Rikke Gunnersen

Natt til den 28.

  • Skrevet: 28.09.2014
  • Klokken: 19:57
  • Kategori: Sykdom

Hva skjedde egentlig dagen jeg fylte 18år, romjulen 2013. Jeg stiller meg det spørsmålet hele tiden, jeg forstår det bare ikke, hvordan kunne en allerede ødelagt verden knuse så brutaly og så smertefullt, uten forklaring.

Jeg tror det startet kvelden før, eller egentlig lenge før det, i det små, sakte, men sikkert, lydløst. Jeg husker jeg ble så vanvittig skuffa over at kjæresten min ikke kunne sove over, for han hadde jo sagt han kunne, jeg gledet meg sånn til å starte dagen jeg hadde ventet så lenge på med den beste jeg visste. Jeg husker på natten, da han sendte meg en lang og så vanvittig fin og elskbar bursdagsmelding, hvorfor følte jeg ingenting, ingen kjærlighet, ingen glede, ingenting.

Jeg våknet med bestevenninnen min ved min side, og ble møtt av ballonger, uslåelig frokost og verdens, verdens beste familie. Det var en så kriblende glede over det hele, aldri hadde de stelt i stand så mye, det var så stas og så mye kjærlighet. Men en skrikende, kvalmende klump i brystet svartnet det hele, tok over, en kriblende glede ble til en uendelig sorg, og den dag i dag vet jeg enda ikke hvorfor. Venninna dro, familien ble, kjæresten kom. Jeg måtte ned, ned i kjelleren hvor jeg sov, jeg gråt ustoppelig i 3timer, i kjærestens trygge armer og forvirrende blikk. De eldste tantebarna mine kom ned sammen med søsteren min for å si gratulerer med dagen, jeg klarte ikke ta meg sammen. Jeg fikk en bamse, tre klemmer, det betydde alt, og jeg har fremdeles dårlig samvittighet for at jeg ikke har en forklaring, at jeg ikke å klarte møte dem med takknemlighet og kjærlighet, som jeg så inderlig ønsket å møte dem med.

Kvelden ble bedre, jeg fikk så mye fint, jeg fikk longboard til og med, kjæresten min slo på stortromma og skrev noe så romantisk som "Jaja, jeg trodde du ble 1,8år, ikke 18. Hehe. Gratulerer med dagen". Vi spiste taco etter tvillingens ønske, vi spiste godteri og spilte spill, det beste i hele verden, med de beste i hele verden.

I to uker fortsatte det, jeg gråt i to til fire timer, to ganger om dagen. Vi var mest hos kjæresten min på den tiden, det var så lenge siden han hadde fått slappet av hjemme. Jeg skrek i speilet, jeg hatet det jeg så, jeg hatet den jeg var, og alle feil jeg hadde gjort i livet, jeg hatet mennesket jeg var, tenkte på hver eneste minste ting, overtenkte til hodepinen sprang, følte alt, men samtidig ingenting. Jeg husker veldig lite, men nyttårsaften husker jeg, for den fikk jeg feire med kjæresten min, selv om jeg veldig gjerne skulle vært med mamma og pappa også så klart. Jeg kjente ingen på festen, ingen andre enn gutten i mitt liv, men det var så mer enn nok, for det ble en så vanvittig fin avskjed og en så vanvittig fin start på det nye året, vi danset, vi lo og vi kysset til langt over tolv, jeg var lykkelig i alt det ulykkelige, og jeg har aldri vært så lykkelig i hele mitt liv.

Jeg husker også hvordan han passet på meg, holdt rundt meg, trøstet meg, gjorde alt i hans makt for å få meg til å smile, alt i hans makt for å få meg til å føle, han holdt meg fast de gangene jeg ville dø, forsikret meg om at det skulle bli bedre, hvordan visste han ikke, men det spilte ingen rolle. Jeg fikk meldinger hver dag fra mamma og pappa, søsken, andre, de var der de også, som de alltid er, jeg er så heldig, så ubeskrivelig takknemlig.

Alt er det samme fortsatt, klumpen i brystet sitter der fremdeles, bom fast. Jeg føler alt, men samtidig ingenting. Jeg klarer ingenting, jeg er så vanvittig sliten, orker ikke mer, klarer ikke. Døgnet har for mange timer, jeg orker ikke annet enn å sove bort alle sammen, men de er jo for mange, så jeg må drepe noen timer endten sittende på do, denna magen altså, den tar nesten mer knekken enn kroppen, men bare nesten, eller ventende på kjæresten som uansett er for sliten til meg etter alt for mange timer på jobb, trening og andre ting som dukker opp i et travelt liv. I dag visste han at jeg var lei meg for å være stuck her i skogen uten noe å gjøre, uten noe å måtte gjøre, uten noe å kunne orke å gjøre. Så da jeg kom tilbake fra do i halv to tiden på natta, satt han liggende i senga, sovende og ventet på meg, fine helten min. Det er i øyeblikk som det du slutter å være en egoistisk drama queen av en bitch og takker Gud og alt som finnes over hvor ufortjent heldig du er som har både han og alle de andre rundt deg, og et liv å leve.

Plutselig har det gått 1 år siden den største nedturen startet og 5 år siden hele dette marerittet startet, men om jeg skal leve til jeg blir 80 år, selv bare 40, så er det mange år som kan bli bedre, for det skal jo bli bedre, han sier det jo, mamma sier det, pappa sier det, familien sier det, venner sier det, dere sier det, jeg sier det jo, så da blir det vell bedre da. Håper jeg.
  • Skrevet: 28.09.2014
  • Klokken: 19:57
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 2
Rikke Amalia

Heii, skjønne blomster! Jeg heter Rikke, og er 20 år. Med denne bloggen ønsker jeg å inspirere deg, gi deg et lite håp og vise deg at du ikke er alene. Jeg vil fortelle min historie, den syke jenta, med en litenskap for mote, og en kjærlighet for bilder. Et hat og elsk forhold til livet og alt det følger med.


Kontaktinformasjon:


rikkebloggkontakt@hotmail.com


Search

Bloggdesign

hits