Rikke Gunnersen

Believe.

  • Skrevet: 30.08.2012
  • Klokken: 00:08
  • Kategori: Sykdom

Har noen gang vært så sliten at du ikke helt er sikker på om du klarer å reise deg? men du gjør det for det, for du vil så gjerne overbevise deg selv om at du klarer det som virker mer umulig enn noen gang. Du setter deg på sengekanten, du kan kjenne kroppen som stritter i mot, den verker sånn, tårene faller, en etter en, du begynner å lure på hvorfor du gjør dette, det er så alt for vondt, det er ikke verdt det. I det du prøver å bruke mest krefter i armene, for bena er for svake, så kjenner du hjertet banke, som om du skulle sett personen du er forelsket i stå foran deg. Du er på vei opp, på de svake bena, du klarer det nesten, og følelsen av å være nærme, gir deg enda mer styrke. Plutselig så står du der, du gjør det som virket så umulig for fem minutter siden. Bena svikter, og du faller ned i sengen, men du smiler, for du har klart det, selv bare i noen sekunder, det var mer enn verdt det. Jeg har.

  • Skrevet: 30.08.2012
  • Klokken: 00:08
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 1

Skulle ønske jeg kunne sove for alltid.

  • Skrevet: 27.08.2012
  • Klokken: 21:15
  • Kategori: Sykdom

Syk. Utslitt. Smerte. Tårer. Stygg. Press. Knust.


  • Skrevet: 27.08.2012
  • Klokken: 21:15
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 2

Another person.

  • Skrevet: 26.08.2012
  • Klokken: 00:53
  • Kategori: Sykdom

Jeg kan høre latteren deres, i etasjen under. Det tror jeg hele nabolaget hører, når jeg tenker meg om. Jeg kan høre summingen av samtaler, som går så lett og lekent. De sitter der alle sammen, med chips og godteri skålen foran seg, noen har brus og andre vin eller øl. Det virker så koselig der nede, det virker som om det er på andre siden av jorden fra her oppe.


Jeg tør ikke helt å gå ned. Jeg er redd for reaksjonene deres, hvordan blikkene vil forandres fra ren lykke, til bekymring, jeg vil ikke være en festbrems. Jeg tør ikke helt å vise det likbleke ansiktet mitt, og de svarte ringene under øynene, som blir mørkere og mørkere for hver time som går.  Jeg smiler nesten ikke lenger, og jeg vil smile når jeg er med de, for de fortjener det mer enn noen andre. De fortjener mer enn denne personen, som lenger ikke er meg, personen men trøtte øyne, sliten munn og en utslitt kropp.

Jeg vet at hvis jeg tar de få skrittene ned trappen, så vil alle høre meg, for trappen knirker sånn. De vil automatisk sette blikket mot meg, og følge hvert steg jeg tar. I det jeg kommer frem i lyset, vil de først få øye på den knall blå kosedressen jeg har på, som jeg har satt på, for å live meg selv litt opp. Så vil de få øye på håret som bare henger der, de vil få øye på kroppen som ikke helt henger med i skrittene jeg tar, etter så å få øye på ansiktet, ansiktet som jeg selv ikke kjenner igjen når jeg ser meg selv i speilet.  

Tar jeg turen ned, så kommer jeg til å ende opp med å bare sitte der, og ikke helt få med meg hva de sier, jeg er for sliten til å få med meg alle ordene, og ubehaget i kroppen gjør meg ukomfertabel blant andre, jeg kommer til å ende opp med å gå opp igjen, uten å si noe som helst. Men jeg vil så gjerne, jeg vil så gjerne fortelle historier, le så magen gjør vondt, og bare være meg selv igjen.

Skapningene der nede er familie, som etter min mening ikke kunne vært bedre. De gjør alt for at jeg skal ha det bra, de elsker meg selv på de verste dager, de minner meg bestandig på hvem jeg er, de får meg til å føle meg frisk igjen, selv bare i noen minutter, de holder meg i live, de gjør alt riktig. Denne gangen er det bare kroppen min som gjør alt for å få meg til å forstå at jeg trenger å være alene, slappe av og prøve å bygge meg opp igjen, på egen hånd, ihvertfall i kveld.

  • Skrevet: 26.08.2012
  • Klokken: 00:53
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 3

Små ting gjør alt bedre

  • Skrevet: 18.08.2012
  • Klokken: 13:42
  • Kategori: Foto

  • Skrevet: 18.08.2012
  • Klokken: 13:42
  • Kategori: Foto
  • Kommentarer: 1

Darling, I'm just tired.

  • Skrevet: 12.08.2012
  • Klokken: 23:54
  • Kategori: Sykdom

Her sitter jeg fremdeles nesten tre år senere, i de utgåtte joggebuksene som jeg ikke lenger kan fordra. Smertene kjennes så alt for godt i kroppen som ikke lenger er min, jeg kjenner den ikke igjen, ikke på utseende, og ikke i følelse, vi hører ikke sammen lenger. Skolesakene som skal frem om mer eller mindre en uke vet jeg ikke helt hvor er lenger, det er som om jeg aldri har hatt de. Det var ikke dette jeg så for meg når jeg skulle begynne på et nytt kapittel i livet.

  • Skrevet: 12.08.2012
  • Klokken: 23:54
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 3

Du

  • Skrevet: 08.08.2012
  • Klokken: 22:30
  • Kategori: Foto


  • Skrevet: 08.08.2012
  • Klokken: 22:30
  • Kategori: Foto
  • Kommentarer: 3

Jeg smiler og gråter, omhverandre. Fortsatt

  • Skrevet: 06.08.2012
  • Klokken: 00:23
  • Kategori: Sykdom



  • Skrevet: 06.08.2012
  • Klokken: 00:23
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 3

Jeg smiler og gråter, omhverandre

  • Skrevet: 03.08.2012
  • Klokken: 16:51
  • Kategori: Sykdom




  • Skrevet: 03.08.2012
  • Klokken: 16:51
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 6
Rikke Amalia

Heii, skjønne blomster! Jeg heter Rikke, og er 20 år. Med denne bloggen ønsker jeg å inspirere deg, gi deg et lite håp og vise deg at du ikke er alene. Jeg vil fortelle min historie, den syke jenta, med en litenskap for mote, og en kjærlighet for bilder. Et hat og elsk forhold til livet og alt det følger med.


Kontaktinformasjon:


rikkebloggkontakt@hotmail.com


Search

Bloggdesign

hits