Rikke Gunnersen

To be reborn you have to die first

  • Skrevet: 23.03.2017
  • Klokken: 20:50
  • Kategori: Dikt

Her om dagen fortalte psykiateren min at jeg hadde en sorg over meg, han kunne se det så godt fra stolen sin, da han tittet bort på meg de gangene jeg snakket om kjærlighetssorgen, og om det jeg har mistet til sykdom, både av livet og meg selv, det som vil prege fremtiden min i lang, lang tid. To sorger, dypest i sjela, lengst inn i hjerterota og hardest i ryggraden.

I går hadde jeg en samtale med ei av mine beste venninner, hun som kjenner meg som få andre, hun som vet det som så godt som ingen andre vet, men som samtidig ikke kjenner meg, for hun kjente meg ikke før sykdommen og ikke før kjærlighetssorgen, hun vet ikke hvem jeg er uten, selv om det så klart ikke er sånn at jeg er en helt annen, det er ikke store forskjellene, men sorgene har blitt en del av alt jeg er og alt jeg gjør, de sitter i meg konstant, og falner latteren i det den skal til å slå ut i full blomst, lever som styggen på ryggen og tynger meg, tar kvelertak når jeg venter det minst, så jeg ikke har mulighet til å stritte i mot, de er ukontrollerte og ustoppelige, og jeg husker ikke helt hvem jeg er uten de, kanskje er det dette som er meg. Som hun sa; sorg er ikke en sjele-tilstand, som å være deprimert eller lei seg, sint osv, det er tyngden av et tap, tyngden som kjennes på kroppen fysisk, det er noe du bærer på skuldrene, samtidig som brystet er tungt, hjertet er tungt og pusten tung, sorg gir deg et spesielt drag i ansiktet. Jeg vet ikke helt om det finnes noe mer sant enn det, for hvis jeg tenker tilbake til sommeren for snart to år siden, da jeg skulle møte ei som også er ei av mine beste venninner, men en av de som også kjente meg før sorgene - i det jeg sneiet hjørnet og vi fikk øye på hverandre var det første hun sa "du ser annerledes ut", og det har jeg gjort siden, siden den sommeren, og siden den høsten for snart åtte år siden. Vil jeg en dag kunne være meg igjen, fullt og helt, uten draget i ansiktet? Siterer venninnen min igjen; Blekner noe slikt med tiden, eller blir det sterkere, hvordan fungerer en sånn type sorg? 



Processed with VSCO with 1 preset





@ihjertet

  • Skrevet: 23.03.2017
  • Klokken: 20:50
  • Kategori: Dikt
  • Kommentarer: 6

Inn i hjertet

  • Skrevet: 03.10.2016
  • Klokken: 20:45
  • Kategori: Dikt

Føler jeg ikke strekker til her på bloggen for tiden, som i hverdagen og i livet, men det har jeg vell egentlig heller aldri gjort, i hvert fall ikke her inne på bloggen. Er så mye jeg vil gjøre, så mye jeg vil få frem, skape, det klør i fingrene. Hjerte og sjel skriker i håp om å lage en liten sprik som kan tillate meg å snike, krype meg liten ut derfra, og med det endelig blomstre og vokse meg stor. Enda i en fase hvor jeg svever midt i mellom et sted, et sted hvor uvitenhet, usikkerhet og forvirring er dominanter, ingen tegn til bakkekontakt, men igjen.. så leste jeg i går at de som har to ben på bakken står jo stille, og det vil jeg i hvert fall ikke. 



Som vanlig roter jeg meg bort på en aldri så liten bærtur med disse innleggene, starter på noe helt annet enn hva jeg først hadde planlagt å dele. Et evig kaos, litt sånn som meg. Jeg beklager. Det er bare det at jeg føler at jeg ikke lenger klarer å skrive, og derfor hver gang må gi en forklaring på hvorfor innleggene ikke lenger er som de en gang var, dele noen tanker som det over her, så det kanskje er lettere å forstå seg på eller kjenne seg igjen i.



Når det kommer til det å føle at jeg ikke lenger klarer å skrive, så motbeviser jeg jo meg selv hver gang jeg roter meg inn hit, men kanskje blir det tomme ord og setninger, til tross for at det blir langt. Føler en form for skrivesperre. Tar meg selv aldri i å åpne notatene på mobilen, skrive side-lange tekster om alt jeg har i brystet og så gjerne vil dele med dere, som jeg alltid gjorde før. Nå for tiden ender jeg som oftes opp med å holde klumpen i brystet for meg selv, den er vanskeligere å tolke, vanskeligere å sette ord på, forklare og dele, men en gang i blant hender det at jeg skriver små setninger, som jeg liker å kalle de, som noen andre kaller for dikt og poesi, og det fører meg endelig til poenget i dette innlegget - Jeg har startet en ny Instagram profil, kun med disse tekstene. Jeg starter med nostalgi langt tilbake i arkivet, så all fortid etterhvert blir forbi, så jeg kan begynne å dele nuet og en fremtid. Tenkte å bare si i fra, hvis noen ønsker å følge meg der. @ihjertet

Håper mandagen har vært alt annet en blå. Ønsker dere en solfylt uke, mine vakre solstråler.
 

  • Skrevet: 03.10.2016
  • Klokken: 20:45
  • Kategori: Dikt
  • Kommentarer: 6

Søndagen, vårens og sommerens dikt, respekten, forståelsen og kjærligheten.

  • Skrevet: 21.08.2016
  • Klokken: 20:32
  • Kategori: Dikt

Det er forskjell på det som er personlig, og det som er privat. Jeg deler mye personlig med dere fordi jeg ønsker det, og fordi jeg finner trøst og glede i det, og vet at så mange av dere gjør det samme, og mitt mål er å hjelpe andre. Deler mye, men fremdeles ikke alt. Så når jeg deler dikt som dette, er det kun fordi jeg vet mange av dere kan kjenne dere igjen i de, at de kan bety noe for noen.

Men hvis det er noen, som føler seg tråkket på av det jeg skriver, så syntes jeg du skal gjøre som jeg gjorde, ta avstand fra min blogg, det siste jeg vil er at noen krysser seg ut herifra opprørt. Kanskje er det ikke lenger sånn at jeg er den som er for sårbar til å skrive, men kanskje er det personen som leser, som er for sårbar til å lese, for jeg kjenner jo til det selv, hvor fort ting blir personlig, vrir og vendes på i feil retning, de gangene man er sårbar. Jeg skriver kun fra sjela og hjerterota, med ærlighet og kjærlighet i bunnen, og alt som følger med det, aldri for å såre eller henge ut noen, det er det jeg for alt i verden prøver å unngå, mens jeg samtidig får frem brutaliteten ved oppturene og nedturene, det gode og det vonde, livet, hverdagen og ikke minst kjærligheten. Jeg vil bare få noen til å føle seg litt mindre alene, jeg vil aldri vondt. Hvis du føler det handler om en person du kjenner til, så forhør deg med personen før du lager opp din egen mening, for om det nå skulle handle om et levende vesen med et dunkende hjerte, så er det i så fall en person som kjenner meg bedre enn noen andre, og er en av de som forstår hvorfor jeg velger å blotte sjela mi, som kjenner meg og hjertet mitt, hvorfor jeg skriver som jeg skriver og hvor jeg vil med det. Vi har en gjensidig forståelse og respekt ovenfor hverandre, og vet at ingen av oss har ønsket såre den andre, men så klart er det tilfeller hvor det skjer, det kan dessverre ikke unngås i det et hjerte igjen blir til to.

Det er lov å skrive om kjærlighet, for det finnes ingenting i livet som er større enn akkurat det, det er lov å føle, vise det og å snakke om det. Dikt og poesi kan bety så mangt. Vi, oss, han, hun og de er ikke alltid den eller det du tolker det til å være. Vi kan alle lese det samme, men det kan ha forskjellige betydninger for oss, du kan lese det på en helt annen måte enn hvordan jeg skrev det, det kan bety noe helt annet for deg, enn hva det gjør for meg, og det er det jeg syntes er så sabla vakkert med dikt og poesi, generelt tekster som er skrevet fra dypet, at vi alle kan bli truffet i hjertet, noen ganger likt, andre ganger helt forskjellig. Trygve Skaug skrev det godt - Hvis du tror du forstår meg helt, kun fordi du leser, så godt mellom linjene, skulle du bare visst, hvor mye jeg gjemmer, mellom bokstavene.










  • Skrevet: 21.08.2016
  • Klokken: 20:32
  • Kategori: Dikt
  • Kommentarer: 10

De små, men betydningsfulle tekstene.

  • Skrevet: 11.11.2015
  • Klokken: 20:53
  • Kategori: Dikt

Heihei, mine skjønninger. God onsdagskveld, snart helg igjen allerede!
Hvordan går det med dere?

Tenkte jeg bare skulle dele disse med dere, har skrevet og skrevet de siste dagene, og fikk positive tilbakemeldinger på Instagram, så da tenkte jeg at jeg kunne dele de her til dere også, så kan dere si i fra, hvis dere vil ha mer av det, hvis jeg har mer å skrive da, så klart.

Disse kan du tolke som du vil, for deg kan det bety noe annet enn hva det betyr for meg, akkurat som at det kan for meg bety noe annet i dag enn når jeg skrev det. Det er aldri direkte om eller mot noe eller noen, det er kun tekster vi kan kjenne oss igjen i, tolke må ulike måter, la de forandre seg i det dagene og følelsene forandrer seg. Og det syntes jeg er viktig at dere vet.












 

  • Skrevet: 11.11.2015
  • Klokken: 20:53
  • Kategori: Dikt
  • Kommentarer: 6
Rikke Amalia

Heii, skjønne blomster! Jeg heter Rikke, og er 21 år. Med denne bloggen ønsker jeg å inspirere deg, gi deg et lite håp og vise deg at du ikke er alene. Jeg vil fortelle min historie, den syke jenta, med en litenskap for mote, og en kjærlighet for bilder. Et hat og elsk forhold til livet og alt det følger med.


Kontaktinformasjon:


rikkebloggkontakt@hotmail.com


Search

Bloggdesign

hits