hits

Rikke Gunnersen

For hvem er vell jeg uten sykdom

  • Skrevet: 07.12.2016
  • Klokken: 21:23
  • Kategori: Sykdom

Beklager mangel p bilder i dette innlegget, som er s langt at det egentlig er p sin plass ha noen for pustepauser og ork til lese videre, men jeg har ikke hatt mulighet til knipse noen, men hper at det gr fint for dere.

Det var ikke fr jeg snakket med ei av mine beste venninner over FaceTime, en av de f som har sett meg p noe av det som har vrt mitt drligste, og da hun lo litt av at jeg enda satt i morgenkpa da klokken hadde rukket passere fem p ettermiddagen, at jeg inns hvor nrt jeg har holdt kortene den siste tiden, eller.. kanskje det siste ret, hvor mye jeg har klart skjule for andre, men ogs for meg selv, ubevisst, men kanskje ogs i noen tilfeller bevisst. Nektet beinhardt og blankt p kampen som har foregtt, og kanskje mest av alt fortsatt foregr mellom disse fire veggene, hvor det kun er meg og realiteten.

Jeg blir drligere, og det er sjeldent jeg blir redd for akkurat dette, dette er noe jeg har lrt meg ha stlkontroll over, i hvert fall s godt det lar seg gjre med sykdommer som disse. Jeg har blitt s godt vandt til opp og nedturene som flger med, og jeg vet hva jeg har gjre. Men denne gangen kan jeg kjenne det litt, frykten, for det er en brere og mer brutal endring enn det pleier vre, og det er noe skremmende ved den, som om det gr opp for meg at dette kan vare livet ut, det er ingen garanti for at jeg skal bli helt frisk, og jeg er kanskje fanget i denne berg- og dalbanen s lenge jeg lever, det finnes ingen pause eller stopp knapp, ingen vei ut, hopper jeg s er det slutten, s kanskje vil jeg vre fange i egen kropp til mitt siste ndedrag.

Trekker ikke opp gardinene fr klokken har rundet tolv p formiddagen, det fles til og med litt for tidlig noen dager. Stoltheten trkkes p i det jeg reiser meg opp av sengen og skal slippe inn lyset, ber til hyere makter om at ingen tilfeldigvis skimter meg og skammen i vinduskarmen de f minuttene jeg blir stende titte ned p hverdagen jeg ikke lenger er en del av. Jeg kjenner det i hele meg, det har satt seg hardt, tilbakefallet alle snakker om, men jeg aldri s komme. Det fles s.. hvilket ord skal jeg bruke, ingen strekker seg langt nok.. merkelig? kjenne at sykdommen tar over igjen, jeg mister kontroll, den tar meg og alt jeg har bygget opp, rutiner forsvinner ufrivillig og jeg klarer ikke holde p de, har ingenting kjempe i mot med, ingen krefter til i det hele tatt prve, sykdommen har overtaket, svekker igjen den daglige mestringsflelsen jeg avhenger av for litt livsglede og et nske om leve videre.

Det er rart for meg skrive dette, for bde meg selv og andre, for jeg har aldri akseptert sykdommen, og det gjr jeg jo kanskje ikke helt enda, og da sitter det s langt inne skulle innrmme hvor mye jeg enda svekkes, nr jeg s inderlig skulle nske ting var annerledes, og tidligere har innstilt meg p at jeg en dag bare skal vkne opp som de fleste andre igjen. Den dagen vil aldri komme, jeg kommer ikke til plutselig vre frisk, det er ikke snn en sykdom fungerer dessverre. Og det er en sorg som sitter i meg hver dag, det er noe som m innses og aksepteres, det er lett tenke, men vanskelig fle og leve med, det tar tid.

Kroppen er ikke min lenger, og jeg kan ikke huske sist den var det heller, for syv r siden, jeg husket det lenge, men n har den flelsen som jeg klamret meg fast til i hp om at den skulle sette seg i kroppen igjen forsvunnet, det har blitt en vanesak leve med denne ukjente kroppen, om den ikke er ukjent s er den i hvert fall ikke min, og kanskje er det derfor det er vanskelig akseptere sykdommen ogs, fordi det nettopp er det at jeg har blitt s godt vandt med at den fles snn her, og kanskje er det da snn, at alle andre ogs har det p samme mte, samtidig som jeg vet, innerst inne, i hjerterota, i sjela og i ryggraden, at det er s sabla feil. Jeg trodde fullt og helt p at jeg var p bedringens vei, begynte endelig ta den litt tilbake, kroppen min, men s mistet jeg taket, jeg forstr ikke helt hvor det skjedde, n er den ynkelig og utmattet, alt for tung for en svak sjel som meg bre, den minner om en heavy hangover og en influensa som passer uhyre drlig. 

Det sies ofte at du ikke er diagnosen din, og det stemmer jo for s vidt veldig godt, spesielt hvis jeg tenker p det i forhold til andre, det er bare det at mitt forhold til meg selv er litt komplisert, litt for mange konflikter, grunnet litt for mye tid til tenke p tanker et hvert menneske skulle vrt foruten. Men jeg grubler ofte p hva jeg ville vrt uten sykdommene, ikke hvis jeg aldri hadde blitt syk, den tanken har jeg lagt fra meg for ikke bli for depressiv, men mer det hvem og hva jeg vil vre hvis det skjer at jeg en dag blir frisk.

Hva er vell jeg i dagens samfunn, frisk som en fisk, men med bivirkninger fra et tidligere liv, bivirkninger i form av at til tross for svrt god erfaring og kunnskap innen livet, er jeg veldig uerfaren nr det kommer til alt annet. Jeg er en introvert som over lengre tid ikke har hatt mulighet til utfordres i det sosiale, har stort sett de samme vennene som da jeg var 13 r, de som har kjent meg siden jeg var 7 r og sparket min (utrolig nok) nvrende bestevenninne i kneet, det finnes s klart unntak, noen venner har jeg ftt med meg p veien, men jeg har ikke en stor omkrets av bekjente som man som oftes skaper ved hjelp av skole, fritidsaktiviter og jobb, hvor man, tilbake til poenget - utfordres og vokser som person, nr man settes i situasjoner hvor man ikke har annet valg enn trosse klumpen i magen. Og mens vi er inne p klumpen i magen, s har jeg kun holdt en presentasjon i hele mitt liv, muligens to, men det er ikke noe jeg kan skryte p meg, aldri hatt eksamen og jeg har begynt stamme grunnet mangel p jevnlige norsktimer, jeg kan mindre matte enn mitt eldste tantebarn som n har fylt 9 r, for ikke snakke om samfunnsfag og naturfag, der eier jeg ingen sjans. Videregende, hyskole-fag og samtaleemner andre snakker hyt og ofte om, melder jeg meg greit fint ut av, og blir heller sittende lure p om det har kommet en ny episode av Jane The Virgin, eller kanskje The Affair. Jeg vil vell egentlig g under kategorien: faglig dum, hvis det er en kategori, og jeg tror ikke det er noe jeg kan komme s langt med i et friskt liv, s kanskje det er best, at jeg bare er fanget i denne kroppen til timeglasset renner ut, for hva er vell jeg uten alt det i mellom, men hvem vil vell ha en som meg?

Frida Marlene

07.12.2016 kl. 22:48
Hjerte til deg, Rikke <3

ps: hyggelig se deg p sndag

Rikke Amalia

07.12.2016 kl. 23:38
Frida Marlene: Hjerte tilbake til deg, fine Frida <3 utrolig hyggelig se deg ogs!

Jenny Cornelia

07.12.2016 kl. 23:08
Ste, fantastiske Rikke <3 Jeg skjnner hvorfor du tenker slik. For jeg tenker ogs slik innimellom. Du har blitt veldig voksen veldig fort p mange mter, og mistet mye av den viktige ungdomstiden. Jeg har jo selv en svrt funksjonsnedsettende sykdom og vet litt hva der gjr med oss. S jeg kjenner meg veldig igjen.

Det er lett fle seg svak, nr man blir svak p s mange mter. Men skrive dette.. og ikke bare vre rlig med seg selv, men alle som kjenner deg og leser bloggen din.. Det er styrke. Nr man tr si at ting er vondt. At man ikke har det bra. Det er styrke.

Det henge etter med livet. P skole, sosialt og hele den rekka... det er veldig vondt. Men p andre omrder s er du langt foran andre p din alder. Og hvordan du skriver og setter ord p alt dette hjelper s mange flere enn du tror. Det har en verdi. Og du er verdifull for andre. Selv nr du fler deg ubrukelig og alene. Du er ikke alene, for vi er mange som tenker p deg og hper du har gode dager. Du gjr verden til et litt bedre sted med dine refleksjoner og din rlighet. Med din styrke. For selv nr du fler deg som svakest, s er du s vanvittig sterk! Du er et menneske og vi alle som lever med sykdom vet hvor forferdelig svak man fler seg. Hvor liten og ubetydelig. Men vi er ikke det vi er de sterkeste jeg vet om. Styrke er s mangt, og dette innlegget lyser bde srbarhet og styrke. Og akkurat slik er det jo <3

Dette ble litt krllete. Men jeg er sikker p at hvis du noen gang blir frisk nok til g ut i samfunnet, s har du s mye komme med. Om s ikke faglig med en gang. For du har erfaringer veldig f p din alder har og en indre styrke som ikke ligner grisen;) du vil n dine ml den dagen. Det er jeg overbevist om. Og om du noen gang trenger noen snakke med som ikke vet helt, men litt hvordan det er, enten om sykdom eller andre ting, s er det bare ta kontakte meg :)

Rikke Amalia

07.12.2016 kl. 23:47
Jenny Cornelia: , Jenny, det var lenge siden <3 Du har sveipet tankene mine i blant og jeg har lurt snn p hvordan det er med deg. Vet s godt at du forstr og kjenner deg igjen, og det er jo derfor jeg deler, s ingen skal fle seg alene, for jeg vet hvor viktig det er, selv om jeg s klart hper at det er minst mulig som kjenner seg igjen i det, for dette unnes jo ingen.

Tusen takk for at du skriver som du skriver, det betyr utrolig mye, og jeg setter veldig pris p det, at du tar deg tid til lese, og ikke minst legg igjen en kommentar, ogs en som er s fin, du er fantastisk. Husk ogs p hvor sterk du er, du roser meg med s mange fine ord og setninger, men de kan du ogs like gjerne skrive til deg selv, du er tapper. <3

S utrolig koselig, jeg blir helt ordls, du skriver s godt, dette setter jeg s hyt og s stor pris p. Du er god du. Sender tusenvis av heiarop og varme klemmer til deg, og hper virkelig ting gr i din retning snart, at du fr ristet av deg denne sykdommen og kan reise deg fult og helt igjen. Jeg er alltid her, bare noen tastetrykk unna, alltid. <3

Birk

07.12.2016 kl. 23:17
h, fikk trer i ya... Du er fantastisk og i vre yne er du alltid sjarmerende og en stor gledesspreder <3

Rikke Amalia

07.12.2016 kl. 23:48
Birk: Birk <3 Always always always varmer du my heart, du er s bra, og snakk om gledesspreder?! Som jeg gleder meg til jula med dere <3 Love you

Otilie S

07.12.2016 kl. 23:46
Takk for at du deler det vonde, det vakre, det stygge, det rlige. Verden trenger snne som deg, Rikkemor 💛

Rikke Amalia

07.12.2016 kl. 23:49
Otilie S: Takk for at du er du, fineste Otilie, hjertet mitt brenner snn for deg. Verden trenger virkelig flere som deg, min godeste <3

Hilde Marie

08.12.2016 kl. 21:01
Er s utrulig glad i deg. Eg vil ha deg, tusenmilliona ganga <3

Rikke Amalia

09.12.2016 kl. 01:46
Hilde Marie: Verdens beste <3 Lost words. Er s utrolig glad i deg. Takk for at du alltid vil ha meg, uansett.

Linn

09.12.2016 kl. 02:42
h, jeg kjenner meg igjen, samtidig som jeg ikke kan begynne prve kjenne meg igjen. Mens du har vrt fysisk syk i mange r, har jeg bare vrt fysisk syk i ett og er enn bare under utredning. Men hplsheten, identitetssprsmlene, tvilen, det skjre hpet - det kan jeg relatere meg til etter en del r med depresjoner.

Det er s synd at noen fr s mange pkjenninger og tunge opplevelser s tidlig i livet, for det fr s store konsekvenser for, vel, alt egentlig. Men s tenker jeg p at vi lrer s uendelig viktige ting, tidligere enn andre. Ting mange andre aldri vil lre eller kunne forst. Ting som gjr at vi forstr andre bedre. Ting som gjr oss smartere enn de boksmarte.

Rikke Amalia

15.12.2016 kl. 21:09
Linn: Vondt lese at du kjenner deg igjen. Vi kan fortsatt tenke og fle p det samme uansett situasjon og uavhengig av hva det er som utlser alle tanker og flelser, tenker n jeg.
Veldig sant og fint sagt. nsker deg alt godt, tusen takk for en fin kommentar, det setter jeg veldig pris p. Masse lykke til videre, hper dagene blir bedre for deg. Jeg heier, mange klemmer.