hits

Rikke Gunnersen

Caps

  • Skrevet: 30.10.2012
  • Klokken: 17:38
  • Kategori: Foto



  • Skrevet: 30.10.2012
  • Klokken: 17:38
  • Kategori: Foto
  • Kommentarer: 1

...

  • Skrevet: 24.10.2012
  • Klokken: 18:13
  • Kategori: Foto




  • Skrevet: 24.10.2012
  • Klokken: 18:13
  • Kategori: Foto
  • Kommentarer: 0

En regnvrsdag

  • Skrevet: 18.10.2012
  • Klokken: 17:48
  • Kategori: Hverdag

Startet det hele med et smil. Ut p tur aldri sur vet dere, det er mitt motto.

Har sett noe som gr igjen p alle blogger, s tenkte jeg skulle gjre det selv. Dagens outfit - to lag med ullstilongs, bukser trengs ikke, ingen bryr seg uansett, for det er bare jeg som finner p g ut i tidenes regnvr.

Tok turen bort til den fine isbanen som jeg likte lpe p da jeg var frisk og isen var borte. h, som jeg savner lpe. Ta meg tilbake, vr s snill.

Etter alt for lang tid tok jeg skrittene ut p den igjen, og tok meg noen runder. Trist at jeg m avslre at jeg gikk i mer eller midre saktefilm.

Og plutselig, som regn fra klar himmel, s smilte jeg, helt av meg selv. Oppi alt dette regnet, ensomheten og mrket, s smilet jeg.

  • Skrevet: 18.10.2012
  • Klokken: 17:48
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 1

Linna.

  • Skrevet: 17.10.2012
  • Klokken: 21:32
  • Kategori: Sykdom

Fra demonen p innsiden og engelen p utsiden:

Hei du, kjre, fantastiske.. som gr under navnet sinnssyk i kapittel 1, Evig sndag.


I det jeg gikk ut av dusjen fikk jeg totalt blackout, og denne meldingen kommer ikke til bli som jeg hadde tenkt. Ingenting blir som jeg har tenkt lenger, for jeg husker ikke hva jeg har tenkt. Som filmen jeg s i gr, jeg har ingen anelse om hva den heter eller hva den handlet om, men det m ha vrt en komedie, for jeg ser ikke annet enn det.. Tror jeg.


Etter frste kapittel, frste side, frste setning, selv etter det frste ordet s visste jeg at denne boken, den ville vrt som om jeg skulle skrevet den selv. Denne kommer jeg til huske, ingenting annet, bare denne boken og deg.


Jeg har begynt g turer, lange turer, i det iskalde mrke, for drepe litt av timene jeg er vken. Egentlig s tror jeg at jeg bare vil bort fra virkeligheten, for jeg trives ikke i den lenger. Men jeg vil ikke d, bare bort en liten stund, til et sted som jeg kan kalle for et paradisk, hvor det er varmt, og kanskje dyr. For jeg vil jo ikke bort fra trygge mamma, jeg kan ikke forlate henne, eller noen av de andre menneskene jeg elsker s utrolig hyt, det ville jeg aldri ha funnet p gjre, heldigvis. Jeg kan ikke forlate Albert heller, hunden til ssteren min, jeg ville ha savnet han snn. Men er det rett mtte leve for andre, og ikke seg selv? Spr jeg meg selv her jeg sitter krket p badegulvet, kliss naken psykisk og fysisk. Jeg fler meg liten, som om jeg ikke eksisterer, som om jeg aldri ble til.


Hittil har jeg bare lest det frste kapittelet av boken, jeg mtte stoppe, for jeg flte jeg mtte dusje. Men jeg tok meg selv i dusje s fort jeg kunne, for komme meg tilbake til boken. Og det, det er virkelig ikke til kjenne igjen, for jeg pleier dusje s lenge jeg klarer, og s lenge vannet holder, for bruke litt lenger tid, s dagen kanskje gr litt fortere til den er over, og jeg kan sove, og forlate dette marerittet, mens jeg manner meg opp til et nytt helvette neste dag, som egentlig er akkurat det samme som dagen, dagene, ukene, mnedene, rene fr.


Jeg har lest bloggen din s lenge jeg kan huske.. N sier det litt at jeg ikke en gang husker hva jeg gjorde i gr, men uansett. Mens venninnene mine s frem til innleggene med ironiske morsomheter og dystre bilder, s jeg frem til lese mellom linjene, lese srbarheten og smerten, for jeg kjente meg snn igjen. Du inspirerte meg til skrive min egen blogg, om dagene som er helt like, dagene som jeg ikke definerer som livet. Her, pragunnersen.blogg.no.men i det siste s har det bare blitt overfladiske innlegg, med innlegg hvor jeg smiler og har det bra, men p innsiden s knuses jeg i tusen millioner biter. Jeg har bare ikke villet f bekymringsfulle mail fra lesere, og triste blikk fra mamma, for jeg har ikke en gang visst hvordan jeg har skullet takle mine egne blikk og ord. De fleste tror jeg er p god vei til bli frisk, det er tydeligvis ikke alle som leser mellom linjene, men jeg tror ikke jeg vil at de skal det heller. Jeg tror jeg m f min tid til vre lei, f det hele ut, p egenhnd, jeg kan ikke holde det inne lenger.


Faen. N str jeg her skal brste hret jeg helst bare vil barbere bort. Men jeg klarer ikke lenger huske om jeg skyldte ut balsamen, s da forsvinner jeg inn i dusjen igjen, kanskje enda lengre denne gangen.

Oi, jeg tok ikke en gang frem dataen, og det gjr jeg alltid, den er jo livet mitt, s tragisk, men sannheten er ofte tragisk. Jeg falt bare pladask ned p magen i sengen, med den livlse kroppen som er festet til sjelen min, jeg aner ikke hvem sin kropp det er, der er ihvertfall ikke min. Okei, la meg begynne p kapittel 2 og se hvor jeg ender.


Jeg husker ikke lenger hvilket kapittel jeg er p, s jeg letter p hodet og finner ut at jeg bare er p side 18, men jeg liker tanken, for da kan jeg rmme fra virkeligheten og inn i en annens, lengre enn planlagt. Du skriver at du sitter p bussen, ved siden av ei eldre dame. Egentlig, s kunne jeg tenkt meg lpe til bussen som gr om tre minutter, ta med meg boken, og kjre bybusslypen, til bussjfren m jage meg av. Om jeg blir ferdig med boken, mens jeg sitter p den gule bussen, muligens frosne og stinkende ogs, med de alt for harde setene, s vil jeg bare sitte se ut p menneskene jeg ikke lenger fler er fra samme planet som meg. Jeg vil rett og slett bare bort fra den stygge sengen, p det enda styggere rommet. Ingen av delene er egentlig stygge, jeg bare kaller de det, for jeg liker de ikke lenger, hater er et mer passende ord, vi er ihvertfall ikke venner lenger.


Du skriver du ofte venter, eller ventet. Noe jeg ogs gjr. Orker jeg en sjelden gang sette p meg den jvlig irriterende masken og vre litt sosial, s skriver jeg ofte til personen at jeg er klar minst en halvtime fr. Og ved klar mener jeg ikke ferdig dusjet, og mangler bare skifte og pfre litt sminke, jeg mener pkledd, med lue, votter, vinterjakke og sko, ofte uten sokker, stende ved drhndtaket.


Jeg vet ikke helt om jeg kommer til skrive mer i dette notatet. Jeg vet ingenting egentlig, ikke hvor jeg er, ikke hvem jeg er, ikke hva jeg har gjort, eller hva jeg kommer til gjre. Men en ting vet jeg, det er at jeg allerede elsker boken din hyere enn noe annet, selv bare p side 22. Du tror meg kanskje ikke, og tenker at det jeg skriver ikke er til deg, som om du har stjlet noen andres passord og leser deres meldinger, det tror jeg noen ganger, da jeg fr mailer, men denne, denne er til deg Linna. Se der, navnet ditt ogs, kanskje jeg skal ta med Myhre og Evig sndag ogs, s du er sikker. Uansett. Du er en inspirasjonskilde, den strste faktisk. Og det har du vrt helt siden jeg frst leste de frste ordene p bloggen din. Styrken din, den er sterkere enn de fleste sin, uansett hvor svak du mtte fle deg. Jeg ser den, jeg fler den til og med, s sterk. Det at du viser at det er hp, selv for snne som oss, eller hva jeg n skal kalle vrt folkeslag, om vi i det hele tatt er det verden definerer som folk. Jeg lever i hpet om at karma skal komme snu livet p hodet og at vi blir lykkelige i mer enn ti sekunder, og det hper jeg du er n, kjre deg.

Du fr meg til tro at jeg en dag kan skrive en bok, som jeg i det sm har begynt p, du fr meg til tro at jeg en gang kan smile, selv bare i to sekunder, du fr meg til tro ting som virker helt hplst og umulige, de minste ting, og jeg vet ikke hvordan jeg kan f vist min takknemlighet. Det er som om brystet skal sprenge, som om hjertet mitt vil ut til deg, for vise deg at du har ftt det til sl igjen. Tusentusen millioner takk, evig takknemlig.


Lykke til, jeg heier p deg!
Lots of love.

Selv bare tre dager etter at jeg skrev dette notatet, s har hpet festet seg rundt brystet igjen, og troen, den er sterkere enn noen gang. Det dukker opp flere tidspunkt p dagen hvor jeg smiler igjen. Det er plutselig s mye jeg vil, hh. For det blir jo bedre, mye bedre, men det tar bare litt tid.

  • Skrevet: 17.10.2012
  • Klokken: 21:32
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 4

LoveLoveLove.


 

Natten.

  • Skrevet: 15.10.2012
  • Klokken: 18:41
  • Kategori: Sykdom
Det blir ingen bilder, jeg kommer meg ikke inn p blogg.no p andre steder enn mobilen, noe som er like greit, med tanke p at jeg ikke har krefter til ta noen bilder. Desverre. Beklager, kjre dere.

Jeg ligger lytter til den samme spillelisten hele tiden, med kun tte sanger. Jeg kan hre p den for alltid. I det musikken spilles inn i rene, beveger ynene seg frem og tilbake, fra setning til setning, i boken Evig sndag, av Linnea Myhre. Jeg vet ikke om jeg er glad eller trist i dette yeblikk. Jeg liker tro at jeg kan smile, men om f sekunder, kan verden rase sammen igjen, helt uten forvarsel. Jeg tror grunnen til at jeg har det nok s ok i dette yeblikk, er fordi jeg fortsatt er i bokas verden, min virkelighet har ikke truffet meg enn. Jeg tror jeg skal finne tilbake til boken, for jeg frykter at virkeligheten vil treffe meg om jeg fortsetter falle ned tilbake til jorda igjen.

Jeg mtte ta nok en pause fra lesingen, jeg har lest over halve boken, setningene gjentar seg om og om igjen i hodet. Jeg legger meg ned i fosterstilling, i fotenden av sengen. Jeg oppdaterer meg p det jeg er avhengig av innen teknologi, alts instagram, twitter og snapchat. Jeg smiler litt av ironiske tweets, trykker liker p s og si alle bildene jeg kommer over p instagram, og jeg svarer de kjekke guttene og ste jentene som har sendt snapchat til meg, de gjr alltid ting litt mindre ensomt.

Jeg liker ting best om natten. Da jeg er helt alene, med nattlampen p, med st musikk i rene og en bok rmme bort med. Det er helt stille, ingen andre lyder enn musikken, ingen som gr opp og ned trappen, snakker eller roper at det er mat, det er bare helt stille. Den mrke natten, kald og ensom, er det eneste som lar meg slappe helt av, jeg kan vre meg selv, jeg kan la meg selv vise at jeg er syk, og godta det som det er, den lar meg gjre det jeg m, det hverdagen, og menneskene i den ikke lar meg gjre, helt uten at de ikke vet det selv. Jeg liker ikke dagene lenger, det er s lyst og slitsomt, s brkete og forvirrende, det er kun falskt og overfladisk, langt i fra noe for meg p dette tidspunktet, jeg er for sliten og delagt for den virkeligheten.

Jeg er redd for hva morgendagen bringer.
  • Skrevet: 15.10.2012
  • Klokken: 18:41
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 1

Hairbraid.

A smile is the best makeup any girl can wear..

  • Skrevet: 02.10.2012
  • Klokken: 20:17
  • Kategori: Hverdag

everyone believes it's real.


  • Skrevet: 02.10.2012
  • Klokken: 20:17
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 2

A L E N E.

  • Skrevet: 01.10.2012
  • Klokken: 19:12
  • Kategori: Sykdom

Jeg liker meg best alene, helt alene, uten lyder og andres bevegelser. Bare meg, stillheten, mrket og telysene jeg har forelsket meg i, som gir det hatefulle rommet en koselig stemning.

Det er skummelt, mrkt og kaldt alene, jeg har aldri likt det, men n, n er det noe av det beste jeg vet. Ensomheten og stillheten, jeg er fanget i den, helt trollbundet. Jeg vil ikke at det skal ta slutt, jeg er ikke klar for morgendagen, jeg er ikke klar for menneskene, lydene, stresset, bevegelsene, alt, jeg er bare ikke klar. Jeg vil ha dette, kun dette, for alltid.

Jeg liker ikke mennesker lenger, de er s skumle. Jeg fler meg ikke som en av dem, jeg passer ikke inn lenger. Det er som om jeg er fra en annen planet, en helt annen verden. Virkeligheten har begynt skremme meg, jeg gjr alt for rmme fra den, jeg liker den ikke, den er s skummel, alt er s vondt der, s fryktelig vondt.

Klokken passerte tre, for syv minutter siden, jeg skulle s gjerne ha sovet, for flere timer siden, men jeg blir bare liggende se inn i telyset, det er som om det er det eneste som holder meg i live, det eneste som viser meg at det fortsatt er lys, uansett hvor mrkt det er.

Jeg vil vre alene, for alltid, jeg vil kun ha dette, er det s mye be om. Det er nok ikke livet jeg hadde sett for meg, livet andre vil at jeg skal ha, men det er det eneste jeg orker, ensomheten, det er det eneste jeg kan klare takle p dette tidspunkt. Jeg orker ikke hre de prate, lydene, det tar knekken p meg, jeg er s sliten, jeg vet ikke en gang om jeg klarer reise meg. Kroppen er s alt for tung for de svake kreftene, jeg orker ikke, jeg klarer ikke.

Personen som klarer endre p det, endre det faktum at jeg vil vre alene, for alltid. Personen som fr meg til ville se et menneske igjen, hre stemmene, klemme de, den personen kan ikke vre annet enn spesiell.

Skulle nske jeg ikke fantes enn, for da kunne jeg bare ha dukket opp da jeg er klar, da jeg har krefter igjen. Om de dagene noen gang kommer.

  • Skrevet: 01.10.2012
  • Klokken: 19:12
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 2