Rikke Gunnersen

...

  • Skrevet: 08.02.2015
  • Klokken: 21:07
  • Kategori: Sykdom

I det siste, som jeg har vært så mye med vennene mine, i hvert fall mer enn på veldig lenge, føler jeg bare et større og større tomrom etter de siste fem årene, alt jeg har gått glipp av, og om et halvt år skal de fleste ut i verden, til andre steder. Jeg vil spole tilbake, jeg vet ikke til hva, for det ville ikke hjulpet, jeg hadde fortsatt vært syk og ikke orket så mye, men jeg vil bare spole tilbake, ha tiden en stund til, ha de her hos meg en god stund til. Hvor ble ungdomstiden min av, jeg husker bare sengen min og lange timer. Jeg fikk aldri sjansen til å feste av meg behovet for fest, som lever i oss alle i perioder, det sitter enda i meg, som en fjortiss som blir full på burn, det verker helt ut i fingertuppa etter minner som aldri vil forsvinne. Jeg fikk aldri sjansen til å kysse gutten(e) jeg likte, snike meg ut om natten eller blitt med på så mye av det vennene mine har gjort jeg fikk aldri med meg hva som hadde skjedd i helgen, for jeg var jo aldri på skolen. Jeg har så klart fått blitt med på noe, men nå som det føles ut som tiden renner ut, jeg vet den ikke gjør, det er mye mer tid og selv om videregående er over betyr det ikke at vennskap er over, men det føles sånn, for disse 5 årene, de kom så alt for tidlig, det er jo akkurat i alderen hvor vi er ungdommer, i år blir jeg 20, og det føles fortsatt ut som jeg er den jenta på 14 år, jeg skulle bli håndballproff, jeg skulle takke gymlæreren min på barneskolen på idrettsgallaen. Jeg vil dra de med ut på dansegulvet, vennene mine, om de vil eller ei, i to år til, minst, jeg vil være skolelei jeg også, jeg vil være ute med Rebekka og guttegjengen vi var ute med hver bidige dag, jeg vil trene til jeg blir utslitt, godt utslitt, jeg vil være fri som fuglen for hjertet mitt lengter så sårt etter det, det er et stort tomrom som verker hver dag, men hvordan skal jeg klare det når de ikke lenger er her for å danse med meg, og jeg er like stuck og fortapt som jeg har vært så alt for lenge, med tomrommet i brystet etter livet som ungdom, jeg lengter fortsatt etter lekser og håndballtrening, jeg lengter fortsatt etter kysset og de sene sommerkveldene. Hvem var jeg før, hvem er jeg nå og hvem er jeg frisk.

  • Skrevet: 08.02.2015
  • Klokken: 21:07
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 2

Det beste på jord.

  • Skrevet: 02.02.2015
  • Klokken: 22:21
  • Kategori: Kjærlighet
Unnskyld for så langt innlegg, men jeg har så mye jeg vil fortelle dere og jeg håper bildene veier det opp.

Dere aner ikke, jeg hadde det så vanvittig fint jeg, hos søsteren min og hennes to gutter, en veldig liten og en veldig stor. Kjæresten min var også med. Jeg koste meg glugg i hjel, dette er livet, tenkte jeg støtt, nå er jeg lykkelig nå. Jeg sliter jo så mye med tiden til å tenke her hjemme, jeg tenker og tenker, tenker meg nesten i hjel, jeg har jo ingenting annet å gjøre, men jeg blir jo gal av det, det er jo også så mange vonde tanker.. Men i Oslo, der tenkte jeg ingenting der, eller jeg tenkte jo så klart, men ikke på annet enn det som skjedde der å da, så det er det som kalles å leve i nuet, fyttirakkern, det var deilig det. Jeg ville ikke hjem, jeg hadde det jo så vanvittig herlig, og jeg visste jo at når vi måtte hjem, da var den rosa skyen borte, og tomheten som verker i brystet var kommet tilbake. Jeg gråt i bilen på vei hjem, hvordan kunne vi reise bort fra dette, bare en natt til, bare en koselig frokost, bare tre klemmer til. 




Vi kjøpte med oss en bukett med oransje roser, sjokolade og litt å drikke på, og dro avgårde i halv fem tiden. Vi klarte så klart å kjøre feil, eller ikke vi, han, jeg har jo som alltid rett, men blir sjeldent hørt, hehe, men vi kom oss frem til slutt, en klapp på skulderen til Eriksen i førersetet. Vel fremme spiste vi pizza og koste oss, og når klokken slo halv ni tok jeg og søsteren min en aldri så liten treningstur, eller vi løp til t-banen, dette gjorde vi lørdagen også, hehe, timingen er arvet (MAMMA). Jeg og søsteren min skulle jo på OnklP og De Fjerne Slekningene, mens gutta var hjemme og spilte fifa, sjokk. Vi dro sammen med ei venninne av søsteren min, som har kjennskap i bandet. Heldige som vi var sto vi på liste, noe som er stas for oss som ikke er vandt til sånn vip treatment, men heller vandt til å stå i kø i noe som føles som ti år. Vi fikk også bånd som gjorde at om vi ville, så kunne vi komme på etterfesten, nesten så stas at jeg blir flau av å si det, jeg klarer rett og slett ikke være cool om det, stas er stas. Konserten var sinnsykt bra, knuste alle forventninger, selv syntes jeg de var mye bedre live enn ellers, men det er jo også helheten i alt da, og for noen gutter, var så gøy å se hvor gøy de hadde det, de fikk i hvert fall to nye fan den kvelden. I halv to tiden dro vi hjem igjen, og hvordan vi skulle klare å sove med all denne adrenalinen tror jeg ingen av oss forstod, men til vår store overraskelse sovnet vi begge i det vi traff puta. 






Lørdagen startet med gitar og munnspill, etterfulgt av en god og koselig frokost. Jeg og søsteren min hadde en t-bane å rekke den dagen også, og som dere leste over her løp vi til denne også. Vi unnet oss en time hos Gevir for å endre litt frisyre. Fy søren, det var helt slående fint der inne, bare opplevelsen i seg selv var verdt pengene, godt man kan unne seg sånn i blandt. Etter en stund var vi ferdige og fornøyde og dro videre for å titte bittelitt i butikker før vi skulle møte guttene til lunsj, eller middag som det ble. Middagen tok vi på Døgnvill, fyttirakkern, så mett har jeg ikke vært på alt for lenge, namnam, og guri for en god sjokolademilkshake, og blåbær og jordbær. Det var godt å komme rullende inn døren og få slengt på seg kosebuksa. Kvelden gikk til lek og bading med minstemann, og film og godis for de eldre. Jeg koste meg sånn. Da klokken slo elleve var det på tide å slå snuta hjem, dessverre.



 
I går, altså søndag, hadde Alexander hockeykamp, som alle andre søndager, og jeg skulle se på, og deretter se på en forestilling som min gamle ungdomsskole holdt. Det var egentlig helt greit å ha nok så mye på planen i går, ellers, teit som det er, tror jeg rett og slett jeg hadde druknet i savnet etter de tre, Oslo og lykken.



Men i dag, i dag er det godt å være hjemme, for nå er kroppen min sliten nå, så tragisk sliten, jeg beholder senga, morgenkåpa og det fete håret en god stund til jeg, sannsynligvis hele dagen (klokken er nå snart halv elleve, og jeg har gjort akkurat det som står, nettopp ingenting), det trenger jeg, denne dagen og flere av dem, men det er så verdt det, den lykkefølelsen der skal jeg leve lenge på. Tusen takk ♥ ♥
 
  • Skrevet: 02.02.2015
  • Klokken: 22:21
  • Kategori: Kjærlighet
  • Kommentarer: 4
Rikke Amalia

Heii, skjønne blomster! Jeg heter Rikke, og er 20 år. Med denne bloggen ønsker jeg å inspirere deg, gi deg et lite håp og vise deg at du ikke er alene. Jeg vil fortelle min historie, den syke jenta, med en litenskap for mote, og en kjærlighet for bilder. Et hat og elsk forhold til livet og alt det følger med.


Kontaktinformasjon:


rikkebloggkontakt@hotmail.com


Search

Bloggdesign

hits