hits

Rikke Gunnersen

Déjà vu

  • Skrevet: 21.11.2017
  • Klokken: 21:56
  • Kategori: Sykdom

Jeg er så redd for å aldri klare å skrive igjen. Hva om jeg aldri igjen vil klare å sette ord på det som ligger på dypet, på dypet hvor jeg finner meg selv, med for lite luft i lungene til å komme meg til overflaten. Det er på mitt verste jeg er best, best på det jeg elsker å gjøre - skrive. På kunsten og livet. På det såre og brutale. På virkeligheten. Det er tidspunkt jeg har måtte tvinge meg selv til smerte de gangene jeg har hatt det bra, har måtte forelske meg i min egen elendighet. Men slik er det ikke nå, nå mestrer jeg ikke engang det jeg alltid har kunnet lene meg på, nå er jeg ingenting, verken for meg selv eller dere.

Processed with VSCO with a6 preset

Føler meg fengslet i egen kropp og i eget sinn, trenger ikke igjennom, når ikke frem, ikke engang i og til meg selv. Tilbakefall. Jeg kan ikke sette fingeren på sist jeg hadde det sånn her. Jeg hadde noe lignende for tre år siden, men da var jeg mest deprimert, men det å den ene dagen ikke makte å leve mer, mens en annen ville leve for alltid, det er noe jeg lært meg å leve med, så godt det lar seg gjøre i hvert fall, velger jeg å tenke i det jeg skriver dette og ser bort i fra at jeg i går var på vei ut vinduet, psykisk altså, psykisk - ingen grunn til bekymring, har jo tross alt så mange som er glade i meg, har ikke annet valg enn å bli her, ikke at jeg vil ha det heller, jeg elsker jo livet, elsker, men det kommer bare øyeblikk hvor det hele blir litt for meget, men slik er det, livet er vakkert dere, livet er vakkert.

Processed with VSCO with a6 preset

Det hele tar det meg tilbake i tid. Fire, fem, seks, sju, åtte år tilbake i tid, som en konstant déjà vu. Traumer. Plutselig blir jeg minnet på hvorfor lukten av sykehus gjør meg kvalm, og hvorfor jeg unngår enhver legetime, alt jeg så lenge har fortrengt slår meg midt i fleisen. Redsel. Kroppen min, hvem er du? Hva er du? På papirene står det at du er så og så mange prosent invalid. Du er ikke til å kjenne igjen. Tunnelsyn. Kaldsvette. Hyppige hjerteslag. Lyd - og lysømfintlig. Skjør og utmattet, og det uten en forklaring. Du har ikke engang matlyst, da er du i hvert fall ikke min, det skjønner vi alle. Kan verken vaske klær eller tørke støv, men det har jeg jo aldri vært særlig god på heller, men å dusje og pusse tenner, det er jeg god på, men det er ikke du, ikke i det hele tatt, jeg tror jeg må både til frisøren og tannlege. En blir så motløs. Som om alt jeg har jobbet for, kjempet mot i så mange år, har vært forgjeves, når det bare kan bli tatt fra meg slik.

Processed with VSCO with b1 preset

Men snart er det jul, og etter jul kommer nyttår og lysere tider, vår og fuglekvitter, løvetann og jordbær-spann, plutselig så er det sol og sommer, og jeg skal bli frisk, jeg skal det, om ikke helt, så skal det blir bedre enn hva det er nå, det skal det. Det fine med å bli tvunget til å tilbringe alt for mange døgn kun med seg selv, innenfor fire klaustrofobiske og rastløse vegger, er at en blir minnet på det jeg lærte mine første år som syk, da alle dage var som disse - de små gledene, de som blir så mye større enn de store. Som for meg i november er Harry Potter og varmeflaske, havregrøt med kanel på og fredager, som for meg er den barnslige og frydefulle ventingen på desember; julemusikk og julefilmer, klementiner og appelsiner, lyslenker og julehandel. Ikke for å glemme skiturer med pappa og kvelder foran peisen med mamma, frokoster med søsken og tantebarn, klirr i glass og i hjerter med jentene, og la oss nå ikke glemme dager i bakken på snowboard, konsekvensene tas på strak arm, worth it, om jeg så må legges inn. Jeg er så heldig som får lov til å elske julen, og jeg tenker så utrolig mye på dere som ikke har fått lov til det, som må forbinde julen med noe helt annet en hva den egentlig burde være. Jeg håper denne førjulstiden, og julen blir en helt annen enn deres siste, jeg håper den blir like god og varm som den ute vil bli kald. Jeg tenker på dere, hele gjengen, dere er gull verdt.

Processed with VSCO with a6 preset

Otilie S

21.11.2017 kl. 22:42
Åh du, så vondt og sårt og vakkert innlegg. At du ikke klarer å skrive er så feil, dette treffer så hardt, er så rått og ekte med så god rytme i teksten. 💛

Rikke Amalia

22.11.2017 kl. 20:39
Otilie S: Godeste, godeste, godeste snuppa mi. Du vet jeg skulle ønske det ikke traff deg som det gjør, det er jo det som gjør det sårt og vondt, og rått og ekte for deg, for andre er det kanskje bare tøv? Skulle ønske det ikke ga stort mening for noen, men når det først gjør det så er det noe fint i det at vi er sammen om det, aldri alene, uansett hvor ensomt det kan føles. Så glad jeg er i deg. Takk <3

Victoria Larsen

22.11.2017 kl. 00:04
Virkelig sårt <3

Rikke Amalia

22.11.2017 kl. 20:39
Victoria Larsen: Åh, du <3

22.11.2017 kl. 00:42
Du ER alltid MYE for oss❤️❤️❤️

Rikke Amalia

22.11.2017 kl. 20:39
Anonym: Og du og dere er alt for meg <33