Rikke Gunnersen

Bakkekontakt.

  • Skrevet: 17.04.2012
  • Klokken: 14:02
  • Kategori: Sykdom

Natt til i dag..

Føler du noen ganger at livet bare stopper opp, som om det ikke går noe lenger, alt er bare det samme, hver dag, hver uke.. Sånn har jeg følt det i måneder nå. Jeg gjør alt jeg kan for å rømme vekk fra virkeligheten, med filmer som gir den gode følelsen, blogger som får meg til å drømme om livet jeg skulle ønske jeg hadde, serier som gir meg det lille håpet om at en dag så skal jeg kunne se på livet som en serie, med en god slutt. Jeg hører ofte på musikk, en stor del for å kunne unngå omverden, folkene rundt meg. Unngå det å måtte reise meg for å høre hva som ble ropt opp til meg, det er så vondt å bevege en kropp tappet for krefter. Unngå det å måtte lande på jorden igjen, og treffe bakken med et smell..


Jeg er helt tom for krefter. Klokken er 03:19 og jeg ligger fortsatt å virir meg i smerter. Kampene i magen, som jeg prøver å stoppe ved å legge meg på en pute. Jeg kjenner nakken bli svakere og svakere i det jeg prøver å holde den oppe. Hodet blir tyngre og tyngre jo mer det verker. Hendene faller nesten sammen, i mitt tapre forsøk med å holde kroppen oppe. Bena synker lengre og lengre ned i madrassen, det er en liknende smerte som voksesmeter som tar tak i de tunge bena. Øynene klør mer og mer, det blir mer og mer utydelig å skrive. Jeg prøver så godt jeg kan å flytte fingrene fra skjermen til øynene, men i natt er det for tungt. Det gjør så vondt. Hvert eneste åndedrag, hver bevegelse, hvert blikk, og hver tanke. Frustrasjonen tar over skrivingen, men det blir ikke annet enn ord som fjernes, gang på gang.


Det er så mørkt, alt rundt meg, det eneste lyset jeg ser er fra mobilen. Det er så sterkt, selv om jeg har på den svakeste lysstyrken. Jeg kan kjenne trekket fra vinduet, det er en kald og ubehagelig følelse. Alt blir så ensomt, jeg kan kjenne redselen som tar tak i meg. Jeg klarer ikke helt å sette ord på den, men hjerteslagene går fortere og fortere. Jeg tar dynen over hodet, for å føle en form for trygget. Det eneste jeg vil er å legge meg i mellom mamma og pappa, kjenne tryggheten og varmen. Men jeg klarer ikke, jeg har ikke krefter til å løfte den så altfor tunge kroppen den korte veien bort til deres rom. Jeg må bare lukke øynene og prøve å drømme meg lengre og lengre inn i drømmeland. Vekk fra mørket, redselen og smertene, langt vekk fra helvete.

-Rikke

  • Skrevet: 17.04.2012
  • Klokken: 14:02
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 4
hits