du kan velge tilgi, s glemmes det aldri. Tilgi den dagen du gjr det for deg selv, nr du er klar for gi slipp og g videre, den dagen det er tydelig at personen virkelig har ftt forstelse for hva dens handlinger og ord har gjort med deg, og derfor kan si unnskyld og virkelig mene, slik du fortjener.

Hvis du frst skal takke noen, s er det kun deg selv og de som har brt deg, de som har elsket deg de dagene du har vrt vanskelig elske, de som har sttt ved din side selv da du har dyttet dem bort, og luktet som krig og sorg. Dere har klart  snu dette om til en lringskurve, til noe som har gjort deg klokere og frt deg nrmere den du nsker vre, til noe som vrt srt, men ogs vakkert. Sammen har dere plukket opp alt som har blitt trkket p, og lappet deg sammen igjen. Dere har kjempet en dagelig kamp mot pne sr som igjen og igjen har mtte sys. Det er ikke situasjonen du blir satt i som gjr deg sterkere, eller mennesket som har satt deg der, for det er in the first place en situasjon du ikke skulle sttt ovenfor. Ingen situasjon er en del av en strre plan som skal tvinge deg til lre, til vokse, selv om det er det vi forteller hverandre. Its all on you, for erfaringene blir til i det vi velger gjre noe med situasjonene, det avhenger av hvordan vi velger overkomme situasjonene, hvordan vi reiser oss og hva vi velger ta med oss, hvordan vi velger  lre av de, hvilken retning vi tar det og hvordan vi velger g videre fra det. 

Processed with VSCO with b1 preset
 

  • Skrevet: 23.10.2017
  • Klokken: 21:21
  • Kategori: Kjrlighetssorg
  • Kommentarer: 0

There is a shade of red for every woman

  • Skrevet: 18.10.2017
  • Klokken: 21:20
  • Kategori: Hverdag

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with MOLDIV
Processed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 18.10.2017
  • Klokken: 21:20
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 0

Forlat meg igjen

Nb, skjnnlitteratur

Jeg drmmer om det enda. Slipper ikke fri. Det slipper ikke tak. Det har funnet og tatt sin plass i kroppen min, blitt en del av meg. Ligger der like naturlig som hver blodre, hvert organ, hver celle og hvert hjerteslag. Jeg vkner brtt. Dyna er klistret til kroppen og kinne er glovarme, klarer ikke helt skille hva som er kaldsvette og hva som er trer. Han kom tilbake, han kom tilbake. I drmmen som i virkeligheten. Han s meg s dypt inn i sjelen, s langt inn i hjerterota og tryglet meg om tilgi, og fr jeg visste ordet av det var armene mine rundt hele han, mens han hvilte hodet sitt inntil brystet mitt. Jeg husker flelsen enda, den blir med meg gjennom hele dagen, sitter i meg og tar opp all plass, jeg fr ikke tid til annet enn fle p den. Jeg kunne se meg selv utenfra, som om jeg var flue p veggen i mitt eget liv. Vi ble sittende i en trapp. Jeg ser det s godt, det alle snakker om, det uforstelige hpet som finner plass i brystet mitt og som ukontrollert skinner ut gjennom ynene mine, i det sekundet han ser p meg som om jeg er hele verden, som om hans liv avhenger av at jeg er en del av det, med det blikket han kun har for meg. Jeg s det s tydelig, han m ha lagt merke til det alle disse gangene, han ogs, og kanskje var det derfor han hadde mot til forlate meg igjen, fordi han visste at jeg ville vre der om han en dag trengte meg.

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg blir sittende en stund med ynene lukket, gr igjennom drmmen igjen og igjen, det er som om den er tatt ut fra virkeligheten. Jeg kan se all verdighet og selvflelse forsvinne i det hpet setter seg i meg. Jeg kan se hvordan jeg forsvinner uten vite det selv. Jeg ser s ynkelig ut, tenk vre s svak for et annet menneske. Hvorfor har jeg satt meg selv i den samme situasjonene s mange ganger, i en situasjon som har tatt hele meg fra meg, som har sltt pusten ut av meg, revet opp bryst og brukket hvert eneste ribbein, og dermed hatt hjertet lett tilgjengelig, for s knuse det i fillebiter. Jeg blir aldri den samme, og det er ingen verdt. 

Processed with VSCO with b1 preset

Plutselig legger jeg merke til det, at det er jeg som enda holder han, skulle det ikke vrt han som holdt meg, at jeg var den av oss som fikk fle p trygghet og bekreftelse, i dette tilfellet. Han er den av oss som viser seg svak, og da blir jeg den som holder seg sterk, snn er det med oss mennesker, som nr den ene er reddere for edderkopper enn den andre, selv om den andre ogs er redd, s gr det p ren automatikk nr vi ser at den andre er svakere i situasjonen, da dukker det opp et instinkt i oss, men fremdeles, p et eller annet vis, er det fremdeles han som har kontrollen. Det vet han, og det vet jeg. Uansett hvor sr og liten han velger vre med meg, s er han trygg p at jeg aldri kommer til forlate han, han er trygg p at jeg elsker for hyt til noengang kunne utnytte noe slik. Men i det sekundet vi bytter plass, i det sekundet jeg viser at jeg trenger han, sr og liten, og i det han vet at han har meg akkurat der han vil ha meg, s forsvinner han, n som sist. S lukker jeg opp ynene, uviten om at dette var en drm eller virkelighet.

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg tror jeg aldri helt vil forst det, hvordan det er mulig forlate et menneske med rdsprengte og hovne yne, som skriker til bristepunktet etter hjelp, til det ikke er mer luft igjen, om du bare ikke kan bli her litt til, til det kanskje gr over. Et menneske som blir tvunget til fle sitt eget hjerte knuse, en psykisk smerte s brutal og hjerteskjrende at den kan ta liv. Hvordan er det mulig gjre noe slik? Tenne et lys, for s slukke det. Hvordan er det mulig g i fra en situasjon du lagde selv, upvirket? Er det en overlevelsesteknikk, m du distansere deg selv for ikke falle sammen, er det slik det fungerer? Er du for svak til bre konsekvensene av dine egne valg? 

Processed with VSCO with b1 preset

Det er absurd, hvordan vi lager et menneske som ikke eksisterer, bygget p savn og sm glimt av minner som er mer fantasi enn virkelighet. For alt var tross alt bedre fr, det er snn vi mennesker fungerer, vi gjr det som ikke alltid var like godt mindre enn det som er rettferdig, og det som var godt strre enn det noengang var. Grunnmuren, den er bygget p sprsmlene vi blir etterlatt med, og trangen til f svar. Trangen til forst hvorfor noen valgte forlate i stedet for bli. Trangen til finne ut hvorfor du ikke var nok og hva du kan gjre for vre nok igjen. Ikke fordi du vil ha dette mennesket tilbake, tvert i mot, men fordi dette har delagt ditt syn p deg selv, din selvflelse og selvtillit. Du fr en trang til  overbevise dette mennesket om at de gjorde feil i forlate deg, og frst m du da overbevise deg selv om at dette mennesket er rett for deg, og da gjr vi det slik. Vi lager oss et bilde av et menneske som ikke eksisterer, et menneske vi ikke kan leve uten, at hjertet vrt avhenger av deres for kunne sl. Besatt, gr inn i en form for hypnose, manipulerer oss selv, glemmer helt at den eneste vi skal overbevise oss selv om at vi er god nok for er nettopp oss selv, ingen andre, de du m overbevise fortjener deg ikke. Det har aldri vrt mer sant enn n, det at kjrlighet gjr blind. Srt og brutalt. Tenk at vi bruker flere r p komme oss over mennesker vi vet ikke er rett for oss, fordi vi trenger svar p hvorfor vi ikke var rett for dem, i hp om noengang kunne klare  leve med oss selv igjen. 

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg forstr ikke hvordan du overlevde, hvordan du overlever. Jeg har aldri forsttt det fr n, det du skriver om, og n er det ingenting som gir mer mening enn dine ord, sier en venn av meg, som dessverre ogs n fler p de samme flelsene. P dager som denne er jeg ikke helt sikker om jeg overlevde, om jeg overlever, for det sitter s hardt i, og selv om jeg har funnet meg selv, s var det ogs en del av meg som ble borte, og jeg vet ikke helt om jeg noengang vil f den helt tilbake. Kjre vennen min, som jeg skulle nske du ikke forsto, svarer jeg.

Et knust hjerte er ikke som et brukket ben, en brukket arm eller et brukket ribbein. Det er ingen andre enn deg selv du kan ske hjelp hos. Det er ingen som vil ha svar eller bandasje eller noe som kan lappe deg sammen igjen. Du m gjre det selv, alene, bit for bit. Og kanskje er ikke det nok heller. Kanskje vil det vre en del av deg til dden skiller dere ad, kanskje er det noe som aldri helt gr over.

Processed with VSCO with b1 preset

  • Skrevet: 16.10.2017
  • Klokken: 21:15
  • Kategori: Kjrlighetssorg
  • Kommentarer: 4

Blonde balayage

  • Skrevet: 15.10.2017
  • Klokken: 21:15
  • Kategori: Hverdag

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 15.10.2017
  • Klokken: 21:15
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 6

Storbyen. Midt i alt kaoset, alle menneskene, faller jeg til ro, og finner meg selv.

"Alt til sin tid, kjre. Alt til sin tid. Se hvor langt du har kommet. Du puster, du lever. Du skjelver litt enda, men det gjr ingenting. Snart har du stlkontroll, bare vent se. Du gr enda p dine to egne ben, du brer deg selv alene, det er din egen ryggrad som holder deg. Du avhenger kun av deg selv for eksistere, for vre noe.

Tenk at du reiser deg hver morgen. Styggen p ryggen du aldri blir kvitt, han som gjemmer seg under ribbein og hjerteslag, han som former en kvelende klump av angst og depresjon, sorg og frykt, djevel og faenskap. Han, ja han, han kan bare glemme tro at han er den sterkeste av dere to, han var det kanskje fr, men snn er det ikke n. Pust. Helt ned i magen, se hvordan den beveger seg. Pust. S enda engang. Reis deg, som om han ikke er der, reis deg. Fr vget du ikke sove fordi du fryktet vkne til en ny dag, til en ny kamp, det var bortekamp hver eneste dag, og det visste du, det var umulig for deg vinne. Tvang, tvang tvang tvang, det var like fr du mtte lse dine egne armer og ben til sengen, s du ikke hadde sjans til rmme fra mrket. Men n, n sovner du til din egen pust og dine egne hjerteslag hver eneste kveld. Ro. Uten en eneste anstrengelse. Det er hjemmekamp og du har sola i ryggen, alle du elsker sitter p tribuna og heier. Du sovner hver kveld med en kribling i brystet, og det fordi du fler deg s heldig som fr vre en av de som fr lov til  vkne igjen. 

Processed with VSCO with a6 preset

Du har klippet hret, gjort det lysere, tatt hull i rene. Du danser p vei til butikken. Du grter litt enda, men det gjr ingenting. Du kysser. Du ler. Du skriver litt igjen, sakte, men sikkert. Du gr i de klrne du fr gjemte lengst bakerst i skapet. Du vger vre. Du gr p kumlokk igjen, trangen til  klappe deg selv p ryggen ti ganger, gjerne fler, den er borte, som s mye annet, helt borte. Du har bestemt deg. Ulykke finnes ikke. Du har kontrollen. Du har valget. Og du velger lykke. Hell. Du lrer deg elske p ny, bde deg selv og han som fr holde rundt deg hver natt, livet og alt det innebrer. Aldri fr har noe vrt s srbart, s skummelt som dette, men aldri fr har noe vrt s vakkert.

Processed with VSCO with a6 preset

Elsk meg, elsk meg igjen, elsk meg s hyt at jeg glemmer at jeg har elsket fr. Elsk meg til det er ingenting igjen av meg, til jeg er fldd den dagen du forlater meg, s jeg m skrape meg selv sammen igjen. Jeg er sterk nok, jeg har gjort det fr, og jeg skal gjre det igjen. Elsk meg, n mens vi kan."

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 12.10.2017
  • Klokken: 21:46
  • Kategori: Kjrlighetssorg
  • Kommentarer: 2

De som har og er hele hjertet mitt

  • Skrevet: 10.10.2017
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Kjrlighet

h, for en helg dette har vrt! Hjertet mitt er s overfylt av kjrlighet at jeg ikke helt hvor jeg skal gjre av alt sammen. Hvordan har deres helg vrt og hva har dere funnet p? Hper den har vrt fin, og at mandagen ble alt annet enn bl.

Denne helgen har vrt fylt med s mange livsviktige yeblikk, bde med familie og venninner. Jeg fler meg virkelig som verdens heldigste skapning, og unner dere alle fle p det samme, det viktigste i livet er jo de vi deler det med, det er de som gir livet mening nr alt annet ikke gjr det. Vi har kost oss med alt for mange godter, men her i huset blir det jo aldri for mye, hehe, med spill og frostryk, gode, store og lange frokoster, og med dukkehus og med trampoline, med hstfarger og med hverandres selskap. Er det en ting jeg er heldig med i dette livet, s er det alle jeg fr leve sammen med, de fyller hjertet mitt med liv og kjrlighet igjen, de lurer frem latteren, den som gjemmer seg i hjerterota, den ukontrollerte og genuine, de minner meg p at livet, det er kanskje ikke s verst likevel, og at jeg m bli her i helst 80 r til.

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with b1 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with b1 preset
Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with b1 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with b1 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with b1 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with b1 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with b1 preset
Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with b1 preset

  • Skrevet: 10.10.2017
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Kjrlighet
  • Kommentarer: 4

Frykten for aldri klare elske igjen

  • Skrevet: 09.10.2017
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Sykdom

"For en dag dette er. Motls, det er det eneste ordet som strekker til. Det hele startet fr jeg i det hele tatt hadde rukket pne ynene. Desperat etter hvile, selv etter alt for mange timer svn, vil bare bli liggende her, hvile, hvile, hvile, men det vil jo alle andres ogs. I dag er igjen en snn dag hvor jeg ikke helt klarer se meningen med livet. Det har vrt skyting i USA, det er krig, sult og fattigdom over store deler av verden, og jeg fler meg for liten til vite hva jeg skal gjre for hjelpe. Mennesker delegger mennesker, eller, makt og penger delegger mennesker, og det delegger andre mennesker, det tar liv og det tar hp. Og her sitter jeg i trygge Norge, ekosistisk som helst, jeg ser ikke meningen med livet? Jeg som har alt jeg kunne tenke meg, jeg som har et liv s mange andre skulle nske de hadde. Jeg som har familie og venner, og attptil de som er de aller beste. Jeg som har tak over hodet og vell s det, jeg som har mat i kjleskapet, vann i springen og en dusj som kan varme meg p hstdager som denne. Jeg har uendelig med materialistiske ting og jeg har mennesker, kjrlighet og trygghet. Men til tross for hvor heldig jeg er, hvor takknemlig, s klarer jeg ikke la vre fle slik som jeg fler i dag. Jeg sitter snn fast, er fanget i mitt eget hode, i min egen kropp. Det er s mye jeg vil, og det er s mye jeg kan, har mulighet til, men jeg str bare p stedet hvil r etter r, og skulle noe endre seg, s vil jeg bare tilbake til det som var, til da jeg ikke kom meg noen vei, sto p stedet hvil, fordi der er det trygt.

Det er s mye jeg tenker og vil skrive ned, men nr jeg frst begynner skrive blir jeg fullstendig blank. Jeg har en s uro i brystet, hjertet slr i utakt, og dermed blir hele kroppen i utakt. Jeg er s sliten, men det er vi jo alle, livet handler jo om gjre ting som gjr oss slitne, men jeg, jeg gjr s godt som ingenting fr det blir for mye, og p dager som denne klarer jeg ikke helt skille om det blir for mye for kroppen, eller bare for meg. Jeg fler meg s svak, s sabla egoistisk. Jeg vil gjemme meg under dyna, forsvinne, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive denne flelsen, for den bare sitter s hardt i meg, hele meg forsvinner i den og jeg blir ugjenkjennelig for meg selv og alle rundt meg, vil helst bare vre alene, stenger alt og alle ute, og meg selv her inne. Vi forteller hverandre at det skal bli bedre, og det skal det jo bli, det m jo bare det, men det er jo ogs en realitet at livet alltid byr utfordringer, det er jo snn vi vokser og blir sterkere og bedre, det er det som gjr et liv til et liv, og det er noe fint ved der fordi det gjr s vi setter vi pris p det gode nr det frst er, tar det for gitt eller som en selvflge, men p noen dager fles det s hplst p et vis, for hva er meningen med alt dette, dette livet, dette universet, denne jorda, hvor dyr dreper dyr, dyr dreper mennesker, mennesker dreper dyr, mennesker dreper jorda og mennesker dreper mennesker? Noen ganger grubler jeg p om det hadde vrt bedre hvis vi ikke eksisterte, s klart; vi ville ikke ftt oppleve alt det fantastiske livet har by p, natur og kjrlighet og mat og mennesker som elsker og gode bker, men vi ville jo heller aldri kjent til det og derfor ikke savnet det. Men n som vi frst er her nytter det ikke gjre annet enn la sprsmlene ligge, get on with our life og gjre det beste ut av det, for p et eller annet vis blir livet alltid verdt leve, for det kommer dager hvor vi har medvind og sola i ryggen og vil leve for alltid, men s er det ogs disse dagene som den jeg har i dag, den som drar livet ut av deg og gir deg et spesielt drag i ansiktet.

Jeg fr ikke helt frem det jeg trenger f frem, et evig kaos uten like, fler meg desperat etter beskrive, i hp om ikke fle meg fult s alene, fortapt og motls, men kanskje er dette et av de tilfellene hvor det ligger s dypt at det ikke kan settes ord p, kun fles. En kropp som hater seg selv, som fler den m slutte spise, men som ikke klarer det, fordi mat er alt den har, alt jeg har, mat er det eneste som kan fylle tomrommet nr jeg er alene, og mat er alt jeg har kontroll p i livet, akkurat n, noe som ikke gjre hatet noe mindre p de dagene maten ikke har blitt kontrollert riktig. Vil skjre av meg lr og mage, armer og alt jeg fler tar for mye plass, men jeg skjuler det for godt, det er umulig legge merke til, denne trangen jeg har til forandre meg selv, til slutte spise, og skulle jeg forsiktig nevne noe, s er det ingen som hrer meg, ikke at jeg orker at noen skal det heller, men noen ganger skriker jeg stumt om hjelp, men siden jeg spiser, som oftes alt for mye, lar de seg lure, inkluder meg selv.

Ogs er det dette hjerte, det som enda er knust, revet i fillebiter. Er du over det? var det noen som spurte meg om, jeg var pliktet til si ja, for hvor patetisk er det vell ikke ikke vre over det enda, men jeg klarte si og mente at Jo ja, jeg er over han, men jeg er ikke over det, og en del av meg er livredd for nettopp dette, at ja; han er jeg over, for lengst, men hva det gjorde med meg, det er jeg ikke over, det har blitt en del av meg, det sitter i ryggmarg, i hver knokkel, i hvert bein, i hver blodre og i hver minste lille del av meg, det har etterlatt en bi-lyd p hjertet og slr daglig pusten ut av meg. Jeg elsket en gang, og jeg er livredd for aldri klare elske igjen. Jeg trekker meg unna hver eneste en med et hjertet som slr i takt med mitt, og skulle jeg mot alle odds vge  gi litt av meg selv til noen andre, prve  utfordre meg selv, fordi jeg har mtt et menneske som er verdt det, s ender jeg alltid opp med rive bitene ut av hendene hans igjen, like etter jeg har gitt dem, det blir for srbart og vondt, for anstrengende lre seg elske igjen, og jeg ender opp med lpe langt derifra, med hjertet p utsiden og med bldende biter i hendene, uansett hvor mye jeg vil bli, uansett hvor mye jeg trenger tillate han  holde rundt meg, klemme meg sammen og hel igjen. Jeg legger fokus p det som fles feil, s jeg ikke klarer se alt det som fles riktig, river ned huset fr det fles som hjemme og blir umulig forlate, fordi jeg er s redd for igjen finne en kjrlighet som aldri fles helt riktig, at jeg kommer til settle for less fordi jeg er redd for ikke ta sjansen p finne noe som passer meg bedre, men mest av alt s er jeg redd for trekke meg unna et menneske, med feil og mangler, som mennesker flest, og senere finne ut at det mennesket egentlig var alt jeg trengte, alt jeg ville ha og noengang har drmt om, og at hans feil og mangler med litt tid ville blitt det beste jeg visste, at vi ville vokst sammen og funnet livets store kjrlighet. Det har delagt s mye, denne kjrlighetssorgen, ikke den over et menneske eller et savn, det er ikke den jeg har, men den type sorg som kommer av stole p og gi hele deg til et menneske som med tiden blir et menneske du ikke kjenner til, og dens handlinger, et menneske du skulle leve resten av livet sammen med, skuffelsene og tapet av en trygghet som kanskje aldri var der. Lever med en dominant klump av pne sr, blir sittende p en stein i stedet for flge veien videre, fordi klumpen er for stort og tung for meg bre, den fr meg til  foretrekke heller leve alene for alltid. Men jeg kan ikke la den definere meg mer, jeg kan ikke la det f delegge mer enn den allerede har, jeg m trosse alle frykter for kjrligheten er verdt ta sjansen p, for det er tross alt kjrlighet som er selve livet.

Og p vei hjem fra trening, etter ha skrevet denne meldingen, skjedde det utrolige, for akkurat i det jeg skulle g ut dren trakk skyene seg fra hverandre, de var ikke lenger like mrke og tunge som de hadde vrt for bare minutter siden, og jeg kunne skimte solen bak dem et sted, og fr jeg visste ordet av det ble skyene ferre og solstrlene fler, og i det jeg var p vei inn dren hjemme hadde jeg medvind og solen i ryggen, en bl himmel over meg og tankene om at mirakler skjer hver dag og livet gr videre, verden beveger seg, forandrer seg, som den forandrer deg, uansett hvor bom stille du kan fle at du str."

  • Skrevet: 09.10.2017
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 4

Oktober

  • Skrevet: 01.10.2017
  • Klokken: 21:40
  • Kategori: Hverdag

"De lange lokkene som jeg lenge lot definere meg, de som ble tryggheten min, noe gjemme meg bak, fordi det var trygt, fordi jeg visste han likte meg slik, og var redd, livredd, fordi jeg visste at hvis jeg ble mer meg selv, ville det bli noe annet enn det han trengte at jeg var, de, de langt lokkene, ligger n p gulvet, og jeg, jeg tok meg selv tilbake."

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset

"Jeg kan ikke huske ha sett en annen farge enn den jeg finner i ynene dine, det er som om jeg endelig har kommet hjem, du viser meg en kjrlighet jeg trodde kun fantes i bker, du motbeviser alt vondt han noengang lrte meg om kjrlighet, og du fr hver mandag til fles ut som fredag. Jeg kan ikke huske sist hsten var s fin, vakker og fargerik som denne, jeg tror enhver av sommerens sommerfugler har skt hi i hele meg, det fles i hvert fall slik, og vinteren ser kanskje ikke s mrk ut likevel."

"Bakken er kald, hsten har satt seg i den, som i ryggmargen, luften er sjeldent s behagelig, som det den er p denne tiden, vi blir liggende tett inntil hverandre, nrere kommer vi ikke, nesetipp mot nesetipp, ensomhet erstattet med en tosomhet, to hjerter i takt, omringet av hstens fineste farger, mens vi ser p stjernehimmelen."

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 01.10.2017
  • Klokken: 21:40
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 4