hits

Rikke Gunnersen

Takk for at du dro fra meg

Hold meg, hvisker jeg forsiktig, i det vi gr lange steg i hye heler, med stramme hestehaler og hodene hevet. Vi gr p lang, lang rekke, som vi alltid gjorde som sm. Hold meg, hvisker jeg igjen, og fr jeg vet ordet av det, gr vi alle hnd i hnd, jeg har en p hver side, og aldri har de holdt meg hardere enn det de gjr n, n som de ogs har ftt ye p det samme som meg. Hardere, hvisker jeg. Hardere. Hele meg er nummen, jeg kjenner ikke bena mine, det fles ut som at jeg skal forsvinne mellom armene deres, men n holder de s hardt at de s godt som brer meg. Blodet har falt til trne, og jeg er ikke helt sikker p hvor det har blitt av hjertet, det dunker i alt fra fingertupper til hals, hele meg er i hygir og jeg vet ikke hvor jeg skal feste blikket. De fortsetter g, mlrettet, Vi har deg sier de, Vi har deg. De har bestemt seg, Du skal klare det her, du skal klare det her, denne gangen skal det g bra, vi lover, det er annerledes n. Du er annerledes, forteller de meg gjentatte ganger. Som ei av bestevenninnene mine skrev engang Javel, verden kan bare falle den, og plutselig ligger jeg der, men du legger deg ned ved siden av meg du. Lar meg puste litt. Tar meg i armen, og drar meg opp. Det gjr du og det, det er det de gjr i kveld. Jeg kan bare falle, s lang jeg er, s mye og lenge jeg bare orker, for jeg vet at uansett hvor mange ganger jeg mister meg selv, kroppen og hjertet mitt i kveld, s vil de komme lpende og ta meg i armen, dra meg opp og hive meg ut p dansegulvet. For livet det gr videre og tiden skal lege alle sr, og i mellomtiden skal jeg plastre og rive om hverandre, jeg skal falle og jeg skal fly. 

Processed with VSCO with b1 preset

Et engelsk sitat sier det s godt, s godt - at realiteten er jo den, at vi ikke slutter elske solen bare fordi vi ikke ser eller fler den, og litt snn er det med mennesker vi har elsket ogs. For selv om de n ikke er stort annet enn et fjernt minne, s var de p et tidspunkt et menneske du elsket med alt du hadde og var, hyere enn livet, hyere enn noe annet. Er det ikke rart hvordan noe s ekte, noe s srt og sjeldent kan forandre seg? Hvordan det ender opp med bli til en sorg du aldri fr og kanskje aldri igjen vil kjenne til. En sorg over et menneske som enda lever i beste velgende, men som ikke lenger lever sammen med deg, og aldri skal gjre det igjen.

Processed with VSCO with b1 preset

Min trygge havn. Roen som fulgte ved vite at jeg alltid kunne seile hjem, nr blgene ble for store og jeg for liten. At han alltid ville st der og ta meg i mot. Aldri fr har jeg kjent p en trygghet som den. I armene hans var jeg beskyttet mot enhver tsunami. Vi bygget oss tak over hodet, brukte det vi hadde for lage et hjem. Vi trengte ikke mer, vi trengte ikke mer enn hverandre, enn hans kropp inntil min kropp for holde varmen, kyssene mettet bde trste og sult. Han ble mitt fristed, min pustepause. Hjertene vre ble s synkroniserte at de avhenget av hverandre for sl. Han ble min overlevelse, mitt anker. Men plutselig en dag sto han ikke lenger vinket meg hjem, havnen var ikke annet enn knuste plankebiter og jeg ble sendt til sjs uten redningsvest og med hull i bten. Tryggheten, den som ble det det reste og mest ekte jeg har flt p i hele mitt liv, den var kanskje ikke en trygghet likevel, for plutselig ble alt tatt i fra meg, og det er ikke noe trygt ved det. Kanskje er det ogs derfor jeg snur ryggen til ethvert menneske som kommer for nrt, et menneske som fr meg til fle p det jeg fr kjente til s godt. For finnes egentlig trygghet om vi ikke klarer finne den i oss selv? 

Det er en spesiell sorg forholde seg til, den er ulik alt annet. Det er mange av oss som lenge har forskt sette ord p den, men dette er et slikt tilfelle hvor ord ikke strekker til, den kan bare fles. Det nr hjemmet ditt vkner opp en dag og ikke elsker deg mer. Plutselig fles ingenting som hjemme og alt i og rundt deg fles utrygt. Det er ikke noe som bare forsvinner, en snn type sorg. Det lever i og med oss, og uansett hvor takknemlig du kanskje er for at det mennesket ikke lenger str ved din side, s var det p et tidspunkt en skyhy og frydefull forelskelse du aldri trodde skulle falne, og p et annet tidspunkt en bunnls smerte du aldri s for deg overleve. Det gjr noe med mennesker, det forandrer oss, og hver gang du ser dette mennesket, som fikk deg til fle p alt dette, vil hjerte og blod falle ti tusen fot, det kommer vi ikke foruten. 

Processed with VSCO with b1 preset

"Kjre jenta mi, det er ikke han du savner, det har du aldri gjort, ta deg selv tilbake til den tiden da det var han som kjempet seg halvt i hjel for deg, fordi du p det dypeste av det indre i deg visste at det ikke var rett, at han ikke var rett for deg og at dere ikke var rett for hverandre, husker du ikke det? Den tiden du nektet for alt kropp, sjel og hjerte fortalte deg, fordi dere allerede hadde kommet for nrt, for nrt til snu."

Er det ikke merkelig hvordan ting plutselig en dag kan forandre seg? Du vkner like paralysert som du har gjort hver dag siden den dagen, du makter s vidt sette deg opp i sengen, og klumpen er der enda, den med konsekvensene og bivirkningene som flger ved  elske noen som ikke elsket nok eller som kanskje elsket litt for mye. Men likevel, s er det noe som er annerledes. Du forstr hvorfor det mtte skje. Du ser det hele s klart, klarere enn noengang, som om du har gtt i en hypnose eller i blinde i alt for mange r. Du ser hvorfor dere ikke var rett for hverandre, hvordan kjrlighet gjr blind. Hvordan forholdet holdt deg igjen, hvordan du mistet deg selv i det og i et annet menneske, hvordan du sto p stedet hvil og satt et annet liv foran ditt eget. Hadde han ikke forlatt deg, og kommet tilbake og forlatt deg og kommet tilbake og forlatt deg og kommet tilbake og forlatt deg og kommet tilbake og forlatt deg og kommet tilbake og forlatt deg, s hadde du blitt, du hadde blitt for alltid, for du elsket for mye. Du elsket s hyt at du forsvant i det. Du ble et menneske du er livredd for bli igjen, et menneske du ikke er ment til vre. Et menneske som sluttet skrive, sluttet ta bilder, sluttet dusje, sluttet drmme, sluttet gjre, sluttet ta vare p seg selv og de rundt seg, og det fordi du elsket hyere enn alt, hyere enn livet, hyere enn det er sunt elske. Takk Gud, takk Gud for at han dro fra meg, og kom tilbake og forlot meg og kom tilbake og forlot meg og kom tilbake og forlot meg og kommet tilbake og forlot meg og kom tilbake og forlot meg, for jeg hadde aldri klart  dra, uansett hvor ulykkelig det kunne gjre meg, uansett hvor feil jeg visste at vi var. Jeg hadde blitt jeg, jeg hadde blitt. Er det rart jeg er redd for elske igjen. 

Processed with VSCO with b1 preset

Takk i dette innlegget har ikke samme betydning som takk ofte har. Du skal aldri takke noen for det vonde de har pfrt deg, om det s har vrt personens hensikt eller ikke, og selv om det i det store og hele har frt til at du har vokst. For uansett bakgrunn s er det ingenting som kan forsvare det behandle noen urett, det finnes ikke unnskyldninger for slikt. Ja, jo; vi er alle bare mennesker, og de fleste av oss gr aldri inn i noe med nske om sre noen, det er som oftes det siste vi vil, men det har seg jo snn at de eneste feilene vi kan lre av er vre egne, og da har det dessverre en tendens til g ut over andre, men det er fortsatt ikke ok, for selv om du kan velge tilgi, s glemmes det aldri. Tilgi den dagen du gjr det for deg selv, nr du er klar for gi slipp og g videre, den dagen det er tydelig at personen virkelig har ftt forstelse for hva dens handlinger og ord har gjort med deg, og derfor kan si unnskyld og virkelig mene, slik du fortjener.

Hvis du frst skal takke noen, s er det kun deg selv og de som har brt deg, de som har elsket deg de dagene du har vrt vanskelig elske, de som har sttt ved din side selv da du har dyttet dem bort, og luktet som krig og sorg. Dere har klart  snu dette om til en lringskurve, til noe som har gjort deg klokere og frt deg nrmere den du nsker vre, til noe som vrt srt, men ogs vakkert. Sammen har dere plukket opp alt som har blitt trkket p, og lappet deg sammen igjen. Dere har kjempet en dagelig kamp mot pne sr som igjen og igjen har mtte sys. Det er ikke situasjonen du blir satt i som gjr deg sterkere, eller mennesket som har satt deg der, for det er in the first place en situasjon du ikke skulle sttt ovenfor. Ingen situasjon er en del av en strre plan som skal tvinge deg til lre, til vokse, selv om det er det vi forteller hverandre. Its all on you, for erfaringene blir til i det vi velger gjre noe med situasjonene, det avhenger av hvordan vi velger overkomme situasjonene, hvordan vi reiser oss og hva vi velger ta med oss, hvordan vi velger  lre av de, hvilken retning vi tar det og hvordan vi velger g videre fra det. 

Processed with VSCO with b1 preset