Rikke Gunnersen

Den brutale sannheten, månen og soldengangen.

Øverst og viktigst i dette innlegget må jeg tilføye det jeg vet dere som har lest innleggene mine en god stund vet, men som er viktig at de som er nye, eller titter innom tilfeldig også vet, for å ikke mistolke - Jeg har mye å være takknemlig for, jeg er heldig, jeg har mange å leve for og sammen med, jeg har en lysere fremtid enn så alt for mange andre i verden, takket være landet jeg bor i og mulighetene, hjelpen det følger med, og de jeg får dele livet mitt sammen med, det vet jeg. Jeg deler kun innlegg som dette av grunnen jeg skriver i avsnittet under, i håp om å treffe noen som trenger det, noen som føler seg alene. Innlegg som dette blir også veldig rotete, perfeksjonisten i meg hyler som vanlig om å ikke poste, men jeg syntes det må til uansett, for de som trenger å lese det vil syntes det er verdt rotet, og kanskje kjenne seg litt igjen i det også.



I dag skulle jeg egentlig dele et gledelig innlegg med dere, om min overdrevne lykke over å endelig ha fått linser, over å endelig kunne se ordentlig, og hvor mye vakrere alt rundt meg er i forhold til hva jeg trodde det var. Men, igjen.. livets og hverdagens kontraster kom i mellom, de og det jeg har lovet å dele med dere, i troen på at det en dag blir bedre, og at jeg da kan være et bevis, være et levende håp for dere som da er på bunnen. Men nå, nå er det jeg som er på bunnen. Jeg har det ikke bra, og det har jeg ikke hatt på en god stund, det føles så feil å skrive, feil å si, vi lærer oss fra vi er små at det er mest sosialt akseptert å si uansett hvordan ting er, at det går bra. Men det er en ærlig sak, og det er like viktig å dele den og det, som det er å dele det gode.

Vente, vente, vente. Dag inn og dag ut. Venter på at dagene skal være forbi, gå fortest mulig, så jeg endelig kan glemme smerten ved å finne søvnen, selv om den dukker opp der også, den og redselen for å måtte våkne opp til sannheten igjen. Hadde jeg bare hatt krefter til distraksjoner. Stuck, stuck, stuck. Bomfast. Så forbanna vondt, jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive følelsen. Smerten. Alt jeg vet er at jeg ikke ønsker å ha det, leve sånn her. 



Jeg tror ikke venninnene mine hadde sett det, sett det før da, før nå, før dette året, sett meg gråte, viste meg sjeldent, om ikke aldri på bunnen, kun for nærmeste familie. De fikk alt på en gang, jeg fikk alt på en gang. Selv offentligheten har sett meg gråte nå. Gående over brua. På senteret. På toaletter. I butikken. På bussen. På fest. Overalt. Jeg skulle aldri bli sånn, sånn her, jeg skulle ikke byrde andre med mine sorger. Jeg skulle ikke gråte. Være svak. Kun være den de kunne være svak med, gråte for, lene seg på. Men jeg ble det, uten valg og uten mulighet til stopp. Ufrivillig. Sorgen tok meg så forbanna hardt, og det så jævlig mange ganger. Har skreket så høyt at jeg vet de i bygget jeg bor i har blitt bekymret. Deiset rett ned i bakken av bunnløs tomhet i brystet i det jeg kunne se fremtiden løpe over veien, forbi husveggen og forsvinne for godt. Snublet gråtende inn i bilen og i armene på bestevennen min. Ligget i armkroken og på brystet til mamma som om jeg skulle vært 8 år igjen.

Og hadde det ikke vært for de, de jeg har rundt meg, hadde jeg reist til Sveits for lengst, betalt for å sovne inn, svakt, men sant. Brutalt ærlig og sårt. Det er vondt å dele en så egoistisk tanke med andre, det er skummelt, for med en sånn tanke er det mange som vil dømme, og noen ta avstand, men det er da det er viktig å huske på at de som kjenner deg vet at du ikke er den tanken, det er ikke det du utstråler når du er blant andre, det er ikke et valg du har tatt, det er ikke heller ikke noe du ønsker, og noe du prøver for alt i verden å få kvelertak på den og ta livet av, før den tar livet av deg. Det er en tanke som må deles, for det er flere enn vi tror som må føle på den i løpet av livet, du er ikke alene om å treffe bunnen hvor det ikke lenger finnes livsglede, hvor ingenting føles verdt det. Om den så bare varer i sekunder, eller over flere år, er det uansett like viktig å bli bevisst på at du ikke er alene om å ha den, selv om du til tider skulle ønske du var det, med tanke på at du selv ikke ønsker din verste fiende å ha den. For det er da vi kan hjelpe hverandre med å forstå at den er forbipasserende, den vil forsvinne med tiden, med vinden, som alt annet vondt, så lenge vi står i det, kjemper i mot, og for å få lysten til å kjempe må vi også høre fra andre som har hatt den at det vil bli verdt det.



Prøver å ikke se på det jeg har mistet som et tap, ungdomstiden, kjærligheten, videregående, fremtiden jeg en gang hadde, erfaringer og lærdom dette samfunnet sier vi må ha for å lyktes, prøver heller se på det som erfaring, en mulighet, en mulighet til å vokse, vokse meg sterkere en hva jeg hadde blitt uten tapene, vokse meg frem til den jeg alltid har vært ment til å være, men kanskje ikke kunne blitt uten det vonde.

Law of attraction, jeg tenker mye på det, mye på hva tanker gjør med oss, hvor mye de kan påvirke og endre, og at det er de tankene og følelsene vi velger å legge fokus på, som har alt å si, at vi kan styre det litt selv, bedre vår egen helse så godt det lar seg gjøre mye alene, med hva vi velger å fokusere på, putte i oss, gjøre for oss selv. Men noen ganger må jeg legge de tankene på si, heller godta at jeg føler som jeg føler, for å ikke gjøre vondt verre ved å føle at det igjen er noe jeg ikke får til, som så mange andre klarer og fremstiller som så enkelt å gjøre, for å ikke glemme at jeg faktisk er syk, kroppen min er syk, den ble syk først, og at det på grunn av det kanskje er sånn at tankene mine har blitt litt syke de også, og ikke omvendt. Men det første steget er jo det å bli bevisst på egne tanker, egne følelser, så vil man med tiden klare å vokse ved hjelp av det, og enn så lenge må vi bare vente til vi en dag er fit for fight igjen, samtidig som vi ubevisst jobber sakte, men sikkert mot en fremgang.

Alexandra Emilie

18.09.2016 kl. 21:01
Ååh føler med deg. Dette minner meg om akkurat samme innlegg jeg skrev i dag om at det å være psykisk sliten var en jobb. Det å ha så mange tanker i hodet, og nå bunnen <3 håper alt går bra med deg

Rikke Amalia

18.09.2016 kl. 21:05
Alexandra Emilie: Åå, da skal jeg klikke inn å lese det asap! Tusen takk, du er god. Håper alt er bra med deg, vondt å lese at du kan kjenne deg igjen, føler med meg, det unner jeg ingen, men stå i det, så skal du se at du klarer deg, og tilslutt vil få det bra, det må jo være sånn, det skal bli bra. Du fortjener alt godt

Alexandra Emilie

18.09.2016 kl. 21:17
Du fortjener alt godt du og. Utrolig bra blogg du har, kommer til å følge med på den hver dag for å si det sånn <3

mamma

18.09.2016 kl. 21:58
Kloke, gode dattera mi❤️Jeg er så glad i deg❤️Men hadde jeg fått velge, hadde du ikke vært så klok ennå❤️

Rikke Amalia

22.09.2016 kl. 21:42
mamma: Fineste mamma <3

Otilie S

19.09.2016 kl. 09:15
Det skal gå over. Vet ikke om du tror meg når jeg sier det, men det skal gå over, det vet jeg, livet skal smile til deg igjen, kanskje ikke i morgen og kanskje ikke om et år, det kan ingen vite, men jeg vet at det skal gå over. Du er ikke alene om å ha følt på håpløsheten, og vi er mange som kan være enig om at det skal gå over, det skal bli bedre og en dag skal de følelsene du sitter på nå føles som et fjernt minne fordi livsgleden har funnet deg på nytt.

Du har en helt unik gave i skrivingen, Rikke, det er ikke mange som kan sette ord på så vonde ting og kan få frem så mange følelser hos leseren. Du er unik, du er vakker og jeg digger deg.

Rikke Amalia

22.09.2016 kl. 21:44
Otilie S: Min godeste Otilie <3 Du og du, du er jammen vakker. Det skal gå over, både for meg og for deg. Du er sterk, og jeg heier og heier, unner deg det aller beste. Jeg digger den, snuppa.

Leah Isabell V

20.09.2016 kl. 16:54
Kjempe fint skrevet og utrolig sterkt. Jeg ønsker deg alt godt uansett hvor vanskelig ting kan være og bli.

Rikke Amalia

22.09.2016 kl. 21:44
Leah Isabell V: Tusen takk for det. Så god du er, takk og i lige så kjære deg!!

Thea

01.10.2016 kl. 11:15
Så ikke dette innlegget før nå, jeg. Du skriver så utrolig bra! Du setter ord på ting, så det blir lettere å forstå. Jeg heier på deg. Du er den tøffeste jenta jeg kjenner<3

Rikke Amalia

03.10.2016 kl. 19:58
Thea: Godingen <3 Tusen takk, du er god som gull du!
hits