Rikke Gunnersen

Livets sorger og gleder.

  • Skrevet: 25.04.2015
  • Klokken: 09:55
  • Kategori: Hverdag

Jeg føler meg så ensom, jeg bare er her, alene, i et rom, hus, mesteparten av tiden, ingen tar kontakt med mindre jeg gjør det, utenom familien, men det mangler fortsatt noe. Og jeg forstår det så godt, jeg forstår alt og alle, jeg prøver i hvert fall, det er lett å glemme, og det gir ikke mersmak å alltid få et nei. Jeg har jo ikke stort bedre å gjøre enn å gruble på hvordan andre har det, hva de gjør, men det er så få som forstår nettopp det, meg, og det forstår jeg jo så klart, jeg tror ikke det går å se for seg hvor mye en person kan sitte og titte ut i ingenting, i flere timer, eller det går, men det er vanskelig å forstå at det faktisk er realiteten for de som ikke orker stort mer, og det er ikke noe jeg forventer i det hele tatt, det et bare et veldig sterkt ønske. De er opptatt med hverdagen sin, den er stappfull, og de har rett og slett ikke tid til å tenke på så mye annet, vi er ungdommer, eller mennesker generelt, vi må tenke på oss selv vi, i hvert fall noen perioder i livet, det er nok med bare det og alt man må få gjort, vi rekker ikke alt, og det er lov. Men når jeg da ikke har andre ting å gjøre enn å gruble på hva alle andre driver på med, hva som skjer i livet den dagen og hva jeg går glipp av, så sniker ensomheten seg frem og fanger meg. Jeg tror ikke folk tenker over hvor sosialt skole og jobb er, du møter alltid på noen, blir oppdatert, mens jeg, jeg sitter her hjemme og vet ingenting, mens de gjør og får vite ting de ikke en gang tenker over. Ta vare på de små tingene i hverdagen, se dem, husk dem, for det er så mange som går glipp av det. Hvorfor klarte alle de det, men ikke jeg.

Husk at jeg ikke skriver dette for at dere skal syntes synd på meg, jeg skriver dette fordi jeg vet at det er så mange som går og føler på det samme, og jeg vil at dere skal vite at dere ikke er alene. Jeg er på en rar måte takknemlig for motgang og sorger som møter meg i livet, jeg er heldig som ikke har annet valg enn å måtte se de små gledene, sette pris på så mye jeg før hadde glemt var der og skjedde. 

 



Nå er jeg hjemme igjen, med blanda følelser, jeg skulle gjerne vært der mye lenger, plutselig lander jeg igjen, og som vanlig smeller det litt for hardt, det er sårt og tungt å alltid måtte innse at hverdagen er på en helt annen skala, men plutselig står jeg på døra igjen. Tirsdag tok jeg turen til Oslo, for å tilbringe noen dager der sammen med min eldste søster og hennes lille familie. Alle vennene mine har jo nå blitt russ, utenom kusinen min i Bergen, så da var det godt å komme seg bort for en liten stund, kose meg så mye at jeg ikke rekker å tenkte på hva jeg går glipp av her hjemme.

Gurimalla, som jeg har kost meg, jeg har vært på en liten shoppingsrunde, møtt Rebekka som endelig har blitt russ, drukket mango og kokos smoothie, let me tell you, I found heaven, mmm. Vi har lekt timesvis ute i det strålende været, og timesvis inne med latter og smil som dekker hele rommet. Vi har grillet og spist italiensk is, jeg har til og med våknet før syv nesten hverdag, og det har ikke gjort meg noe som helst, og listen er rett og slett for lang til at dere orker å lese mer, men jeg har i hvert fall hatt det helt toppers, og lykken sitter alltid godt i hjertet hver eneste gang. Jeg er så takknemlig for familien min, det er så uendelig med kjærlighet, som vi pleier å si; vi er så slettes ikke rike økonomisk, men når det kommer til kjærlighet, der må vi være rikest av alle.

  • Skrevet: 25.04.2015
  • Klokken: 09:55
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 0

Påskeidyll.

  • Skrevet: 07.04.2015
  • Klokken: 22:12
  • Kategori: Kjærlighet

Heihei, alle fine, nå er det lenge siden!! Men det er vell dessverre sånn det har vært her inne i en god stund nå, huff.
God påske forresten, selv om den nå er omme! Jeg håper dere hadde en kjærlig og gøyal påske, det unner jeg dere alle. Hvordan var den? 





Guriland, siden sist er det kun en dag i notatene jeg ikke har fylt noe ut, noe som betyr at jeg har vært ute av huset nesten alle dager, fyttikatta, nå trenger jeg en pust i bakken. Siden sist har jeg sett en fantastisk russerevy, hjertet mitt brant og tårene rant av tristhet for å ikke være med, det hadde vært drømmen det, men jaja, jeg fikk nå se den i det minste! 
Jeg har også gått mange turer, med og uten venner, for andre korte turer, men for meg lange og store seiere, syklet har jeg også, vært i barnehagen til et av mine tantebarn for grilling og natursti, gjenopplevd barneminner ved å se på Bernard og Bianca med ei venninne, jeg har også vært på en liten bowlingdate med kjæresten min, usjamei, vi må bli flinkere på dissa datene altså.



Også denne påskeferien da, jeg tror det har vært den beste noensinne, jeg har kost meg så masse, og hatt det så gøy. Jeg dro til Hemsedal for å tilbringe første helga sammen med en del av min fine familie, vi sto stort sett på snowboard i bakken, kusinen min gjorde så jeg endelig forsto litt av hvordan man står, nytt sola, spilt kort og nytt god mat, jeg koste meg glugg i hjel og er så takknemlig for at jeg fikk være med, jeg ville så slettes ikke dra hjem igjen. Resten av påsken tilbragte jeg hjemme med familien min, vi tok turen til Sverige for snowboard, grilling og påskegodt, det var nok en nydelig påskedag, vi har også vært i Sverige, på hytta til kjæresten min og kost oss med foreldrene og god mat. Lørdag pakket vi sekken og satt på oss joggeskoene, ut for å kose oss med pinnebrød og kvikklunsj, og bare nyte sola og det siste av snøen.



Noen av bildene er tatt av mamma og kusinen min.

Alle dager har så klart ikke vært like topp, de dagene som har vært vonde har vært sikkelig vonde, en ordentlig kontrast, fra helt opp i skyene til langt, langt nede i mørket, fra å ville leve for alltid, til å ikke orke mer, klare mer, men sånn er det om jeg skal tørre å leve livet, det blir konsekvenser, men de er verdt å ta. Det er de øyeblikkene hvor jeg bare må innse at jeg ikke er den jeg var for 5år siden, kroppen min tåler langt i fra så mye, men den tåler mer enn for 1år siden, jeg må kaste inn håndklet når jeg gjerne skulle fortsatt lenger, jeg må lytte til kroppen, bena som er så slitne at de ikke lenger holder meg oppe, de mister balansen, men for en gangs skyld veier det gode over og alt i alt har jeg hatt det helt topp, men nå er nesa tett, hodet vondt og kroppen tung, så nå skal holde meg her, i senga mi, i en god stund.
 

  • Skrevet: 07.04.2015
  • Klokken: 22:12
  • Kategori: Kjærlighet
  • Kommentarer: 4
hits