hits

Rikke Gunnersen

Forlat meg igjen

Nb, skjønnlitteratur

Jeg drømmer om det enda. Slipper ikke fri. Det slipper ikke tak. Det har funnet og tatt sin plass i kroppen min, blitt en del av meg. Ligger der like naturlig som hver blodåre, hvert organ, hver celle og hvert hjerteslag. Jeg våkner brått. Dyna er klistret til kroppen og kinne er glovarme, klarer ikke helt å skille hva som er kaldsvette og hva som er tårer. Han kom tilbake, han kom tilbake. I drømmen som i virkeligheten. Han så meg så dypt inn i sjelen, så langt inn i hjerterota og tryglet meg om å tilgi, og før jeg visste ordet av det var armene mine rundt hele han, mens han hvilte hodet sitt inntil brystet mitt. Jeg husker følelsen enda, den blir med meg gjennom hele dagen, sitter i meg og tar opp all plass, jeg får ikke tid til annet enn å føle på den. Jeg kunne se meg selv utenfra, som om jeg var flue på veggen i mitt eget liv. Vi ble sittende i en trapp. Jeg ser det så godt, det alle snakker om, det uforståelige håpet som finner plass i brystet mitt og som ukontrollert skinner ut gjennom øynene mine, i det sekundet han ser på meg som om jeg er hele verden, som om hans liv avhenger av at jeg er en del av det, med det blikket han kun har for meg. Jeg så det så tydelig, han må ha lagt merke til det alle disse gangene, han også, og kanskje var det derfor han hadde mot til å forlate meg igjen, fordi han visste at jeg ville være der om han en dag trengte meg.

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg blir sittende en stund med øynene lukket, går igjennom drømmen igjen og igjen, det er som om den er tatt ut fra virkeligheten. Jeg kan se all verdighet og selvfølelse forsvinne i det håpet setter seg i meg. Jeg kan se hvordan jeg forsvinner uten å vite det selv. Jeg ser så ynkelig ut, tenk å være så svak for et annet menneske. Hvorfor har jeg satt meg selv i den samme situasjonene så mange ganger, i en situasjon som har tatt hele meg fra meg, som har slått pusten ut av meg, revet opp bryst og brukket hvert eneste ribbein, og dermed hatt hjertet lett tilgjengelig, for så å knuse det i fillebiter. Jeg blir aldri den samme, og det er ingen verdt. 

Processed with VSCO with b1 preset

Plutselig legger jeg merke til det, at det er jeg som enda holder han, skulle det ikke vært han som holdt meg, at jeg var den av oss som fikk føle på trygghet og bekreftelse, i dette tilfellet. Han er den av oss som viser seg svak, og da blir jeg den som holder seg sterk, sånn er det med oss mennesker, som når den ene er reddere for edderkopper enn den andre, selv om den andre også er redd, så går det på ren automatikk når vi ser at den andre er svakere i situasjonen, da dukker det opp et instinkt i oss, men fremdeles, på et eller annet vis, er det fremdeles han som har kontrollen. Det vet han, og det vet jeg. Uansett hvor sår og liten han velger å være med meg, så er han trygg på at jeg aldri kommer til forlate han, han er trygg på at jeg elsker for høyt til å noengang kunne utnytte noe slik. Men i det sekundet vi bytter plass, i det sekundet jeg viser at jeg trenger han, sår og liten, og i det han vet at han har meg akkurat der han vil ha meg, så forsvinner han, nå som sist. Så lukker jeg opp øynene, uviten om at dette var en drøm eller virkelighet.

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg tror jeg aldri helt vil forstå det, hvordan det er mulig å forlate et menneske med rødsprengte og hovne øyne, som skriker til bristepunktet etter hjelp, til det ikke er mer luft igjen, om du bare ikke kan bli her litt til, til det kanskje går over. Et menneske som blir tvunget til å føle sitt eget hjerte knuse, en psykisk smerte så brutal og hjerteskjærende at den kan ta liv. Hvordan er det mulig å gjøre noe slik? Tenne et lys, for så å slukke det. Hvordan er det mulig å gå i fra en situasjon du lagde selv, upåvirket? Er det en overlevelsesteknikk, må du distansere deg selv for å ikke falle sammen, er det slik det fungerer? Er du for svak til å bære konsekvensene av dine egne valg? 

Processed with VSCO with b1 preset

Det er absurd, hvordan vi lager et menneske som ikke eksisterer, bygget på savn og små glimt av minner som er mer fantasi enn virkelighet. For alt var tross alt bedre før, det er sånn vi mennesker fungerer, vi gjør det som ikke alltid var like godt mindre enn det som er rettferdig, og det som var godt større enn det noengang var. Grunnmuren, den er bygget på spørsmålene vi blir etterlatt med, og trangen til å få svar. Trangen til å forstå hvorfor noen valgte å forlate i stedet for å bli. Trangen til å finne ut hvorfor du ikke var nok og hva du kan gjøre for å være nok igjen. Ikke fordi du vil ha dette mennesket tilbake, tvert i mot, men fordi dette har ødelagt ditt syn på deg selv, din selvfølelse og selvtillit. Du får en trang til å overbevise dette mennesket om at de gjorde feil i å forlate deg, og først må du da overbevise deg selv om at dette mennesket er rett for deg, og da gjør vi det slik. Vi lager oss et bilde av et menneske som ikke eksisterer, et menneske vi ikke kan leve uten, at hjertet vårt avhenger av deres for å kunne slå. Besatt, går inn i en form for hypnose, manipulerer oss selv, glemmer helt at den eneste vi skal overbevise oss selv om at vi er god nok for er nettopp oss selv, ingen andre, de du må overbevise fortjener deg ikke. Det har aldri vært mer sant enn nå, det at kjærlighet gjør blind. Sårt og brutalt. Tenk at vi bruker flere år på å komme oss over mennesker vi vet ikke er rett for oss, fordi vi trenger svar på hvorfor vi ikke var rett for dem, i håp om å noengang kunne klare å leve med oss selv igjen. 

Processed with VSCO with b1 preset

«Jeg forstår ikke hvordan du overlevde, hvordan du overlever. Jeg har aldri forstått det før nå, det du skriver om, og nå er det ingenting som gir mer mening enn dine ord», sier en venn av meg, som dessverre også nå føler på de samme følelsene. «På dager som denne er jeg ikke helt sikker om jeg overlevde, om jeg overlever, for det sitter så hardt i, og selv om jeg har funnet meg selv, så var det også en del av meg som ble borte, og jeg vet ikke helt om jeg noengang vil få den helt tilbake. Kjære vennen min, som jeg skulle ønske du ikke forsto», svarer jeg.

Et knust hjerte er ikke som et brukket ben, en brukket arm eller et brukket ribbein. Det er ingen andre enn deg selv du kan søke hjelp hos. Det er ingen som vil ha svar eller bandasje eller noe som kan lappe deg sammen igjen. Du må gjøre det selv, alene, bit for bit. Og kanskje er ikke det nok heller. Kanskje vil det være en del av deg til døden skiller dere ad, kanskje er det noe som aldri helt går over.

Processed with VSCO with b1 preset

Vilde

16.10.2017 kl. 22:13
Herregud for et sterkt innlegg. Fikk nesten en tåre i øyenkroken av å lese det. Utrolig bra skrevet og ekstremt trist at slikt må oppleves av deg og mange andre... :( <3

Rikke Amalia

16.10.2017 kl. 23:36
Vilde: Tusen takk, flotte du! Vell.. det er jo en del av livet, vi må alle føle på noe. Konsekvensene som følger ved å la seg selv føle må vi ta, og et liv uten å føle er jo ikke en til, i hvert fall ikke et givende et. Vi kan ikke klandre andre, da kommer vi ingen vei. Alt går jo tross alt over, og så lenge vi fokuserer på hva vi selv kan gjøre, i stedet for å fokusere på hva alle andre gjør, burde gjøre eller ikke burde gjøre, så vil det hele gå litt fortere. Mange klemmer til deg <3

16.10.2017 kl. 23:17
Du skriver om tingene jeg aldri klarte og sette ord på, du forteller om det som jeg aldri klarte å fortelle, du får følelsene som jeg hadde inni meg frem med ord og som fremdeles er der men som jeg ikke kan sette ord på, du blir forstått og jeg blir forstått, du er ikke alene og det er heller ikke jeg, du e god <3

Rikke Amalia

16.10.2017 kl. 23:39
Anonym: Åh, takk, tusen takk, godeste du, for at jeg for deg får være det jeg ønsker å være - til hjelp, på et vis. Det er det jeg ønsker med dette, og det betyr hele verden at det når frem. Du er aldri alene, aldri. Du er god du. <3