hits

Rikke Gunnersen

Forlat meg igjen

Nb, skjnnlitteratur

Jeg drmmer om det enda. Slipper ikke fri. Det slipper ikke tak. Det har funnet og tatt sin plass i kroppen min, blitt en del av meg. Ligger der like naturlig som hver blodre, hvert organ, hver celle og hvert hjerteslag. Jeg vkner brtt. Dyna er klistret til kroppen og kinne er glovarme, klarer ikke helt skille hva som er kaldsvette og hva som er trer. Han kom tilbake, han kom tilbake. I drmmen som i virkeligheten. Han s meg s dypt inn i sjelen, s langt inn i hjerterota og tryglet meg om tilgi, og fr jeg visste ordet av det var armene mine rundt hele han, mens han hvilte hodet sitt inntil brystet mitt. Jeg husker flelsen enda, den blir med meg gjennom hele dagen, sitter i meg og tar opp all plass, jeg fr ikke tid til annet enn fle p den. Jeg kunne se meg selv utenfra, som om jeg var flue p veggen i mitt eget liv. Vi ble sittende i en trapp. Jeg ser det s godt, det alle snakker om, det uforstelige hpet som finner plass i brystet mitt og som ukontrollert skinner ut gjennom ynene mine, i det sekundet han ser p meg som om jeg er hele verden, som om hans liv avhenger av at jeg er en del av det, med det blikket han kun har for meg. Jeg s det s tydelig, han m ha lagt merke til det alle disse gangene, han ogs, og kanskje var det derfor han hadde mot til forlate meg igjen, fordi han visste at jeg ville vre der om han en dag trengte meg.

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg blir sittende en stund med ynene lukket, gr igjennom drmmen igjen og igjen, det er som om den er tatt ut fra virkeligheten. Jeg kan se all verdighet og selvflelse forsvinne i det hpet setter seg i meg. Jeg kan se hvordan jeg forsvinner uten vite det selv. Jeg ser s ynkelig ut, tenk vre s svak for et annet menneske. Hvorfor har jeg satt meg selv i den samme situasjonene s mange ganger, i en situasjon som har tatt hele meg fra meg, som har sltt pusten ut av meg, revet opp bryst og brukket hvert eneste ribbein, og dermed hatt hjertet lett tilgjengelig, for s knuse det i fillebiter. Jeg blir aldri den samme, og det er ingen verdt. 

Processed with VSCO with b1 preset

Plutselig legger jeg merke til det, at det er jeg som enda holder han, skulle det ikke vrt han som holdt meg, at jeg var den av oss som fikk fle p trygghet og bekreftelse, i dette tilfellet. Han er den av oss som viser seg svak, og da blir jeg den som holder seg sterk, snn er det med oss mennesker, som nr den ene er reddere for edderkopper enn den andre, selv om den andre ogs er redd, s gr det p ren automatikk nr vi ser at den andre er svakere i situasjonen, da dukker det opp et instinkt i oss, men fremdeles, p et eller annet vis, er det fremdeles han som har kontrollen. Det vet han, og det vet jeg. Uansett hvor sr og liten han velger vre med meg, s er han trygg p at jeg aldri kommer til forlate han, han er trygg p at jeg elsker for hyt til noengang kunne utnytte noe slik. Men i det sekundet vi bytter plass, i det sekundet jeg viser at jeg trenger han, sr og liten, og i det han vet at han har meg akkurat der han vil ha meg, s forsvinner han, n som sist. S lukker jeg opp ynene, uviten om at dette var en drm eller virkelighet.

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg tror jeg aldri helt vil forst det, hvordan det er mulig forlate et menneske med rdsprengte og hovne yne, som skriker til bristepunktet etter hjelp, til det ikke er mer luft igjen, om du bare ikke kan bli her litt til, til det kanskje gr over. Et menneske som blir tvunget til fle sitt eget hjerte knuse, en psykisk smerte s brutal og hjerteskjrende at den kan ta liv. Hvordan er det mulig gjre noe slik? Tenne et lys, for s slukke det. Hvordan er det mulig g i fra en situasjon du lagde selv, upvirket? Er det en overlevelsesteknikk, m du distansere deg selv for ikke falle sammen, er det slik det fungerer? Er du for svak til bre konsekvensene av dine egne valg? 

Processed with VSCO with b1 preset

Det er absurd, hvordan vi lager et menneske som ikke eksisterer, bygget p savn og sm glimt av minner som er mer fantasi enn virkelighet. For alt var tross alt bedre fr, det er snn vi mennesker fungerer, vi gjr det som ikke alltid var like godt mindre enn det som er rettferdig, og det som var godt strre enn det noengang var. Grunnmuren, den er bygget p sprsmlene vi blir etterlatt med, og trangen til f svar. Trangen til forst hvorfor noen valgte forlate i stedet for bli. Trangen til finne ut hvorfor du ikke var nok og hva du kan gjre for vre nok igjen. Ikke fordi du vil ha dette mennesket tilbake, tvert i mot, men fordi dette har delagt ditt syn p deg selv, din selvflelse og selvtillit. Du fr en trang til  overbevise dette mennesket om at de gjorde feil i forlate deg, og frst m du da overbevise deg selv om at dette mennesket er rett for deg, og da gjr vi det slik. Vi lager oss et bilde av et menneske som ikke eksisterer, et menneske vi ikke kan leve uten, at hjertet vrt avhenger av deres for kunne sl. Besatt, gr inn i en form for hypnose, manipulerer oss selv, glemmer helt at den eneste vi skal overbevise oss selv om at vi er god nok for er nettopp oss selv, ingen andre, de du m overbevise fortjener deg ikke. Det har aldri vrt mer sant enn n, det at kjrlighet gjr blind. Srt og brutalt. Tenk at vi bruker flere r p komme oss over mennesker vi vet ikke er rett for oss, fordi vi trenger svar p hvorfor vi ikke var rett for dem, i hp om noengang kunne klare  leve med oss selv igjen. 

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg forstr ikke hvordan du overlevde, hvordan du overlever. Jeg har aldri forsttt det fr n, det du skriver om, og n er det ingenting som gir mer mening enn dine ord, sier en venn av meg, som dessverre ogs n fler p de samme flelsene. P dager som denne er jeg ikke helt sikker om jeg overlevde, om jeg overlever, for det sitter s hardt i, og selv om jeg har funnet meg selv, s var det ogs en del av meg som ble borte, og jeg vet ikke helt om jeg noengang vil f den helt tilbake. Kjre vennen min, som jeg skulle nske du ikke forsto, svarer jeg.

Et knust hjerte er ikke som et brukket ben, en brukket arm eller et brukket ribbein. Det er ingen andre enn deg selv du kan ske hjelp hos. Det er ingen som vil ha svar eller bandasje eller noe som kan lappe deg sammen igjen. Du m gjre det selv, alene, bit for bit. Og kanskje er ikke det nok heller. Kanskje vil det vre en del av deg til dden skiller dere ad, kanskje er det noe som aldri helt gr over.

Processed with VSCO with b1 preset

Vilde

16.10.2017 kl. 22:13
Herregud for et sterkt innlegg. Fikk nesten en tre i yenkroken av lese det. Utrolig bra skrevet og ekstremt trist at slikt m oppleves av deg og mange andre... :( <3

Rikke Amalia

16.10.2017 kl. 23:36
Vilde: Tusen takk, flotte du! Vell.. det er jo en del av livet, vi m alle fle p noe. Konsekvensene som flger ved la seg selv fle m vi ta, og et liv uten fle er jo ikke en til, i hvert fall ikke et givende et. Vi kan ikke klandre andre, da kommer vi ingen vei. Alt gr jo tross alt over, og s lenge vi fokuserer p hva vi selv kan gjre, i stedet for fokusere p hva alle andre gjr, burde gjre eller ikke burde gjre, s vil det hele g litt fortere. Mange klemmer til deg <3

16.10.2017 kl. 23:17
Du skriver om tingene jeg aldri klarte og sette ord p, du forteller om det som jeg aldri klarte fortelle, du fr flelsene som jeg hadde inni meg frem med ord og som fremdeles er der men som jeg ikke kan sette ord p, du blir forsttt og jeg blir forsttt, du er ikke alene og det er heller ikke jeg, du e god <3

Rikke Amalia

16.10.2017 kl. 23:39
Anonym: h, takk, tusen takk, godeste du, for at jeg for deg fr vre det jeg nsker vre - til hjelp, p et vis. Det er det jeg nsker med dette, og det betyr hele verden at det nr frem. Du er aldri alene, aldri. Du er god du. <3