hits

Rikke Gunnersen

Hjerte.

  • Skrevet: 21.05.2014
  • Klokken: 23:12
  • Kategori: Video

 

 

  • Skrevet: 21.05.2014
  • Klokken: 23:12
  • Kategori: Video
  • Kommentarer: 1

Hipp hurra.

  • Skrevet: 15.05.2014
  • Klokken: 23:36
  • Kategori: Kjrlighet

Jeg vet ikke hva det er med meg og 17.mai. Hvert r siden frsteklasse har jeg gtt i det forbanna lange toget, jeg vet ikke om jeg er trist eller glad over at det er kortere i r. Tror jeg bare har mtte droppe det to/tre ganger, men ikke av egen vilje. Jeg husker en periode hvor noen av vennene mine ikke ville g, det var liksom ikke gy mer, vi var for store til snt, og snn er det kanskje fortsatt, at folk p min alder heller unner seg en lang og god frokost, og det er godt forstelig, men jeg dropper heller den for rekke toget alts, det har heller aldri vrt en tradisjon hjemme med stor frokost, sannsynligvis grunnet ungenes behov for rekke toget. 

Kanskje det har noe med mestringsflelsen gjre, kanskje det er den som fortsatt driver meg. At den ene dagen i ret, da kan jeg beseire en hel verden. G s tr og ankler sprekker, rygg og skuldre knekker, jeg kan bevise for meg selv at jeg klarer noe jeg ogs, holde ut en hel dag, koste hva det koste vil. Men det er nok mer enn bare det, det er nok hele greia, stemning og kjrlighet p hyt niv, kaker og is, tonedv allsang med mumling av tekst, Norge i sitt rette element. For meg spiller det ingen rolle om det regner, snr eller er sol, forbredt p det meste, bunaden er trofast som alltid, varm og enda varmere.

F dager kan sl 17.mai i fjor, da endte dagen med at jeg og kjresten min slo flge hjem, jeg mtte egentlig rett hjem, men vi ble sittende p en benk i flere timer, snakket om alt og ingenting, og det er en av de beste dagene i hele mitt liv, hittil, takket vre han. Jeg husker ikke stort, som vanlig, det eneste jeg husker er flelsen, ikke hva vi sa og gjorde, men flelsen jeg hadde, den sitter i meg fortsatt, meg selv var jeg og det tror jeg han ogs var, for frste gang med en jeg s vidt hadde rukket bli kjent med, forelsket var jeg, i en jeg ikke hadde snakket med ansikt til ansikt mer enn to ganger.

  • Skrevet: 15.05.2014
  • Klokken: 23:36
  • Kategori: Kjrlighet
  • Kommentarer: 0

Turbulens.

  • Skrevet: 08.05.2014
  • Klokken: 22:20
  • Kategori: Sykdom

Jeg vet ikke jeg, kanskje det var min feil, kanskje det var jeg som fikk mitt eget hjerte knust, kanskje det var min feil. Jeg har jo ikke vrt meg selv p s alt for lenge, ikke siden juletider. Jeg er ikke meg selv, det virker som at jeg har mistet litt av den livsgnisten. Jeg er s utrstelig trist, og det gjr s vondt, jeg vet ikke lenger hva jeg kan gjre. Jeg har gitt opp alt, vil ingenting. S kanskje det er min feil, kanskje det er min feil at en feil jeg aldri trodde skulle bli gjort, skjedde, kanskje det er min feil at vi grter omhverandre mens vi frer en liten samtale mellom hikstene, "Unnskyld" - "Det gr bra, jeg tilgir deg", om og om igjen. 

Jeg husker ikke lenger hvor jeg i hovedsak skulle med dette, egentlig var det vel for komme frem til at jeg vil bli glad igjen, begynne bry meg, om mennesker, om livet og alt det innebrer, jeg vil bli litt mer glad i meg selv, ta vare p meg selv, spare penger til sper, kremer og sminke, ikke minst klr, jeg elsker drive med snt. Jeg vil ta bilder igjen, jeg vil skrive, jeg vil bli glad, s de rundt meg ogs kan bli glad i meg igjen, s klart er de det, men dere skjnner kanskje hva jeg mener - hvordan skal en annen elske deg nr du ikke klarer det selv engang. Det hres s klisje ut, nesten kvalmt, i hvert fall n som det virker vanskeligere enn finne de pengene jeg s gjerne vil kjpe ting med, eller det f fred p jorden da, om jeg skal vre litt mindre egoistisk. 

Om kun to mneder har jeg hatt en annen som har tatt vare p meg i et helt r, og p den tiden har jeg mistet meg selv og helt glemt at jeg m ta vare p meg selv ogs, hvordan skal jeg ellers vite hvordan jeg kan ta vare p han, og alle de andre rundt meg. Jeg tror egentlig jeg aldri har tatt s mye vare p meg selv, men jeg bruker bare det over som en unnskyldning, det virker lettere snn, lure meg selv til tro at jeg fr har vrt der, s da kan jeg komme dit igjen. Jeg tror vi alle m lre oss ta mer vare p oss selv, men det er jo s vanskelig, vi har ikke samme kjrlighet til oss selv som til andre, s hvordan skal vi klare gi den, kanskje det er det som er greia. Livet kan vre et mysterium alts, om vi skal bruke er helt liv p finne oss selv, lre elske og hate, leve og stoppe tiden, og nr vi har lrt det s er det ikke lenge til kista kaller og kirkeklokkene ringer deg inn for aller siste gang, etter dp, konfirmasjon og bryllup, kanskje fler til og med, og det hele ender med det. 

Dere vet nok like godt som meg at dette aldri kommer til skje, om det skjer s m det vre om 10r. Hm, da er jeg bare 28r, la oss legge p noen r til. 
Fr jeg rakk skrive dette innlegget med mer humrsvingninger enn vret i Norge og ei som er gravid, s forsvant all inspirasjon like fort som den kom, men det er jo tanken som teller, noe jeg leste p twitter her en dag - jeg trener nesten hver dag, men bare nesten. Og med det takker jeg for meg for denne gang, og hper vi snart skrives igjen, hvor jeg gir dere falske forhpninger om at livet ja det blir bedre, men ender det hele p en tragisk deprimerende mte. Jeg er ikke meg selv lenger, unnskyld, kanskje en dag er jeg der igjen. Dere er best.
 




 

  • Skrevet: 08.05.2014
  • Klokken: 22:20
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 2