Rikke Gunnersen

@ihjertet

  • Skrevet: 07.06.2017
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Dikt

Disse diktene skrives ikke for å dele min historie, mine erfaringer og opplevelser, det har jeg bloggen min til. De handler egentlig ikke om meg og mitt, det er kun en skrivemåte jeg har forelsket meg i, og noe som ser ut til å treffe hjertene til flere. Jeg skriver ikke for å henge ut eller såre, så langt, langt i fra, på ingen måte. Jeg tar bare med følelser og tanker jeg har kjent på, inn i diktene, det er den måten jeg får de til å funke, så jeg kan skape noe gjenkjennelig for dere som leser, uavhengig av hvem eller hva som har fått meg til å føle eller tenke på måten jeg har gjort. Det er det en skribent må gjøre for å skape noe ekte, kunst, så respektfullt som overhode mulig, så klart. Jeg kan ikke slutte å skrive fordi noen syntes det er feil, men jeg kan jobbe med å finne balansen og anonymisere det så godt det lar seg gjøre, for så klart har jeg gjort feil, som en offentlig skribent, i øyeblikkets hete, for sånn er det når man blir såra og har en plattform, en dagbok man rart nok deler med tusenvis av mennesker, det ene stedet som gir ro i sjela og lar deg slippe ut det såreste på måten du kan best.



Jeg har hatt utallige samtaler med personer som kan ha følt seg truffet, så vi har kunnet lytte til og forstå hverandres perspektiver, personer jeg respekterer og bryr meg om, personer som kjenner meg og min måte å overleve på, min måte å skape noe, leve videre på, og som respekterer og ønsker at jeg skal fortsette å skrive, nå som vi forstår hverandre. Jeg forstår at mine dikt kan føles personlige og rettet mot mennesker for dere som vet hvem jeg er, vet smått om meg og mitt, men det er jo også sånn at vi tror mennesker tror litt mer enn vi vet, lager oss en mening og dømmer ut i fra noe vi egentlig ikke vet noe om. For det er jo ikke tilfellet, det at de er rettet mot noen, kanskje var det noen tilfeller da jeg først begynte, da jeg var uerfaren og ødelagt og håpte de ble lest av noen, og at hjertet sank som mitt gang på gang gjorde, grunnet andres handlinger. Men jeg har vokst, vokst meg over og forbi, ønsker ikke hevn og er så slettes ikke bitter, for til tross for at det er smerte jeg ikke skulle blitt påført, så har det gjort noe med meg, jeg har latt det forandre meg i en retning jeg alltid har vært ment til å være på vei mot, og har jeg først elsket noen, så kan jeg ikke annet enn å ønske de det beste her i verden, og være takknemlig for alt vi ga og lærte hverandre. Men det er jo også litt sannhet og humor i quotet som lyder som dette; Hurt an artist, and you'll see masterpieces of what you've done.



Det er naturligvis vondt høre at det jeg gjør er feil for noen, når jeg deler det såreste jeg kan, noe som så klart er mitt valg, og det står jeg for og tar enhver konsekvens som måtte forkomme, for det er jo dette jeg ønsker å gjøre, dette jeg føler at jeg akkurat nå er ment til å gjøre. Men så klart er det slitsomt, det å føle seg misforstått og hele tiden måtte forsvare seg selv, når du virkelig ikke mener vondt, jeg er jo et sårbart menneske, blir lett truffet fordi jeg er så redd for å gjøre feil og såre andre, venninnen min beskriver meg som en krystallvase, livredd for å miste den i bakken, fordi få ting knuser som den. Jeg ønsker bare å skape noe, men så klart kan jeg trå feil, akkurat som du gjør i ditt arbeid, men jeg prøver å lære av hver feil jeg snubler over, jeg vil jo alt i alt bare kunne leve av det jeg elsker å gjøre. Det må også huskes på at jeg får meldinger hver eneste dag, av personer som deler sin historie med meg, som de gjerne ønsker at jeg skal lage et dikt ut av, og noen er skremmende like situasjoner jeg har vært i, og da tar jeg naturligvis med egne og gjenkjennelige følelser fra tiden jeg følte det sånn, for å få diktet så spot on som mulig. Det er viktig for meg å legge sjel og hjerte i det jeg skriver, så det blir ekte, men det betyr ikke nødvendigvis at disse diktene som jeg kan kjenne meg igjen i og har skrevet selv, handler om meg og mitt, kunst lages jo av smerte, glede, sorg og lykke vi har følt. Men jeg forstår at vi kan misforstå hverandre og jeg respekterer enhver mening, men jeg håper alle vet at jeg aldri bevisst skriver noe rettet direkte mot noen, jeg skriver for å skape, og for at det kanskje kan bety noe for noen, som det betyr for meg, det å skrive får meg til å føle at jeg hører til et sted. 





ihjertet // Instagram

  • Skrevet: 07.06.2017
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Dikt
  • Kommentarer: 2

To be reborn you have to die first

  • Skrevet: 23.03.2017
  • Klokken: 20:50
  • Kategori: Dikt

Her om dagen fortalte psykiateren min at jeg hadde en sorg over meg, han kunne se det så godt fra stolen sin, da han tittet bort på meg de gangene jeg snakket om kjærlighetssorgen, og om det jeg har mistet til sykdom, både av livet og meg selv, det som vil prege fremtiden min i lang, lang tid. To sorger, dypest i sjela, lengst inn i hjerterota og hardest i ryggraden.

I går hadde jeg en samtale med ei av mine beste venninner, hun som kjenner meg som få andre, hun som vet det som så godt som ingen andre vet, men som samtidig ikke kjenner meg, for hun kjente meg ikke før sykdommen og ikke før kjærlighetssorgen, hun vet ikke hvem jeg er uten, selv om det så klart ikke er sånn at jeg er en helt annen, det er ikke store forskjellene, men sorgene har blitt en del av alt jeg er og alt jeg gjør, de sitter i meg konstant, og falner latteren i det den skal til å slå ut i full blomst, lever som styggen på ryggen og tynger meg, tar kvelertak når jeg venter det minst, så jeg ikke har mulighet til å stritte i mot, de er ukontrollerte og ustoppelige, og jeg husker ikke helt hvem jeg er uten de, kanskje er det dette som er meg. Som hun sa; sorg er ikke en sjele-tilstand, som å være deprimert eller lei seg, sint osv, det er tyngden av et tap, tyngden som kjennes på kroppen fysisk, det er noe du bærer på skuldrene, samtidig som brystet er tungt, hjertet er tungt og pusten tung, sorg gir deg et spesielt drag i ansiktet. Jeg vet ikke helt om det finnes noe mer sant enn det, for hvis jeg tenker tilbake til sommeren for snart to år siden, da jeg skulle møte ei som også er ei av mine beste venninner, men en av de som også kjente meg før sorgene - i det jeg sneiet hjørnet og vi fikk øye på hverandre var det første hun sa "du ser annerledes ut", og det har jeg gjort siden, siden den sommeren, og siden den høsten for snart åtte år siden. Vil jeg en dag kunne være meg igjen, fullt og helt, uten draget i ansiktet? Siterer venninnen min igjen; Blekner noe slikt med tiden, eller blir det sterkere, hvordan fungerer en sånn type sorg? 



Processed with VSCO with 1 preset





@ihjertet

  • Skrevet: 23.03.2017
  • Klokken: 20:50
  • Kategori: Dikt
  • Kommentarer: 6

Inn i hjertet

  • Skrevet: 03.10.2016
  • Klokken: 20:45
  • Kategori: Dikt

Føler jeg ikke strekker til her på bloggen for tiden, som i hverdagen og i livet, men det har jeg vell egentlig heller aldri gjort, i hvert fall ikke her inne på bloggen. Er så mye jeg vil gjøre, så mye jeg vil få frem, skape, det klør i fingrene. Hjerte og sjel skriker i håp om å lage en liten sprik som kan tillate meg å snike, krype meg liten ut derfra, og med det endelig blomstre og vokse meg stor. Enda i en fase hvor jeg svever midt i mellom et sted, et sted hvor uvitenhet, usikkerhet og forvirring er dominanter, ingen tegn til bakkekontakt, men igjen.. så leste jeg i går at de som har to ben på bakken står jo stille, og det vil jeg i hvert fall ikke. 



Som vanlig roter jeg meg bort på en aldri så liten bærtur med disse innleggene, starter på noe helt annet enn hva jeg først hadde planlagt å dele. Et evig kaos, litt sånn som meg. Jeg beklager. Det er bare det at jeg føler at jeg ikke lenger klarer å skrive, og derfor hver gang må gi en forklaring på hvorfor innleggene ikke lenger er som de en gang var, dele noen tanker som det over her, så det kanskje er lettere å forstå seg på eller kjenne seg igjen i.



Når det kommer til det å føle at jeg ikke lenger klarer å skrive, så motbeviser jeg jo meg selv hver gang jeg roter meg inn hit, men kanskje blir det tomme ord og setninger, til tross for at det blir langt. Føler en form for skrivesperre. Tar meg selv aldri i å åpne notatene på mobilen, skrive side-lange tekster om alt jeg har i brystet og så gjerne vil dele med dere, som jeg alltid gjorde før. Nå for tiden ender jeg som oftes opp med å holde klumpen i brystet for meg selv, den er vanskeligere å tolke, vanskeligere å sette ord på, forklare og dele, men en gang i blant hender det at jeg skriver små setninger, som jeg liker å kalle de, som noen andre kaller for dikt og poesi, og det fører meg endelig til poenget i dette innlegget - Jeg har startet en ny Instagram profil, kun med disse tekstene. Jeg starter med nostalgi langt tilbake i arkivet, så all fortid etterhvert blir forbi, så jeg kan begynne å dele nuet og en fremtid. Tenkte å bare si i fra, hvis noen ønsker å følge meg der. @ihjertet

Håper mandagen har vært alt annet en blå. Ønsker dere en solfylt uke, mine vakre solstråler.
 

  • Skrevet: 03.10.2016
  • Klokken: 20:45
  • Kategori: Dikt
  • Kommentarer: 6

Søndagen, vårens og sommerens dikt, respekten, forståelsen og kjærligheten.

  • Skrevet: 21.08.2016
  • Klokken: 20:32
  • Kategori: Dikt

Det er forskjell på det som er personlig, og det som er privat. Jeg deler mye personlig med dere fordi jeg ønsker det, og fordi jeg finner trøst og glede i det, og vet at så mange av dere gjør det samme, og mitt mål er å hjelpe andre. Deler mye, men fremdeles ikke alt. Så når jeg deler dikt som dette, er det kun fordi jeg vet mange av dere kan kjenne dere igjen i de, at de kan bety noe for noen.

Men hvis det er noen, som føler seg tråkket på av det jeg skriver, så syntes jeg du skal gjøre som jeg gjorde, ta avstand fra min blogg, det siste jeg vil er at noen krysser seg ut herifra opprørt. Kanskje er det ikke lenger sånn at jeg er den som er for sårbar til å skrive, men kanskje er det personen som leser, som er for sårbar til å lese, for jeg kjenner jo til det selv, hvor fort ting blir personlig, vrir og vendes på i feil retning, de gangene man er sårbar. Jeg skriver kun fra sjela og hjerterota, med ærlighet og kjærlighet i bunnen, og alt som følger med det, aldri for å såre eller henge ut noen, det er det jeg for alt i verden prøver å unngå, mens jeg samtidig får frem brutaliteten ved oppturene og nedturene, det gode og det vonde, livet, hverdagen og ikke minst kjærligheten. Jeg vil bare få noen til å føle seg litt mindre alene, jeg vil aldri vondt. Hvis du føler det handler om en person du kjenner til, så forhør deg med personen før du lager opp din egen mening, for om det nå skulle handle om et levende vesen med et dunkende hjerte, så er det i så fall en person som kjenner meg bedre enn noen andre, og er en av de som forstår hvorfor jeg velger å blotte sjela mi, som kjenner meg og hjertet mitt, hvorfor jeg skriver som jeg skriver og hvor jeg vil med det. Vi har en gjensidig forståelse og respekt ovenfor hverandre, og vet at ingen av oss har ønsket såre den andre, men så klart er det tilfeller hvor det skjer, det kan dessverre ikke unngås i det et hjerte igjen blir til to.

Det er lov å skrive om kjærlighet, for det finnes ingenting i livet som er større enn akkurat det, det er lov å føle, vise det og å snakke om det. Dikt og poesi kan bety så mangt. Vi, oss, han, hun og de er ikke alltid den eller det du tolker det til å være. Vi kan alle lese det samme, men det kan ha forskjellige betydninger for oss, du kan lese det på en helt annen måte enn hvordan jeg skrev det, det kan bety noe helt annet for deg, enn hva det gjør for meg, og det er det jeg syntes er så sabla vakkert med dikt og poesi, generelt tekster som er skrevet fra dypet, at vi alle kan bli truffet i hjertet, noen ganger likt, andre ganger helt forskjellig. Trygve Skaug skrev det godt - Hvis du tror du forstår meg helt, kun fordi du leser, så godt mellom linjene, skulle du bare visst, hvor mye jeg gjemmer, mellom bokstavene.










  • Skrevet: 21.08.2016
  • Klokken: 20:32
  • Kategori: Dikt
  • Kommentarer: 10

De små, men betydningsfulle tekstene.

  • Skrevet: 11.11.2015
  • Klokken: 20:53
  • Kategori: Dikt

Heihei, mine skjønninger. God onsdagskveld, snart helg igjen allerede!
Hvordan går det med dere?

Tenkte jeg bare skulle dele disse med dere, har skrevet og skrevet de siste dagene, og fikk positive tilbakemeldinger på Instagram, så da tenkte jeg at jeg kunne dele de her til dere også, så kan dere si i fra, hvis dere vil ha mer av det, hvis jeg har mer å skrive da, så klart.

Disse kan du tolke som du vil, for deg kan det bety noe annet enn hva det betyr for meg, akkurat som at det kan for meg bety noe annet i dag enn når jeg skrev det. Det er aldri direkte om eller mot noe eller noen, det er kun tekster vi kan kjenne oss igjen i, tolke må ulike måter, la de forandre seg i det dagene og følelsene forandrer seg. Og det syntes jeg er viktig at dere vet.












 

  • Skrevet: 11.11.2015
  • Klokken: 20:53
  • Kategori: Dikt
  • Kommentarer: 6
hits