hits

Rikke Gunnersen

U(redd)

  • Skrevet: 20.03.2018
  • Klokken: 21:38
  • Kategori: Kjrlighet

Notat 10.Februar 2018:
S godt det var, det se hvordan det kan vre. En liten helg, i et lite kollektiv. En bestevenn. Dager og netter jeg ikke ville skulle ta slutt. Planter, spill, og drmmende samtaler om planer for fremtiden. Mat, mat, mat, og enda litt til, is til frokost. En smakebit p studentlivet, uten studiene vel og merke, det jeg alltid har lengtet etter, et samhold med mennesker som bare for litt siden var ukjente. Det at alle fra hver sin kant snublet inn dren 05 om morgningen, det bare vre litt ung, litt ung og hpefull. Dette ble en helg jeg trengte.

Processed with MOLDIV

Notat 13.Februar 2018:
Kropp ble brtt igjen bare en kropp, ikke min, men heller ingen andres. Ugjenkjennelig, den som for kun mneder tilbake kunne bre bde seg selv og litt til. Vi hadde brukt s lang tid, vi to, jeg og denne kroppen jeg avhenger av, men ikke vet hvordan jeg skal holde i live. Vi hadde begynt  lre hvordan og hvorfor vi mtte elske oss selv, som vi elsker andre. Vi hadde begynt forst at en sjokolade p en onsdag kun er en fin ting, at det er i bunnen av den vi finner livets balanse og tillater oss selv de rsm, men godeste og viktigste yeblikk. At vi er s mye mer og s mye viktigere enn hvordan vi ser ut. Det var like fr vi klarte riste den av oss. Spiseforstyrrelsen. Selvdiagnosert, grunnet en psykiater vi plutselig en dag aldri hrte fra igjen, ingen avslutning, ingenting. Jeg fikk vel ogs han til fle at han ikke kunne hjelpe meg, at hans krevende utdanning p alt for mange r ikke gjorde nytte for seg, som jeg alltid gjr, alltid m jeg vre lik et hespetre. Jeg liker det snn, meg snn. Kritisk, kaotisk og vanskelig, men litt pen likevel, og med hjertet p utsiden, alltid. Alltid. -

Processed with MOLDIV

Vi hadde begynt forst hvor likt et under vi er, vi mennesker. Tenk at jeg ved hjelp av kroppen min fr bre meg selv hver eneste dag. Tenk at jeg har to ben st p, at jeg kan fle, kjenne og ta, at jeg kan hre, lytte og se. Noen ganger glemmer vi hvor store vi er, hvor stort dette er, det gjr i hvert fall jeg, noe jeg har gjort i det siste. Det ha en kropp s skjr, men samtidig s sterk, skuddsikker, men likevel ikke. Vi puster p egenhnd, lever p egenhnd. Tenk at vi avhenger av det slende og pulserende i oss, det som lever med, sammen og for oss. Det skal ingenting til for at det blir revet bort, det er en brutal og ondskapsfull redsel, men likevel ogs litt frydefull, det vre i live, det vre bare et menneske, men samtidig s veldig mye mer. Jeg ble s fascinert, og n som jeg skriver om det igjen treffer det meg like hardt, hvor fascinerende det er, hvordan et liv er et liv, hvor mye, men samtidig hvor lite som skal til. Vi lever i en verden, i en kropp, som kunne vrt ren fantasi, en drm, et mareritt. Vi er vr egen fantasi, vrt eget eventyr, vi er noe s usannsynlig og uvirkelig, men likevel s ekte. Vi er, jorda er og universet er. -

Processed with MOLDIV

Vi lever i konstant risiko, men jeg har bestemt meg for vre uredd, samtidig som at jeg skal la meg drive av at morgendagen kanskje aldri kommer. Alt vi har er her og n, en kropp er bare en kropp, og et liv er bare et liv, men for meg er det alt jeg har, s derfor skal jeg ta de begge tilbake, n som jeg enda kan.

Sender mine varmeste klemmer deres vei ♥

Thea

20.03.2018 kl. 22:24
❤️❤️❤️

Rikke Amalia

20.03.2018 kl. 23:17
Thea: S glad i deg, gullet

20.03.2018 kl. 22:54
❤️😘

Rikke Amalia

20.03.2018 kl. 23:18
Anonym: Love you deeply

Victoria Larsen

20.03.2018 kl. 23:45
Hres ut som mye hyggelig!! Mange fine bilder :-))

Rikke Amalia

24.03.2018 kl. 12:48
Victoria Larsen: Takk!:)