Rikke Gunnersen

Takk for at du dro fra meg

«Hold meg», hvisker jeg forsiktig, i det vi går lange steg i høye heler, med stramme hestehaler og hodene hevet. Vi går på lang, lang rekke, som vi alltid gjorde som små. «Hold meg», hvisker jeg igjen, og før jeg vet ordet av det, går vi alle hånd i hånd, jeg har en på hver side, og aldri har de holdt meg hardere enn det de gjør nå, nå som de også har fått øye på det samme som meg. «Hardere», hvisker jeg. «Hardere». Hele meg er nummen, jeg kjenner ikke bena mine, det føles ut som at jeg skal forsvinne mellom armene deres, men nå holder de så hardt at de så godt som bærer meg. Blodet har falt til tærne, og jeg er ikke helt sikker på hvor det har blitt av hjertet, det dunker i alt fra fingertupper til hals, hele meg er i høygir og jeg vet ikke hvor jeg skal feste blikket. De fortsetter å gå, målrettet, «Vi har deg» sier de, «Vi har deg». De har bestemt seg, «Du skal klare det her, du skal klare det her, denne gangen skal det gå bra, vi lover, det er annerledes nå. Du er annerledes», forteller de meg gjentatte ganger. Som ei av bestevenninnene mine skrev engang «Javel, verden kan bare falle den, og plutselig ligger jeg der, men du legger deg ned ved siden av meg du. Lar meg puste litt. Tar meg i armen, og drar meg opp. Det gjør du» og det, det er det de gjør i kveld. Jeg kan bare falle, så lang jeg er, så mye og lenge jeg bare orker, for jeg vet at uansett hvor mange ganger jeg mister meg selv, kroppen og hjertet mitt i kveld, så vil de komme løpende og ta meg i armen, dra meg opp og hive meg ut på dansegulvet. For livet det går videre og tiden skal lege alle sår, og i mellomtiden skal jeg plastre og rive om hverandre, jeg skal falle og jeg skal fly. 

Processed with VSCO with b1 preset

Et engelsk sitat sier det så godt, så godt - at realiteten er jo den, at vi ikke slutter å elske solen bare fordi vi ikke ser eller føler den, og litt sånn er det med mennesker vi har elsket også. For selv om de nå ikke er stort annet enn et fjernt minne, så var de på et tidspunkt et menneske du elsket med alt du hadde og var, høyere enn livet, høyere enn noe annet. Er det ikke rart hvordan noe så ekte, noe så sårt og sjeldent kan forandre seg? Hvordan det ender opp med å bli til en sorg du aldri før og kanskje aldri igjen vil kjenne til. En sorg over et menneske som enda lever i beste velgående, men som ikke lenger lever sammen med deg, og aldri skal gjøre det igjen.

Processed with VSCO with b1 preset

Min trygge havn. Roen som fulgte ved å vite at jeg alltid kunne seile hjem, når bølgene ble for store og jeg for liten. At han alltid ville stå der og ta meg i mot. Aldri før har jeg kjent på en trygghet som den. I armene hans var jeg beskyttet mot enhver tsunami. Vi bygget oss tak over hodet, brukte det vi hadde for å lage et hjem. Vi trengte ikke mer, vi trengte ikke mer enn hverandre, enn hans kropp inntil min kropp for å holde varmen, kyssene mettet både tørste og sult. Han ble mitt fristed, min pustepause. Hjertene våre ble så synkroniserte at de avhenget av hverandre for å slå. Han ble min overlevelse, mitt anker. Men plutselig en dag sto han ikke lenger å vinket meg hjem, havnen var ikke annet enn knuste plankebiter og jeg ble sendt til sjøs uten redningsvest og med hull i båten. Tryggheten, den som ble det det råeste og mest ekte jeg har følt på i hele mitt liv, den var kanskje ikke en trygghet likevel, for plutselig ble alt tatt i fra meg, og det er ikke noe trygt ved det. Kanskje er det også derfor jeg snur ryggen til ethvert menneske som kommer for nært, et menneske som får meg til å føle på det jeg før kjente til så godt. For finnes egentlig trygghet om vi ikke klarer å finne den i oss selv? 

Det er en spesiell sorg å forholde seg til, den er ulik alt annet. Det er mange av oss som lenge har forsøkt å sette ord på den, men dette er et slikt tilfelle hvor ord ikke strekker til, den kan bare føles. Det når hjemmet ditt våkner opp en dag og ikke elsker deg mer. Plutselig føles ingenting som hjemme og alt i og rundt deg føles utrygt. Det er ikke noe som bare forsvinner, en sånn type sorg. Det lever i og med oss, og uansett hvor takknemlig du kanskje er for at det mennesket ikke lenger står ved din side, så var det på et tidspunkt en skyhøy og frydefull forelskelse du aldri trodde skulle falne, og på et annet tidspunkt en bunnløs smerte du aldri så for deg å overleve. Det gjør noe med mennesker, det forandrer oss, og hver gang du ser dette mennesket, som fikk deg til å føle på alt dette, vil hjerte og blod falle ti tusen fot, det kommer vi ikke foruten. 

Processed with VSCO with b1 preset

"Kjære jenta mi, det er ikke han du savner, det har du aldri gjort, ta deg selv tilbake til den tiden da det var han som kjempet seg halvt i hjel for deg, fordi du på det dypeste av det indre i deg visste at det ikke var rett, at han ikke var rett for deg og at dere ikke var rett for hverandre, husker du ikke det? Den tiden du nektet for alt kropp, sjel og hjerte fortalte deg, fordi dere allerede hadde kommet for nært, for nært til å snu."

Er det ikke merkelig hvordan ting plutselig en dag kan forandre seg? Du våkner like paralysert som du har gjort hver dag siden den dagen, du makter så vidt å sette deg opp i sengen, og klumpen er der enda, den med konsekvensene og bivirkningene som følger ved å elske noen som ikke elsket nok eller som kanskje elsket litt for mye. Men likevel, så er det noe som er annerledes. Du forstår hvorfor det måtte skje. Du ser det hele så klart, klarere enn noengang, som om du har gått i en hypnose eller i blinde i alt for mange år. Du ser hvorfor dere ikke var rett for hverandre, hvordan kjærlighet gjør blind. Hvordan forholdet holdt deg igjen, hvordan du mistet deg selv i det og i et annet menneske, hvordan du sto på stedet hvil og satt et annet liv foran ditt eget. Hadde han ikke forlatt deg, og kommet tilbake og forlatt deg og kommet tilbake og forlatt deg og kommet tilbake og forlatt deg og kommet tilbake og forlatt deg og kommet tilbake og forlatt deg, så hadde du blitt, du hadde blitt for alltid, for du elsket for mye. Du elsket så høyt at du forsvant i det. Du ble et menneske du er livredd for å bli igjen, et menneske du ikke er ment til å være. Et menneske som sluttet å skrive, sluttet å ta bilder, sluttet å dusje, sluttet å drømme, sluttet å gjøre, sluttet å ta vare på seg selv og de rundt seg, og det fordi du elsket høyere enn alt, høyere enn livet, høyere enn det er sunt å elske. Takk Gud, takk Gud for at han dro fra meg, og kom tilbake og forlot meg og kom tilbake og forlot meg og kom tilbake og forlot meg og kommet tilbake og forlot meg og kom tilbake og forlot meg, for jeg hadde aldri klart å dra, uansett hvor ulykkelig det kunne gjøre meg, uansett hvor feil jeg visste at vi var. Jeg hadde blitt jeg, jeg hadde blitt. Er det rart jeg er redd for å elske igjen. 

Processed with VSCO with b1 preset

Takk i dette innlegget har ikke samme betydning som takk ofte har. Du skal aldri takke noen for det vonde de har påført deg, om det så har vært personens hensikt eller ikke, og selv om det i det store og hele har ført til at du har vokst. For uansett bakgrunn så er det ingenting som kan forsvare det å behandle noen urett, det finnes ikke unnskyldninger for slikt. Ja, jo; vi er alle bare mennesker, og de fleste av oss går aldri inn i noe med ønske om å såre noen, det er som oftes det siste vi vil, men det har seg jo sånn at de eneste feilene vi kan lære av er våre egne, og da har det dessverre en tendens til å gå ut over andre, men det er fortsatt ikke ok, for selv om du kan velge å tilgi, så glemmes det aldri. Tilgi den dagen du gjør det for deg selv, når du er klar for å gi slipp og gå videre, den dagen det er tydelig at personen virkelig har fått forståelse for hva dens handlinger og ord har gjort med deg, og derfor kan si unnskyld og virkelig mene, slik du fortjener.

Hvis du først skal takke noen, så er det kun deg selv og de som har bært deg, de som har elsket deg de dagene du har vært vanskelig å elske, de som har stått ved din side selv da du har dyttet dem bort, og luktet som krig og sorg. Dere har klart å snu dette om til en læringskurve, til noe som har gjort deg klokere og ført deg nærmere den du ønsker å være, til noe som vært sårt, men også vakkert. Sammen har dere plukket opp alt som har blitt tråkket på, og lappet deg sammen igjen. Dere har kjempet en dagelig kamp mot åpne sår som igjen og igjen har måtte sys. Det er ikke situasjonen du blir satt i som gjør deg sterkere, eller mennesket som har satt deg der, for det er in the first place en situasjon du ikke skulle stått ovenfor. Ingen situasjon er en del av en større plan som skal tvinge deg til å lære, til å vokse, selv om det er det vi forteller hverandre. It´s all on you, for erfaringene blir til i det vi velger å gjøre noe med situasjonene, det avhenger av hvordan vi velger å overkomme situasjonene, hvordan vi reiser oss og hva vi velger å ta med oss, hvordan vi velger å lære av de, hvilken retning vi tar det og hvordan vi velger å gå videre fra det. 

Processed with VSCO with b1 preset
 

Forlat meg igjen

Nb, skjønnlitteratur

Jeg drømmer om det enda. Slipper ikke fri. Det slipper ikke tak. Det har funnet og tatt sin plass i kroppen min, blitt en del av meg. Ligger der like naturlig som hver blodåre, hvert organ, hver celle og hvert hjerteslag. Jeg våkner brått. Dyna er klistret til kroppen og kinne er glovarme, klarer ikke helt å skille hva som er kaldsvette og hva som er tårer. Han kom tilbake, han kom tilbake. I drømmen som i virkeligheten. Han så meg så dypt inn i sjelen, så langt inn i hjerterota og tryglet meg om å tilgi, og før jeg visste ordet av det var armene mine rundt hele han, mens han hvilte hodet sitt inntil brystet mitt. Jeg husker følelsen enda, den blir med meg gjennom hele dagen, sitter i meg og tar opp all plass, jeg får ikke tid til annet enn å føle på den. Jeg kunne se meg selv utenfra, som om jeg var flue på veggen i mitt eget liv. Vi ble sittende i en trapp. Jeg ser det så godt, det alle snakker om, det uforståelige håpet som finner plass i brystet mitt og som ukontrollert skinner ut gjennom øynene mine, i det sekundet han ser på meg som om jeg er hele verden, som om hans liv avhenger av at jeg er en del av det, med det blikket han kun har for meg. Jeg så det så tydelig, han må ha lagt merke til det alle disse gangene, han også, og kanskje var det derfor han hadde mot til å forlate meg igjen, fordi han visste at jeg ville være der om han en dag trengte meg.

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg blir sittende en stund med øynene lukket, går igjennom drømmen igjen og igjen, det er som om den er tatt ut fra virkeligheten. Jeg kan se all verdighet og selvfølelse forsvinne i det håpet setter seg i meg. Jeg kan se hvordan jeg forsvinner uten å vite det selv. Jeg ser så ynkelig ut, tenk å være så svak for et annet menneske. Hvorfor har jeg satt meg selv i den samme situasjonene så mange ganger, i en situasjon som har tatt hele meg fra meg, som har slått pusten ut av meg, revet opp bryst og brukket hvert eneste ribbein, og dermed hatt hjertet lett tilgjengelig, for så å knuse det i fillebiter. Jeg blir aldri den samme, og det er ingen verdt. 

Processed with VSCO with b1 preset

Plutselig legger jeg merke til det, at det er jeg som enda holder han, skulle det ikke vært han som holdt meg, at jeg var den av oss som fikk føle på trygghet og bekreftelse, i dette tilfellet. Han er den av oss som viser seg svak, og da blir jeg den som holder seg sterk, sånn er det med oss mennesker, som når den ene er reddere for edderkopper enn den andre, selv om den andre også er redd, så går det på ren automatikk når vi ser at den andre er svakere i situasjonen, da dukker det opp et instinkt i oss, men fremdeles, på et eller annet vis, er det fremdeles han som har kontrollen. Det vet han, og det vet jeg. Uansett hvor sår og liten han velger å være med meg, så er han trygg på at jeg aldri kommer til forlate han, han er trygg på at jeg elsker for høyt til å noengang kunne utnytte noe slik. Men i det sekundet vi bytter plass, i det sekundet jeg viser at jeg trenger han, sår og liten, og i det han vet at han har meg akkurat der han vil ha meg, så forsvinner han, nå som sist. Så lukker jeg opp øynene, uviten om at dette var en drøm eller virkelighet.

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg tror jeg aldri helt vil forstå det, hvordan det er mulig å forlate et menneske med rødsprengte og hovne øyne, som skriker til bristepunktet etter hjelp, til det ikke er mer luft igjen, om du bare ikke kan bli her litt til, til det kanskje går over. Et menneske som blir tvunget til å føle sitt eget hjerte knuse, en psykisk smerte så brutal og hjerteskjærende at den kan ta liv. Hvordan er det mulig å gjøre noe slik? Tenne et lys, for så å slukke det. Hvordan er det mulig å gå i fra en situasjon du lagde selv, upåvirket? Er det en overlevelsesteknikk, må du distansere deg selv for å ikke falle sammen, er det slik det fungerer? Er du for svak til å bære konsekvensene av dine egne valg? 

Processed with VSCO with b1 preset

Det er absurd, hvordan vi lager et menneske som ikke eksisterer, bygget på savn og små glimt av minner som er mer fantasi enn virkelighet. For alt var tross alt bedre før, det er sånn vi mennesker fungerer, vi gjør det som ikke alltid var like godt mindre enn det som er rettferdig, og det som var godt større enn det noengang var. Grunnmuren, den er bygget på spørsmålene vi blir etterlatt med, og trangen til å få svar. Trangen til å forstå hvorfor noen valgte å forlate i stedet for å bli. Trangen til å finne ut hvorfor du ikke var nok og hva du kan gjøre for å være nok igjen. Ikke fordi du vil ha dette mennesket tilbake, tvert i mot, men fordi dette har ødelagt ditt syn på deg selv, din selvfølelse og selvtillit. Du får en trang til å overbevise dette mennesket om at de gjorde feil i å forlate deg, og først må du da overbevise deg selv om at dette mennesket er rett for deg, og da gjør vi det slik. Vi lager oss et bilde av et menneske som ikke eksisterer, et menneske vi ikke kan leve uten, at hjertet vårt avhenger av deres for å kunne slå. Besatt, går inn i en form for hypnose, manipulerer oss selv, glemmer helt at den eneste vi skal overbevise oss selv om at vi er god nok for er nettopp oss selv, ingen andre, de du må overbevise fortjener deg ikke. Det har aldri vært mer sant enn nå, det at kjærlighet gjør blind. Sårt og brutalt. Tenk at vi bruker flere år på å komme oss over mennesker vi vet ikke er rett for oss, fordi vi trenger svar på hvorfor vi ikke var rett for dem, i håp om å noengang kunne klare å leve med oss selv igjen. 

Processed with VSCO with b1 preset

«Jeg forstår ikke hvordan du overlevde, hvordan du overlever. Jeg har aldri forstått det før nå, det du skriver om, og nå er det ingenting som gir mer mening enn dine ord», sier en venn av meg, som dessverre også nå føler på de samme følelsene. «På dager som denne er jeg ikke helt sikker om jeg overlevde, om jeg overlever, for det sitter så hardt i, og selv om jeg har funnet meg selv, så var det også en del av meg som ble borte, og jeg vet ikke helt om jeg noengang vil få den helt tilbake. Kjære vennen min, som jeg skulle ønske du ikke forsto», svarer jeg.

Et knust hjerte er ikke som et brukket ben, en brukket arm eller et brukket ribbein. Det er ingen andre enn deg selv du kan søke hjelp hos. Det er ingen som vil ha svar eller bandasje eller noe som kan lappe deg sammen igjen. Du må gjøre det selv, alene, bit for bit. Og kanskje er ikke det nok heller. Kanskje vil det være en del av deg til døden skiller dere ad, kanskje er det noe som aldri helt går over.

Processed with VSCO with b1 preset

Storbyen. Midt i alt kaoset, alle menneskene, faller jeg til ro, og finner meg selv.

"Alt til sin tid, kjære. Alt til sin tid. Se hvor langt du har kommet. Du puster, du lever. Du skjelver litt enda, men det gjør ingenting. Snart har du stålkontroll, bare vent å se. Du går enda på dine to egne ben, du bærer deg selv alene, det er din egen ryggrad som holder deg. Du avhenger kun av deg selv for å eksistere, for å være noe.

Tenk at du reiser deg hver morgen. Styggen på ryggen du aldri blir kvitt, han som gjemmer seg under ribbein og hjerteslag, han som former en kvelende klump av angst og depresjon, sorg og frykt, djevel og faenskap. Han, ja han, han kan bare glemme å tro at han er den sterkeste av dere to, han var det kanskje før, men sånn er det ikke nå. Pust. Helt ned i magen, se hvordan den beveger seg. Pust. Så enda engang. Reis deg, som om han ikke er der, reis deg. Før våget du ikke sove fordi du fryktet å våkne til en ny dag, til en ny kamp, det var bortekamp hver eneste dag, og det visste du, det var umulig for deg å vinne. Tvang, tvang tvang tvang, det var like før du måtte låse dine egne armer og ben til sengen, så du ikke hadde sjans til å rømme fra mørket. Men nå, nå sovner du til din egen pust og dine egne hjerteslag hver eneste kveld. Ro. Uten en eneste anstrengelse. Det er hjemmekamp og du har sola i ryggen, alle du elsker sitter på tribuna og heier. Du sovner hver kveld med en kribling i brystet, og det fordi du føler deg så heldig som får være en av de som får lov til å våkne igjen. 

Processed with VSCO with a6 preset

Du har klippet håret, gjort det lysere, tatt hull i ørene. Du danser på vei til butikken. Du gråter litt enda, men det gjør ingenting. Du kysser. Du ler. Du skriver litt igjen, sakte, men sikkert. Du går i de klærne du før gjemte lengst bakerst i skapet. Du våger å være. Du går på kumlokk igjen, trangen til å klappe deg selv på ryggen ti ganger, gjerne fler, den er borte, som så mye annet, helt borte. Du har bestemt deg. Ulykke finnes ikke. Du har kontrollen. Du har valget. Og du velger lykke. Hell. Du lærer deg å elske på ny, både deg selv og han som får holde rundt deg hver natt, livet og alt det innebærer. Aldri før har noe vært så sårbart, så skummelt som dette, men aldri før har noe vært så vakkert.

Processed with VSCO with a6 preset

Elsk meg, elsk meg igjen, elsk meg så høyt at jeg glemmer at jeg har elsket før. Elsk meg til det er ingenting igjen av meg, til jeg er flådd den dagen du forlater meg, så jeg må skrape meg selv sammen igjen. Jeg er sterk nok, jeg har gjort det før, og jeg skal gjøre det igjen. Elsk meg, nå mens vi kan."

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset

Aldri forlat meg

"Den eneste han vil prate om er meg, han nekter ethvert annet tema, inkludert han selv. Klokken har passert midnatt og jeg har ikke lenger telling på hvor mange timer vi har tilbragt sammen, så nå som mørket har omfavnet det utenfor, kan jeg like gjerne la det omfavne meg også. For kanskje er det best at han får rive av meg alle hudlag nå med det samme, for med hvert hudlag følger også trangen til å forlate meg, og kanskje, bare kanskje, vil det være mindre smertefullt, om han gjør det før jeg trenger han mer enn jeg trenger meg selv, før Beyoncés Die With You spilles på repeat i hjertet og i sinn; ´Cause darling I wake up so I can sleep with you, I open my eyes so I can see with you, and I live so I can die with you. And I don´t really need these fingers, if I don´t get to touch your spine, well, I don´t need these legs, if I ain´t walking by your side, and I don´t really need to be, if I can´t be with you, og det vil jo skje før eller siden, så la meg heller spille Sam Smiths Too Good At Goodbyes om og om igjen til det skjærer i ører og i hals; I know you're thinkin' I'm heartless, I know you're thinkin' I'm cold, I'm just protectin' my innocence, I'm just protectin' my soul. I'm never gonna let you close to me, even though you mean the most to me, 'cause every time I open up, it hurts, so I'm never gonna get too close to you, even when I mean the most to you, in case you go and leave me in the dirt, for han kommer jo til å forlate meg, han også, jeg forstår jo det.

Processed with VSCO with a6 preset

Men i det jeg har forsvunnet inn i disse tankene og gått tom for noe å fortelle, revet brystet i to, vrengt og blottet sjela, og er forberedt på at vi aldri ses igjen etter dette, blir han bare sittende og se på meg, som om jeg er hele verden og enda litt til, så der sitter han altså, med hjertet på utsiden og med mitt i hendene sine, og forteller meg om jenta han trodde jeg var, men er glad for at jeg ikke er. Så forteller han om hun som er sårbar og varm, hjerteknust og mer på trynet enn de fleste, med en iskald front som lurer en hel del, aldri om noen kunne tenkt seg til at det er dette som finnes bak den. Han forteller om alt det vakre han ser i alle hennes feil og mangler, han forteller om at hun for han er nok akkurat som hun er, at jo mer hun er seg selv, jo bedre. Og ingenting har noengang gjort meg reddere enn akkurat dette, kanskje er det jeg som må forlate han, før han rekker å forlate meg."

Processed with VSCO with a6 preset

Øresus

Vil gjerne ha tilbakemelding på om dere foretrekker å lese tekstene selv eller om jeg skal gjøre flere slike videoer hvor jeg leser de for dere, eller om dere vil ha en blanding? Håper å få tatt flere bilder også, som jeg gjorde før, men 15kvm og det å bo i en by du helst ikke vil syntes, for ingen vil syntes her, her er vi alle bare like og sånn skal det visst være, og da blir det litt begrenset med muligheter til å ta bilder, but I will find a way, savner det veldig, og vet jo med meg selv at et innlegg føles lettere å lese, og bedre om det er passende bilder til også. Love you all mucho

Skjønnlitteratur, ikke fakta.

"du elska meg jeg elska deg du var alt alt alt og jeg var alt alt alt men det var ikke nok og kanskje var det for mye jeg vet ikke hvem av oss som ga opp først eller jo det var du og det var der det gikk skeis eller kanskje gikk det skeis for lenge siden kanskje var det min feil kanskje var det ingens feil kanskje var det bare det at det var faen så ekte men ikke rett og det er en av de mange tingene vi aldri vil få svar på men nå har jeg funnet ut at det er best sånn her vi måtte hvert til vårt gå egne veier jeg på den ene siden av jorda og du på den andre hjerteknus på hver vår kant savna hverandre inn i solnedgang og soloppgang fyllesnakk og edrue kvelder netter dager tilbake i tid tilbake i dine armer i all hemmelighet med dine fingre i ett med mine oss to du og jeg brutte løfter og store ord hat og elsk i en og samme følelse"

"men før delte vi alt og nå deler vi ingenting og jeg ville så gjerne ringe deg den dagen jeg falt i trappa så vi kunne ledd sammen sånn vi gjorde før det var jo tross alt det vi gjorde best der vi lå med hjertene på utsiden og med bena tvinnet inn i hverandre men så har jeg ikke nummeret ditt og du har ikke mitt selv om jeg kan det utenat og noen ganger når noen spør er det ditt jeg tar meg selv i å skrive ned for så godt kan jeg det faktisk bedre enn mitt eget og jeg er ikke en som pleier å huske numre og vi har jo blokka hverandre for lengst og takk gud for det egentlig men det siste jeg husker av deg er den kvelden ingen av oss husker stort mye av da vi så på hverandre sånn sånn vi alltid så på hverandre før med de blikkene vi kun har for hverandre kanskje er det en av de få tingene som aldri vil forandre seg vi fortalte hverandre akkurat litt for mye men ikke nok og kysset akkurat litt for lenge og da du våknet dagen etter hadde du ny kjæreste var det ikke du som sa at du aldri kom til å finne ei som meg senest kvelden før men kanskje er dette også en av de få tingene som aldri vil forandre seg du holder ikke ord og kanskje er hun ikke som meg og kanskje er det akkurat det du trenger akkurat som jeg trenger noe annet enn deg og i morgen tar jeg ett skritt videre i livet og da skulle du vært her litt likevel pustet meg i nakken i stedet for denne vinden som er så mye kaldere enn pusten din og du skulle fortalt meg at dette dette skal gå fint men så er du ikke her og vi deler ikke slikt lenger vi deler ingenting og det er så fucka for før delte vi et helt liv selv tannbørste delte vi og nå gratulerer vi ikke hverandre med dagen på facebook engang og jeg tror kanskje ikke vi er venner der heller tenk det før var du min verden og jeg din vi kretset rundt hverandre og nå har jeg gått meg vill og vet ikke helt hvem eller hva jeg er uten deg og hvordan skal dette gå for hvordan har du det egentlig har du også alle disse tankene er det ikke rart hvordan alt forandrer seg men jeg skal klare meg jeg jeg skal tvinne mine egne ben inn i mine og jeg skal puste meg selv i nakken eller kanskje ikke akkurat de to tingene men jeg skal ha hjertet på utsiden men med skuddsikker vest denne gangen og jeg skal le høyere enn vi lo og jeg skal fortelle meg selv at dette dette skal gå fint det for det skal det jeg skal klare meg jeg og tenk at jeg plutselig en dag skal møte et menneske jeg skal dele resten av livet sammen med hvor fint er ikke det for jeg har møtt min første kjærlighet men har jo enda den siste igjen og det er jo den som er selve livet"

Det som før var et helt liv, bæres mellom to mennesker, som nå kun er fremmede forbipasserende for hverandre

Jeg tenkte jeg skulle dele fra arkivet igjen. Jeg har så mye jeg vil dele med dere som ligger der, men jeg er så redd, så redd. Så redd for å være meg, at det ikke er godt nok, bra nok, at det er for mye, for lite, for nært eller for fjernt. Jeg er så redd for at det ikke skal treffe, treffe i hjerterota, eller for at det som det så mange ganger har gjort før skal treffe på feil sted hos mennesker som virkelig ikke skal føle seg truffet, fordi det jeg har skrevet har blitt lest som en faktabok i stedet for kunst, og derfor har det blitt tatt ut av sammenheng og blitt mistolket. Ingen skal føle at mine tekster handler om dem, for det gjør de ikke, jeg har bedre ting å skrive om, viktigere budskap å få frem. Nå velger jeg å se bort i fra redslene, for ved siden av det som for en sårbar sjel som meg til tider har føltes ut som hat, får jeg også så mange fine meldinger, kommentarer og mailer hver eneste dag, selv brev har jeg fått, av unike og enestående mennesker som vil fortelle meg at det jeg gjør betyr noe, at det gjør en forskjell, at det endrer folks perspektiver og synspunkter på livet, og det er for de og dere jeg gjør dette, ved siden av det at jeg elsker å skrive så klart, og så lenge det er noen av dere igjen, så velger jeg å fortsette. 

Kjærligheten er ikke bare vakker, den er også sår og brutal, og like mye som den er livsviktig, kan den også være drepende. Om ikke kjærligheten, så konsekvensene av å la seg føle på den.

Tenk at vi før visste alt om hverandre, og at vi nå vet ingenting,

(Hvis vi ser bort i fra de de små samtalene vi bærer mellom oss i hemmelighet. De når vi ligger ved siden av hverandre, etter å uventet ha støtet på hverandre for første gang siden sist, og igjen har listet oss bort fra alle de andre, for å minne hverandre på hva kjærlighet er, og at den enda lever i oss, men at verden ikke tillater oss å få føle på den hver eneste dag, fordi vi traff den rette, da tidspunktet var feil, og det kan verken vi eller verden gjøre noe med, akkurat nå. Vi vet jo begge, at vi ikke klarer å holde oss unna hverandre for lenge, for selv om du lovet meg å aldri komme tilbake, og selv om jeg lovet deg at om du nå uansett skulle gjøre det, så skulle jeg i hvert fall ikke ta deg tilbake, så brøt vi begge løftene vi ga oss selv og hverandre, så her ligger vi, atter en gang, og aldri har vi følt en kjærlighet sterkere.

Kan vi egentlig klandres for denne evige runddansen vi aldri kommer oss ut av, for størst av alt er kjærligheten, det er jo tross alt den vi lever for, føler for, og alt i alt, så har det seg jo sånn, at så lenge det er deg jeg danser med, så kan vi gjerne danse litt til, om ikke for alltid. Jeg lever for disse nettene, de nettene vi ikke trenger å late som, late som at vi ikke elsker hverandre, de nettene jeg kan holde hendene mine ømt rundt ansiktet ditt og fortelle deg at jeg så slettes ikke har glemt deg, jeg bare later som, akkurat som du, for jeg kommer dessverre aldri til å glemme deg, aldri. De nettene vi kan tillate oss selv å føle på de følelsene som sitter i oss hver dag, men som vi må ignorere, skjule, og late som ikke er der. De nettene hvor jeg får ligge på brystet ditt, mens jeg kiler deg på magen og hører hjertet ditt slå, mens fingrene dine tvinner seg inn i håret mitt og leppene dine treffer pannen min, igjen og igjen. De nettene jeg får komme hjem, hjem til roen, og hjem til deg. Jeg finner tryggheten i armene dine, den jeg ikke finner i noen andres, jeg finner universets fineste gave og største glede i smile ditt, og jeg finner meningen med livet når hjertet mitt, slår i takt med ditt, og øynene dine møter mine.

Men denne runddansen, den vi så gjerne skulle danset med hverandre inn i evigheten, den må ta slutt en dag, den også, for selv om universet fortsetter å føre oss sammen, igjen og igjen, så må det være grunn i at verden ikke tillater oss to, du og jeg. Vi kan ikke holde hverandre hardere i det vi ber hverandre om å gi slipp, for handlinger sier tross alt mer enn ord, så om ikke i natt, så kanskje i morgen, må vi slippe tak og bite i sorgen, som kanskje aldri helt vil gå over. Vi må våge å sove alene, våkne alene, leve alene, møte frykten i at vi kanskje aldri finner en kjærlighet som denne igjen, og vie all får tro til romantiske komedier som gir håp om en kjærlighet enda større.)

og snart vet vi enda mindre. Det er noe hjerteskjærende ved det, noe som er sårere enn det meste her i livet, samtidig som det også er vakkert, for kjærligheten er alltid vakker, og det hjerteskjærende er enda vakrere, fordi det er sårt, og er vi ikke alle vakrest, når alle hudlag er av, når vi lar oss selv bare være. Det at de vi på et punkt i livet sto hverandre nærmest, du som kjente meg bedre enn jeg kjente meg selv, du som skulle være en del av livet mitt for alltid, men som ikke lenger er det. Det at hun nå vet alt jeg før visste, og det at han nå vet mer enn du gjorde. Det at vi går forbi hverandre som fullstendig fremmede, kun som alle andre forbipasserende (hvis vi ser bort i fra magesuget og hjertet som faller ti tusen fot), som om vi aldri har møttes, sett hverandre før, som om vi ikke har alle disse minnene vi bærer mellom oss, som om vi og det livet vi skapte og hadde sammen aldri fantes, som om det og vi aldri betydde noe, var noe, selv om vi en gang var alt. 

Pust

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset
 

Øresus

Som mye annet i det siste, har jeg også forelsket meg i denne skrivemåten, den som starter helt ut av det blå, den som sjeldent gir mening og ikke eier et eneste komma, punktum, spørsmålstegn eller utrosptegn, de gjemmer seg mellom linjene. Jeg føler den får frem det hele så godt, alt vi mennesker kan føle på, tenke på i løpet av en dag. Den får det så brutalt frem, både de ærligste og skumleste tanker og følelser, til de fineste dagdrømmer og det godeste her i livet. Så jeg tenkte jeg kunne dele noen flere av de jeg har skrevet i det siste. Ta pauser mellom avsnittene, ellers kan det nok bli litt overveldende, men håper det faller i smak.

"Livet er nå og sommeren er kort snart er den over enda en gang og jeg må gjøre det jeg ønsker å gjøre nå før det er for sent men så er det penger og tid jeg er jo tross alt for opptatt med å gjøre ingenting og bruker heller tusenvis av kroner på meningsløse småting jeg ikke husker om to uker som hoper seg opp og blir fem reiser til Maldivene til sammen og jeg er redd og usikker for alt her i livet jeg er ikke sterk nok til å bære meg selv og ikke tøff nok til å klare som alle andre og oppi alt dette er hjertet mitt knust i fillebiter revet i stykker tråkket hoppet spyttet på og jeg vil så gjerne sove rømme fra alt dette men samtidig så betyr det å stå opp til en ny dag og det er jeg virkelig ikke klar for"

"Tenk å gi et menneske så mye makt og hvor jævla fucka er ikke det men så er det jo også sånn at hadde jeg visst hvordan jeg valgte annerledes så hadde jeg ikke valgt dette og er det ikke egentlig sånn at de som får deg til å føle at du ikke er nok ikke er nok for deg at det er slike mennesker som ikke fortjener å se hvor bra og verdifull du er og nå fikk jeg meg selv til å tenke på alle de som ser meg og det er så mange fler så hvorfor bruker jeg tankene på den eller de som ikke fortjener det i stedet for å bruke de på de som gjør det"

"Klokken er 18.41 og jeg har akkurat våknet fra en time i noe som føltes ut som koma som jeg på ingen måte planla men det var kanskje like greit for denne dagen er så vond så vond så den må bare gå fortest mulig over før jeg forsvinner og det er ingenting igjen av meg men nå sendte jeg en melding så han er på vei med sushi i den ene hånda og en klem i den andre så kanskje det ordner seg da kanskje denne dagen ikke blir så verst likevel sånn når jeg får den litt på avstand så jeg skal gjøre det beste ut av timene som er igjen av den jeg skal puste le og jeg skal gråte jeg skal huske glemme føle og jeg skal tenke at i morgen blir det bedre i morgen blir det bedre det må bare være sånn hvis ikke klarer jeg ikke mer for det er så vondt så vondt men nå ringer det på døra så nå skal han holde rundt meg sånn bare han kan og enda litt til og kanskje vi kan se en film selv om jeg har sett dem alle men det å se dem med han vil kanskje være som å se dem på nytt hvis ikke kan vi kanskje bare ligge å se på hverandre tenke at livet er nå og ikke i går og ikke i morgen men nå og kun nå og det er oss to mot verden og verden finner jeg i øynene hans"

"Tenk at alt det her egentlig bare bunner i kjærlighet at vi er to mennesker som elsket hverandre for høyt jeg visste ikke at det var mulig men det ser ut til at det er det så nå forstår jeg hvorfor kriger skjer hvorfor mennesker hater og sloss eller ikke helt for vi to bunner jo tross alt i kjærlighet og frustrasjon over å ha møtt vår livs kjærlighet alt for tidlig men nå er vi i krig og jeg har min hær og du har din og dette ender aldri godt så la oss bare la det være snu ryggen til og gå videre slippe oss begge fri for alt i alt så bunner det her i kjærlighet og det er jo det vi må huske"

"Jeg kan ikke love at det er så mye igjen men jeg kan love at jeg skal gi deg alt jeg har av det siste som er av meg for du har lært meg hva kjærlighet er at det finnes selv for knuste hjerter og jeg får enda sommerfugler i magen når jeg tenker på hvordan vi møttes og du trodde det var første gang men jeg hadde sett deg før jeg og det er jo sant det de sier at when you know you know og jeg visste at det en dag ville det skje jeg måtte bare være tålmodig og nå er vi her og jeg tenker enda tilbake til dagen jeg først så deg og tenkte at ei som meg ikke kunne få noe så fint som deg men se på oss nå du motbeviste alle tvil for deg er jeg nok og nå kysser du meg god morgen hver dag og god natt hver kveld og er min bare min og jeg kan enda ikke tro hvor fin du er og jeg lurer ofte på om du er mennskelig og jeg tror kanskje du ikke er det men så viser du meg også alle de sidene ved deg som gjør deg menneskelig og det gjør det bare enda finere"

"Det skremmer meg hvor skjørt livet er vi tar det som en selvfølge det å leve for alltid men så er det ikke sånn og noen av oss får livet tatt fra seg så alt alt for tidlig for livet er tilfeldigheter alt har en mening sies det og kanskje er det sånn på noen måter og det er fint det at vi kan se en mening med alt men det at liv blir tatt fra uskyldige mennesker av grusomme handlinger kan det umulig være en mening i det kan ikke være noe positivt i noe sånt noe vi skal lære vi må lære oss å elske bli enige og vise kjærlighet kjempe mot ondskapen før grusomme handlinger får øynene våre opp"

"Det er sol og tjue grader jeg skulle vært ute ute med venner levd livet sånn det skal leves men hodet mitt er like tungt og dundrende som det pleier å være like før det skal tordne søvnen er like vanskelig å finne som på de nettene med fullmåne og kroppen er sliten så sliten nærmest helt nummen kjenner ikke føttene finner ikke fotfestet jeg svever lever i et overlevelses-modus klar til å treffe bakken og knuse fullstendig husker ikke helt hvordan jeg tenker føler snakker puster spiser dusjer lever hjertet mitt blør det er helt åpent brystet er revet opp og jeg har aldri aldri aldri vært så sårbar som nå så jeg vil bare være alene men det er så vondt så vondt også er det denne byen den er det mest smertefull med det hele den bærer på så mye og her står alt stille jeg må bort bort bort men jeg er redd for det gjør så vondt og jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til andre når jeg lever med en smerte som denne for jeg har mistet meg selv i den og jeg kan ikke late som lenger for jeg er fullstendig borte det kan ikke skjules kan ikke huske sist jeg lo men om en time går toget og på det skal jeg sitte"

Øresus

Har følt meg så sterk i hele dag the boss as lady er jo tross alt tilbake who no longer take shit for no reason og stands up for herself som shaker til Beyoncé til enhver anledning synger i kor til favoritt refrengene now you gotta see me wildin´stop interrupting my grinding sorry I ain´t sorry what´s worse lookin´ jealous or crazy or like being walked all over lately I´d rather be crazy a winner don´t quit on themselves og Sigrids don´t kill my vibe you spreak to me like I´m a child I tried to play it nice but don´t kill my vibe you love to tear me down then build me up like I depend on you og there´s so much I wanna say but nah got better things to do men plutselig så ligger jeg her og depresjonen har satt seg i hjerte sinn og kropp igjen og die with you spilles for femte gang og livet føles uoverkommelig og meningsløst og jeg er motløs og føler meg ensom og annerledes og vil bort og ut og jeg vil leve drømmene mine men så er livet i veien hverdagen og alt vi må gjøre i dagens samfunn vi må ha skole jobb et A4 liv men hva skjedde egentlig med å leve livet mens vi kan for alle sier det men ingen gjør det og jeg vil så gjerne dra til syden i morgen besøke fattige og krigsherja land og hjelpe der det hjelpes kan hoppe i fallskjerm neste uke sykle på Hardangervidda og telte alene om tre uker skulle så gjerne lest ut boka jeg startet på for noen måneder siden men jeg er for opptatt med å gjøre ingenting også er det alle disse småtingene som får det til å føles så vanskelig og krevende og at veien er så lang så lang så da dropper jeg det som alle andre og blir liggende her og se livet fly forbi helt alene hadde jeg bare hatt noen å holde rundt kanskje hadde det gitt mer mening da

Du skal klare deg, du skal det

Jeg tror de ble oppriktig redde. Mamma og pappa. Jeg ble i hvert fall det. Livredd. Jeg har aldri sett de løpe så fort som da de hørte det første skriket. Jeg har prøvd å finne et annet ord enn et skrik, men det er det nærmeste jeg kommer. Det var et sånt skrik som ikke kan mistolkes, det kan ikke tas feil av, kan ikke sammenlignes med de skrikene som kommer ved veps i håret eller av å bli skremt. Det var et sånt skrik som kanskje ikke helt kan beskrives, et sånt skrik hvor du forstår, at nå, nå er det alvor, nå handler det om liv.

Jeg skalv, og jeg skjelver aldri. Jeg vet ikke om det kan kalles for gråt, for det var så mye mer enn bare det, det var tårer, men det var også dette skriket, mange av de, desperate, ukontrollerte og såre skrik, den type gråt, den type sorg, du aldri tror skal gå over. Jeg gapte etter luft, mistet meg selv sammen med den, og følelsen av at en del av meg, kanskje det som lenge har vært den største, ble revet fra meg, døde, og jeg dermed mistet meg selv fullstendig, for hvem er jeg egentlig uten. 

Processed with VSCO with a6 preset

De strøk meg så varsomt på ryggen og i håret, mens jeg satt framoverbøyd med hendene foran ansiktet. De har aldri vært så varsomme, mamma dro meg ikke tvunget inntil seg som hun pleier, hun la bare hodet sitt forsiktig på skulderen min, de bare satt der sammen med meg, i fullstendig stillhet. Jeg så de ikke, kunne ikke se noe som helst, men jeg tror jeg aldri har sett, følt de slik før, den stillheten, den type frykt som ikke kan skjules, skjermes, den type sorg, desperasjon og frustrasjon over at barnet deres, har det så vondt, maktes- og hjelpesløse. 

Så traff tomheten meg, etter en stund. Den type tomhet som kommer av at du føler så mye, at det blir til ingenting, fordi det ikke finnes noe som strekker langt nok, til å beskrive noe så smertefullt. Jeg maktet litt etter litt å rette meg opp, ta hendene bort fra ansiktet, fant tilbake pusten, og lot meg selv falle i armene deres, lot de fortelle meg at dette skal jeg klare, dette også; vi er her, bare gråt du, vi er herDu fortjener bedre, bedre enn dette. Du skal klare det, du skal klare deg. Vi er her. Og i en liten time, føltes det ut som det hele skulle gå over.

Processed with VSCO with a6 preset

Men nå, nå ligger jeg her og ikke får sove. Et kaos uten like, et følelsesregister jeg aldri har sett eller følt maken til, for mange tanker til å sortere en eneste en, og med en så tyngende smerte i brystet. Timene flyr med vinden, klokken nærmer seg 04, og jeg klarer enda ikke finne søvnen, jeg spiser ikke heller. Eier ikke matlyst og jeg som hele mitt liv har spist så mye og ofte jeg kan, men sultfølelsen er det eneste som ikke gjør smerten, klumpen i brystet så kvelende, så vanskelig å leve med, ubehaget av den sultne magen jevner det hele litt ut, jeg kan bare tenke at; akk ja, jeg er bare sultenDet er bare det.

Det skal gå over, det skal jo det, som alt annet, det her jeg ikke forstår helt hvorfor gjør så vondt, folk har det tross alt verre, men det er jo så sant det de alle sier, de rundt meg, om at det er så mye mer enn som så, enn dette, det er så mye mer enn bare utløseren, det ligger så mye nedtrykt på bunnen, som ser ut til å ha nådd overflaten. Det skal jo gå over, det skal jo det, men akkurat nå, akkurat nå er det så smertefullt at jeg ikke forstår helt hvordan, jeg klarer ikke se det for meg, hvordan disse dagene skal gå rundt uten å ta fra meg det siste som er igjen av meg. Det føles så svakt, at noe som det her, kan føles som døden, for det er jo ikke det (så slettes ikke, jeg har et godt liv, på utsiden, men det indre er det få som kjenner til, det har blitt tråkket på litt for lenge, av så mangt, også av sykdommen, i snart åtte år, det er vell kanskje den, og alt som følger med den, som er grunnmuren i alt dette), men kanskje det er det nærmeste man kommer i levende tilstand. Jeg vet ikke, jeg vet jo tross alt ingenting.



Nå er det på tide at jeg tar vare på meg selv, og at jeg også lar de rundt meg ta vare på meg for en liten stund, og som de sier; uten å streve etter å hele tiden skulle ta vare på og hjelpe de, selv om det er vanskelig, for det er jo det jeg vil, og det som er viktig for meg, det å ta vare på alle andre. Nå må jeg bli sterk i meg selv, bygge opp alt som bygges opp kan, alt av selvfølelse og selvtillit, lære å stole på meg selv, stole på mennesket jeg er, hjertet mitt og det jeg har i det, og tro på at alt jeg gjør, gjør jeg med de beste intensjoner, huske på hvem jeg er, og aldri la noen få meg til å tvile på alt dette. Som jeg har skrevet tidligere; Nå, nå er jeg ferdig med regndråpene, nå trenger jeg steken fra solen, så den kan varme meg lengst inn i hjerterota, oppover ryggraden, så det knekte kan teipes, limes og tvinges sammen. Så jeg kanskje en dag, kan reise meg igjen. 

Nb: Innlegg som dette deles kun fordi det dessverre er sånn at det finnes andre som har følt, føler eller kommer til å føle på dette, og da syntes jeg det er viktig å dele innlegg som disse, hvor alle kort legges på bordet, sannheten skal frem og alle tabuer glemmes, livet er ikke bare fryd og gammen, og det skal det heller ikke være, men hvis vi deler litt oftere, så føler vi oss ikke fult så alene når det står på som verst.

A little get away

Byen, den jeg har vokst opp i, den jeg har bodd i hele mitt liv. Byen med alt det gode, og byen med alt det vonde. Den som før var min, men som ikke lenger er det. Den som før var hjemme, men som nå føles mer ukjent, utrygg enn noe annet sted. Den tynger for mye vondt på skuldrene mine, bærer på for mye, bøyer og tøyer ryggraden til bristepunktet, like før både den og jeg knekker. Akkurat nå, er den kun en fortid jeg ikke makter huske, og en fremtid jeg ikke ønsker. Må få den, og det, på avstand, er ikke sterk nok til å bli, styggen på ryggen er tung nok å bære i seg selv.

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset

Jeg ser meg ikke for når jeg går over veien, vanen jeg har hatt siden jeg var liten, høyre venstre høyre, det mamma og pappa lærte meg så fort de fikk muligheten og alltid bønnfalte meg om å gjøre, den er borte, den også. Er ikke lenger like redd for nattemørket og det som kan finnes i det, det som før var en av mine største frykter, våget ikke gå ut alene. Jeg planlegger ikke lenger hva jeg skal gjøre i tilfelle forferdelige mennesker som vil utføre forferdelige handlinger plutselig står rett foran meg, kun hvordan jeg skal klare å hive meg foran de andre som kanskje er rundt meg, de uskyldige menneskene som fortjener å leve, de som enda har livsgnist i øynene. Før så jeg det for meg, til punkt og prikke, en angst i offentligheten, i hver butikk fant jeg gjemmesteder, forbi vært hjørne var jeg klar til å slå, nå tenker jeg bare, at de må ta meg først. Jeg er ikke lenger redd for døden, for hjertet slår, pusten er der, men jeg lever ikke. 

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset

Hva om hjertet mitt slutter å slå, hva om det har knust en eller fire ganger for mye, hva om det, og hva om jeg, ikke overlever denne gangen. Det slår så tungt, og så hardt, at jeg er redd det skal ta livet av meg, men.. var det ikke jeg, som ikke var redd for døden.

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset

Må vokse meg større, sterkere, enda en gang, bygge meg opp, få meg selv, livet og hjerte mitt tilbake.

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset

Å miste

Et gammelt notat:

Det er ingenting jeg ønsker mer, enn å gå tilbake i tid, til den tiden før vi forelsket oss, selv om det var kjærlighet ved første blikk. Jeg kunne sett forbi det, kjærligheten, kunne lukket øynene i det vi møtte hverandres litt for lenge til å bare være venner. Jeg skulle ønske vi forble venner, bestevenner, og kun det. Fordi ingen bestevenn var som han, vi var best på det å være venner, vennskapet var det vi bygget først, og det var det som ble grunnmuren i det hele. Det finnes ingen jeg har hatt det like bra med, gøy med, på måten jeg hadde det med han. Vi kunne vært bestevenner for alltid, vi to, hadde det ikke vært for alt det i mellom. Det er ikke det at jeg ville vært foruten forelskelsen og følelsene vi fikk, erfaringene, opplevelsene, hverdagen, livet og øyeblikkene som fulgte med det, men hadde jeg visst utfallet, ville jeg heller valgt å legge lokk på de, gjemt de på et sted kun jeg visste de fantes, følelsene altså, hvis det hadde betydd at jeg ville hatt han i livet mitt for alltid. For det er jo kanskje det som er den største sorgen ved å gå fra hverandre, det å miste sin bestevenn og sitt viktigste vennskap, kanskje er det det en type sorg, som aldri helt går over.

Å miste, er å lære seg å elske, på en annen, måte. - Stein-Roger Olsen





Quotes funnet på Instagram

Du skal bære deg selv

Fant igjen et gammelt notat jeg skrev for en god stund tilbake, som jeg tenkte jeg kunne dele med dere. Det er ofte jeg deler tekster som dette når det hele er forbi, for når jeg står midt oppi det blir det enda sårere å blotte sjela, det blir så sabla nært, og akkurat da er man kanskje for sårbar til å kunne stå for det man skriver, så derfor er det kanskje lurest å vente. Som alle vi mennesker, så vil vi at andre skal tro at vi klarer oss helt fint, selv om vi ikke alltid gjør det. Jeg har utallige med tekster som dette i notater, som forsvinner med tiden i arkivet, fordi jeg aldri finner det i meg å dele de, de blir liksom aldri bra nok. 

Processed with VSCO with a6 preset

Denne er vrien. Denne tomheten? Er det sånn det må beskrives? Tomhet. Våknet nettopp opp fra en lite planlagt, men nødvendig nap, og i sekundet jeg var tilstede i den virkelige verdenen igjen, var det ingenting jeg trengte mer enn å rømme fra den. Hvem er det du prøver å lure? Du savner det jo. Du savner han ikke som før, så slettes ikke, men du savner han på øyeblikk som dette, eller.. du savner ikke han, men du savner noe. Du savner roen og tryggheten du ikke finner i og hos deg selv. På øyeblikk hvor det er ingenting du ønsker mer, enn å skru tilbake tiden, til den tiden hvor du enda bodde hjemme hos mamma og pappa, var kun 17år og kanskje den tryggeste i hele verden. Ansvaret var ikke like stort, valgene du tok var ikke like betydningsfulle for fremtiden, og livet var mer en lek, enn et liv. Den tiden hvor det ikke var så nøye, den hvor du enda var ung, selv om du enda er det, men ikke på samme måte. Den tiden hvor du ble holdt rundt av det som for deg da var verdens tryggeste armer, tiden før hjertet ditt smalt i grus, og ingenting noengang kunne bli det samme igjen, den tiden hvor det enda var håp, håp for at den følelsen her bare var en forbigående tilstand. Går det egentlig noengang over? Dette rykket du kjenner hver gang du får øye på noe som tar deg tilbake til den tiden, som forteller deg at du aldri vil klare å elske igjen, for sporene han gikk, sårene han plantet, er for dype til at du noengang kan slippe noen inn igjen. Kan ikke gi det siste du har, det lille du har blitt, til en som med tiden og tyngden etterhvert vil forsvinne, han også.

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset

Alt i alt, så er du bare sliten, det er utrolig hva det kan gjøre med et menneske, alle tanker og følelser som dukker opp helt ut av det blå, uten mål og mening. De minste ting blir utløsere, som frykten og sårbarheten ved å slippe et nytt menneske inn, den overskyggende følelsen av å ikke føle seg bra nok for noen som er det for deg, og derfor rives det hele opp igjen, det som ligger på dypet, det hvor fremtiden føles meningsløs og livet uoverkommelig, fordi du blir dratt rett tilbake til den tiden hvor du våknet opp med denne tomheten? klumpen? hver eneste dag. 

Processed with VSCO with a6 preset

Det vil ta tid. Så klart vil det ta tid. Å gå i fra, gi slipp på noe eller noen du har elsket. Det er å gjøre det motsatte av hva alt i kropp, sjel, tanker og hjerte sier, det er å gå i mot deg selv fult og helt, men det må til, for at du skal få det bra. Du kan ikke holde fast på noe eller noen som ikke lenger er, du må la det gå, selv om det i øyeblikkets hete kan føles ut som at du gir slipp på din livs kjærlighet, men det vil uansett være det riktige å gjøre. For akkurat nå, må du videre, du kan ikke forbli i denne onde sirkelen, i den samme runddansen bare sånn i tilfelle, du må gjøre deg selv en tjeneste. Og det vil være det vanskeligste, tyngste og mest smertefulle du har måtte gjøre mot seg selv, men med tiden vil det også være det beste. For skulle det nå være sånn, at denne personen, er din livs kjærlighet, så vil dere finne tilbake, når kampen er klar til å tas, den som må til for å leve et liv sammen med noen, når ikke bare du er klar til å kjempe for og sammen med, for kjærlighet det er å kjempe sammen, og du skal never settle for noen som ikke gir like mye som du. Men du skal ikke vente, du skal ikke gjøre alt du gjør sånn i tilfelle han følger med på deg og ditt, for det gjør han nok. Du skal ikke være glad, sånn i tilfelle han legger merke til det, du skal ikke le høyest sånn i tilfelle han hører det, snur seg og får øye på det han har mistet, du skal gjøre alt du gjør for deg selv, for du skal videre, så vil tiden vise hva fremtiden har å by på. Alt til sin tid, og skulle det nå være sånn, at dere ikke finner tilbake, noe som er mest sannsynlig, så vil det gi mening, en dag, det også. Jeg vet i hvert fall med meg selv, at det vi hadde, sjansen vi tok, årene vi fikk, er verdt det å måtte angre på det resten av livet. Og mest av alt så vil du finne andre, men først og fremst deg selv. 

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset

Når jeg nå leser meg igjennom det over her før jeg skal dele det med dere, får det meg til å tenke på da psykiateren sa jeg måtte gå videre med noen andre, noe jeg har nå, men det eneste jeg klarte å tenke på var hvordan en psykiater kunne si noe som det, for skal det ikke være nok at jeg går videre med meg selv? Jeg skal ikke avhenge av noen andre for å ha det bra. Jeg skal finne tryggheten og roen jeg leter etter i andre, i meg selv. Det er naturligvis ensomt å bo alene til tider, spesielt når jeg også må tilbringe så mye tid her inne, og det er få ting jeg gleder meg mer til enn det å finne noen å dele hverdagen med igjen, men enn så lenge har jeg meg selv, og det får være nok, både for meg og for verden, alt til sin tid. Jeg skal jo tross alt bære meg selv, ikke bli bært.

En kjærlighet så ekte, men ikke rett.

Det er på de dagene noen spør meg uforventet om deg, en vilt fremmed, en psykiater, en flørt eller en av mine nærmeste, jeg innser hvor vakkert alt dette egentlig er, kjærligheten, men også sorgen som følger de gangene den ikke er rett. For før jeg i det hele tatt har rukket å svare, kan jeg kjenne det feste seg til brystet igjen, halsen blir gråtkvalt og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få pusten tilbake, tårene er på nippet til å falle, jeg kan ikke si et eneste ord, for da raser alt sammen, inkludert meg selv, og hver minste lille del av meg verker, akkurat på samme måte, måten jeg kjenner til best, måten den verket på i årevis.



Hva gjør du, hvordan har du det, hva skal du i morgen og ler du fortsatt på den måten? Plutselig tenker jeg på deg igjen, og det eneste jeg vil er at du har det bra, du er savnet, lengst inn i hjerterota mi, for alltid, vit det.



Tenk så vakkert det er da, sånn egentlig.. at midt oppi all verkingen som på sekunder har funnet tilbake til meg, og til tross for at jeg er over det nå, om ikke helt, så nesten, så sitter det enda i meg på øyeblikk som dette, tenk at jeg har elsket et menneske så høyt, at det aldri helt vil forlate meg, og kanskje noe i meg aldri vil komme helt over det, og hvor sårt, men også hvor vakkert er ikke det? At et menneske har betydd så mye for deg, mer og sterkere enn noe annet.



Tenk at det finnes en kjærlighet så ekte, men som også ikke er rett, det finnes ikke vondere eller mer frustrerende enn akkurat det, men jeg har funnet en måte som gjør det litt lettere å leve med, og det er å se hvor vakkert det kan være, at til tross for at vi ikke varte evig, så vil det som var for alltid leve i og sammen med meg til mitt siste åndedrag, og på en måte da vil jo også du gjøre det, og var det ikke det vi lovet hverandre da? Og sist, men ikke minst, kanskje viktigst av alt - tenk så vakkert alt med den rette vil bli, når det ikke føles ut som at en kjærlighet kan bli større, mer ekte eller vakrere enn den første, eller den andre eller kanskje den tredje, men så kan den jo det, bare vent å se, du har enda den siste igjen.




Bilder - Instagram // og egne tekster

Hold fast, enda litt til.

Det føles feil å starte det nye året med å skrive et overfladisk innlegg om hvor fint jeg har hatt det i julen, til tross for at jeg så klart også har hatt det fint, og det takket være alle de enestående menneskene jeg har rundt meg. Men julen har også vært tung, mest tung egentlig, tunge dager med gode øyeblikk vil jeg vell kanskje beskrive den som. Jeg er utrolig takknemlig for livet jeg lever og menneskene jeg får dele det med, men noen ganger får alt det vonde litt overtaket.

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg har tidligere trodd at jeg har nådd bunnen, bristepunktet, og kanskje på det tidspunktet i livet var det bunnen for meg akkurat da, men alle de gangene var ingenting i forhold til denne. Denne gangen har vært annerledes, ut av en annen verden, i sekunder og minutter har jeg mistet meg selv fullstendig, og jeg vet ikke helt om jeg klarer å kjenne meg selv helt igjen enda, trenger litt mer tid til å komme meg.

Processed with VSCO with a6 preset

"Mamma, kan jeg være så snill å få slippe nå? Jeg kan bytte plass med hvem som helst, det er så mange som ønsker å leve livet jeg ikke lenger er sterk nok til å bære på egne skuldre. Hvis dere kan leve godt uten meg, kan jeg få lov til å bli borte da? Hvis det finnes en måte jeg kan forsvinne på som om jeg aldri har eksistert, og derfor ikke kan bli savnet."

Aldri før har klumpen i brystet vært større, fylt til randen, selv helt opp i halsen. Den er kvelende, gjemt under ribbena som om de skulle vært et eget fengsel, både jeg og klumpen skriker i ren desperasjon for å få slippe ut, men til ingen nytte. Det finnes få øyeblikk mer ensomme, hjelpeløse og sjeledrepende som det, der du blir liggende natt etter natt og kjenner på følelsen, tankene og smerten som nå har blitt så ukontrollert og ustoppelig. Du kjemper i mot med alt du har, men snart er det ingenting igjen å kjempe med, tviholder på tanken om alt det gode i livet, hvor heldig du er og alle du har å leve for og med, mens du i stillhet og i ditt svakeste øyeblikk ber til høyere makter om å bare kunne få slippe nå.


Processed with VSCO with a6 preset

Den eneste grunnen til at jeg deler dette med dere er fordi jeg vet at så mange av dere og andre i verden blir tvunget til å føle på alt dette i løpet av livet, uansett hva det er som utløser det, så kan vi alle ha de samme følelsene og tankene. Og når jeg da selv vet så godt hvordan det føles og hvor livsviktig det er å ikke føle seg alene i de øyeblikkene, så må jeg bryte enda en tabu og vise at du, jeg og vi skal komme oss igjennom. Aldri nøl med å få hjelp, jeg vet det sitter langt inne, men i tilfeller som dette så kan du ikke klare deg alene, du trenger hjelp. Det er ingen skam i å føle og ha det sånn her, det må du huske, uansett hvor svak, patetisk og egoistisk du måtte føle deg, du har fått nok, og ikke bare du, men også kroppen din, sjela di og alt du er, ser ingen utvei, og kjære deg, det er forståelig, men vit at det skal gå helt fint. Vi skal klare det her sammen, du skal klare deg, jeg lover, bare strekk ut hånden din, så skal vi prøve å hjelpe deg så godt vi kan, du er viktig, aldri glem det.

hits