hits

Rikke Gunnersen

Det er ikke plass nok til oss begge to

  • Skrevet: 17.12.2017
  • Klokken: 21:10
  • Kategori: Sykdom

Det er som om jeg ikke har nok rom, som om det er nok med at ingenting fyller hvert eneste et. Fra topp til t, i hvert eneste hjrne, opp og igjennom hver eneste bit av meg, hver eneste millimeter, tar all plass som er av det lille som er igjen av meg. Ikke rom nok til skrive, til skape, til bare vre. Jeg er ikke stor nok. Han er strre. Strekker ikke langt nok. Styggen p ryggen, som de lenge kalte han for, familie og venner, selv onkel P. N har han blitt s mange fler enn det han engang var. Han er utmattelsessyndrom og crohns i en og samme kropp. Han er desember mned og han er ikke bare trene om nettene, men ogs de som triller selv nr sola lager diamanter i snen. Han er et anstrengt forhold til mat og et selvhat uten like. Han er ensomheten selv n som jeg aldri har hatt flere rundt meg. Han er ondskap i sin sanne form, han er liv og dd i et og samme nske. Han fles ustoppelig, lever i beste velgende, i sin beste alder, tar mer plass i meg enn det jeg gjr selv, litt snn som Voldemort i Harry Potter. I hver eneste tanke og i hver eneste drm. Han er den tunge pusten og de sre ynene, han er meg nr jeg ikke har dusjet p flere dager, glemt ta vare p meg selv, foret han mer enn jeg har foret meg.

Jeg varer ikke evig, derfor har jeg ikke tid til denne evige runddansen jeg har forvillet meg inn i, men ribbeina mine er bare ribbein, selv om jeg avhenger av de. De er ikke murvegg eller gitter (selv om det hele kan fles ut som mitt eget lille fengsel), de kan ikke beskytte meg mot alt. Kanskje det akkurat n, er nok bare eksistere, selv om det p noen dager ogs kan fles litt i det meste laget. Jeg strekker ikke lengre enn det jeg gjr, akkurat n, jeg kan ikke tyes og byes, da nr jeg bristepunktet og knekker. Men hvordan knekker man? Kanskje er det dette som er ha knekt?

Kanskje m jeg bare ha troen p at jeg skal reise meg igjen (men hvor lenge skal jeg vente, nr er tiden inne for ta seg selv tilbake, nr vet jeg om jeg m gjre det fr jeg er klar, fr jeg har funnet ut hvordan jeg kan gjre det? Er det ikke g i mot seg selv, det ta tiden til hjelp? For tiden leger kanskje alle sr om vi lar den, men den tar ogs fra oss dyrebare dager, for er det ikke vi, vi som skal leve hver dag som om det er den siste, n som vi har sjansen?), at ben, ryggrad og nakke skal bli sterke nok til bre meg igjen, s jeg kan bli sterk nok til ta plassen min tilbake. At jeg en dag skal skrive som jeg nsker skrive, leve som jeg nsker leve, og vre stor nok til vre meg, til fylle meg selv alene, uten han som tar hvert eneste rom. Jeg er jo tross alt Harry Potter, han er Voldemort, og vi vet jo alle hvem som str igjen til slutt.

17.12.2017 kl. 21:39
Min Harrykke Potter😍❤️