Rikke Gunnersen

Hold fast, enda litt til.

Det føles feil å starte det nye året med å skrive et overfladisk innlegg om hvor fint jeg har hatt det i julen, til tross for at jeg så klart også har hatt det fint, og det takket være alle de enestående menneskene jeg har rundt meg. Men julen har også vært tung, mest tung egentlig, tunge dager med gode øyeblikk vil jeg vell kanskje beskrive den som. Jeg er utrolig takknemlig for livet jeg lever og menneskene jeg får dele det med, men noen ganger får alt det vonde litt overtaket.

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg har tidligere trodd at jeg har nådd bunnen, bristepunktet, og kanskje på det tidspunktet i livet var det bunnen for meg akkurat da, men alle de gangene var ingenting i forhold til denne. Denne gangen har vært annerledes, ut av en annen verden, i sekunder og minutter har jeg mistet meg selv fullstendig, og jeg vet ikke helt om jeg klarer å kjenne meg selv helt igjen enda, trenger litt mer tid til å komme meg.

Processed with VSCO with a6 preset

"Mamma, kan jeg være så snill å få slippe nå? Jeg kan bytte plass med hvem som helst, det er så mange som ønsker å leve livet jeg ikke lenger er sterk nok til å bære på egne skuldre. Hvis dere kan leve godt uten meg, kan jeg få lov til å bli borte da? Hvis det finnes en måte jeg kan forsvinne på som om jeg aldri har eksistert, og derfor ikke kan bli savnet."

Aldri før har klumpen i brystet vært større, fylt til randen, selv helt opp i halsen. Den er kvelende, gjemt under ribbena som om de skulle vært et eget fengsel, både jeg og klumpen skriker i ren desperasjon for å få slippe ut, men til ingen nytte. Det finnes få øyeblikk mer ensomme, hjelpeløse og sjeledrepende som det, der du blir liggende natt etter natt og kjenner på følelsen, tankene og smerten som nå har blitt så ukontrollert og ustoppelig. Du kjemper i mot med alt du har, men snart er det ingenting igjen å kjempe med, tviholder på tanken om alt det gode i livet, hvor heldig du er og alle du har å leve for og med, mens du i stillhet og i ditt svakeste øyeblikk ber til høyere makter om å bare kunne få slippe nå.


Processed with VSCO with a6 preset

Den eneste grunnen til at jeg deler dette med dere er fordi jeg vet at så mange av dere og andre i verden blir tvunget til å føle på alt dette i løpet av livet, uansett hva det er som utløser det, så kan vi alle ha de samme følelsene og tankene. Og når jeg da selv vet så godt hvordan det føles og hvor livsviktig det er å ikke føle seg alene i de øyeblikkene, så må jeg bryte enda en tabu og vise at du, jeg og vi skal komme oss igjennom. Aldri nøl med å få hjelp, jeg vet det sitter langt inne, men i tilfeller som dette så kan du ikke klare deg alene, du trenger hjelp. Det er ingen skam i å føle og ha det sånn her, det må du huske, uansett hvor svak, patetisk og egoistisk du måtte føle deg, du har fått nok, og ikke bare du, men også kroppen din, sjela di og alt du er, ser ingen utvei, og kjære deg, det er forståelig, men vit at det skal gå helt fint. Vi skal klare det her sammen, du skal klare deg, jeg lover, bare strekk ut hånden din, så skal vi prøve å hjelpe deg så godt vi kan, du er viktig, aldri glem det.

Marie

03.01.2017 kl. 21:52
Takk for at du deler og for at du setter ord på det som er så vanskelig å sette ord på. Du treffer meg i hjertet, og rører ved noe langt inni meg.

<3 klem

Rikke Amalia

03.01.2017 kl. 22:40
Marie: Takk for at du leser og setter pris på det jeg skriver, at det har en betydning for deg, det er alt som betyr noe for meg. Mange klemmer <3

Mamma

03.01.2017 kl. 22:29
❤️😘💗💞❤️

Rikke Amalia

03.01.2017 kl. 22:40
Mamma: Mamsen da <3 Så glad i deg, min vakreste
hits