hits

Rikke Gunnersen

Takk for at du dro fra meg

«Hold meg», hvisker jeg forsiktig, i det vi går lange steg i høye heler, med stramme hestehaler og hodene hevet. Vi går på lang, lang rekke, som vi alltid gjorde som små. «Hold meg», hvisker jeg igjen, og før jeg vet ordet av det, går vi alle hånd i hånd, jeg har en på hver side, og aldri har de holdt meg hardere enn det de gjør nå, nå som de også har fått øye på det samme som meg. «Hardere», hvisker jeg. «Hardere». Hele meg er nummen, jeg kjenner ikke bena mine, det føles ut som at jeg skal forsvinne mellom armene deres, men nå holder de så hardt at de så godt som bærer meg. Blodet har falt til tærne, og jeg er ikke helt sikker på hvor det har blitt av hjertet, det dunker i alt fra fingertupper til hals, hele meg er i høygir og jeg vet ikke hvor jeg skal feste blikket. De fortsetter å gå, målrettet, «Vi har deg» sier de, «Vi har deg». De har bestemt seg, «Du skal klare det her, du skal klare det her, denne gangen skal det gå bra, vi lover, det er annerledes nå. Du er annerledes», forteller de meg gjentatte ganger. Som ei av bestevenninnene mine skrev engang «Javel, verden kan bare falle den, og plutselig ligger jeg der, men du legger deg ned ved siden av meg du. Lar meg puste litt. Tar meg i armen, og drar meg opp. Det gjør du» og det, det er det de gjør i kveld. Jeg kan bare falle, så lang jeg er, så mye og lenge jeg bare orker, for jeg vet at uansett hvor mange ganger jeg mister meg selv, kroppen og hjertet mitt i kveld, så vil de komme løpende og ta meg i armen, dra meg opp og hive meg ut på dansegulvet. For livet det går videre og tiden skal lege alle sår, og i mellomtiden skal jeg plastre og rive om hverandre, jeg skal falle og jeg skal fly. 

Processed with VSCO with b1 preset

Et engelsk sitat sier det så godt, så godt - at realiteten er jo den, at vi ikke slutter å elske solen bare fordi vi ikke ser eller føler den, og litt sånn er det med mennesker vi har elsket også. For selv om de nå ikke er stort annet enn et fjernt minne, så var de på et tidspunkt et menneske du elsket med alt du hadde og var, høyere enn livet, høyere enn noe annet. Er det ikke rart hvordan noe så ekte, noe så sårt og sjeldent kan forandre seg? Hvordan det ender opp med å bli til en sorg du aldri før og kanskje aldri igjen vil kjenne til. En sorg over et menneske som enda lever i beste velgående, men som ikke lenger lever sammen med deg, og aldri skal gjøre det igjen.

Processed with VSCO with b1 preset

Min trygge havn. Roen som fulgte ved å vite at jeg alltid kunne seile hjem, når bølgene ble for store og jeg for liten. At han alltid ville stå der og ta meg i mot. Aldri før har jeg kjent på en trygghet som den. I armene hans var jeg beskyttet mot enhver tsunami. Vi bygget oss tak over hodet, brukte det vi hadde for å lage et hjem. Vi trengte ikke mer, vi trengte ikke mer enn hverandre, enn hans kropp inntil min kropp for å holde varmen, kyssene mettet både tørste og sult. Han ble mitt fristed, min pustepause. Hjertene våre ble så synkroniserte at de avhenget av hverandre for å slå. Han ble min overlevelse, mitt anker. Men plutselig en dag sto han ikke lenger å vinket meg hjem, havnen var ikke annet enn knuste plankebiter og jeg ble sendt til sjøs uten redningsvest og med hull i båten. Tryggheten, den som ble det det råeste og mest ekte jeg har følt på i hele mitt liv, den var kanskje ikke en trygghet likevel, for plutselig ble alt tatt i fra meg, og det er ikke noe trygt ved det. Kanskje er det også derfor jeg snur ryggen til ethvert menneske som kommer for nært, et menneske som får meg til å føle på det jeg før kjente til så godt. For finnes egentlig trygghet om vi ikke klarer å finne den i oss selv? 

Det er en spesiell sorg å forholde seg til, den er ulik alt annet. Det er mange av oss som lenge har forsøkt å sette ord på den, men dette er et slikt tilfelle hvor ord ikke strekker til, den kan bare føles. Det når hjemmet ditt våkner opp en dag og ikke elsker deg mer. Plutselig føles ingenting som hjemme og alt i og rundt deg føles utrygt. Det er ikke noe som bare forsvinner, en sånn type sorg. Det lever i og med oss, og uansett hvor takknemlig du kanskje er for at det mennesket ikke lenger står ved din side, så var det på et tidspunkt en skyhøy og frydefull forelskelse du aldri trodde skulle falne, og på et annet tidspunkt en bunnløs smerte du aldri så for deg å overleve. Det gjør noe med mennesker, det forandrer oss, og hver gang du ser dette mennesket, som fikk deg til å føle på alt dette, vil hjerte og blod falle ti tusen fot, det kommer vi ikke foruten. 

Processed with VSCO with b1 preset

"Kjære jenta mi, det er ikke han du savner, det har du aldri gjort, ta deg selv tilbake til den tiden da det var han som kjempet seg halvt i hjel for deg, fordi du på det dypeste av det indre i deg visste at det ikke var rett, at han ikke var rett for deg og at dere ikke var rett for hverandre, husker du ikke det? Den tiden du nektet for alt kropp, sjel og hjerte fortalte deg, fordi dere allerede hadde kommet for nært, for nært til å snu."

Er det ikke merkelig hvordan ting plutselig en dag kan forandre seg? Du våkner like paralysert som du har gjort hver dag siden den dagen, du makter så vidt å sette deg opp i sengen, og klumpen er der enda, den med konsekvensene og bivirkningene som følger ved å elske noen som ikke elsket nok eller som kanskje elsket litt for mye. Men likevel, så er det noe som er annerledes. Du forstår hvorfor det måtte skje. Du ser det hele så klart, klarere enn noengang, som om du har gått i en hypnose eller i blinde i alt for mange år. Du ser hvorfor dere ikke var rett for hverandre, hvordan kjærlighet gjør blind. Hvordan forholdet holdt deg igjen, hvordan du mistet deg selv i det og i et annet menneske, hvordan du sto på stedet hvil og satt et annet liv foran ditt eget. Hadde han ikke forlatt deg, og kommet tilbake og forlatt deg og kommet tilbake og forlatt deg og kommet tilbake og forlatt deg og kommet tilbake og forlatt deg og kommet tilbake og forlatt deg, så hadde du blitt, du hadde blitt for alltid, for du elsket for mye. Du elsket så høyt at du forsvant i det. Du ble et menneske du er livredd for å bli igjen, et menneske du ikke er ment til å være. Et menneske som sluttet å skrive, sluttet å ta bilder, sluttet å dusje, sluttet å drømme, sluttet å gjøre, sluttet å ta vare på seg selv og de rundt seg, og det fordi du elsket høyere enn alt, høyere enn livet, høyere enn det er sunt å elske. Takk Gud, takk Gud for at han dro fra meg, og kom tilbake og forlot meg og kom tilbake og forlot meg og kom tilbake og forlot meg og kommet tilbake og forlot meg og kom tilbake og forlot meg, for jeg hadde aldri klart å dra, uansett hvor ulykkelig det kunne gjøre meg, uansett hvor feil jeg visste at vi var. Jeg hadde blitt jeg, jeg hadde blitt. Er det rart jeg er redd for å elske igjen. 

Processed with VSCO with b1 preset

Takk i dette innlegget har ikke samme betydning som takk ofte har. Du skal aldri takke noen for det vonde de har påført deg, om det så har vært personens hensikt eller ikke, og selv om det i det store og hele har ført til at du har vokst. For uansett bakgrunn så er det ingenting som kan forsvare det å behandle noen urett, det finnes ikke unnskyldninger for slikt. Ja, jo; vi er alle bare mennesker, og de fleste av oss går aldri inn i noe med ønske om å såre noen, det er som oftes det siste vi vil, men det har seg jo sånn at de eneste feilene vi kan lære av er våre egne, og da har det dessverre en tendens til å gå ut over andre, men det er fortsatt ikke ok, for selv om du kan velge å tilgi, så glemmes det aldri. Tilgi den dagen du gjør det for deg selv, når du er klar for å gi slipp og gå videre, den dagen det er tydelig at personen virkelig har fått forståelse for hva dens handlinger og ord har gjort med deg, og derfor kan si unnskyld og virkelig mene, slik du fortjener.

Hvis du først skal takke noen, så er det kun deg selv og de som har bært deg, de som har elsket deg de dagene du har vært vanskelig å elske, de som har stått ved din side selv da du har dyttet dem bort, og luktet som krig og sorg. Dere har klart å snu dette om til en læringskurve, til noe som har gjort deg klokere og ført deg nærmere den du ønsker å være, til noe som vært sårt, men også vakkert. Sammen har dere plukket opp alt som har blitt tråkket på, og lappet deg sammen igjen. Dere har kjempet en dagelig kamp mot åpne sår som igjen og igjen har måtte sys. Det er ikke situasjonen du blir satt i som gjør deg sterkere, eller mennesket som har satt deg der, for det er in the first place en situasjon du ikke skulle stått ovenfor. Ingen situasjon er en del av en større plan som skal tvinge deg til å lære, til å vokse, selv om det er det vi forteller hverandre. It´s all on you, for erfaringene blir til i det vi velger å gjøre noe med situasjonene, det avhenger av hvordan vi velger å overkomme situasjonene, hvordan vi reiser oss og hva vi velger å ta med oss, hvordan vi velger å lære av de, hvilken retning vi tar det og hvordan vi velger å gå videre fra det. 

Processed with VSCO with b1 preset