hits

Rikke Gunnersen

There is always a behind the scenes. #2

  • Skrevet: 26.10.2016
  • Klokken: 19:30
  • Kategori: Kropp

Husker dere innlegget jeg gjorde for en god stund tilbake? Dere kan finne det her, og har du ikke ftt lest det, s vil jeg anbefale deg lese det fr du leser dette. Jeg m innrmme at jeg selv fikk bakoversveis av trykke meg inn p det igjen, skal si jenta har ftt valpefettet tilbake n ja, men det er kanskje ikke s feil selv om det til tider kan fles snn, med tanke p at ribbena p den tiden syntes fordi jeg var utrstelig trist og kanskje spiste mindre enn jeg trodde.



Jeg tenkte gjenskape det i farger og i skjorts, pluss disse ekstra kiloene da, s hper jeg det n som sist, er noen som virkelig trenger se det, at det er noen som innser og forstr at ingen er feilfrie, som jeg alltid sier, det er jo det uperfekte som blir perfekt, det viktigste er at vi behandler kroppen vr rett, spiser sundt, godt og nok, samtidig som vi er i hverdagslig aktivitet, s kan kiloene hoppe p eller rase av om de vil, for husk - du er finest nr du har det bra.



Fr jeg ble syk var jeg nrmest en treningsnarkoman, drevet av ren lykke for sport, det syntes bde p hvordan jeg presterte fysisk, og hvordan kroppen min s ut. Jeg ble godt vandt med ha en veltrent og stram kropp, det hadde jeg ogs de frste rene som syk, tross for at det var p det tidspunktet jeg var mest sengeliggende, jeg var bortskjemt p den mten.



Men syv r setter sine spor med tiden, biter deg i stumpen om du vil eller ei, spesielt hvis du er som meg, med en kjrlighet for mat, og det ofte kun er det du har  fylle dagene med, glede deg til, med ogs liten mulighet til daglig fysisk aktivitet, vil det naturligvis ende med et stigende tall hver gang du beveger deg opp p vekta, cellulitter du kan se herfra til mnen, strekkmerker helt ned til leggene, og sm og etterhvert strre valker du aldri har sett tegn til fr. 



Jeg har mislikt hver minste lille del av meg selv, unntatt fflekken under venstrefoten. Jeg har unngtt speilbildet og til tider sosiale-sammenkomster for alt jeg har nsket har vrt  ikke bli sett, aldri mte andres blikk i frykt for at det vil bekrefte at ogs de ser den som mter meg i speilet.



Jeg har sultet (Dette tror jeg det kun er en person som vet, jeg tror jeg har skjulte det godt. Jeg har alltid vrt den som har spist mest blant andre, oppmuntret til mer mat og godter, men det fordi jeg s srt har prvd med alt jeg har  fjerne alle eventuelle tvangstanker hos de rundt meg, ville ikke at de skulle kjenne de like kraftig som meg, mtte vre den som fortalte at det m vre lov kose seg, n som vi er sammen. Jeg er ikke sulten lenger, og n mener jeg det nr jeg sier at det er lov kose seg.) og spist meg til randen, ingen mellomting, overspising er jo ogs en spiseforstyrrelse, og det ble litt snn for meg, druknet sorgene i gleden av maten.



Men noen ganger skjer det endringer i livet vi ikke s komme, endringer vi m forholde oss til, leve etter, og jeg m godta at det er snn her jeg ser ut n, at det er dette som er meg, selv om kroppen ikke er det den en gang var, og kanskje hadde vrt hvis den var frisk. Kroppen min trenger hvile og det er noe jeg m akseptere, aksepterer jeg ikke det blir jeg aldri bedre, n skal den f hvile, og nr den har ftt nok av det, kanskje blitt frisk, s vet jeg at ingenting kan holde meg tilbake lenger, og i mellomtiden, skal jeg bre den stolt, for gud som den har kjempet, og med det syntes jeg kanskje at den er litt vakker alikevell.


 

  • Skrevet: 26.10.2016
  • Klokken: 19:30
  • Kategori: Kropp
  • Kommentarer: 10

Hold litt rundt meg.

"Det er flere dager siden sist jeg pustet inn frisk luft, utenom den som sniker seg gjennom den egentlig stengte vifta i veggen. Det er flere dager siden sist jeg s et menneske, utenom de jeg kan se fra vinduskarmen, hvor det hender at jeg blir sittende se p de og livet som forsvinner med vinden. Det er ofte dager som disse, innestengt og skjermet fra omverden, som om jeg bare er et vitne til alt det som skjer rundt meg, kun en flue p veggen, ikke en del av det hele.




Hjertet slr noen ganger for mye, hardt og tungt, jeg skjelver, en indre uro, jeg kan kjenne det i armene, i fttene, i hodet, i brystet og litt i magen. Det ble s alt for mange tanker denne sndagen, som det alltid blir p sndager, som det alltid blir alle andre dager ogs, for alle dager har jo blitt til sndager for meg, unntatt fredager, jeg elsker fredager.

Det er noe med det, disse dagene og nettene i sengen, med kun meg selv og tanker til selskap, realiteten om livet og hverdagen, fremtiden. 




En knusende ensomhet treffer meg p dager, netter som disse. Noen ganger fler jeg meg til og med alene, selv om jeg s langt i fra er det. Disse livsviktige kjrlighets-bndene mellom familie og nre venner, de hvor vi lover hverandre vre der for alltid, uansett tid og sted, de hvor vi ser p det som en selvflge at vre kjreste skal ta kontakt, hvis de ogs en dag skulle fle det snn her. De hvor vi legger fra oss alt vi har i hendene, for s klart stille opp for de som betyr mest, det er et enkelt lfte, i hvert fall for meg, det vanskeligste lfte holde, er det hvor vi kanskje lyver til bde oss selv og til de rundt oss, om at vi ogs skal ta kontakt, de gangene det er mrkest. Det er lett vre den som hjelper, men s vanskelig vre den som trenger hjelp. Livredd for byrde, livredd for vise hele meg, til enda en som med tiden og tyngden etterhvert vil forsvinne.




Trenger s srt bli holdt rundt, det er vondt  innrmme, det svir i stoltheten, s langt bak som til ryggraden, vil klare meg selv jeg ogs, vre den selvstendige og re kvinnen vi alle snakker om, like queen som Beyonce, men akkurat n, er det tid for bite i det sure eplet og vre rlig mot meg selv. Jeg trenger s srt fle en annens varme, kjenne p at livet, det er verdt det, og vite at her, akkurat n, er jeg trygg. Jeg bryr meg mindre og mindre om hvem, hva og hvor, ser p det som et faresignal, i hvert fall til meg vre, men s lenge jeg bare i noen sekunder, minutter, eller gjerne timer, kan f en pause, et pusterom, et avbrekk, kanskje til og med et smil, eller et hint av trillende latter, s betyr det s veldig lite, trenger fle at hjerte slr p den gode mten, bli fortalt, at dette, dette skal g bra."
 

  • Skrevet: 24.10.2016
  • Klokken: 20:25
  • Kategori: Kjrlighetssorg
  • Kommentarer: 6

God helg!

  • Skrevet: 14.10.2016
  • Klokken: 19:20
  • Kategori: Hverdag

Hei skjnne! Hva er planene for helgen, og hvordan har dere det?
Tenkte bare titte innom for nske dere en god helg, fr jeg som vanlig m lpe ut dren for rekke fredagsdaten, rakk akkurat  hive i meg litt taco og sluke en cococrunch, det hrer jo fredagen til, hihi. Takk for at dere fortsatt klikker dere inn hit, vet at det ikke er det mest fristende n om dagen, jeg er heldig som har dere. Love you! Hper fredagen gir dere en like god flelsen som den alltid gir meg, men n m jeg lpe, god fredag.

  • Skrevet: 14.10.2016
  • Klokken: 19:20
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 4

For jeg vil jo bare det.

  • Skrevet: 10.10.2016
  • Klokken: 20:25
  • Kategori: Sykdom

"Det er ikke det at jeg ikke vil leve s langt i fra s klart vil jeg leve hh gud som jeg vil leve det er bare det at jeg ikke har noe igjen ingenting kjempe med hele meg er borte det er ingenting igjen av meg men hva gjr jeg egentlig nr jeg har kommet helt hit hvor jeg ikke lenger er sterk nok m jo bare fortsette uansett hvor vondt det gjr tenker n jeg men det gjr s vondt s jvlig forbanna drepende vondt men hh gud som jeg vil leve jeg vil bare det vr s snill"


 

  • Skrevet: 10.10.2016
  • Klokken: 20:25
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 0

Lillelrdag

  • Skrevet: 05.10.2016
  • Klokken: 10:46
  • Kategori: Hverdag

Pjuh, endelig fikk internett stumpen i gir og lot meg endelig f laste opp bilder uten mtte sitte her til jeg ikke lenger har en pc, hehe.. Ingen god ide teste tlmodigheten min om morgningen alts, det har konsekvenser uansett hva eller hvem du er.. Jeg jobber med saken. Luksusproblemene i 2016 alts, vi lever godt her i Norge.

Heihei, og god tidlig formiddag til dere, mine skjnne! Hvordan er dagen s langt? Her skinner sola, og det er s godt n som gradestokken nrmere seg 0, brr. Men det er jo ogs da hsten er finest, hvor vi strekker oss desperate etter solstrlene og varmen, mens frosten ligger p bakken, himmelen aldri har vrt blere og trrne aldri fr vakrere. Hper dere har en like fin hstdag utenfor vinduet som det er her, kle dere godt! Ville bare titte innom for nske dere en fin dag, allerede er dere halvveis i uka, hang in there, s er det plutselig fredag igjen, og som vi vet, s er jo det verdens beste dag, syntes n jeg i hvert fall.




 

  • Skrevet: 05.10.2016
  • Klokken: 10:46
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 0

Inn i hjertet

  • Skrevet: 03.10.2016
  • Klokken: 20:45
  • Kategori: Dikt

Fler jeg ikke strekker til her p bloggen for tiden, som i hverdagen og i livet, men det har jeg vell egentlig heller aldri gjort, i hvert fall ikke her inne p bloggen. Er s mye jeg vil gjre, s mye jeg vil f frem, skape, det klr i fingrene. Hjerte og sjel skriker i hp om lage en liten sprik som kan tillate meg snike, krype meg liten ut derfra, og med det endelig blomstre og vokse meg stor. Enda i en fase hvor jeg svever midt i mellom et sted, et sted hvor uvitenhet, usikkerhet og forvirring er dominanter, ingen tegn til bakkekontakt, men igjen.. s leste jeg i gr at de som har to ben p bakken str jo stille, og det vil jeg i hvert fall ikke. 



Som vanlig roter jeg meg bort p en aldri s liten brtur med disse innleggene, starter p noe helt annet enn hva jeg frst hadde planlagt dele. Et evig kaos, litt snn som meg. Jeg beklager. Det er bare det at jeg fler at jeg ikke lenger klarer skrive, og derfor hver gang m gi en forklaring p hvorfor innleggene ikke lenger er som de en gang var, dele noen tanker som det over her, s det kanskje er lettere forst seg p eller kjenne seg igjen i.



Nr det kommer til det fle at jeg ikke lenger klarer skrive, s motbeviser jeg jo meg selv hver gang jeg roter meg inn hit, men kanskje blir det tomme ord og setninger, til tross for at det blir langt. Fler en form for skrivesperre. Tar meg selv aldri i pne notatene p mobilen, skrive side-lange tekster om alt jeg har i brystet og s gjerne vil dele med dere, som jeg alltid gjorde fr. N for tiden ender jeg som oftes opp med holde klumpen i brystet for meg selv, den er vanskeligere tolke, vanskeligere sette ord p, forklare og dele, men en gang i blant hender det at jeg skriver sm setninger, som jeg liker kalle de, som noen andre kaller for dikt og poesi, og det frer meg endelig til poenget i dette innlegget - Jeg har startet en ny Instagram profil, kun med disse tekstene. Jeg starter med nostalgi langt tilbake i arkivet, s all fortid etterhvert blir forbi, s jeg kan begynne dele nuet og en fremtid. Tenkte bare si i fra, hvis noen nsker flge meg der. @ihjertet

Hper mandagen har vrt alt annet en bl. nsker dere en solfylt uke, mine vakre solstrler.
 

  • Skrevet: 03.10.2016
  • Klokken: 20:45
  • Kategori: Dikt
  • Kommentarer: 6