Rikke Gunnersen

There is always a behind the scenes. #2

  • Skrevet: 26.10.2016
  • Klokken: 19:30
  • Kategori: Kropp

Husker dere innlegget jeg gjorde for en god stund tilbake? Dere kan finne det her, og har du ikke fått lest det, så vil jeg anbefale deg å lese det før du leser dette. Jeg må innrømme at jeg selv fikk bakoversveis av å trykke meg inn på det igjen, skal si jenta har fått valpefettet tilbake nå ja, men det er kanskje ikke så feil selv om det til tider kan føles sånn, med tanke på at ribbena på den tiden syntes fordi jeg var utrøstelig trist og kanskje spiste mindre enn jeg trodde.



Jeg tenkte å gjenskape det i farger og i skjorts, pluss disse ekstra kiloene da, så håper jeg det nå som sist, er noen som virkelig trenger å se det, at det er noen som innser og forstår at ingen er feilfrie, som jeg alltid sier, det er jo det uperfekte som blir perfekt, det viktigste er at vi behandler kroppen vår rett, spiser sundt, godt og nok, samtidig som vi er i hverdagslig aktivitet, så kan kiloene hoppe på eller rase av om de vil, for husk - du er finest når du har det bra.



Før jeg ble syk var jeg nærmest en treningsnarkoman, drevet av ren lykke for sport, det syntes både på hvordan jeg presterte fysisk, og hvordan kroppen min så ut. Jeg ble godt vandt med å ha en veltrent og stram kropp, det hadde jeg også de første årene som syk, tross for at det var på det tidspunktet jeg var mest sengeliggende, jeg var bortskjemt på den måten.



Men syv år setter sine spor med tiden, biter deg i stumpen om du vil eller ei, spesielt hvis du er som meg, med en kjærlighet for mat, og det ofte kun er det du har å fylle dagene med, glede deg til, med også liten mulighet til daglig fysisk aktivitet, vil det naturligvis ende med et stigende tall hver gang du beveger deg opp på vekta, cellulitter du kan se herfra til månen, strekkmerker helt ned til leggene, og små og etterhvert større valker du aldri har sett tegn til før. 



Jeg har mislikt hver minste lille del av meg selv, unntatt føflekken under venstrefoten. Jeg har unngått speilbildet og til tider sosiale-sammenkomster for alt jeg har ønsket har vært å ikke bli sett, aldri møte andres blikk i frykt for at det vil bekrefte at også de ser den som møter meg i speilet.



Jeg har sultet (Dette tror jeg det kun er en person som vet, jeg tror jeg har skjulte det godt. Jeg har alltid vært den som har spist mest blant andre, oppmuntret til mer mat og godter, men det fordi jeg så sårt har prøvd med alt jeg har å fjerne alle eventuelle tvangstanker hos de rundt meg, ville ikke at de skulle kjenne de like kraftig som meg, måtte være den som fortalte at det må være lov å kose seg, nå som vi er sammen. Jeg er ikke sulten lenger, og nå mener jeg det når jeg sier at det er lov å kose seg.) og spist meg til randen, ingen mellomting, overspising er jo også en spiseforstyrrelse, og det ble litt sånn for meg, druknet sorgene i gleden av maten.



Men noen ganger skjer det endringer i livet vi ikke så komme, endringer vi må forholde oss til, leve etter, og jeg må godta at det er sånn her jeg ser ut nå, at det er dette som er meg, selv om kroppen ikke er det den en gang var, og kanskje hadde vært hvis den var frisk. Kroppen min trenger hvile og det er noe jeg må akseptere, aksepterer jeg ikke det blir jeg aldri bedre, nå skal den få hvile, og når den har fått nok av det, kanskje blitt frisk, så vet jeg at ingenting kan holde meg tilbake lenger, og i mellomtiden, skal jeg bære den stolt, for gud som den har kjempet, og med det syntes jeg kanskje at den er litt vakker alikevell.


 

  • Skrevet: 26.10.2016
  • Klokken: 19:30
  • Kategori: Kropp
  • Kommentarer: 10

Hold litt rundt meg.

"Det er flere dager siden sist jeg pustet inn frisk luft, utenom den som sniker seg gjennom den egentlig stengte vifta i veggen. Det er flere dager siden sist jeg så et menneske, utenom de jeg kan se fra vinduskarmen, hvor det hender at jeg blir sittende å se på de og livet som forsvinner med vinden. Det er ofte dager som disse, innestengt og skjermet fra omverden, som om jeg bare er et vitne til alt det som skjer rundt meg, kun en flue på veggen, ikke en del av det hele.




Hjertet slår noen ganger for mye, hardt og tungt, jeg skjelver, en indre uro, jeg kan kjenne det i armene, i føttene, i hodet, i brystet og litt i magen. Det ble så alt for mange tanker denne søndagen, som det alltid blir på søndager, som det alltid blir alle andre dager også, for alle dager har jo blitt til søndager for meg, unntatt fredager, jeg elsker fredager.

Det er noe med det, disse dagene og nettene i sengen, med kun meg selv og tanker til selskap, realiteten om livet og hverdagen, fremtiden. 




En knusende ensomhet treffer meg på dager, netter som disse. Noen ganger føler jeg meg til og med alene, selv om jeg så langt i fra er det. Disse livsviktige kjærlighets-båndene mellom familie og nære venner, de hvor vi lover hverandre å være der for alltid, uansett tid og sted, de hvor vi ser på det som en selvfølge at våre kjæreste skal ta kontakt, hvis de også en dag skulle føle det sånn her. De hvor vi legger fra oss alt vi har i hendene, for å så klart stille opp for de som betyr mest, det er et enkelt løfte, i hvert fall for meg, det vanskeligste løfte å holde, er det hvor vi kanskje lyver til både oss selv og til de rundt oss, om at vi også skal ta kontakt, de gangene det er mørkest. Det er lett å være den som hjelper, men så vanskelig å være den som trenger hjelp. Livredd for å byrde, livredd for å vise hele meg, til enda en som med tiden og tyngden etterhvert vil forsvinne.




Trenger så sårt å bli holdt rundt, det er vondt å innrømme, det svir i stoltheten, så langt bak som til ryggraden, vil klare meg selv jeg også, være den selvstendige og råe kvinnen vi alle snakker om, like queen som Beyonce, men akkurat nå, er det tid for å bite i det sure eplet og være ærlig mot meg selv. Jeg trenger så sårt å føle en annens varme, kjenne på at livet, det er verdt det, og vite at her, akkurat nå, er jeg trygg. Jeg bryr meg mindre og mindre om hvem, hva og hvor, ser på det som et faresignal, i hvert fall til meg å være, men så lenge jeg bare i noen sekunder, minutter, eller gjerne timer, kan få en pause, et pusterom, et avbrekk, kanskje til og med et smil, eller et hint av trillende latter, så betyr det så veldig lite, trenger å føle at hjerte slår på den gode måten, bli fortalt, at dette, dette skal gå bra."
 

God helg!

  • Skrevet: 14.10.2016
  • Klokken: 19:20
  • Kategori: Hverdag

Hei skjønne! Hva er planene for helgen, og hvordan har dere det?
Tenkte bare titte innom for å ønske dere en god helg, før jeg som vanlig må løpe ut døren for å rekke fredagsdaten, rakk akkurat å hive i meg litt taco og sluke en cococrunch, det hører jo fredagen til, hihi. Takk for at dere fortsatt klikker dere inn hit, vet at det ikke er det mest fristende nå om dagen, jeg er heldig som har dere. Love you! Håper fredagen gir dere en like god følelsen som den alltid gir meg, men nå må jeg løpe, god fredag.

  • Skrevet: 14.10.2016
  • Klokken: 19:20
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 4

For jeg vil jo bare det.

  • Skrevet: 10.10.2016
  • Klokken: 20:25
  • Kategori: Sykdom

"Det er ikke det at jeg ikke vil leve så langt i fra så klart vil jeg leve åhh gud som jeg vil leve det er bare det at jeg ikke har noe igjen ingenting å kjempe med hele meg er borte det er ingenting igjen av meg men hva gjør jeg egentlig når jeg har kommet helt hit hvor jeg ikke lenger er sterk nok må jo bare fortsette uansett hvor vondt det gjør tenker nå jeg men det gjør så vondt så jævlig forbanna drepende vondt men åhh gud som jeg vil leve jeg vil bare det vær så snill"


 

  • Skrevet: 10.10.2016
  • Klokken: 20:25
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 0

Lillelørdag

  • Skrevet: 05.10.2016
  • Klokken: 10:46
  • Kategori: Hverdag

Pjuh, endelig fikk internett stumpen i gir og lot meg endelig få laste opp bilder uten å måtte sitte her til jeg ikke lenger har en pc, hehe.. Ingen god ide å teste tålmodigheten min om morgningen altså, det har konsekvenser uansett hva eller hvem du er.. Jeg jobber med saken. Luksusproblemene i 2016 altså, vi lever godt her i Norge.

Heihei, og god tidlig formiddag til dere, mine skjønne! Hvordan er dagen så langt? Her skinner sola, og det er så godt nå som gradestokken nærmere seg 0, brr. Men det er jo også da høsten er finest, hvor vi strekker oss desperate etter solstrålene og varmen, mens frosten ligger på bakken, himmelen aldri har vært blåere og trærne aldri før vakrere. Håper dere har en like fin høstdag utenfor vinduet som det er her, kle dere godt! Ville bare titte innom for å ønske dere en fin dag, allerede er dere halvveis i uka, hang in there, så er det plutselig fredag igjen, og som vi vet, så er jo det verdens beste dag, syntes nå jeg i hvert fall.




 

  • Skrevet: 05.10.2016
  • Klokken: 10:46
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 0

Inn i hjertet

  • Skrevet: 03.10.2016
  • Klokken: 20:45
  • Kategori: Dikt

Føler jeg ikke strekker til her på bloggen for tiden, som i hverdagen og i livet, men det har jeg vell egentlig heller aldri gjort, i hvert fall ikke her inne på bloggen. Er så mye jeg vil gjøre, så mye jeg vil få frem, skape, det klør i fingrene. Hjerte og sjel skriker i håp om å lage en liten sprik som kan tillate meg å snike, krype meg liten ut derfra, og med det endelig blomstre og vokse meg stor. Enda i en fase hvor jeg svever midt i mellom et sted, et sted hvor uvitenhet, usikkerhet og forvirring er dominanter, ingen tegn til bakkekontakt, men igjen.. så leste jeg i går at de som har to ben på bakken står jo stille, og det vil jeg i hvert fall ikke. 



Som vanlig roter jeg meg bort på en aldri så liten bærtur med disse innleggene, starter på noe helt annet enn hva jeg først hadde planlagt å dele. Et evig kaos, litt sånn som meg. Jeg beklager. Det er bare det at jeg føler at jeg ikke lenger klarer å skrive, og derfor hver gang må gi en forklaring på hvorfor innleggene ikke lenger er som de en gang var, dele noen tanker som det over her, så det kanskje er lettere å forstå seg på eller kjenne seg igjen i.



Når det kommer til det å føle at jeg ikke lenger klarer å skrive, så motbeviser jeg jo meg selv hver gang jeg roter meg inn hit, men kanskje blir det tomme ord og setninger, til tross for at det blir langt. Føler en form for skrivesperre. Tar meg selv aldri i å åpne notatene på mobilen, skrive side-lange tekster om alt jeg har i brystet og så gjerne vil dele med dere, som jeg alltid gjorde før. Nå for tiden ender jeg som oftes opp med å holde klumpen i brystet for meg selv, den er vanskeligere å tolke, vanskeligere å sette ord på, forklare og dele, men en gang i blant hender det at jeg skriver små setninger, som jeg liker å kalle de, som noen andre kaller for dikt og poesi, og det fører meg endelig til poenget i dette innlegget - Jeg har startet en ny Instagram profil, kun med disse tekstene. Jeg starter med nostalgi langt tilbake i arkivet, så all fortid etterhvert blir forbi, så jeg kan begynne å dele nuet og en fremtid. Tenkte å bare si i fra, hvis noen ønsker å følge meg der. @ihjertet

Håper mandagen har vært alt annet en blå. Ønsker dere en solfylt uke, mine vakre solstråler.
 

  • Skrevet: 03.10.2016
  • Klokken: 20:45
  • Kategori: Dikt
  • Kommentarer: 6
hits