Rikke Gunnersen

Caps

  • Skrevet: 30.10.2012
  • Klokken: 17:38
  • Kategori: Foto



  • Skrevet: 30.10.2012
  • Klokken: 17:38
  • Kategori: Foto
  • Kommentarer: 1

...

  • Skrevet: 24.10.2012
  • Klokken: 18:13
  • Kategori: Foto




  • Skrevet: 24.10.2012
  • Klokken: 18:13
  • Kategori: Foto
  • Kommentarer: 0

En regnværsdag

  • Skrevet: 18.10.2012
  • Klokken: 17:48
  • Kategori: Hverdag

Startet det hele med et smil. Ut på tur aldri sur vet dere, det er mitt motto.

Har sett noe som går igjen på alle blogger, så tenkte jeg skulle gjøre det selv. Dagens outfit - to lag med ullstilongs, bukser trengs ikke, ingen bryr seg uansett, for det er bare jeg som finner på å gå ut i tidenes regnvær. 

Tok turen bort til den fine isbanen som jeg likte å løpe på da jeg var frisk og isen var borte. Åh, som jeg savner å løpe. Ta meg tilbake, vær så snill.

Etter alt for lang tid tok jeg skrittene ut på den igjen, og tok meg noen runder. Trist at jeg må avslåre at jeg gikk i mer eller midre saktefilm.

Og plutselig, som regn fra klar himmel, så smilte jeg, helt av meg selv. Oppi alt dette regnet, ensomheten og mørket, så smilet jeg. 

  • Skrevet: 18.10.2012
  • Klokken: 17:48
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 1

Linnéa.

  • Skrevet: 17.10.2012
  • Klokken: 21:32
  • Kategori: Sykdom

Fra demonen på innsiden og engelen på utsiden:

Hei du, kjære, fantastiske.. som går under navnet sinnssyk i kapittel 1, Evig søndag.


I det jeg gikk ut av dusjen fikk jeg totalt blackout, og denne meldingen kommer ikke til å bli som jeg hadde tenkt. Ingenting blir som jeg har tenkt lenger, for jeg husker ikke hva jeg har tenkt. Som filmen jeg så i går, jeg har ingen anelse om hva den heter eller hva den handlet om, men det må ha vært en komedie, for jeg ser ikke annet enn det.. Tror jeg.


Etter første kapittel, første side, første setning, selv etter det første ordet så visste jeg at denne boken, den ville vært som om jeg skulle skrevet den selv. Denne kommer jeg til å huske, ingenting annet, bare denne boken og deg.


Jeg har begynt å gå turer, lange turer, i det iskalde mørke, for å drepe litt av timene jeg er våken. Egentlig så tror jeg at jeg bare vil bort fra virkeligheten, for jeg trives ikke i den lenger. Men jeg vil ikke dø, bare bort en liten stund, til et sted som jeg kan kalle for et paradisk, hvor det er varmt, og kanskje dyr. For jeg vil jo ikke bort fra trygge mamma, jeg kan ikke forlate henne, eller noen av de andre menneskene jeg elsker så utrolig høyt, det ville jeg aldri ha funnet på å gjøre, heldigvis. Jeg kan ikke forlate Albert heller, hunden til søsteren min, jeg ville ha savnet han sånn. Men er det rett å måtte leve for andre, og ikke seg selv? Spør jeg meg selv her jeg sitter krøket på badegulvet, kliss naken psykisk og fysisk. Jeg føler meg liten, som om jeg ikke eksisterer, som om jeg aldri ble til.


Hittil har jeg bare lest det første kapittelet av boken, jeg måtte stoppe, for jeg følte jeg måtte dusje. Men jeg tok meg selv i å dusje så fort jeg kunne, for å komme meg tilbake til boken. Og det, det er virkelig ikke til å kjenne igjen, for jeg pleier å dusje så lenge jeg klarer, og så lenge vannet holder, for å bruke litt lenger tid, så dagen kanskje går litt fortere til den er over, og jeg kan sove, og forlate dette marerittet, mens jeg manner meg opp til et nytt helvette neste dag, som egentlig er akkurat det samme som dagen, dagene, ukene, månedene, årene før.


Jeg har lest bloggen din så lenge jeg kan huske.. Nå sier det litt at jeg ikke en gang husker hva jeg gjorde i går, men uansett. Mens venninnene mine så frem til innleggene med ironiske morsomheter og dystre bilder, så jeg frem til å lese mellom linjene, lese sårbarheten og smerten, for jeg kjente meg sånn igjen. Du inspirerte meg til å skrive min egen blogg, om dagene som er helt like, dagene som jeg ikke definerer som livet. Her, på ragunnersen.blogg.no. men i det siste så har det bare blitt overfladiske innlegg, med innlegg hvor jeg smiler og har det bra, men på innsiden så knuses jeg i tusen millioner biter. Jeg har bare ikke villet få bekymringsfulle mail fra lesere, og triste blikk fra mamma, for jeg har ikke en gang visst hvordan jeg har skullet takle mine egne blikk og ord. De fleste tror jeg er på god vei til å bli frisk, det er tydeligvis ikke alle som leser mellom linjene, men jeg tror ikke jeg vil at de skal det heller. Jeg tror jeg må få min tid til å være lei, få det hele ut, på egenhånd, jeg kan ikke holde det inne lenger.


Faen. Nå står jeg her å skal børste håret jeg helst bare vil barbere bort. Men jeg klarer ikke lenger å huske om jeg skyldte ut balsamen, så da forsvinner jeg inn i dusjen igjen, kanskje enda lengre denne gangen.

Oi, jeg tok ikke en gang frem dataen, og det gjør jeg alltid, den er jo livet mitt, så tragisk, men sannheten er ofte tragisk. Jeg falt bare pladask ned på magen i sengen, med den livløse kroppen som er festet til sjelen min, jeg aner ikke hvem sin kropp det er, der er ihvertfall ikke min. Okei, la meg begynne på kapittel 2 og se hvor jeg ender.


Jeg husker ikke lenger hvilket kapittel jeg er på, så jeg letter på hodet og finner ut at jeg bare er på side 18, men jeg liker tanken, for da kan jeg rømme fra virkeligheten og inn i en annens, lengre enn planlagt. Du skriver at du sitter på bussen, ved siden av ei eldre dame. Egentlig, så kunne jeg tenkt meg å løpe til bussen som går om tre minutter, ta med meg boken, og kjøre bybussløypen, til bussjåføren må jage meg av. Om jeg blir ferdig med boken, mens jeg sitter på den gule bussen, muligens frosne og stinkende også, med de alt for harde setene, så vil jeg bare sitte å se ut på menneskene jeg ikke lenger føler er fra samme planet som meg. Jeg vil rett og slett bare bort fra den stygge sengen, på det enda styggere rommet. Ingen av delene er egentlig stygge, jeg bare kaller de det, for jeg liker de ikke lenger, hater er et mer passende ord, vi er ihvertfall ikke venner lenger.


Du skriver du ofte venter, eller ventet. Noe jeg også gjør. Orker jeg en sjelden gang å sette på meg den jævlig irriterende masken og være litt sosial, så skriver jeg ofte til personen at jeg er klar minst en halvtime før. Og ved klar mener jeg ikke ferdig dusjet, og mangler bare å skifte og påføre litt sminke, jeg mener påkledd, med lue, votter, vinterjakke og sko, ofte uten sokker, stående ved dørhåndtaket.


Jeg vet ikke helt om jeg kommer til å skrive mer i dette notatet. Jeg vet ingenting egentlig, ikke hvor jeg er, ikke hvem jeg er, ikke hva jeg har gjort, eller hva jeg kommer til å gjøre. Men en ting vet jeg, det er at jeg allerede elsker boken din høyere enn noe annet, selv bare på side 22. Du tror meg kanskje ikke, og tenker at det jeg skriver ikke er til deg, som om du har stjålet noen andres passord og leser deres meldinger, det tror jeg noen ganger, da jeg får mailer, men denne, denne er til deg Linnéa. Se der, navnet ditt også, kanskje jeg skal ta med Myhre og Evig søndag også, så du er sikker. Uansett. Du er en inspirasjonskilde, den største faktisk. Og det har du vært helt siden jeg først leste de første ordene på bloggen din. Styrken din, den er sterkere enn de fleste sin, uansett hvor svak du måtte føle deg. Jeg ser den, jeg føler den til og med, så sterk. Det at du viser at det er håp, selv for sånne som oss, eller hva jeg nå skal kalle vårt folkeslag, om vi i det hele tatt er det verden definerer som folk. Jeg lever i håpet om at karma skal komme å snu livet på hodet og at vi blir lykkelige i mer enn ti sekunder, og det håper jeg du er nå, kjære deg.

Du får meg til å tro at jeg en dag kan skrive en bok, som jeg i det små har begynt på, du får meg til å tro at jeg en gang kan smile, selv bare i to sekunder, du får meg til å tro ting som virker helt håpløst og umulige, de minste ting, og jeg vet ikke hvordan jeg kan få vist min takknemlighet. Det er som om brystet skal sprenge, som om hjertet mitt vil ut til deg, for å vise deg at du har fått det til å slå igjen. Tusentusen millioner takk, evig takknemlig.

 
Lykke til, jeg heier på deg!
Lots of love.

Selv bare tre dager etter at jeg skrev dette notatet, så har håpet festet seg rundt brystet igjen, og troen, den er sterkere enn noen gang. Det dukker opp flere tidspunkt på dagen hvor jeg smiler igjen. Det er plutselig så mye jeg vil, åhh. For det blir jo bedre, mye bedre, men det tar bare litt tid.

  • Skrevet: 17.10.2012
  • Klokken: 21:32
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 4

LoveLoveLove.


 

Natten.

  • Skrevet: 15.10.2012
  • Klokken: 18:41
  • Kategori: Sykdom
Det blir ingen bilder, jeg kommer meg ikke inn på blogg.no på andre steder enn mobilen, noe som er like greit, med tanke på at jeg ikke har krefter til å ta noen bilder. Desverre. Beklager, kjære dere.

Jeg ligger å lytter til den samme spillelisten hele tiden, med kun åtte sanger. Jeg kan høre på den for alltid. I det musikken spilles inn i ørene, beveger øynene seg frem og tilbake, fra setning til setning, i boken Evig søndag, av Linnea Myhre. Jeg vet ikke om jeg er glad eller trist i dette øyeblikk. Jeg liker å tro at jeg kan smile, men om få sekunder, kan verden rase sammen igjen, helt uten forvarsel. Jeg tror grunnen til at jeg har det nok så ok i dette øyeblikk, er fordi jeg fortsatt er i bokas verden, min virkelighet har ikke truffet meg ennå. Jeg tror jeg skal finne tilbake til boken, for jeg frykter at virkeligheten vil treffe meg om jeg fortsetter å falle ned tilbake til jorda igjen.

Jeg måtte ta nok en pause fra lesingen, jeg har lest over halve boken, setningene gjentar seg om og om igjen i hodet. Jeg legger meg ned i fosterstilling, i fotenden av sengen. Jeg oppdaterer meg på det jeg er avhengig av innen teknologi, altså instagram, twitter og snapchat. Jeg smiler litt av ironiske tweets, trykker liker på så og si alle bildene jeg kommer over på instagram, og jeg svarer de kjekke guttene og søte jentene som har sendt snapchat til meg, de gjør alltid ting litt mindre ensomt.

Jeg liker ting best om natten. Da jeg er helt alene, med nattlampen på, med søt musikk i ørene og en bok å rømme bort med. Det er helt stille, ingen andre lyder enn musikken, ingen som går opp og ned trappen, snakker eller roper at det er mat, det er bare helt stille. Den mørke natten, kald og ensom, er det eneste som lar meg slappe helt av, jeg kan være meg selv, jeg kan la meg selv vise at jeg er syk, og godta det som det er, den lar meg gjøre det jeg må, det hverdagen, og menneskene i den ikke lar meg gjøre, helt uten at de ikke vet det selv. Jeg liker ikke dagene lenger, det er så lyst og slitsomt, så bråkete og forvirrende, det er kun falskt og overfladisk, langt i fra noe for meg på dette tidspunktet, jeg er for sliten og ødelagt for den virkeligheten.

Jeg er redd for hva morgendagen bringer.
  • Skrevet: 15.10.2012
  • Klokken: 18:41
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 1

Hairbraid.

A smile is the best makeup any girl can wear..

  • Skrevet: 02.10.2012
  • Klokken: 20:17
  • Kategori: Hverdag

everyone believes it's real.


  • Skrevet: 02.10.2012
  • Klokken: 20:17
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 2

A L E N E.

  • Skrevet: 01.10.2012
  • Klokken: 19:12
  • Kategori: Sykdom

Jeg liker meg best alene, helt alene, uten lyder og andres bevegelser. Bare meg, stillheten, mørket og telysene jeg har forelsket meg i, som gir det hatefulle rommet en koselig stemning.

Det er skummelt, mørkt og kaldt alene, jeg har aldri likt det, men nå, nå er det noe av det beste jeg vet. Ensomheten og stillheten, jeg er fanget i den, helt trollbundet. Jeg vil ikke at det skal ta slutt, jeg er ikke klar for morgendagen, jeg er ikke klar for menneskene, lydene, stresset, bevegelsene, alt, jeg er bare ikke klar. Jeg vil ha dette, kun dette, for alltid.

Jeg liker ikke mennesker lenger, de er så skumle. Jeg føler meg ikke som en av dem, jeg passer ikke inn lenger. Det er som om jeg er fra en annen planet, en helt annen verden. Virkeligheten har begynt å skremme meg, jeg gjør alt for å rømme fra den, jeg liker den ikke, den er så skummel, alt er så vondt der, så fryktelig vondt.

Klokken passerte tre, for syv minutter siden, jeg skulle så gjerne ha sovet, for flere timer siden, men jeg blir bare liggende å se inn i telyset, det er som om det er det eneste som holder meg i live, det eneste som viser meg at det fortsatt er lys, uansett hvor mørkt det er.

Jeg vil være alene, for alltid, jeg vil kun ha dette, er det så mye å be om. Det er nok ikke livet jeg hadde sett for meg, livet andre vil at jeg skal ha, men det er det eneste jeg orker, ensomheten, det er det eneste jeg kan klare å takle på dette tidspunkt. Jeg orker ikke å høre de prate, lydene, det tar knekken på meg, jeg er så sliten, jeg vet ikke en gang om jeg klarer å reise meg. Kroppen er så alt for tung for de svake kreftene, jeg orker ikke, jeg klarer ikke.

Personen som klarer å endre på det, endre det faktum at jeg vil være alene, for alltid. Personen som får meg til å ville se et menneske igjen, høre stemmene, klemme de, den personen kan ikke være annet enn spesiell.

Skulle ønske jeg ikke fantes ennå, for da kunne jeg bare ha dukket opp da jeg er klar, da jeg har krefter igjen. Om de dagene noen gang kommer.

  • Skrevet: 01.10.2012
  • Klokken: 19:12
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 2
hits