Rikke Gunnersen

Hjerte.

  • Skrevet: 21.05.2014
  • Klokken: 23:12
  • Kategori: Video

 

 

  • Skrevet: 21.05.2014
  • Klokken: 23:12
  • Kategori: Video
  • Kommentarer: 1

Hipp hurra.

  • Skrevet: 15.05.2014
  • Klokken: 23:36
  • Kategori: Kjærlighet

Jeg vet ikke hva det er med meg og 17.mai. Hvert år siden førsteklasse har jeg gått i det forbanna lange toget, jeg vet ikke om jeg er trist eller glad over at det er kortere i år. Tror jeg bare har måtte droppe det to/tre ganger, men ikke av egen vilje. Jeg husker en periode hvor noen av vennene mine ikke ville gå, det var liksom ikke gøy mer, vi var for store til sånt, og sånn er det kanskje fortsatt, at folk på min alder heller unner seg en lang og god frokost, og det er godt forståelig, men jeg dropper heller den for å rekke toget altså, det har heller aldri vært en tradisjon hjemme med stor frokost, sannsynligvis grunnet ungenes behov for å rekke toget. 

Kanskje det har noe med mestringsfølelsen å gjøre, kanskje det er den som fortsatt driver meg. At den ene dagen i året, da kan jeg beseire en hel verden. Gå så tær og ankler sprekker, rygg og skuldre knekker, jeg kan bevise for meg selv at jeg klarer noe jeg også, holde ut en hel dag, koste hva det koste vil. Men det er nok mer enn bare det, det er nok hele greia, stemning og kjærlighet på høyt nivå, kaker og is, tonedøv allsang med mumling av tekst, Norge i sitt rette element. For meg spiller det ingen rolle om det regner, snør eller er sol, forbredt på det meste, bunaden er trofast som alltid, varm og enda varmere.

Få dager kan slå 17.mai i fjor, da endte dagen med at jeg og kjæresten min slo følge hjem, jeg måtte egentlig rett hjem, men vi ble sittende på en benk i flere timer, snakket om alt og ingenting, og det er en av de beste dagene i hele mitt liv, hittil, takket være han. Jeg husker ikke stort, som vanlig, det eneste jeg husker er følelsen, ikke hva vi sa og gjorde, men følelsen jeg hadde, den sitter i meg fortsatt, meg selv var jeg og det tror jeg han også var, for første gang med en jeg så vidt hadde rukket å bli kjent med, forelsket var jeg, i en jeg ikke hadde snakket med ansikt til ansikt mer enn to ganger.

  • Skrevet: 15.05.2014
  • Klokken: 23:36
  • Kategori: Kjærlighet
  • Kommentarer: 0

Turbulens.

  • Skrevet: 08.05.2014
  • Klokken: 22:20
  • Kategori: Sykdom

Jeg vet ikke jeg, kanskje det var min feil, kanskje det var jeg som fikk mitt eget hjerte knust, kanskje det var min feil. Jeg har jo ikke vært meg selv på så alt for lenge, ikke siden juletider. Jeg er ikke meg selv, det virker som at jeg har mistet litt av den livsgnisten. Jeg er så utrøstelig trist, og det gjør så vondt, jeg vet ikke lenger hva jeg kan gjøre. Jeg har gitt opp alt, vil ingenting. Så kanskje det er min feil, kanskje det er min feil at en feil jeg aldri trodde skulle bli gjort, skjedde, kanskje det er min feil at vi gråter omhverandre mens vi fører en liten samtale mellom hikstene, "Unnskyld" - "Det går bra, jeg tilgir deg", om og om igjen. 

Jeg husker ikke lenger hvor jeg i hovedsak skulle med dette, egentlig var det vel for å komme frem til at jeg vil bli glad igjen, begynne å bry meg, om mennesker, om livet og alt det innebærer, jeg vil bli litt mer glad i meg selv, ta vare på meg selv, spare penger til såper, kremer og sminke, ikke minst klær, jeg elsker å drive med sånt. Jeg vil ta bilder igjen, jeg vil skrive, jeg vil bli glad, så de rundt meg også kan bli glad i meg igjen, så klart er de det, men dere skjønner kanskje hva jeg mener - hvordan skal en annen elske deg når du ikke klarer det selv engang. Det høres så klisje ut, nesten kvalmt, i hvert fall nå som det virker vanskeligere enn å finne de pengene jeg så gjerne vil kjøpe ting med, eller det å få fred på jorden da, om jeg skal være litt mindre egoistisk. 

Om kun to måneder har jeg hatt en annen som har tatt vare på meg i et helt år, og på den tiden har jeg mistet meg selv og helt glemt at jeg må ta vare på meg selv også, hvordan skal jeg ellers vite hvordan jeg kan ta vare på han, og alle de andre rundt meg. Jeg tror egentlig jeg aldri har tatt så mye vare på meg selv, men jeg bruker bare det over som en unnskyldning, det virker lettere sånn, å lure meg selv til å tro at jeg før har vært der, så da kan jeg komme dit igjen. Jeg tror vi alle må lære oss å ta mer vare på oss selv, men det er jo så vanskelig, vi har ikke samme kjærlighet til oss selv som til andre, så hvordan skal vi klare å gi den, kanskje det er det som er greia. Livet kan være et mysterium altså, om vi skal bruke er helt liv på å finne oss selv, lære å elske og hate, leve og stoppe tiden, og når vi har lært det så er det ikke lenge til kista kaller og kirkeklokkene ringer deg inn for aller siste gang, etter dåp, konfirmasjon og bryllup, kanskje fler til og med, og det hele ender med det. 

Dere vet nok like godt som meg at dette aldri kommer til å skje, om det skjer så må det være om 10år. Hm, da er jeg bare 28år, la oss legge på noen år til. 
Før jeg rakk å skrive dette innlegget med mer humørsvingninger enn været i Norge og ei som er gravid, så forsvant all inspirasjon like fort som den kom, men det er jo tanken som teller, noe jeg leste på twitter her en dag - jeg trener nesten hver dag, men bare nesten. Og med det takker jeg for meg for denne gang, og håper vi snart skrives igjen, hvor jeg gir dere falske forhåpninger om at livet ja det blir bedre, men ender det hele på en tragisk deprimerende måte. Jeg er ikke meg selv lenger, unnskyld, kanskje en dag er jeg der igjen. Dere er best.
 




 

  • Skrevet: 08.05.2014
  • Klokken: 22:20
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 2
hits