hits

Rikke Gunnersen

Ingenting.

  • Skrevet: 28.01.2013
  • Klokken: 01:04
  • Kategori: Sykdom

Fler du noen ganger, at du bare er til bry, at ingen egentlig vil ha deg her, de bare sier det, som et plaster p sret. Fler du det, like sterkt som du fler hjertet ditt sl i det du fr blikk kontakt med din store forelskelse? De liker deg ikke lenger, de er lei, lei og slitne av alt som har med deg og gjre, alt du sier, alt du gjr, alt du skriver, selv hvordan du ler, men egentlig s vet du at du fler det snn, kun fordi de som gr under beskrivelsende,kun er deg selv.

Fler du noen ganger, at meningen med livet forsvant i det solen gikk ned, og nattensmrke satte seg i kroppen din, og solen forsvant med det, og sto aldri opp igjen. Fler du det, like sterkt som du fler kroppen snurre i det du gr ut av karusellen? Det er kun dette, deg, sengen og mrket rundt deg, ingenting annet, det er kun det livet ditt vil best av. Men egentlig s vet du at meningen er der, det er bare for mrkt til at du kan se den, du gr i blinde.

Fler du noen ganger, at du ikke har noe si, skrive eller tenke, du bare sitter der, som en kropp uten sjel. Fler du det, like sterkt som du fler barbente ftter i den varme sanden? Alt er tomt, helt tomt, men egentlig, s vet du at du fler alt dette, fordi alt er overfylt, klumpen som har gjemt seg i brystet har sprengt, og du beskriver tankene som er for mange, ordene som er for f, og bokstavene som krller seg, som vet ikke og ingenting.

Fler du det? Jeg gjr. Du er ikke alene.

  • Skrevet: 28.01.2013
  • Klokken: 01:04
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 3

Blue eyes, red lips, pale face - winter days.



Lue // FWSS  -  Skjerf // Shoe Lounge  -  Jakke // H&M  -  Bukse // Carlings

En dag.

  • Skrevet: 16.01.2013
  • Klokken: 20:42
  • Kategori: Sykdom

Jeg kjenner ikke meg selv lenger, hvem faen er du. Jeg bare ligger her, i sengen, i fosterstilling, med bamsen tett inntil meg, mens trene triller nedover kinnene mine, i det jeg lytter til James Arthur, om og om igjen. Jeg bare grter og grter, det tar aldri slutt. Jeg klarer skjule det i det jeg tar skrittene ned i stuen, om det er mat, eller om jeg bare trenger en pause fra dette helsikkes rommet.. men i det jeg er sikker p at ingen ser meg, s triller trene igjen, selv da jeg er i samme rom som de andre.

Jeg sloss med meg selv p innsiden, sloss s alt delegges, i hp om f banket tilbake vettet jeg fler jeg har mistet. Jeg har jo s mye vre glad for, det vet jeg, jeg er jo s heldig, s inderlig heldig, men jeg har blitt totalt blind, jeg orker ikke lenger og pne ynene, det er s alt for tungt. Jeg er svak, er jeg ikke.. Unnskyld, mamma og pappa, dere fortjener s utrolig mye bedre, dere fortjener ei som klemmer tilbake, da dere holder rundt henne, dere fortjener ei som plasserer smilet deres tilbake hos dere, da tiden er tung, dere fortjener bedre. Jeg skal bli sterkere, for dere, for meg og alle andre, jeg skal gi dere det dere fortjener, jeg lover, jeg trenger bare litt tid til puste igjen.

  • Skrevet: 16.01.2013
  • Klokken: 20:42
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 7

Min helg.

  • Skrevet: 13.01.2013
  • Klokken: 21:11
  • Kategori: Kjrlighet

I helgen har jeg ledd hyere enn p lenge, smilt s det har gjort vondt, spist lunsj med gulljenta, tilbrakt hvert minutt med personen jeg har savnet s ufattelig hyt, kledd oss ut med det ene og det andre, etter s danse for fult, vrt ute i kulden med verdens beste gutter, falt p isen uendelig med ganger, mistet pusten av lykkelighet, og det bare fortsetter. Jeg hper dere har hatt en like bra helg som meg, og at virkeligheten ikke treffer dere like hardt som den traff meg.

  • Skrevet: 13.01.2013
  • Klokken: 21:11
  • Kategori: Kjrlighet
  • Kommentarer: 4

Vi trenger alle inspirasjon, noen ganger.

  • Skrevet: 03.01.2013
  • Klokken: 23:21
  • Kategori: Sykdom

De vil ikke hre det lenger, de vil ikke hre om drmmene mine, kanskje de har gitt opp hpet p meg, kanskje de har gjort som meg. Tror de meg ikke, da jeg sier jeg vil bort, da jeg sier jeg m bort, hvis ikke, s forsvinner jeg sakte, men sikkert med vinden, og plutselig er jeg borte for alltid, og dette er det siste de hrer fra meg. Tror de meg ikke, da jeg sier jeg vil bruke ukene mine p planlegge en reise, etter s sette meg p et fly, og forsvinne bort i det ukjente for en liten stund. Tror de meg ikke, da jeg sier jeg vil svmme med delfiner, jobbe med lver, skate meg inn i solnedgangen, og hjelpe mennesker som trenger det. Tror de meg ikke lenger, da jeg grter meg i svn. Tror de meg ikke lenger, er alt jeg sier blitt en spk, vil de ikke ha meg her lenger, skal jeg sitte her for alltid vre tilstede, men aldri leve, fordi ingen trodde p meg, ikke en gang jeg selv, fordi jeg er syk og de skremmes med tanken p gi slipp p meg, jeg er bare 17 og ubrukelig.


Hvorfor deler jeg dette, de kommer bare til slakte meg uansett, tenker jeg alltid. Men s minner jeg meg selv p at det er flere der ute, som fler det akkurat p samme mte, som ikke fortjener fle seg s alene, som de gjr.

  • Skrevet: 03.01.2013
  • Klokken: 23:21
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 6