Rikke Gunnersen

De og det som er alt.

  • Skrevet: 29.05.2016
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Kjærlighet

Tantehjertet vokser, og det er nå fylt med enda ei prinsesse, jeg føler meg så heldig for å igjen, for fjerde gang, få falle og bli hodestups forelsket. Hjertevarmerne mine, de små og de store, de kan det med å gjøre det tunge litt lettere, de kan det å slå pusten i meg igjen, få hjertet til å slå, noen ganger også to slag for mye, de kan det med å lure frem smilet, i det de ser sorgen i øynene, draget i brystet.







 

  • Skrevet: 29.05.2016
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Kjærlighet
  • Kommentarer: 2

A Calvin and jeans kind of day.

  • Skrevet: 26.05.2016
  • Klokken: 21:09
  • Kategori: Hverdag

Akkurat nå befinner jeg meg i Oslo, og det finnes ikke bedre enn barnehender tullet inn i håret og uendelig med nusser på kinnet, jeg føler meg heldig, er så takknemlig for de jeg har rundt meg, ekstra mye etter året jeg nå legger bak meg, jeg gråter selv av barnetv, lettrørt i disse dager kan du si, hehe, takknemlig for at jeg får kjenne på en kjærlighet så sterk så det kribler i brystet, takket være min vakre og voksende familie, og takket være gode venner. 

http://vsco.co/rikkeamalia/​


Jeg unner dere alle å kjenne på det samme, om det så bare varer i sekunder, så vet jeg så godt selv, hvor livsviktig det er, så jeg håper dere har noe eller noen, som slår livsgnisten tilbake i dere, jeg tenker på dere, og heier, og hvis dere en dag skulle trenge meg, så er jeg her, som dere alltid er her for meg.
 

  • Skrevet: 26.05.2016
  • Klokken: 21:09
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 2

Overfylt hjerte.

  • Skrevet: 22.05.2016
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Kjærlighet


Processed with VSCO with c1 preset

 

  • Skrevet: 22.05.2016
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Kjærlighet
  • Kommentarer: 2

God helg!!

  • Skrevet: 20.05.2016
  • Klokken: 10:23
  • Kategori: Hverdag

Heihei, mine fine skjønninger!

"Vift med alle flagg. Norge er i raudt, kvitt og blått. Verda er i fargar. Bare rasistane er i svart og kvitt. Vift med absolutt alle flagg." Av Frode Grytten.

Tenkte bare titte innom for å ønske dere en god helg, og med et håp om at pinsen og 17. Mai feiringen ble like vellykket og kjærlig for dere som den var for meg. Jeg har kost meg glugg i hjel med de jeg er så glad i, og 17. Mai er en av mine absolutt favoritt dager, det er kjærlighet så langt øyet kan se. Jeg befinner meg akkurat nå i Oslo, det har jeg gjort siden tirsdag og jeg har det jo så fint her, godt selskap, god mat og et avbrekk fra hverdag og virkeliget, det gjør godt det, men snart går turen hjem igjen, heldigvis venter bursdagsfeiring og gode venner, så det blir nok ikke så verst det heller, hihi.

Bilder fra denne uka kommer på søndag, men hvis dere ønsker følge med til da kan dere følge meg på instagram, her, eller på VSCO, her.
Mange klemmer fra meg til dere!
 

  • Skrevet: 20.05.2016
  • Klokken: 10:23
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 2

Video, noen småklipp fra våren.

  • Skrevet: 15.05.2016
  • Klokken: 19:25
  • Kategori: Video
Ææ, denne uka blir travel, skal bli godt å ligge rett ut på senga neste søndag, hehe, men jeg gleder meg jo også veldig til alt jeg har i vente, det blir så fint og koselig, en perfekt balanse mellom venner og familie, fest og kos, det beste jeg vet smashet inn i en og samme uka, da vet man at sommeren nærmer seg, hihi. Håper dere har en fin søndagkveld, og at uka som kommer blir god. God pinse, og ha en strålende 17.Mai! Under finner dere en liten video med noen snapchatvideoer fra våren som snart er forbi, hvis dere kunne tenke dere å ta en titt.


Trykk på tannhjulet - kvalitet - 720pHD, for bedre kvalitet.
 
  • Skrevet: 15.05.2016
  • Klokken: 19:25
  • Kategori: Video
  • Kommentarer: 4

Just do it, sier Nike

  • Skrevet: 12.05.2016
  • Klokken: 22:24
  • Kategori: Sykdom

Det e´kke bare bare sier jeg.

Det er dette jeg stort sett går i, i disse dager, det hender jeg bytter ut tightsen etter hva gradestokken viser, en som når ned til anklene, en som når til knærne, og en som når litt for kort. Det er godt, jeg trives best i treningstøy, det vet alle som kjenner meg, det er jo meg, det er jo den jeg var, og den jeg kanskje alltid vil være, delen av meg som skriker høyest om å få slippe fri.



Delen som kroppen som oftes må lukke ørene for, for hvis ikke, sier den i fra litt for sent, litt for bestemt, som nå, som i dag. Eller.. kanskje det er jeg som må lære meg å lytte litt bedre til den igjen, vi hadde jo nettopp blitt et dreamteam, men det er bare så godt å være meg og jeg savner det sånn. Jeg er også så redd, redd for det som venter inne, redd for det jeg trenger og prøver å rømme fra, jeg har det så mye bedre på rømmefot, og jeg skulle så gjerne vært det en stund til.
 

  • Skrevet: 12.05.2016
  • Klokken: 22:24
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 0

Bildedryss fra en solfylt langhelg.

  • Skrevet: 08.05.2016
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Hverdag

Sykkeltur etter sykkeltur, korte, men befriende. Sushi med min fine mamma, og en liten harrytur med min kjekke pappa. Spaserturer alene og med kjære, i gamlebyen, langs Glomma og der barndomsminnene slipper fri. Togtur med formiddagssola i fleisen, en kjølende smoothie og en (eller fire, hehe) velfortjent(e) kokkosbolle(r). Litt tusling i storbyen, og noen timer i sola på aker brygge med en venn slo heller ikke feil. Og en etterlengtet gjenforening med snuppa mi som endelig fikk vist meg leiligheten sin. Gode og koselige frokoster, og ikke for å snakke om fine dager, med kos og kjærlighet fra morgen til kveld, masse lek, is og godter med storbygjengen min på tre, snart fire. Tilbake i hjembyen ble det en tur ut med skjønne venninner, vi klarte også lure inn en karuselltur og noen latterkuler. I dag viste målestokken 26 grader, og jeg fikk se den negative siden ved å bo i et bygg uten hage eller takterasse midt i sentrum, nøt solen fra vinduskarmen, men fikk meg en liten tur ut tilslutt, jammen ble det ikke enda en is til også, hehe, og snart er jeg på vei ut døren en liten tur igjen, klokken er 20:30, og jeg skal ut i skjørt og t-skjorte, hadde det bare kunne vart evig, men, vi får nyte det mens vi kan, og jeg kan tenke meg at snickersisen frister like mye som i stad, hehe. Mellom slagene er det gode dager, gode øyeblikk, og det gjør godt.











Håper dere har hatt en fin uke og langhelg, og at dere nyter det lille som er igjen av søndagen.
Mange klemmer fra meg til dere.
 

  • Skrevet: 08.05.2016
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 4

Vårsolen er den varmer mest.

  • Skrevet: 04.05.2016
  • Klokken: 21:07
  • Kategori: Hverdag

Tusen takk for all kjærlighet jeg har fått i forbindelse med innlegget under, det og dere betyr så mye for meg, dere er så fine, gode og snille, jeg ønsker dere alt godt, og sender dere mange klemmer.

Jeg bruker dagene på det som slår livsgleden tilbake i meg, selv bare der og da, i det sekundet, det minuttet, i den livsviktige timen i løpet av en dag. Vårsolen, den varmer meg så godt, jeg smiler ukontrollert i det en sommerfugl følger meg et godt stykke på veien, og jeg ler godt for meg selv da jeg ser mitt eget speilbilde i butikkvinduet og innser at treningstightsen min er fullstendig gjennomsiktig, men det går bra, for det finnes verre ting, og dette, det er bare godt.

  • Skrevet: 04.05.2016
  • Klokken: 21:07
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 0

Dømt til livstid.

  • Skrevet: 01.05.2016
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Sykdom

Søndag
Pjuh, godt det er søndag, og at en ny uke er rett rundt hjørnet. Den siste uka ville jeg helst vært foruten, og den har enda ikke helt gitt seg, smell på smell på smell, og da jeg klarte ødelegge min kjære og trofaste mac her om dagen, som hverdagen min dessverre avhenger av, ble det dråpen, og jeg hadde og har absolutt ingenting igjen, og på et tidspunkt var jeg så desperat etter å lette på trykket, at jeg måtte bite meg selv ukontrollert og hardt i hånden, føler på det samme nå igjen, skremmende og vondt, men jeg håper det å skrive vil lette litt på trykket, dempe tårene som faller, for jeg kunne og kan ikke skrike det ut, er redd noen skal høre meg.

Teksten under er skrevet over tre dager, onsdag, torsdag og fredag, ville ta dere med på berg - og dalbanen som dagene hadde å tilby. Jeg har tidligere blitt diagnosert med ME av en spesialist, men dette var før jeg ble diagnosert med Crohns, og derfor har jeg stått på venteliste for å få en second opinion ved ME - senteret ved Aker sykehus i Oslo.





Onsdag
For det føles nesten litt sånn, som i overskriften, da jeg fikk telefonen tidligere i dag. "Vi kan nå etter evaluering konkludere med at du ikke har ME/cfs, men det er ingen tvil om at du har en utmattelse" fortalte legen, etter møte med ernæringsfysiolog, fysioterapeut, psykolog, ergoterapeut og professor. Og i det sekundet, sto verden helt stille, og den har stått stille siden, jeg snakker støtt om disse fallene, men denne gangen deiset jeg rett ned i bakken, og jeg ligger der enda, der nede hvor du finner meg og alt det andre, dit har nå også det siste, det aller siste jeg hadde, også falt. Igjen, føler jeg meg som en fange, i egen kropp, dømt til livstid, og uansett hvor hardt jeg river og sliter i sprinklene, uansett hvor høyt jeg skriker, og uansett hvor hardt jeg kjemper, så slipper jeg aldri ut, fanget her, i dette falleferdige fengselet, uten svar på hvorfor jeg er her, og uten svar på hvordan jeg kan rømme.



På med rustningene, vi må stille til kamp igjen, vi tre, som det siste døgnet har grått og skreket i fortvilelsen over at uvitenheten er tilbake, vi hadde endelig funnet hvile i en diagnose, selv om det fortsatt er mye uvitent og lite hjelp å få når det kommer til ME/cfs, og den er alvorlig, jævlig og brutal, så var det i det minste litt, sto ikke fult så alene, men nå, står vi igjen, helt alene. Føler jeg må våkne i morgen, klare alt det alle de andre klarer, føler meg igjen bare svakere og smågal i hodet.



Torsdag
I dag ble saken gjennomgått på nytt, en ny evaluering, takket være en helt enestående lege som kjempet for meg, for oss, for det hun lyttet til, det hun så og det hun forsto, takket være min kjæreste mamma som sto på det hun har måtte leve oppi, i snart syv år, fikk vi en ny, svært sjeldent sjanse, en siste mulighet for klarhet, rettferdighet og hjelp, og i morgen får vi det nye og endelige svaret. Så nå, nå venter jeg, jeg er vandt til det, venter og venter, prøver med alt jeg har å komme meg igjennom dagen, dagene, men akkurat nå, er jeg helt, helt der nede på dypet, hvor kroppen har gitt opp kampen mot strømmen, ser ikke lenger målet, lyset helt der oppe. Har prøvd så lenge, med alt jeg har og så mye mer enn det, så det er kanskje derfor, jeg holder meg så likegyldig til det hele, at det blir like tungt, uansett utfall, uansett diagnose, for jeg vet at jeg fortsatt vil stå uten svar på hvorfor, uten svar på helt hva, uten en måte å rømme på, og vi vil kanskje fortsatt, føle oss like alene. Prøver lage fargerik mat, så langt pengene rekker i hvert fall, for nå føler jeg mest for å kle meg opp til min egen begravelse, så da hjelper sånt som det, en liten fargeklatt, et lite pauserom. Små turer for et lite bris av livsglede og digitale klemmer fra de som står meg nærmest, det er det jeg holder nært og hardt rundt i dagene som går, begynner kjenne det i armene, like før jeg må slippe tak.




Fredag
I dag fikk jeg telefonen, for andre gang, og denne gangen kunne de konkludere med at det er ME/cfs jeg har, etter å ha gjennomgått papirene mine nøye og enda en gang, diskutert seg frem til at min Crohns er svært stabil, og at det derfor ikke kan være fatigue fra den som gir meg utmattelse, selv om disse to er svært like.



Jeg bare sitter her, som jeg alltid gjør, men i dag, i dag er det annerledes, en gnagende tomhet. For selv om vi nå har en diagnose å hvile på, hvilen som mamma og pappa trenger så sårt, de har nok med seg selv og sitt, trenger ikke meg og mitt oppi alt, av med rustningen heltene mine, nå kan dere få hvile dere litt. For selv om det på en måte er litt godt, for da er jeg kanskje ikke så smågal, svak og mislykket som jeg ofte kan føle meg, spesielt som jeg har følt meg i de siste dagene, for tross det, så sitter jeg her enda og føler meg akkurat sånn som jeg gjorde for en time siden, sånn jeg gjorde på onsdag, for to uker siden og for tre og syv år siden, fortsatt like mislykket, villredet og ensom, for alt i alt, er jeg fortsatt fange i egen kropp, akkurat nå dømt til livsstid, det kan og skal endres med tiden, men det vil ta tid og det vil ta krefter, og akkurat nå er det, det som er så tungt, for jeg har ikke mer å ta av. Og nå som jeg har fått diagnosen, hundre prosent, forstår jeg at jeg må gi opp det håpet jeg på en måte alltid har hatt, håpet om å en dag plutselig våkne, å klare alt det jeg nå ikke klarer. Nå må jeg lære meg å akseptere det at det faktisk har gått syv år, og at det sannsynligvis blir en god del fler, må akseptere og forstå at kroppen min, den er syk. Det hadde kanskje vært lettere om jeg bare var litt smågal egentlig, for da hadde det å en dag våkne, sånn plutselig helt frisk, kanskje enda vært et alternativ, men nå, nå må jeg igjen vende meg til det å ikke vite, se realiteten i hvitøyet, det å ta tiden til hjelp, og det at jeg kommer til å våkne i morgen, og føle meg like alene og like fortapt. Men det skal gå, det må jo bare det, de sier det blir bedre, stakkars, de mener det jo bare godt, men jeg må ærlig innrømme at alt jeg ønsker gjøre, når jeg hører det, innimellom, er å snu ryggen til, og i det jeg går, skrike noe som at ja, det blir bedre, med det er faen ikke bra nå. Huff, de mener det bare godt, så gode og snille, takknemlig for dem alle, heldig som har noen rundt meg, og jeg sier jo det alltid selv også, om det gjelder meg selv eller andre, for de, vi, har jo rett, det blir jo bedre, det gjør jo det. Skal snart finne noe å ta av igjen, lover å stå klar til kamp, rustningen skal på, jeg må bare bygge meg opp igjen og bli sterk nok til å kunne bære den.



Dette innlegget deler jeg i håp om at det er en eller flere som har, føler eller kommer til å føle det på samme måte, om det så kommer av helt forskjellige ting, så kan vi alle føle og tenke på det samme, jeg håper noen som trenger det, leser det og ikke føler seg fult så alene. Jeg ønsker også dele hvordan det er å leve med en sykdom som dette, jeg syntes det er viktig å dele, spre informasjon, da kan vi dele erfaringer og lærdom, og ved det kommer forståelse, og ved det kommer det å ikke føle seg fult så alene, og det er det eneste jeg ønsker - å hjelpe noen. Vi er alle sterke når vi må, sånn er vi mennesker, ingen sterkere enn andre, møter bare på forskjellige utfordringer.
 

  • Skrevet: 01.05.2016
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 6
hits