Rikke Gunnersen

"Det er flere dager siden sist jeg pustet inn frisk luft, utenom den som sniker seg gjennom den egentlig stengte vifta i veggen. Det er flere dager siden sist jeg så et menneske, utenom de jeg kan se fra vinduskarmen, hvor det hender at jeg blir sittende å se på de og livet som forsvinner med vinden. Det er ofte dager som disse, innestengt og skjermet fra omverden, som om jeg bare er et vitne til alt det som skjer rundt meg, kun en flue på veggen, ikke en del av det hele.




Hjertet slår noen ganger for mye, hardt og tungt, jeg skjelver, en indre uro, jeg kan kjenne det i armene, i føttene, i hodet, i brystet og litt i magen. Det ble så alt for mange tanker denne søndagen, som det alltid blir på søndager, som det alltid blir alle andre dager også, for alle dager har jo blitt til søndager for meg, unntatt fredager, jeg elsker fredager.

Det er noe med det, disse dagene og nettene i sengen, med kun meg selv og tanker til selskap, realiteten om livet og hverdagen, fremtiden. 




En knusende ensomhet treffer meg på dager, netter som disse. Noen ganger føler jeg meg til og med alene, selv om jeg så langt i fra er det. Disse livsviktige kjærlighets-båndene mellom familie og nære venner, de hvor vi lover hverandre å være der for alltid, uansett tid og sted, de hvor vi ser på det som en selvfølge at våre kjæreste skal ta kontakt, hvis de også en dag skulle føle det sånn her. De hvor vi legger fra oss alt vi har i hendene, for å så klart stille opp for de som betyr mest, det er et enkelt løfte, i hvert fall for meg, det vanskeligste løfte å holde, er det hvor vi kanskje lyver til både oss selv og til de rundt oss, om at vi også skal ta kontakt, de gangene det er mørkest. Det er lett å være den som hjelper, men så vanskelig å være den som trenger hjelp. Livredd for å byrde, livredd for å vise hele meg, til enda en som med tiden og tyngden etterhvert vil forsvinne.




Trenger så sårt å bli holdt rundt, det er vondt å innrømme, det svir i stoltheten, så langt bak som til ryggraden, vil klare meg selv jeg også, være den selvstendige og råe kvinnen vi alle snakker om, like queen som Beyonce, men akkurat nå, er det tid for å bite i det sure eplet og være ærlig mot meg selv. Jeg trenger så sårt å føle en annens varme, kjenne på at livet, det er verdt det, og vite at her, akkurat nå, er jeg trygg. Jeg bryr meg mindre og mindre om hvem, hva og hvor, ser på det som et faresignal, i hvert fall til meg å være, men så lenge jeg bare i noen sekunder, minutter, eller gjerne timer, kan få en pause, et pusterom, et avbrekk, kanskje til og med et smil, eller et hint av trillende latter, så betyr det så veldig lite, trenger å føle at hjerte slår på den gode måten, bli fortalt, at dette, dette skal gå bra."