Rikke Gunnersen

Aldri forlat meg

"Den eneste han vil prate om er meg, han nekter ethvert annet tema, inkludert han selv. Klokken har passert midnatt og jeg har ikke lenger telling på hvor mange timer vi har tilbragt sammen, så nå som mørket har omfavnet det utenfor, kan jeg like gjerne la det omfavne meg også. For kanskje er det best at han får rive av meg alle hudlag nå med det samme, for med hvert hudlag følger også trangen til å forlate meg, og kanskje, bare kanskje, vil det være mindre smertefullt, om han gjør det før jeg trenger han mer enn jeg trenger meg selv, før Beyoncés Die With You spilles på repeat i hjertet og i sinn; ´Cause darling I wake up so I can sleep with you, I open my eyes so I can see with you, and I live so I can die with you. And I don´t really need these fingers, if I don´t get to touch your spine, well, I don´t need these legs, if I ain´t walking by your side, and I don´t really need to be, if I can´t be with you, og det vil jo skje før eller siden, så la meg heller spille Sam Smiths Too Good At Goodbyes om og om igjen til det skjærer i ører og i hals; I know you're thinkin' I'm heartless, I know you're thinkin' I'm cold, I'm just protectin' my innocence, I'm just protectin' my soul. I'm never gonna let you close to me, even though you mean the most to me, 'cause every time I open up, it hurts, so I'm never gonna get too close to you, even when I mean the most to you, in case you go and leave me in the dirt, for han kommer jo til å forlate meg, han også, jeg forstår jo det.

Processed with VSCO with a6 preset

Men i det jeg har forsvunnet inn i disse tankene og gått tom for noe å fortelle, revet brystet i to, vrengt og blottet sjela, og er forberedt på at vi aldri ses igjen etter dette, blir han bare sittende og se på meg, som om jeg er hele verden og enda litt til, så der sitter han altså, med hjertet på utsiden og med mitt i hendene sine, og forteller meg om jenta han trodde jeg var, men er glad for at jeg ikke er. Så forteller han om hun som er sårbar og varm, hjerteknust og mer på trynet enn de fleste, med en iskald front som lurer en hel del, aldri om noen kunne tenkt seg til at det er dette som finnes bak den. Han forteller om alt det vakre han ser i alle hennes feil og mangler, han forteller om at hun for han er nok akkurat som hun er, at jo mer hun er seg selv, jo bedre. Og ingenting har noengang gjort meg reddere enn akkurat dette, kanskje er det jeg som må forlate han, før han rekker å forlate meg."

Processed with VSCO with a6 preset

Øresus

Vil gjerne ha tilbakemelding på om dere foretrekker å lese tekstene selv eller om jeg skal gjøre flere slike videoer hvor jeg leser de for dere, eller om dere vil ha en blanding? Håper å få tatt flere bilder også, som jeg gjorde før, men 15kvm og det å bo i en by du helst ikke vil syntes, for ingen vil syntes her, her er vi alle bare like og sånn skal det visst være, og da blir det litt begrenset med muligheter til å ta bilder, but I will find a way, savner det veldig, og vet jo med meg selv at et innlegg føles lettere å lese, og bedre om det er passende bilder til også. Love you all mucho

Skjønnlitteratur, ikke fakta.

"du elska meg jeg elska deg du var alt alt alt og jeg var alt alt alt men det var ikke nok og kanskje var det for mye jeg vet ikke hvem av oss som ga opp først eller jo det var du og det var der det gikk skeis eller kanskje gikk det skeis for lenge siden kanskje var det min feil kanskje var det ingens feil kanskje var det bare det at det var faen så ekte men ikke rett og det er en av de mange tingene vi aldri vil få svar på men nå har jeg funnet ut at det er best sånn her vi måtte hvert til vårt gå egne veier jeg på den ene siden av jorda og du på den andre hjerteknus på hver vår kant savna hverandre inn i solnedgang og soloppgang fyllesnakk og edrue kvelder netter dager tilbake i tid tilbake i dine armer i all hemmelighet med dine fingre i ett med mine oss to du og jeg brutte løfter og store ord hat og elsk i en og samme følelse"

"men før delte vi alt og nå deler vi ingenting og jeg ville så gjerne ringe deg den dagen jeg falt i trappa så vi kunne ledd sammen sånn vi gjorde før det var jo tross alt det vi gjorde best der vi lå med hjertene på utsiden og med bena tvinnet inn i hverandre men så har jeg ikke nummeret ditt og du har ikke mitt selv om jeg kan det utenat og noen ganger når noen spør er det ditt jeg tar meg selv i å skrive ned for så godt kan jeg det faktisk bedre enn mitt eget og jeg er ikke en som pleier å huske numre og vi har jo blokka hverandre for lengst og takk gud for det egentlig men det siste jeg husker av deg er den kvelden ingen av oss husker stort mye av da vi så på hverandre sånn sånn vi alltid så på hverandre før med de blikkene vi kun har for hverandre kanskje er det en av de få tingene som aldri vil forandre seg vi fortalte hverandre akkurat litt for mye men ikke nok og kysset akkurat litt for lenge og da du våknet dagen etter hadde du ny kjæreste var det ikke du som sa at du aldri kom til å finne ei som meg senest kvelden før men kanskje er dette også en av de få tingene som aldri vil forandre seg du holder ikke ord og kanskje er hun ikke som meg og kanskje er det akkurat det du trenger akkurat som jeg trenger noe annet enn deg og i morgen tar jeg ett skritt videre i livet og da skulle du vært her litt likevel pustet meg i nakken i stedet for denne vinden som er så mye kaldere enn pusten din og du skulle fortalt meg at dette dette skal gå fint men så er du ikke her og vi deler ikke slikt lenger vi deler ingenting og det er så fucka for før delte vi et helt liv selv tannbørste delte vi og nå gratulerer vi ikke hverandre med dagen på facebook engang og jeg tror kanskje ikke vi er venner der heller tenk det før var du min verden og jeg din vi kretset rundt hverandre og nå har jeg gått meg vill og vet ikke helt hvem eller hva jeg er uten deg og hvordan skal dette gå for hvordan har du det egentlig har du også alle disse tankene er det ikke rart hvordan alt forandrer seg men jeg skal klare meg jeg jeg skal tvinne mine egne ben inn i mine og jeg skal puste meg selv i nakken eller kanskje ikke akkurat de to tingene men jeg skal ha hjertet på utsiden men med skuddsikker vest denne gangen og jeg skal le høyere enn vi lo og jeg skal fortelle meg selv at dette dette skal gå fint det for det skal det jeg skal klare meg jeg og tenk at jeg plutselig en dag skal møte et menneske jeg skal dele resten av livet sammen med hvor fint er ikke det for jeg har møtt min første kjærlighet men har jo enda den siste igjen og det er jo den som er selve livet"

Det som før var et helt liv, bæres mellom to mennesker, som nå kun er fremmede forbipasserende for hverandre

Jeg tenkte jeg skulle dele fra arkivet igjen. Jeg har så mye jeg vil dele med dere som ligger der, men jeg er så redd, så redd. Så redd for å være meg, at det ikke er godt nok, bra nok, at det er for mye, for lite, for nært eller for fjernt. Jeg er så redd for at det ikke skal treffe, treffe i hjerterota, eller for at det som det så mange ganger har gjort før skal treffe på feil sted hos mennesker som virkelig ikke skal føle seg truffet, fordi det jeg har skrevet har blitt lest som en faktabok i stedet for kunst, og derfor har det blitt tatt ut av sammenheng og blitt mistolket. Ingen skal føle at mine tekster handler om dem, for det gjør de ikke, jeg har bedre ting å skrive om, viktigere budskap å få frem. Nå velger jeg å se bort i fra redslene, for ved siden av det som for en sårbar sjel som meg til tider har føltes ut som hat, får jeg også så mange fine meldinger, kommentarer og mailer hver eneste dag, selv brev har jeg fått, av unike og enestående mennesker som vil fortelle meg at det jeg gjør betyr noe, at det gjør en forskjell, at det endrer folks perspektiver og synspunkter på livet, og det er for de og dere jeg gjør dette, ved siden av det at jeg elsker å skrive så klart, og så lenge det er noen av dere igjen, så velger jeg å fortsette. 

Kjærligheten er ikke bare vakker, den er også sår og brutal, og like mye som den er livsviktig, kan den også være drepende. Om ikke kjærligheten, så konsekvensene av å la seg føle på den.

Tenk at vi før visste alt om hverandre, og at vi nå vet ingenting,

(Hvis vi ser bort i fra de de små samtalene vi bærer mellom oss i hemmelighet. De når vi ligger ved siden av hverandre, etter å uventet ha støtet på hverandre for første gang siden sist, og igjen har listet oss bort fra alle de andre, for å minne hverandre på hva kjærlighet er, og at den enda lever i oss, men at verden ikke tillater oss å få føle på den hver eneste dag, fordi vi traff den rette, da tidspunktet var feil, og det kan verken vi eller verden gjøre noe med, akkurat nå. Vi vet jo begge, at vi ikke klarer å holde oss unna hverandre for lenge, for selv om du lovet meg å aldri komme tilbake, og selv om jeg lovet deg at om du nå uansett skulle gjøre det, så skulle jeg i hvert fall ikke ta deg tilbake, så brøt vi begge løftene vi ga oss selv og hverandre, så her ligger vi, atter en gang, og aldri har vi følt en kjærlighet sterkere.

Kan vi egentlig klandres for denne evige runddansen vi aldri kommer oss ut av, for størst av alt er kjærligheten, det er jo tross alt den vi lever for, føler for, og alt i alt, så har det seg jo sånn, at så lenge det er deg jeg danser med, så kan vi gjerne danse litt til, om ikke for alltid. Jeg lever for disse nettene, de nettene vi ikke trenger å late som, late som at vi ikke elsker hverandre, de nettene jeg kan holde hendene mine ømt rundt ansiktet ditt og fortelle deg at jeg så slettes ikke har glemt deg, jeg bare later som, akkurat som du, for jeg kommer dessverre aldri til å glemme deg, aldri. De nettene vi kan tillate oss selv å føle på de følelsene som sitter i oss hver dag, men som vi må ignorere, skjule, og late som ikke er der. De nettene hvor jeg får ligge på brystet ditt, mens jeg kiler deg på magen og hører hjertet ditt slå, mens fingrene dine tvinner seg inn i håret mitt og leppene dine treffer pannen min, igjen og igjen. De nettene jeg får komme hjem, hjem til roen, og hjem til deg. Jeg finner tryggheten i armene dine, den jeg ikke finner i noen andres, jeg finner universets fineste gave og største glede i smile ditt, og jeg finner meningen med livet når hjertet mitt, slår i takt med ditt, og øynene dine møter mine.

Men denne runddansen, den vi så gjerne skulle danset med hverandre inn i evigheten, den må ta slutt en dag, den også, for selv om universet fortsetter å føre oss sammen, igjen og igjen, så må det være grunn i at verden ikke tillater oss to, du og jeg. Vi kan ikke holde hverandre hardere i det vi ber hverandre om å gi slipp, for handlinger sier tross alt mer enn ord, så om ikke i natt, så kanskje i morgen, må vi slippe tak og bite i sorgen, som kanskje aldri helt vil gå over. Vi må våge å sove alene, våkne alene, leve alene, møte frykten i at vi kanskje aldri finner en kjærlighet som denne igjen, og vie all får tro til romantiske komedier som gir håp om en kjærlighet enda større.)

og snart vet vi enda mindre. Det er noe hjerteskjærende ved det, noe som er sårere enn det meste her i livet, samtidig som det også er vakkert, for kjærligheten er alltid vakker, og det hjerteskjærende er enda vakrere, fordi det er sårt, og er vi ikke alle vakrest, når alle hudlag er av, når vi lar oss selv bare være. Det at de vi på et punkt i livet sto hverandre nærmest, du som kjente meg bedre enn jeg kjente meg selv, du som skulle være en del av livet mitt for alltid, men som ikke lenger er det. Det at hun nå vet alt jeg før visste, og det at han nå vet mer enn du gjorde. Det at vi går forbi hverandre som fullstendig fremmede, kun som alle andre forbipasserende (hvis vi ser bort i fra magesuget og hjertet som faller ti tusen fot), som om vi aldri har møttes, sett hverandre før, som om vi ikke har alle disse minnene vi bærer mellom oss, som om vi og det livet vi skapte og hadde sammen aldri fantes, som om det og vi aldri betydde noe, var noe, selv om vi en gang var alt. 

Pust

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset
 

Øresus

Som mye annet i det siste, har jeg også forelsket meg i denne skrivemåten, den som starter helt ut av det blå, den som sjeldent gir mening og ikke eier et eneste komma, punktum, spørsmålstegn eller utrosptegn, de gjemmer seg mellom linjene. Jeg føler den får frem det hele så godt, alt vi mennesker kan føle på, tenke på i løpet av en dag. Den får det så brutalt frem, både de ærligste og skumleste tanker og følelser, til de fineste dagdrømmer og det godeste her i livet. Så jeg tenkte jeg kunne dele noen flere av de jeg har skrevet i det siste. Ta pauser mellom avsnittene, ellers kan det nok bli litt overveldende, men håper det faller i smak.

"Livet er nå og sommeren er kort snart er den over enda en gang og jeg må gjøre det jeg ønsker å gjøre nå før det er for sent men så er det penger og tid jeg er jo tross alt for opptatt med å gjøre ingenting og bruker heller tusenvis av kroner på meningsløse småting jeg ikke husker om to uker som hoper seg opp og blir fem reiser til Maldivene til sammen og jeg er redd og usikker for alt her i livet jeg er ikke sterk nok til å bære meg selv og ikke tøff nok til å klare som alle andre og oppi alt dette er hjertet mitt knust i fillebiter revet i stykker tråkket hoppet spyttet på og jeg vil så gjerne sove rømme fra alt dette men samtidig så betyr det å stå opp til en ny dag og det er jeg virkelig ikke klar for"

"Tenk å gi et menneske så mye makt og hvor jævla fucka er ikke det men så er det jo også sånn at hadde jeg visst hvordan jeg valgte annerledes så hadde jeg ikke valgt dette og er det ikke egentlig sånn at de som får deg til å føle at du ikke er nok ikke er nok for deg at det er slike mennesker som ikke fortjener å se hvor bra og verdifull du er og nå fikk jeg meg selv til å tenke på alle de som ser meg og det er så mange fler så hvorfor bruker jeg tankene på den eller de som ikke fortjener det i stedet for å bruke de på de som gjør det"

"Klokken er 18.41 og jeg har akkurat våknet fra en time i noe som føltes ut som koma som jeg på ingen måte planla men det var kanskje like greit for denne dagen er så vond så vond så den må bare gå fortest mulig over før jeg forsvinner og det er ingenting igjen av meg men nå sendte jeg en melding så han er på vei med sushi i den ene hånda og en klem i den andre så kanskje det ordner seg da kanskje denne dagen ikke blir så verst likevel sånn når jeg får den litt på avstand så jeg skal gjøre det beste ut av timene som er igjen av den jeg skal puste le og jeg skal gråte jeg skal huske glemme føle og jeg skal tenke at i morgen blir det bedre i morgen blir det bedre det må bare være sånn hvis ikke klarer jeg ikke mer for det er så vondt så vondt men nå ringer det på døra så nå skal han holde rundt meg sånn bare han kan og enda litt til og kanskje vi kan se en film selv om jeg har sett dem alle men det å se dem med han vil kanskje være som å se dem på nytt hvis ikke kan vi kanskje bare ligge å se på hverandre tenke at livet er nå og ikke i går og ikke i morgen men nå og kun nå og det er oss to mot verden og verden finner jeg i øynene hans"

"Tenk at alt det her egentlig bare bunner i kjærlighet at vi er to mennesker som elsket hverandre for høyt jeg visste ikke at det var mulig men det ser ut til at det er det så nå forstår jeg hvorfor kriger skjer hvorfor mennesker hater og sloss eller ikke helt for vi to bunner jo tross alt i kjærlighet og frustrasjon over å ha møtt vår livs kjærlighet alt for tidlig men nå er vi i krig og jeg har min hær og du har din og dette ender aldri godt så la oss bare la det være snu ryggen til og gå videre slippe oss begge fri for alt i alt så bunner det her i kjærlighet og det er jo det vi må huske"

"Jeg kan ikke love at det er så mye igjen men jeg kan love at jeg skal gi deg alt jeg har av det siste som er av meg for du har lært meg hva kjærlighet er at det finnes selv for knuste hjerter og jeg får enda sommerfugler i magen når jeg tenker på hvordan vi møttes og du trodde det var første gang men jeg hadde sett deg før jeg og det er jo sant det de sier at when you know you know og jeg visste at det en dag ville det skje jeg måtte bare være tålmodig og nå er vi her og jeg tenker enda tilbake til dagen jeg først så deg og tenkte at ei som meg ikke kunne få noe så fint som deg men se på oss nå du motbeviste alle tvil for deg er jeg nok og nå kysser du meg god morgen hver dag og god natt hver kveld og er min bare min og jeg kan enda ikke tro hvor fin du er og jeg lurer ofte på om du er mennskelig og jeg tror kanskje du ikke er det men så viser du meg også alle de sidene ved deg som gjør deg menneskelig og det gjør det bare enda finere"

"Det skremmer meg hvor skjørt livet er vi tar det som en selvfølge det å leve for alltid men så er det ikke sånn og noen av oss får livet tatt fra seg så alt alt for tidlig for livet er tilfeldigheter alt har en mening sies det og kanskje er det sånn på noen måter og det er fint det at vi kan se en mening med alt men det at liv blir tatt fra uskyldige mennesker av grusomme handlinger kan det umulig være en mening i det kan ikke være noe positivt i noe sånt noe vi skal lære vi må lære oss å elske bli enige og vise kjærlighet kjempe mot ondskapen før grusomme handlinger får øynene våre opp"

"Det er sol og tjue grader jeg skulle vært ute ute med venner levd livet sånn det skal leves men hodet mitt er like tungt og dundrende som det pleier å være like før det skal tordne søvnen er like vanskelig å finne som på de nettene med fullmåne og kroppen er sliten så sliten nærmest helt nummen kjenner ikke føttene finner ikke fotfestet jeg svever lever i et overlevelses-modus klar til å treffe bakken og knuse fullstendig husker ikke helt hvordan jeg tenker føler snakker puster spiser dusjer lever hjertet mitt blør det er helt åpent brystet er revet opp og jeg har aldri aldri aldri vært så sårbar som nå så jeg vil bare være alene men det er så vondt så vondt også er det denne byen den er det mest smertefull med det hele den bærer på så mye og her står alt stille jeg må bort bort bort men jeg er redd for det gjør så vondt og jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til andre når jeg lever med en smerte som denne for jeg har mistet meg selv i den og jeg kan ikke late som lenger for jeg er fullstendig borte det kan ikke skjules kan ikke huske sist jeg lo men om en time går toget og på det skal jeg sitte"

Øresus

Har følt meg så sterk i hele dag the boss as lady er jo tross alt tilbake who no longer take shit for no reason og stands up for herself som shaker til Beyoncé til enhver anledning synger i kor til favoritt refrengene now you gotta see me wildin´stop interrupting my grinding sorry I ain´t sorry what´s worse lookin´ jealous or crazy or like being walked all over lately I´d rather be crazy a winner don´t quit on themselves og Sigrids don´t kill my vibe you spreak to me like I´m a child I tried to play it nice but don´t kill my vibe you love to tear me down then build me up like I depend on you og there´s so much I wanna say but nah got better things to do men plutselig så ligger jeg her og depresjonen har satt seg i hjerte sinn og kropp igjen og die with you spilles for femte gang og livet føles uoverkommelig og meningsløst og jeg er motløs og føler meg ensom og annerledes og vil bort og ut og jeg vil leve drømmene mine men så er livet i veien hverdagen og alt vi må gjøre i dagens samfunn vi må ha skole jobb et A4 liv men hva skjedde egentlig med å leve livet mens vi kan for alle sier det men ingen gjør det og jeg vil så gjerne dra til syden i morgen besøke fattige og krigsherja land og hjelpe der det hjelpes kan hoppe i fallskjerm neste uke sykle på Hardangervidda og telte alene om tre uker skulle så gjerne lest ut boka jeg startet på for noen måneder siden men jeg er for opptatt med å gjøre ingenting også er det alle disse småtingene som får det til å føles så vanskelig og krevende og at veien er så lang så lang så da dropper jeg det som alle andre og blir liggende her og se livet fly forbi helt alene hadde jeg bare hatt noen å holde rundt kanskje hadde det gitt mer mening da

Innkjøpsvideo

Nå har vi sittet her i godt over to timer og stirret i skjermen, ventet på at nettet skal få stumpen i gir og få denne videoen ut i det offentlige før det blir for sent, men nå er tålmodigheten nådd bristepunktet og videoen kan endelig deles. Bedre sent enn aldri, håper jeg.

God mandag, til dere som er det godeste jeg vet om! Håper mandagen er alt annet enn blå, og at dere har medvind og sol både ute og inne♥

Endelig har jeg fått den ferdig, det var så mange timer med film at det nesten ble tragisk, men nå er vi igjennom, og nå er den endelig her. Håper den faller i smak og at det lurer frem et lite, eller kanskje stort; smil hos dere, som dere alltid lurer frem hos meg. Er dere mer interessert i morsomheter fremfor selve klærne, så er det noen bloopers, eller rettere sagt; ei litta danse-pause mellom slaga fra 3.36.


Tannhjulet - kvalitet - 1080pHD for bedre kvalitet

Du skal klare deg, du skal det

Jeg tror de ble oppriktig redde. Mamma og pappa. Jeg ble i hvert fall det. Livredd. Jeg har aldri sett de løpe så fort som da de hørte det første skriket. Jeg har prøvd å finne et annet ord enn et skrik, men det er det nærmeste jeg kommer. Det var et sånt skrik som ikke kan mistolkes, det kan ikke tas feil av, kan ikke sammenlignes med de skrikene som kommer ved veps i håret eller av å bli skremt. Det var et sånt skrik som kanskje ikke helt kan beskrives, et sånt skrik hvor du forstår, at nå, nå er det alvor, nå handler det om liv.

Jeg skalv, og jeg skjelver aldri. Jeg vet ikke om det kan kalles for gråt, for det var så mye mer enn bare det, det var tårer, men det var også dette skriket, mange av de, desperate, ukontrollerte og såre skrik, den type gråt, den type sorg, du aldri tror skal gå over. Jeg gapte etter luft, mistet meg selv sammen med den, og følelsen av at en del av meg, kanskje det som lenge har vært den største, ble revet fra meg, døde, og jeg dermed mistet meg selv fullstendig, for hvem er jeg egentlig uten. 

Processed with VSCO with a6 preset

De strøk meg så varsomt på ryggen og i håret, mens jeg satt framoverbøyd med hendene foran ansiktet. De har aldri vært så varsomme, mamma dro meg ikke tvunget inntil seg som hun pleier, hun la bare hodet sitt forsiktig på skulderen min, de bare satt der sammen med meg, i fullstendig stillhet. Jeg så de ikke, kunne ikke se noe som helst, men jeg tror jeg aldri har sett, følt de slik før, den stillheten, den type frykt som ikke kan skjules, skjermes, den type sorg, desperasjon og frustrasjon over at barnet deres, har det så vondt, maktes- og hjelpesløse. 

Så traff tomheten meg, etter en stund. Den type tomhet som kommer av at du føler så mye, at det blir til ingenting, fordi det ikke finnes noe som strekker langt nok, til å beskrive noe så smertefullt. Jeg maktet litt etter litt å rette meg opp, ta hendene bort fra ansiktet, fant tilbake pusten, og lot meg selv falle i armene deres, lot de fortelle meg at dette skal jeg klare, dette også; vi er her, bare gråt du, vi er herDu fortjener bedre, bedre enn dette. Du skal klare det, du skal klare deg. Vi er her. Og i en liten time, føltes det ut som det hele skulle gå over.

Processed with VSCO with a6 preset

Men nå, nå ligger jeg her og ikke får sove. Et kaos uten like, et følelsesregister jeg aldri har sett eller følt maken til, for mange tanker til å sortere en eneste en, og med en så tyngende smerte i brystet. Timene flyr med vinden, klokken nærmer seg 04, og jeg klarer enda ikke finne søvnen, jeg spiser ikke heller. Eier ikke matlyst og jeg som hele mitt liv har spist så mye og ofte jeg kan, men sultfølelsen er det eneste som ikke gjør smerten, klumpen i brystet så kvelende, så vanskelig å leve med, ubehaget av den sultne magen jevner det hele litt ut, jeg kan bare tenke at; akk ja, jeg er bare sultenDet er bare det.

Det skal gå over, det skal jo det, som alt annet, det her jeg ikke forstår helt hvorfor gjør så vondt, folk har det tross alt verre, men det er jo så sant det de alle sier, de rundt meg, om at det er så mye mer enn som så, enn dette, det er så mye mer enn bare utløseren, det ligger så mye nedtrykt på bunnen, som ser ut til å ha nådd overflaten. Det skal jo gå over, det skal jo det, men akkurat nå, akkurat nå er det så smertefullt at jeg ikke forstår helt hvordan, jeg klarer ikke se det for meg, hvordan disse dagene skal gå rundt uten å ta fra meg det siste som er igjen av meg. Det føles så svakt, at noe som det her, kan føles som døden, for det er jo ikke det (så slettes ikke, jeg har et godt liv, på utsiden, men det indre er det få som kjenner til, det har blitt tråkket på litt for lenge, av så mangt, også av sykdommen, i snart åtte år, det er vell kanskje den, og alt som følger med den, som er grunnmuren i alt dette), men kanskje det er det nærmeste man kommer i levende tilstand. Jeg vet ikke, jeg vet jo tross alt ingenting.



Nå er det på tide at jeg tar vare på meg selv, og at jeg også lar de rundt meg ta vare på meg for en liten stund, og som de sier; uten å streve etter å hele tiden skulle ta vare på og hjelpe de, selv om det er vanskelig, for det er jo det jeg vil, og det som er viktig for meg, det å ta vare på alle andre. Nå må jeg bli sterk i meg selv, bygge opp alt som bygges opp kan, alt av selvfølelse og selvtillit, lære å stole på meg selv, stole på mennesket jeg er, hjertet mitt og det jeg har i det, og tro på at alt jeg gjør, gjør jeg med de beste intensjoner, huske på hvem jeg er, og aldri la noen få meg til å tvile på alt dette. Som jeg har skrevet tidligere; Nå, nå er jeg ferdig med regndråpene, nå trenger jeg steken fra solen, så den kan varme meg lengst inn i hjerterota, oppover ryggraden, så det knekte kan teipes, limes og tvinges sammen. Så jeg kanskje en dag, kan reise meg igjen. 

Nb: Innlegg som dette deles kun fordi det dessverre er sånn at det finnes andre som har følt, føler eller kommer til å føle på dette, og da syntes jeg det er viktig å dele innlegg som disse, hvor alle kort legges på bordet, sannheten skal frem og alle tabuer glemmes, livet er ikke bare fryd og gammen, og det skal det heller ikke være, men hvis vi deler litt oftere, så føler vi oss ikke fult så alene når det står på som verst.

A little get away

Byen, den jeg har vokst opp i, den jeg har bodd i hele mitt liv. Byen med alt det gode, og byen med alt det vonde. Den som før var min, men som ikke lenger er det. Den som før var hjemme, men som nå føles mer ukjent, utrygg enn noe annet sted. Den tynger for mye vondt på skuldrene mine, bærer på for mye, bøyer og tøyer ryggraden til bristepunktet, like før både den og jeg knekker. Akkurat nå, er den kun en fortid jeg ikke makter huske, og en fremtid jeg ikke ønsker. Må få den, og det, på avstand, er ikke sterk nok til å bli, styggen på ryggen er tung nok å bære i seg selv.

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset

Jeg ser meg ikke for når jeg går over veien, vanen jeg har hatt siden jeg var liten, høyre venstre høyre, det mamma og pappa lærte meg så fort de fikk muligheten og alltid bønnfalte meg om å gjøre, den er borte, den også. Er ikke lenger like redd for nattemørket og det som kan finnes i det, det som før var en av mine største frykter, våget ikke gå ut alene. Jeg planlegger ikke lenger hva jeg skal gjøre i tilfelle forferdelige mennesker som vil utføre forferdelige handlinger plutselig står rett foran meg, kun hvordan jeg skal klare å hive meg foran de andre som kanskje er rundt meg, de uskyldige menneskene som fortjener å leve, de som enda har livsgnist i øynene. Før så jeg det for meg, til punkt og prikke, en angst i offentligheten, i hver butikk fant jeg gjemmesteder, forbi vært hjørne var jeg klar til å slå, nå tenker jeg bare, at de må ta meg først. Jeg er ikke lenger redd for døden, for hjertet slår, pusten er der, men jeg lever ikke. 

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset

Hva om hjertet mitt slutter å slå, hva om det har knust en eller fire ganger for mye, hva om det, og hva om jeg, ikke overlever denne gangen. Det slår så tungt, og så hardt, at jeg er redd det skal ta livet av meg, men.. var det ikke jeg, som ikke var redd for døden.

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset

Må vokse meg større, sterkere, enda en gang, bygge meg opp, få meg selv, livet og hjerte mitt tilbake.

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset

Å miste

Et gammelt notat:

Det er ingenting jeg ønsker mer, enn å gå tilbake i tid, til den tiden før vi forelsket oss, selv om det var kjærlighet ved første blikk. Jeg kunne sett forbi det, kjærligheten, kunne lukket øynene i det vi møtte hverandres litt for lenge til å bare være venner. Jeg skulle ønske vi forble venner, bestevenner, og kun det. Fordi ingen bestevenn var som han, vi var best på det å være venner, vennskapet var det vi bygget først, og det var det som ble grunnmuren i det hele. Det finnes ingen jeg har hatt det like bra med, gøy med, på måten jeg hadde det med han. Vi kunne vært bestevenner for alltid, vi to, hadde det ikke vært for alt det i mellom. Det er ikke det at jeg ville vært foruten forelskelsen og følelsene vi fikk, erfaringene, opplevelsene, hverdagen, livet og øyeblikkene som fulgte med det, men hadde jeg visst utfallet, ville jeg heller valgt å legge lokk på de, gjemt de på et sted kun jeg visste de fantes, følelsene altså, hvis det hadde betydd at jeg ville hatt han i livet mitt for alltid. For det er jo kanskje det som er den største sorgen ved å gå fra hverandre, det å miste sin bestevenn og sitt viktigste vennskap, kanskje er det det en type sorg, som aldri helt går over.

Å miste, er å lære seg å elske, på en annen, måte. - Stein-Roger Olsen





Quotes funnet på Instagram

Du skal bære deg selv

Fant igjen et gammelt notat jeg skrev for en god stund tilbake, som jeg tenkte jeg kunne dele med dere. Det er ofte jeg deler tekster som dette når det hele er forbi, for når jeg står midt oppi det blir det enda sårere å blotte sjela, det blir så sabla nært, og akkurat da er man kanskje for sårbar til å kunne stå for det man skriver, så derfor er det kanskje lurest å vente. Som alle vi mennesker, så vil vi at andre skal tro at vi klarer oss helt fint, selv om vi ikke alltid gjør det. Jeg har utallige med tekster som dette i notater, som forsvinner med tiden i arkivet, fordi jeg aldri finner det i meg å dele de, de blir liksom aldri bra nok. 

Processed with VSCO with a6 preset

Denne er vrien. Denne tomheten? Er det sånn det må beskrives? Tomhet. Våknet nettopp opp fra en lite planlagt, men nødvendig nap, og i sekundet jeg var tilstede i den virkelige verdenen igjen, var det ingenting jeg trengte mer enn å rømme fra den. Hvem er det du prøver å lure? Du savner det jo. Du savner han ikke som før, så slettes ikke, men du savner han på øyeblikk som dette, eller.. du savner ikke han, men du savner noe. Du savner roen og tryggheten du ikke finner i og hos deg selv. På øyeblikk hvor det er ingenting du ønsker mer, enn å skru tilbake tiden, til den tiden hvor du enda bodde hjemme hos mamma og pappa, var kun 17år og kanskje den tryggeste i hele verden. Ansvaret var ikke like stort, valgene du tok var ikke like betydningsfulle for fremtiden, og livet var mer en lek, enn et liv. Den tiden hvor det ikke var så nøye, den hvor du enda var ung, selv om du enda er det, men ikke på samme måte. Den tiden hvor du ble holdt rundt av det som for deg da var verdens tryggeste armer, tiden før hjertet ditt smalt i grus, og ingenting noengang kunne bli det samme igjen, den tiden hvor det enda var håp, håp for at den følelsen her bare var en forbigående tilstand. Går det egentlig noengang over? Dette rykket du kjenner hver gang du får øye på noe som tar deg tilbake til den tiden, som forteller deg at du aldri vil klare å elske igjen, for sporene han gikk, sårene han plantet, er for dype til at du noengang kan slippe noen inn igjen. Kan ikke gi det siste du har, det lille du har blitt, til en som med tiden og tyngden etterhvert vil forsvinne, han også.

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset

Alt i alt, så er du bare sliten, det er utrolig hva det kan gjøre med et menneske, alle tanker og følelser som dukker opp helt ut av det blå, uten mål og mening. De minste ting blir utløsere, som frykten og sårbarheten ved å slippe et nytt menneske inn, den overskyggende følelsen av å ikke føle seg bra nok for noen som er det for deg, og derfor rives det hele opp igjen, det som ligger på dypet, det hvor fremtiden føles meningsløs og livet uoverkommelig, fordi du blir dratt rett tilbake til den tiden hvor du våknet opp med denne tomheten? klumpen? hver eneste dag. 

Processed with VSCO with a6 preset

Det vil ta tid. Så klart vil det ta tid. Å gå i fra, gi slipp på noe eller noen du har elsket. Det er å gjøre det motsatte av hva alt i kropp, sjel, tanker og hjerte sier, det er å gå i mot deg selv fult og helt, men det må til, for at du skal få det bra. Du kan ikke holde fast på noe eller noen som ikke lenger er, du må la det gå, selv om det i øyeblikkets hete kan føles ut som at du gir slipp på din livs kjærlighet, men det vil uansett være det riktige å gjøre. For akkurat nå, må du videre, du kan ikke forbli i denne onde sirkelen, i den samme runddansen bare sånn i tilfelle, du må gjøre deg selv en tjeneste. Og det vil være det vanskeligste, tyngste og mest smertefulle du har måtte gjøre mot seg selv, men med tiden vil det også være det beste. For skulle det nå være sånn, at denne personen, er din livs kjærlighet, så vil dere finne tilbake, når kampen er klar til å tas, den som må til for å leve et liv sammen med noen, når ikke bare du er klar til å kjempe for og sammen med, for kjærlighet det er å kjempe sammen, og du skal never settle for noen som ikke gir like mye som du. Men du skal ikke vente, du skal ikke gjøre alt du gjør sånn i tilfelle han følger med på deg og ditt, for det gjør han nok. Du skal ikke være glad, sånn i tilfelle han legger merke til det, du skal ikke le høyest sånn i tilfelle han hører det, snur seg og får øye på det han har mistet, du skal gjøre alt du gjør for deg selv, for du skal videre, så vil tiden vise hva fremtiden har å by på. Alt til sin tid, og skulle det nå være sånn, at dere ikke finner tilbake, noe som er mest sannsynlig, så vil det gi mening, en dag, det også. Jeg vet i hvert fall med meg selv, at det vi hadde, sjansen vi tok, årene vi fikk, er verdt det å måtte angre på det resten av livet. Og mest av alt så vil du finne andre, men først og fremst deg selv. 

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset

Når jeg nå leser meg igjennom det over her før jeg skal dele det med dere, får det meg til å tenke på da psykiateren sa jeg måtte gå videre med noen andre, noe jeg har nå, men det eneste jeg klarte å tenke på var hvordan en psykiater kunne si noe som det, for skal det ikke være nok at jeg går videre med meg selv? Jeg skal ikke avhenge av noen andre for å ha det bra. Jeg skal finne tryggheten og roen jeg leter etter i andre, i meg selv. Det er naturligvis ensomt å bo alene til tider, spesielt når jeg også må tilbringe så mye tid her inne, og det er få ting jeg gleder meg mer til enn det å finne noen å dele hverdagen med igjen, men enn så lenge har jeg meg selv, og det får være nok, både for meg og for verden, alt til sin tid. Jeg skal jo tross alt bære meg selv, ikke bli bært.

En kjærlighet så ekte, men ikke rett.

Det er på de dagene noen spør meg uforventet om deg, en vilt fremmed, en psykiater, en flørt eller en av mine nærmeste, jeg innser hvor vakkert alt dette egentlig er, kjærligheten, men også sorgen som følger de gangene den ikke er rett. For før jeg i det hele tatt har rukket å svare, kan jeg kjenne det feste seg til brystet igjen, halsen blir gråtkvalt og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få pusten tilbake, tårene er på nippet til å falle, jeg kan ikke si et eneste ord, for da raser alt sammen, inkludert meg selv, og hver minste lille del av meg verker, akkurat på samme måte, måten jeg kjenner til best, måten den verket på i årevis.



Hva gjør du, hvordan har du det, hva skal du i morgen og ler du fortsatt på den måten? Plutselig tenker jeg på deg igjen, og det eneste jeg vil er at du har det bra, du er savnet, lengst inn i hjerterota mi, for alltid, vit det.



Tenk så vakkert det er da, sånn egentlig.. at midt oppi all verkingen som på sekunder har funnet tilbake til meg, og til tross for at jeg er over det nå, om ikke helt, så nesten, så sitter det enda i meg på øyeblikk som dette, tenk at jeg har elsket et menneske så høyt, at det aldri helt vil forlate meg, og kanskje noe i meg aldri vil komme helt over det, og hvor sårt, men også hvor vakkert er ikke det? At et menneske har betydd så mye for deg, mer og sterkere enn noe annet.



Tenk at det finnes en kjærlighet så ekte, men som også ikke er rett, det finnes ikke vondere eller mer frustrerende enn akkurat det, men jeg har funnet en måte som gjør det litt lettere å leve med, og det er å se hvor vakkert det kan være, at til tross for at vi ikke varte evig, så vil det som var for alltid leve i og sammen med meg til mitt siste åndedrag, og på en måte da vil jo også du gjøre det, og var det ikke det vi lovet hverandre da? Og sist, men ikke minst, kanskje viktigst av alt - tenk så vakkert alt med den rette vil bli, når det ikke føles ut som at en kjærlighet kan bli større, mer ekte eller vakrere enn den første, eller den andre eller kanskje den tredje, men så kan den jo det, bare vent å se, du har enda den siste igjen.




Bilder - Instagram // og egne tekster

Hold fast, enda litt til.

Det føles feil å starte det nye året med å skrive et overfladisk innlegg om hvor fint jeg har hatt det i julen, til tross for at jeg så klart også har hatt det fint, og det takket være alle de enestående menneskene jeg har rundt meg. Men julen har også vært tung, mest tung egentlig, tunge dager med gode øyeblikk vil jeg vell kanskje beskrive den som. Jeg er utrolig takknemlig for livet jeg lever og menneskene jeg får dele det med, men noen ganger får alt det vonde litt overtaket.

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg har tidligere trodd at jeg har nådd bunnen, bristepunktet, og kanskje på det tidspunktet i livet var det bunnen for meg akkurat da, men alle de gangene var ingenting i forhold til denne. Denne gangen har vært annerledes, ut av en annen verden, i sekunder og minutter har jeg mistet meg selv fullstendig, og jeg vet ikke helt om jeg klarer å kjenne meg selv helt igjen enda, trenger litt mer tid til å komme meg.

Processed with VSCO with a6 preset

"Mamma, kan jeg være så snill å få slippe nå? Jeg kan bytte plass med hvem som helst, det er så mange som ønsker å leve livet jeg ikke lenger er sterk nok til å bære på egne skuldre. Hvis dere kan leve godt uten meg, kan jeg få lov til å bli borte da? Hvis det finnes en måte jeg kan forsvinne på som om jeg aldri har eksistert, og derfor ikke kan bli savnet."

Aldri før har klumpen i brystet vært større, fylt til randen, selv helt opp i halsen. Den er kvelende, gjemt under ribbena som om de skulle vært et eget fengsel, både jeg og klumpen skriker i ren desperasjon for å få slippe ut, men til ingen nytte. Det finnes få øyeblikk mer ensomme, hjelpeløse og sjeledrepende som det, der du blir liggende natt etter natt og kjenner på følelsen, tankene og smerten som nå har blitt så ukontrollert og ustoppelig. Du kjemper i mot med alt du har, men snart er det ingenting igjen å kjempe med, tviholder på tanken om alt det gode i livet, hvor heldig du er og alle du har å leve for og med, mens du i stillhet og i ditt svakeste øyeblikk ber til høyere makter om å bare kunne få slippe nå.


Processed with VSCO with a6 preset

Den eneste grunnen til at jeg deler dette med dere er fordi jeg vet at så mange av dere og andre i verden blir tvunget til å føle på alt dette i løpet av livet, uansett hva det er som utløser det, så kan vi alle ha de samme følelsene og tankene. Og når jeg da selv vet så godt hvordan det føles og hvor livsviktig det er å ikke føle seg alene i de øyeblikkene, så må jeg bryte enda en tabu og vise at du, jeg og vi skal komme oss igjennom. Aldri nøl med å få hjelp, jeg vet det sitter langt inne, men i tilfeller som dette så kan du ikke klare deg alene, du trenger hjelp. Det er ingen skam i å føle og ha det sånn her, det må du huske, uansett hvor svak, patetisk og egoistisk du måtte føle deg, du har fått nok, og ikke bare du, men også kroppen din, sjela di og alt du er, ser ingen utvei, og kjære deg, det er forståelig, men vit at det skal gå helt fint. Vi skal klare det her sammen, du skal klare deg, jeg lover, bare strekk ut hånden din, så skal vi prøve å hjelpe deg så godt vi kan, du er viktig, aldri glem det.

Hold litt rundt meg.

"Det er flere dager siden sist jeg pustet inn frisk luft, utenom den som sniker seg gjennom den egentlig stengte vifta i veggen. Det er flere dager siden sist jeg så et menneske, utenom de jeg kan se fra vinduskarmen, hvor det hender at jeg blir sittende å se på de og livet som forsvinner med vinden. Det er ofte dager som disse, innestengt og skjermet fra omverden, som om jeg bare er et vitne til alt det som skjer rundt meg, kun en flue på veggen, ikke en del av det hele.




Hjertet slår noen ganger for mye, hardt og tungt, jeg skjelver, en indre uro, jeg kan kjenne det i armene, i føttene, i hodet, i brystet og litt i magen. Det ble så alt for mange tanker denne søndagen, som det alltid blir på søndager, som det alltid blir alle andre dager også, for alle dager har jo blitt til søndager for meg, unntatt fredager, jeg elsker fredager.

Det er noe med det, disse dagene og nettene i sengen, med kun meg selv og tanker til selskap, realiteten om livet og hverdagen, fremtiden. 




En knusende ensomhet treffer meg på dager, netter som disse. Noen ganger føler jeg meg til og med alene, selv om jeg så langt i fra er det. Disse livsviktige kjærlighets-båndene mellom familie og nære venner, de hvor vi lover hverandre å være der for alltid, uansett tid og sted, de hvor vi ser på det som en selvfølge at våre kjæreste skal ta kontakt, hvis de også en dag skulle føle det sånn her. De hvor vi legger fra oss alt vi har i hendene, for å så klart stille opp for de som betyr mest, det er et enkelt løfte, i hvert fall for meg, det vanskeligste løfte å holde, er det hvor vi kanskje lyver til både oss selv og til de rundt oss, om at vi også skal ta kontakt, de gangene det er mørkest. Det er lett å være den som hjelper, men så vanskelig å være den som trenger hjelp. Livredd for å byrde, livredd for å vise hele meg, til enda en som med tiden og tyngden etterhvert vil forsvinne.




Trenger så sårt å bli holdt rundt, det er vondt å innrømme, det svir i stoltheten, så langt bak som til ryggraden, vil klare meg selv jeg også, være den selvstendige og råe kvinnen vi alle snakker om, like queen som Beyonce, men akkurat nå, er det tid for å bite i det sure eplet og være ærlig mot meg selv. Jeg trenger så sårt å føle en annens varme, kjenne på at livet, det er verdt det, og vite at her, akkurat nå, er jeg trygg. Jeg bryr meg mindre og mindre om hvem, hva og hvor, ser på det som et faresignal, i hvert fall til meg å være, men så lenge jeg bare i noen sekunder, minutter, eller gjerne timer, kan få en pause, et pusterom, et avbrekk, kanskje til og med et smil, eller et hint av trillende latter, så betyr det så veldig lite, trenger å føle at hjerte slår på den gode måten, bli fortalt, at dette, dette skal gå bra."
 

Den brutale sannheten, månen og soldengangen.

Øverst og viktigst i dette innlegget må jeg tilføye det jeg vet dere som har lest innleggene mine en god stund vet, men som er viktig at de som er nye, eller titter innom tilfeldig også vet, for å ikke mistolke - Jeg har mye å være takknemlig for, jeg er heldig, jeg har mange å leve for og sammen med, jeg har en lysere fremtid enn så alt for mange andre i verden, takket være landet jeg bor i og mulighetene, hjelpen det følger med, og de jeg får dele livet mitt sammen med, det vet jeg. Jeg deler kun innlegg som dette av grunnen jeg skriver i avsnittet under, i håp om å treffe noen som trenger det, noen som føler seg alene. Innlegg som dette blir også veldig rotete, perfeksjonisten i meg hyler som vanlig om å ikke poste, men jeg syntes det må til uansett, for de som trenger å lese det vil syntes det er verdt rotet, og kanskje kjenne seg litt igjen i det også.



I dag skulle jeg egentlig dele et gledelig innlegg med dere, om min overdrevne lykke over å endelig ha fått linser, over å endelig kunne se ordentlig, og hvor mye vakrere alt rundt meg er i forhold til hva jeg trodde det var. Men, igjen.. livets og hverdagens kontraster kom i mellom, de og det jeg har lovet å dele med dere, i troen på at det en dag blir bedre, og at jeg da kan være et bevis, være et levende håp for dere som da er på bunnen. Men nå, nå er det jeg som er på bunnen. Jeg har det ikke bra, og det har jeg ikke hatt på en god stund, det føles så feil å skrive, feil å si, vi lærer oss fra vi er små at det er mest sosialt akseptert å si uansett hvordan ting er, at det går bra. Men det er en ærlig sak, og det er like viktig å dele den og det, som det er å dele det gode.

Vente, vente, vente. Dag inn og dag ut. Venter på at dagene skal være forbi, gå fortest mulig, så jeg endelig kan glemme smerten ved å finne søvnen, selv om den dukker opp der også, den og redselen for å måtte våkne opp til sannheten igjen. Hadde jeg bare hatt krefter til distraksjoner. Stuck, stuck, stuck. Bomfast. Så forbanna vondt, jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive følelsen. Smerten. Alt jeg vet er at jeg ikke ønsker å ha det, leve sånn her. 



Jeg tror ikke venninnene mine hadde sett det, sett det før da, før nå, før dette året, sett meg gråte, viste meg sjeldent, om ikke aldri på bunnen, kun for nærmeste familie. De fikk alt på en gang, jeg fikk alt på en gang. Selv offentligheten har sett meg gråte nå. Gående over brua. På senteret. På toaletter. I butikken. På bussen. På fest. Overalt. Jeg skulle aldri bli sånn, sånn her, jeg skulle ikke byrde andre med mine sorger. Jeg skulle ikke gråte. Være svak. Kun være den de kunne være svak med, gråte for, lene seg på. Men jeg ble det, uten valg og uten mulighet til stopp. Ufrivillig. Sorgen tok meg så forbanna hardt, og det så jævlig mange ganger. Har skreket så høyt at jeg vet de i bygget jeg bor i har blitt bekymret. Deiset rett ned i bakken av bunnløs tomhet i brystet i det jeg kunne se fremtiden løpe over veien, forbi husveggen og forsvinne for godt. Snublet gråtende inn i bilen og i armene på bestevennen min. Ligget i armkroken og på brystet til mamma som om jeg skulle vært 8 år igjen.

Og hadde det ikke vært for de, de jeg har rundt meg, hadde jeg reist til Sveits for lengst, betalt for å sovne inn, svakt, men sant. Brutalt ærlig og sårt. Det er vondt å dele en så egoistisk tanke med andre, det er skummelt, for med en sånn tanke er det mange som vil dømme, og noen ta avstand, men det er da det er viktig å huske på at de som kjenner deg vet at du ikke er den tanken, det er ikke det du utstråler når du er blant andre, det er ikke et valg du har tatt, det er ikke heller ikke noe du ønsker, og noe du prøver for alt i verden å få kvelertak på den og ta livet av, før den tar livet av deg. Det er en tanke som må deles, for det er flere enn vi tror som må føle på den i løpet av livet, du er ikke alene om å treffe bunnen hvor det ikke lenger finnes livsglede, hvor ingenting føles verdt det. Om den så bare varer i sekunder, eller over flere år, er det uansett like viktig å bli bevisst på at du ikke er alene om å ha den, selv om du til tider skulle ønske du var det, med tanke på at du selv ikke ønsker din verste fiende å ha den. For det er da vi kan hjelpe hverandre med å forstå at den er forbipasserende, den vil forsvinne med tiden, med vinden, som alt annet vondt, så lenge vi står i det, kjemper i mot, og for å få lysten til å kjempe må vi også høre fra andre som har hatt den at det vil bli verdt det.



Prøver å ikke se på det jeg har mistet som et tap, ungdomstiden, kjærligheten, videregående, fremtiden jeg en gang hadde, erfaringer og lærdom dette samfunnet sier vi må ha for å lyktes, prøver heller se på det som erfaring, en mulighet, en mulighet til å vokse, vokse meg sterkere en hva jeg hadde blitt uten tapene, vokse meg frem til den jeg alltid har vært ment til å være, men kanskje ikke kunne blitt uten det vonde.

Law of attraction, jeg tenker mye på det, mye på hva tanker gjør med oss, hvor mye de kan påvirke og endre, og at det er de tankene og følelsene vi velger å legge fokus på, som har alt å si, at vi kan styre det litt selv, bedre vår egen helse så godt det lar seg gjøre mye alene, med hva vi velger å fokusere på, putte i oss, gjøre for oss selv. Men noen ganger må jeg legge de tankene på si, heller godta at jeg føler som jeg føler, for å ikke gjøre vondt verre ved å føle at det igjen er noe jeg ikke får til, som så mange andre klarer og fremstiller som så enkelt å gjøre, for å ikke glemme at jeg faktisk er syk, kroppen min er syk, den ble syk først, og at det på grunn av det kanskje er sånn at tankene mine har blitt litt syke de også, og ikke omvendt. Men det første steget er jo det å bli bevisst på egne tanker, egne følelser, så vil man med tiden klare å vokse ved hjelp av det, og enn så lenge må vi bare vente til vi en dag er fit for fight igjen, samtidig som vi ubevisst jobber sakte, men sikkert mot en fremgang.

hits