Rikke Gunnersen

For hvem er vell jeg uten sykdom

  • Skrevet: 07.12.2016
  • Klokken: 21:23
  • Kategori: Sykdom

Beklager mangel på bilder i dette innlegget, som er så langt at det egentlig er på sin plass å ha noen for pustepauser og ork til å lese videre, men jeg har ikke hatt mulighet til å knipse noen, men håper at det går fint for dere.

Det var ikke før jeg snakket med ei av mine beste venninner over FaceTime, en av de få som har sett meg på noe av det som har vært mitt dårligste, og da hun lo litt av at jeg enda satt i morgenkåpa da klokken hadde rukket å passere fem på ettermiddagen, at jeg innså hvor nært jeg har holdt kortene den siste tiden, eller.. kanskje det siste året, hvor mye jeg har klart å skjule for andre, men også for meg selv, ubevisst, men kanskje også i noen tilfeller bevisst. Nektet beinhardt og blankt på kampen som har foregått, og kanskje mest av alt fortsatt foregår mellom disse fire veggene, hvor det kun er meg og realiteten.

Jeg blir dårligere, og det er sjeldent jeg blir redd for akkurat dette, dette er noe jeg har lært meg å ha stålkontroll over, i hvert fall så godt det lar seg gjøre med sykdommer som disse. Jeg har blitt så godt vandt til opp og nedturene som følger med, og jeg vet hva jeg har å gjøre. Men denne gangen kan jeg kjenne det litt, frykten, for det er en bråere og mer brutal endring enn det pleier å være, og det er noe skremmende ved den, som om det går opp for meg at dette kan vare livet ut, det er ingen garanti for at jeg skal bli helt frisk, og jeg er kanskje fanget i denne berg- og dalbanen så lenge jeg lever, det finnes ingen pause eller stopp knapp, ingen vei ut, hopper jeg så er det slutten, så kanskje vil jeg være fange i egen kropp til mitt siste åndedrag.

Trekker ikke opp gardinene før klokken har rundet tolv på formiddagen, det føles til og med litt for tidlig noen dager. Stoltheten tråkkes på i det jeg reiser meg opp av sengen og skal slippe inn lyset, ber til høyere makter om at ingen tilfeldigvis skimter meg og skammen i vinduskarmen de få minuttene jeg blir stående å titte ned på hverdagen jeg ikke lenger er en del av. Jeg kjenner det i hele meg, det har satt seg hardt, tilbakefallet alle snakker om, men jeg aldri så komme. Det føles så.. hvilket ord skal jeg bruke, ingen strekker seg langt nok.. merkelig? å kjenne at sykdommen tar over igjen, jeg mister kontroll, den tar meg og alt jeg har bygget opp, rutiner forsvinner ufrivillig og jeg klarer ikke holde på de, har ingenting å kjempe i mot med, ingen krefter til å i det hele tatt prøve, sykdommen har overtaket, svekker igjen den daglige mestringsfølelsen jeg avhenger av for litt livsglede og et ønske om å leve videre.

Det er rart for meg å skrive dette, for både meg selv og andre, for jeg har aldri akseptert sykdommen, og det gjør jeg jo kanskje ikke helt enda, og da sitter det så langt inne å skulle innrømme hvor mye jeg enda svekkes, når jeg så inderlig skulle ønske ting var annerledes, og tidligere har innstilt meg på at jeg en dag bare skal våkne opp som de fleste andre igjen. Den dagen vil aldri komme, jeg kommer ikke til å plutselig være frisk, det er ikke sånn en sykdom fungerer dessverre. Og det er en sorg som sitter i meg hver dag, det er noe som må innses og aksepteres, det er lett å tenke, men vanskelig å føle og leve med, det tar tid.

Kroppen er ikke min lenger, og jeg kan ikke huske sist den var det heller, for syv år siden, jeg husket det lenge, men nå har den følelsen som jeg klamret meg fast til i håp om at den skulle sette seg i kroppen igjen forsvunnet, det har blitt en vanesak å leve med denne ukjente kroppen, om den ikke er ukjent så er den i hvert fall ikke min, og kanskje er det derfor det er vanskelig å akseptere sykdommen også, fordi det nettopp er det at jeg har blitt så godt vandt med at den føles sånn her, og kanskje er det da sånn, at alle andre også har det på samme måte, samtidig som jeg vet, innerst inne, i hjerterota, i sjela og i ryggraden, at det er så sabla feil. Jeg trodde fullt og helt på at jeg var på bedringens vei, begynte endelig å ta den litt tilbake, kroppen min, men så mistet jeg taket, jeg forstår ikke helt hvor det skjedde, nå er den ynkelig og utmattet, alt for tung for en svak sjel som meg å bære, den minner om en heavy hangover og en influensa som passer uhyre dårlig. 

Det sies ofte at du ikke er diagnosen din, og det stemmer jo for så vidt veldig godt, spesielt hvis jeg tenker på det i forhold til andre, det er bare det at mitt forhold til meg selv er litt komplisert, litt for mange konflikter, grunnet litt for mye tid til å tenke på tanker et hvert menneske skulle vært foruten. Men jeg grubler ofte på hva jeg ville vært uten sykdommene, ikke hvis jeg aldri hadde blitt syk, den tanken har jeg lagt fra meg for å ikke bli for depressiv, men mer det hvem og hva jeg vil være hvis det skjer at jeg en dag blir frisk.

Hva er vell jeg i dagens samfunn, frisk som en fisk, men med bivirkninger fra et tidligere liv, bivirkninger i form av at til tross for svært god erfaring og kunnskap innen livet, er jeg veldig uerfaren når det kommer til alt annet. Jeg er en introvert som over lengre tid ikke har hatt mulighet til å utfordres i det sosiale, har stort sett de samme vennene som da jeg var 13 år, de som har kjent meg siden jeg var 7 år og sparket min (utrolig nok) nåværende bestevenninne i kneet, det finnes så klart unntak, noen venner har jeg fått med meg på veien, men jeg har ikke en stor omkrets av bekjente som man som oftes skaper ved hjelp av skole, fritidsaktiviter og jobb, hvor man, tilbake til poenget - utfordres og vokser som person, når man settes i situasjoner hvor man ikke har annet valg enn å trosse klumpen i magen. Og mens vi er inne på klumpen i magen, så har jeg kun holdt en presentasjon i hele mitt liv, muligens to, men det er ikke noe jeg kan skryte på meg, aldri hatt eksamen og jeg har begynt å stamme grunnet mangel på jevnlige norsktimer, jeg kan mindre matte enn mitt eldste tantebarn som nå har fylt 9 år, for ikke å snakke om samfunnsfag og naturfag, der eier jeg ingen sjans. Videregående, høyskole-fag og samtaleemner andre snakker høyt og ofte om, melder jeg meg greit fint ut av, og blir heller sittende å lure på om det har kommet en ny episode av Jane The Virgin, eller kanskje The Affair. Jeg vil vell egentlig gå under kategorien: faglig dum, hvis det er en kategori, og jeg tror ikke det er noe jeg kan komme så langt med i et friskt liv, så kanskje det er best, at jeg bare er fanget i denne kroppen til timeglasset renner ut, for hva er vell jeg uten alt det i mellom, men hvem vil vell ha en som meg?

Frida Marlene

07.12.2016 kl. 22:48
Hjerte til deg, Rikke <3

ps: hyggelig å se deg på søndag

Rikke Amalia

07.12.2016 kl. 23:38
Frida Marlene: Hjerte tilbake til deg, fine Frida <3 utrolig hyggelig å se deg også!

Jenny Cornelia

07.12.2016 kl. 23:08
Søte, fantastiske Rikke <3 Jeg skjønner hvorfor du tenker slik. For jeg tenker også slik innimellom. Du har blitt veldig voksen veldig fort på mange måter, og mistet mye av den viktige ungdomstiden. Jeg har jo selv en svært funksjonsnedsettende sykdom og vet litt hva der gjør med oss. Så jeg kjenner meg veldig igjen.

Det er lett å føle seg svak, når man blir svak på så mange måter. Men å skrive dette.. og ikke bare være ærlig med seg selv, men alle som kjenner deg og leser bloggen din.. Det er styrke. Når man tør å si at ting er vondt. At man ikke har det bra. Det er styrke.

Det å henge etter med livet. På skole, sosialt og hele den rekka... det er veldig vondt. Men på andre områder så er du langt foran andre på din alder. Og hvordan du skriver og setter ord på alt dette hjelper så mange flere enn du tror. Det har en verdi. Og du er verdifull for andre. Selv når du føler deg ubrukelig og alene. Du er ikke alene, for vi er mange som tenker på deg og håper du har gode dager. Du gjør verden til et litt bedre sted med dine refleksjoner og din ærlighet. Med din styrke. For selv når du føler deg som svakest, så er du så vanvittig sterk! Du er et menneske og vi alle som lever med sykdom vet hvor forferdelig svak man føler seg. Hvor liten og ubetydelig. Men vi er ikke det vi er de sterkeste jeg vet om. Styrke er så mangt, og dette innlegget lyser både sårbarhet og styrke. Og akkurat slik er det jo <3

Dette ble litt krøllete. Men jeg er sikker på at hvis du noen gang blir frisk nok til å gå ut i samfunnet, så har du så mye å komme med. Om så ikke faglig med en gang. For du har erfaringer veldig få på din alder har og en indre styrke som ikke ligner grisen;) du vil nå dine mål den dagen. Det er jeg overbevist om. Og om du noen gang trenger noen å snakke med som ikke vet helt, men litt hvordan det er, enten om sykdom eller andre ting, så er det bare å ta kontakte meg :)

Rikke Amalia

07.12.2016 kl. 23:47
Jenny Cornelia: Åå, Jenny, det var lenge siden <3 Du har sveipet tankene mine i blant og jeg har lurt sånn på hvordan det er med deg. Vet så godt at du forstår og kjenner deg igjen, og det er jo derfor jeg deler, så ingen skal føle seg alene, for jeg vet hvor viktig det er, selv om jeg så klart håper at det er minst mulig som kjenner seg igjen i det, for dette unnes jo ingen.

Tusen takk for at du skriver som du skriver, det betyr utrolig mye, og jeg setter veldig pris på det, at du tar deg tid til å lese, og ikke minst legg igjen en kommentar, også en som er så fin, du er fantastisk. Husk også på hvor sterk du er, du roser meg med så mange fine ord og setninger, men de kan du også like gjerne skrive til deg selv, du er tapper. <3

Så utrolig koselig, jeg blir helt ordløs, du skriver så godt, dette setter jeg så høyt og så stor pris på. Du er god du. Sender tusenvis av heiarop og varme klemmer til deg, og håper virkelig ting går i din retning snart, at du får ristet av deg denne sykdommen og kan reise deg fult og helt igjen. Jeg er alltid her, bare noen tastetrykk unna, alltid. <3

Birk

07.12.2016 kl. 23:17
Åh, fikk tårer i øya... Du er fantastisk og i våre øyne er du alltid sjarmerende og en stor gledesspreder <3

Rikke Amalia

07.12.2016 kl. 23:48
Birk: Birk <3 Always always always varmer du my heart, du er så bra, og snakk om gledesspreder?! Som jeg gleder meg til jula med dere <3 Love you

Otilie S

07.12.2016 kl. 23:46
Takk for at du deler det vonde, det vakre, det stygge, det ærlige. Verden trenger sånne som deg, Rikkemor 💛

Rikke Amalia

07.12.2016 kl. 23:49
Otilie S: Takk for at du er du, fineste Otilie, hjertet mitt brenner sånn for deg. Verden trenger virkelig flere som deg, min godeste <3

Hilde Marie

08.12.2016 kl. 21:01
Er så utrulig glad i deg. Eg vil ha deg, tusenmilliona ganga <3

Rikke Amalia

09.12.2016 kl. 01:46
Hilde Marie: Verdens beste <3 Lost words. Er så utrolig glad i deg. Takk for at du alltid vil ha meg, uansett.

Linn

09.12.2016 kl. 02:42
Åh, jeg kjenner meg igjen, samtidig som jeg ikke kan begynne å prøve å kjenne meg igjen. Mens du har vært fysisk syk i mange år, har jeg bare vært fysisk syk i ett og er ennå bare under utredning. Men håpløsheten, identitetsspørsmålene, tvilen, det skjøre håpet - det kan jeg relatere meg til etter en del år med depresjoner.

Det er så synd at noen får så mange påkjenninger og tunge opplevelser så tidlig i livet, for det får så store konsekvenser for, vel, alt egentlig. Men så tenker jeg på at vi lærer så uendelig viktige ting, tidligere enn andre. Ting mange andre aldri vil lære eller kunne forstå. Ting som gjør at vi forstår andre bedre. Ting som gjør oss smartere enn de boksmarte.

Rikke Amalia

15.12.2016 kl. 21:09
Linn: Vondt å lese at du kjenner deg igjen. Vi kan fortsatt tenke og føle på det samme uansett situasjon og uavhengig av hva det er som utløser alle tanker og følelser, tenker nå jeg.
Veldig sant og fint sagt. Ønsker deg alt godt, tusen takk for en fin kommentar, det setter jeg veldig pris på. Masse lykke til videre, håper dagene blir bedre for deg. Jeg heier, mange klemmer.
hits