Rikke Gunnersen

Det som råder dypest

  • Skrevet: 26.03.2017
  • Klokken: 20:36
  • Kategori: Sykdom

Melding til mamma på en sår mandag hvor jeg trengte å lette på trykket og kaoset, for noen uker tilbake. Fant det i arkivet nå nettopp, så tenkte å dele det med dere. Mamma er alltid den som får høre, for hvem gir vell et bedre svar, hvem elsker meg egentlig høyere? Et tanke-kaos uten like, som alltid ender uventet, men som får meg til å forstå hvor problemet kanskje ligger, hva som råder dypest i meg. Frøet som ligger lengst på bunnen under all jorden er lett å overse, når alt det andre vokser seg større over, så godt som umulig å grave frem hovedkilden når det er så mye i mellom. Har en følelse på at jeg ikke er så alene om disse dagene, tankene og følelsene som det noen ganger kan føles ut som, så jeg vil at dere skal vite nettopp det - at du er ikke alene.

Processed with VSCO with a6 preset

"Det er mandag igjen, og livet føles litt uoverkommelig. Som vanlig, intet nytt, en helt vanlig mandag. Ny uke, nye muligheter sies det, en ny start.. men ikke for meg, føles kun ut som enda et nederlag, enda en uke forbi uten mål og mening, så mange uker i arkivet jeg like gjerne kunne vært foruten, har jo ikke klart å komme noe lenger med de uansett. Ting føles litt håpløst, jeg vet ikke om det er mandagen eller generelt bare livet. Den lille treningen jeg har sammen med frisklivssentralen i dag føles mer ut som å bli vekt i militæret 03:45 for å skulle ut i en beinhard øvelse med lite tilgang til mat og drikke, med en sekk tyngre enn egen kroppsvekt og flere mil til fots foran seg. Frisklivssentralen, denne lille treningen, mitt eneste gjøremål for dagen utenom en tur innom butikken, og det føles uoverkommelig? Hva er det for noe svakerier. Tenk på hva alle andre har å gjøre, de har ikke nok timer i døgnet til å rekke alt de skal, mens jeg.. jeg blir liggende å vente på at timene skal fly med vinden, jeg får ikke brukt de på noe vettu uansett.

Processed with VSCO with a6 preset

Mislykka, mislykka, mislykka. Grubler på om det er noe jeg kan fylle dagene med, som får de til å føles litt mindre meningsløse, og så jeg kanskje ikke føler meg fult så ubrukelig. Trener jevnt gjennom hele uka, og med tanke på min sykdomssituasjon så er jo dette noe jeg burde vært sjeleglad over, noe jeg forsåvidt er, jeg er bare ikke fornøyd, for sånn er vi mennesker, vi vil alltid ha mer. Dumme mennesker. Kommer nok til å tvinge meg selv til å tusle bort til treningssenteret endel ganger denne uken også, til tross for at jeg akkurat nå burde tatt en liten pause, når skal jeg egentlig lære? Men det har seg jo sånn at dårlig samvittighet, selvhat og mangel på mestringsfølelse dreper meg og sinnstilstanden min mer enn utmattelsen, selv om det så klart ikke er tilfellet, for det føles kanskje sånn ut akkurat her og nå, men det er jo utmattelsen som er morderen her, i hvert fall kroppens, men i lengden og derfor merker jeg det ikke på samme måte som jeg merker striden i tankene og følelsene.

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg trenger noe mer, mer, mer, mer. Noe som vil få meg til å føle meg litt mer.. normal? Litt mer menneskelig og kanskje ikke fult så mislykket. Noe som kan få meg til å ikke bare tenke, men også føle at livet blir bedre, at jeg skal komme meg dit jeg vil en dag, jeg også. Skole og jobb er enda ikke et alternativ, og det er en av de tingene som lirker frem selvhatet, til bristepunktet. Kan jeg ikke bare pushe meg selv? Om det så fører til at jeg blir innlagt på sykehuset, så vil det i hvert fall syntes at jeg prøver, jeg også. For det syntes ikke så godt sånn det er nå, syntes jeg, verken for andre eller meg selv. Prøver jeg egentlig nok? Gjør jeg egentlig det? Kunne jeg ikke bare tatt noen fag? Grått meg igjennom det som alle andre? Trosset sykdom, angst og redsel. Alle andre gjør jo det, jeg risikerer lite tid med venner og familie, og det å ha det bra, ved å gjøre det, men det er jo fåtallet av oss som er lykkelige, vi må jo alle ofre noe for å lykkes her i verden? Så hvorfor har jeg rett på å være det, lykkelig altså? Luke ut alt det kjedelige bare fordi jeg er syk. Det blir bare feil for meg, selv om det ikke er særlig gøy å være syk heller, men det glemmer jeg på dager hvor tankene tar over på denne måten.

Processed with VSCO with a6 preset

Lappen - førerkortet, kunne jeg ikke bare tatt det? Kunne jeg ikke bare fullført det i det minste, som så mange andre? Veien mot den føles så sabla lang, jeg er dårlig på det der med å ta dag for dag når det kommet til ting som det. Jeg er redd, livredd, men hva er det egentlig jeg frykter? Det å ikke være flink nok? Det å feile? Hvem er vell mester i å kjøre når de akkurat har startet? Ingen Rikke, ingen, så hvorfor forventer du hele tiden så mye av deg selv? Så mye at det stopper deg fra å gjøre ting, utfordre deg selv. Jeg vet du er redd, redd for å ikke være bra nok, god nok, føle at du duger, for du har aldri følt deg bra nok, aldri i/til/for noe eller noen, aldri har du følt deg bra nok, aldri, aldri, aldri, og det er ditt såreste punkt, livredd for å bli forlatt, fordi du kun er deg, og at det ikke er nok. For det er jo der alt dette ligger, det du har følt på siden du var lita, ulmet dypest i deg, klar til å slå ut i full flamme den dagen den eneste du har følt deg bra nok for, innser at du ikke er det likevel, og drar i fra deg. 

Processed with VSCO with a6 preset

Som en skjør blomst, det er det du er, som en krystallkule, klar til å knuse i tusenvis av biter. Hvorfor skriver jeg om meg selv i andre-person? men okei let´s just go with it. Sårbar som helst, treffes av de minste ting, og det fordi redselen for å ikke være bra nok, bli forlatt bare fordi du er deg, råder dypest i deg. Desperasjonen over å være god mot alle, hele tiden, så mye at du glemmer deg selv, fordi du er så livredd for at noen andre skal føle på det her, de også. At de skal forstå det de også, hvordan og hvorfor noen kan forlate, slutte å elske dem, som jeg forstår hvordan og hvorfor noen kan forlate, slutte å elske meg, for hva eller hvem er vell jeg å elske, jeg er jo ingenting."

26.03.2017 kl. 23:12

Rikke Amalia

27.03.2017 kl. 13:13
Anonym: <33
Rikke Amalia

Heii, skjønne blomster! Jeg heter Rikke, og er 21 år. Med denne bloggen ønsker jeg å inspirere deg, gi deg et lite håp og vise deg at du ikke er alene. Jeg vil fortelle min historie, den syke jenta, med en litenskap for mote, og en kjærlighet for bilder. Et hat og elsk forhold til livet og alt det følger med.


Kontaktinformasjon:


rikkebloggkontakt@hotmail.com


Search

Bloggdesign

hits