Rikke Gunnersen

En liten pause.

Jeg fikk en kommentar for en god stund tilbake, i forbindelse med diktene jeg skrev, om at jeg måtte tenke på hvordan det jeg skriver sårer det som sårer meg, at det også sårer de rundt det. Og når jeg deler noe så sårbart og nært, blir jeg svak for kritikk, men det skal jeg jobbe med, og jeg skal jo vokse meg sterkere, lover. Det er vondt å føle seg misforstått og det er vondt å føle at man har såret noen, gjort noe galt, når det så slettes ikke er hensikten, jeg prøver med alt jeg har å ikke tråkke på tær, jeg prøver å bli bedre, skrive litt mer anonymt, men det kan være vanskelig, så etter det og i det siste har jeg endt opp med å ikke skrive i det hele tatt, for noen ganger får jeg nok jeg også, av å føle meg verdiløs, bli tråkket på av noen jeg er for liten, eller kanskje for stor til å tråkke på selv, og dette, dette er mitt eneste fristed, og når jeg ikke lar meg selv slippe det ut her, så kommer klumpen igjen, den kvelende klumpen som strekker seg fra magen og opp i halsen. 

Og det som såret meg påvirket også de rundt meg i høy grad, og det gjør det fortsatt den dag i dag, men det er det vi må huske på her, vi mener ikke såre hverandre, men det er sånt som skjer, når man må sette seg selv først, og når det er følelser det handler om, da kan det bli litt for hett i blant, sinnet handler før fornuft, og derfor, er det også viktig å finne balansen mellom de to som alltid vil bety verden for hverandre, de som alltid vil være glad i hverandre, og dele det som en gang var, for det vet alltid de to, på innsiden, for det sitter hardest i hjertet selv når krigen på utsiden kan bli brutal, så balansen mellom det og de på sidelinjen, det er den som er viktig, støttespillerne trenger kanskje senke skuldrene litt, ikke ta like hardt på det som det de to på banen gjør, for de kan jo ikke kjenne de kroniske trådene mellom hjertene, som bekrefter kjærligheten uansett hva, og med det blir det vanskeligere for dem å ikke ta så hardt på det, ikke bli såret selv, når de ser sin lille spiller falle gang på gang.

Jeg skriver for å dele veien mot noe bedre, sorgprosessen og det som følger med den, jeg deler fordi jeg vet det er så mange som har det på samme måte, og som så sårt trenger å se det som føles ut som en evigvarende berg- og dalbanen, men som også følger med den livsviktige gradvise bedringen, for er det noe jeg har lært av alt dette, så er det at det eneste som hjelper, er den ene, som bare forstår, vet hvordan det er, og i dag har det bedre.

Det er også veldig mye jeg ikke deler, en tanke jeg ikke forventer treffer dere, for jeg deler i overkant mye i forhold til de fleste andre, jeg er jo allerede så personlig, og hadde jeg vært en av dere hadde jeg definitivt tenkt at alle kort var på bordet, men det er utrolig nok mye jeg holder for meg selv, gjemmer langt inn i hjerterota hvor kun de som leter lenge nok kan finne det, jeg er jo allerede naken, men jeg vil fremdeles beholde sokkene på, for min egen del og de rundt meg, men også i dette tilfellet for å ikke såre noen eller tråkke på noen jeg syntes fortjener å bli sett på som det jeg en gang kjente og elsket så høyt.

Jeg velger derfor i dag, å ta en liten pause fra denne lille dagboken min, kanskje er jeg sterkere og større i morgen, eller om en uke, kanskje en måned eller tre, det vet jeg jo aldri, det eneste jeg vet er at jeg trenger en pause. Hvis jeg får høre at noen snakker nedlatende om meg, så er det noe jeg kommer meg over, som sagt er jeg en sårbar person, så det svir som oftes alltid, men det er en posisjon vi som bloggere selv velger å sette oss i, ved å dele livene våre med andre, men det er de gangene jeg hører at andre blir snakket negativt om på grunn av måten de har tolket mine innlegg på, jeg ikke lenger klarer det, det er da jeg trenger en pause, for hvis mine innlegg blir tolket på en så feil måte, og på en måte jeg for alt i verden prøver å ikke fremstille det på, er jeg kanskje i en for sårbar sistuvasjon til å kunne prøve å dele mine følelser med dere og hjelpe andre som har det på samme måte, uansett hva det kommer av, så kanskje jeg må hvile i tanken på at jeg må hjelpe meg selv først.

Så takk, takk for at dere har fulgt meg, og er så støttende og kjærlige, dere holder sommerfuglene i live, dere er rett igjennom gode, og takk til dere som forstår, det betyr så veldig mye. Jeg håper dere er tolmodige med meg, og vil følge meg når jeg er tilbake igjen, men jeg forstår om dere har fått nok, jeg har egentlig fått litt nok av meg selv jeg også, hehe. Jeg er glad i dere, hele gjengen, og jeg ønsker dere alt godt. Mulig titter jeg innom en gang i blant for å dele noen sommerlige og kjærlige øyeblikk med dere, men enn så lenge så blir det med det her, men på instagram og vsco vil jeg publisere som vanlig.

Mange klemmer, og uendelig med kjærlighet til de fineste og godeste leserne, fra meg.
 

En fin helg i vente.

  • Skrevet: 18.06.2016
  • Klokken: 10:10
  • Kategori: Hverdag

Mæhh, helg nå igjen? Tiden flyr nå som det er sommer altså, slow down, slow down! Her går det i overskyet, og frykt for regn, men heldigvis har jeg dere til solstråler, så heihei, mine fine blomster, og god helg!

I dag blir det venninner, kos og vin fra et sted mellom formiddag og ettermiddag, til kveld, og forhåpentligvis lenger enn som så. Selv om angsten sitter som lim til brystet, er det kun en ting å gjøre, og det er å utfordre seg selv, innse at dette skal gå bra, jeg skal klare meg, med herlige venninner i ryggen, satser på at den forsvinner med timene, og at dette uansett hva, på en god måte så klart, blir a day to remember, hihi, bank i bordet. Har dere noen planer for helgen da? Håper den blir god for dere.


Processed with VSCO with c1 preset
Processed with VSCO with c1 preset

Et stort dryss med kjærlighet og mange klemmer fra meg til dere!

  • Skrevet: 18.06.2016
  • Klokken: 10:10
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 5

Summerloves.

  • Skrevet: 13.06.2016
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Kjærlighet

For en helg, jeg er enda i et lite lykkerus av løøøve. Blir så alt for godt tatt vare på der borte, og koste meg glugg i hjel sammen med min fine familie, noen timer oppe hos mormor og morfar, gode samtaler med min gode tante, og hjertevarme, gøyale og viktige øyeblikk sammen med min bestevenninne og kusine, the love of her life, venner som jeg ikke har sett på alt for lenge og nye bekjente, for en bukett med fyrverkeri og store hjerter, for en vellykket feiring, og helg, ingen sommer uten en tur bort til mitt lille sommerparadis. Men , nå skal jeg hvile.




I det solen hadde rukket å gå ned, for så å stå opp igjen bak fjellene, i det musikken var på sitt høyeste og vi var omringet av god stemning og folk som danset, ble jeg sittende å snakke, har ikke selvtillit til å danse jeg vet dere, men uansett, så ble jeg fortalt noe jeg fant veldig, veldig morsomt, og med det, for første gang på lenge, begynte jeg å le, sånn sikkelig le, med den latteren jeg trodde jeg hadde mistet for lengst, den jeg trodde forsvant med han, den trillende latteren som kommer fra lengst inn i hjerterota, den som kun mine nærmeste kjenner til, den som når den først har startet, varer litt i overkant lenge, og det var så godt å le, og kjenne at jeg, jeg finnes der inne et sted fortsatt, jeg er fortsatt meg.




 

  • Skrevet: 13.06.2016
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Kjærlighet
  • Kommentarer: 4

Bildene som alltid går i papirkurven.

  • Skrevet: 08.06.2016
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Kropp

Er det noe jeg har lært disse snart syv årene, så er det at selvironi, det er en viktig faktor, noen ganger livsviktig også, for livsgleden er den som holder oss her. Min har bygget seg godt opp igjennom årene, litt vell også, selvironien altså, det er vell med god grunn jeg i juli har vært single as a pringle i 1 år. Og mens vi snakker om lonelygirl95 og selvironi, la meg bare si at jeg har en t-skjorte, hvor det står single lady on tour med sponsor: nav på ryggen, helt sant dessverre, så jeg kan ikke påstå at det er så rart jeg snart er 1 års jubilant, dobbelthaka har jo blitt permanent den også, hehe, menmen de små gledene dere, selv om det noen ganger må være deg selv.

Prøver lure frem litt joy and happiness mens jeg ser på og i kjent stil sjonglerer The Bachelorette og Gossip Girl på the love of my life, the man in my dreams, Mac junior:






Jammen i meg gikk det en kjekkas over veien akkurat i shooten også, livet i et politistudenthus e´kke så verst:



På dette tidspunktet vet jeg ikke lenger hva som skjer, en blanding av allergi som kicker inn, pluss denne joy og happinessen jeg prøvde lure frem:







 

  • Skrevet: 08.06.2016
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Kropp
  • Kommentarer: 10

Out on the field


 

Huset med det rare i, kontrastene og sommeridyllen.

  • Skrevet: 06.06.2016
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Hverdag

Torsdag 2.Juni
Barnetv ble virkelighet da the superhereos kapret huset med alle barndomsminnene og farmor - som nå har blitt huset med det rare i. Et døgn der, og jeg rakk et nostalgisk øyeblikk med håndballen, ha en leke komfyr til nattbord, innse at gamle kunster med rokkeringen forsvant med senge liggingen, skyte på blink med like svai rygg som en skiskytter, tuslende langs jordet tråkket jeg på brennesle, og ikke minst rakk jeg å bli solbrent, og ligner nå på en hummer, eller la oss heller si gris, med tanke på nesa, meen, alt har jo sin sjarm, om ikke grisen, så i hvert fall huset.

Processed with VSCO with c1 preset
Processed with VSCO with c1 preset
Processed with VSCO with c1 preset
 

  • Skrevet: 06.06.2016
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 6

Noen ganger sier bilder, mer enn tusen ord.

  • Skrevet: 05.06.2016
  • Klokken: 21:21
  • Kategori: Kjærlighet

Tiden er tung, men de nære og kjære gjør den god.







 

  • Skrevet: 05.06.2016
  • Klokken: 21:21
  • Kategori: Kjærlighet
  • Kommentarer: 5
hits