hits

Rikke Gunnersen

Slipp meg ut

  • Skrevet: 17.04.2018
  • Klokken: 21:55
  • Kategori: Sykdom

Lungene mine skriker etter luft, det er som om jeg bare puster halvveis, som om jeg kanskje ikke helt vil puste i det hele tatt. Jeg prver trekke den dypt, det er nrmest ubehagelig, kan ikke huske sist jeg lot den g helt ned til magen. ynene mine lengter etter noe se p, de trenger noe vakkert, som kan romme meg fra topp til t i noen dager til. Hjertet mitt lengter etter noe leve for, noe jeg kan ha for meg selv, noe som ikke avhenger av alle andre. Kroppen min lengter etter hvordan vinden fles i det den slr mot den, hvordan vinden sniker seg opp og igjennom vrens nyinnkjpte klr. Ansiktet mitt lengter etter solen, solstrlene som fyller meg med det bare de kan, fregner p nesa og liv i kroppen. Fr syntes jeg det var et herk myse, og etter s mange r som uerfaren myser, har rynkene mellom yenbrynene kommet for bli, men jeg vil heller ha livets sjarmerende preg i ansiktet, enn sorgens drag. 

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg lengter snn ut. Ut, ut, ut. Det er ikke det samme se det innenifra. Det fles ikke like frydefullt se hvordan skyene, som livet - flyr forbi meg, det er s mye vakrere enn hva sengekanten gir uttrykk for. 

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg lurer p om de kan se meg, hvis de titter lenge nok. Jeg har endelig klart flytte meg fra sengen og til en stol jeg har plassert foran vinduet. Kan de se lengselen i blikket? Tomrommet. Kan de se det? De som finner meg i vinduskarmen, eller de som str ovenfor meg de gangene jeg er utenfor rommets fire vegger. Kan de se det - at jeg i gr kveld, og kvelden fr der, og kvelden fr der igjen, ikke hadde et eneste hp for livet. Jeg var s klar, s klar til sveve med skyene, fra meg selv og alle jeg elsker, fra livet jeg er s heldig f leve, og fra livet jeg har fremfor meg, min beste dag har tross alt ikke vrt. Kan de se det - hvordan jeg strever etter lage et liv for meg selv, en kropp, en sjel og et hjerte verdt bli her for. Kan de se det - frykten for at ingen, selv ikke jeg, kan hjelpe meg. Jeg var s redd, den ene kvelden, s redd, s redd, og denne gangen for meg selv og mrket som hadde bygd seg opp inni meg. Det kom hjelp; en distraksjon, en hnd holde i, en annen pust enn min egen lytte til. Men dagen etter var jeg igjen alene, og jeg s ikke annen utvei enn rmme fra det som har bygget seg et hjem i meg, fr det ble for sent. Jeg mtte delegge kroppen, for ikke delegge meg selv - jeg mtte ut, ut, ut, til det stedet hvor jeg finner sjelefred nok til i noen timer makte leve litt til. Jeg trente, og det skulle jeg aldri ha gjort, men samtidig s ble det eneste valget jeg hadde. Jeg mtte ofre utmattelsen, for ikke ofre livet, for noe som ikke er verdt det.

Processed with VSCO with b1 preset

Det har for lengst blitt ettermiddag, men jeg vet verken hvilken dag det er eller hva klokka er. Det er s mange av de, de har rukket bli ferdig med jobb og skole fr jeg i det hele tatt har rukket reise meg. Det er som en annen verden der ute, som om jeg bare str p sidelinjen, kun en tilskuer, det ha friheten rett utenfor vinduet, fanget i en krigssone. De har solskinn i ryggen, jeg husker s godt hvordan varmen tar tak i ryggraden og gir den nytt liv. De har begynt kle av seg, vr-jakkene er tatt frem, men akkurat i dag er det mange som har valgt la jakken ligge hjemme. N var det en i shorts og t-skjorte som lp over veien til og med! vgalt, men riktig, akkurat slik skal livet leves - litt p kanten. Noe s godt. Vren, den er her, endelig. Den som venter p noe godt venter ikke forgjeves. Det er kun noen snflekker igjen, jeg hper jeg er friskere til gresset blir grnnere og vren setter sitt preg p alle trr og blomster. Jeg hper jeg kan f ligne en blomst, vre litt som alt det som falmer for blomstre igjen. At ogs jeg med litt solskinn, litt regn og varme vil klare reise meg igjen.

Morten

28.05.2018 kl. 07:48
Hper du har det bedre, flott person med gode tanker p hva livet handler om :)

Rikke Amalia

03.06.2018 kl. 19:21
Morten: Tusen takk! Hper du har det bra :)