Rikke Gunnersen

En liten pause.

Jeg fikk en kommentar for en god stund tilbake, i forbindelse med diktene jeg skrev, om at jeg måtte tenke på hvordan det jeg skriver sårer det som sårer meg, at det også sårer de rundt det. Og når jeg deler noe så sårbart og nært, blir jeg svak for kritikk, men det skal jeg jobbe med, og jeg skal jo vokse meg sterkere, lover. Det er vondt å føle seg misforstått og det er vondt å føle at man har såret noen, gjort noe galt, når det så slettes ikke er hensikten, jeg prøver med alt jeg har å ikke tråkke på tær, jeg prøver å bli bedre, skrive litt mer anonymt, men det kan være vanskelig, så etter det og i det siste har jeg endt opp med å ikke skrive i det hele tatt, for noen ganger får jeg nok jeg også, av å føle meg verdiløs, bli tråkket på av noen jeg er for liten, eller kanskje for stor til å tråkke på selv, og dette, dette er mitt eneste fristed, og når jeg ikke lar meg selv slippe det ut her, så kommer klumpen igjen, den kvelende klumpen som strekker seg fra magen og opp i halsen. 

Og det som såret meg påvirket også de rundt meg i høy grad, og det gjør det fortsatt den dag i dag, men det er det vi må huske på her, vi mener ikke såre hverandre, men det er sånt som skjer, når man må sette seg selv først, og når det er følelser det handler om, da kan det bli litt for hett i blant, sinnet handler før fornuft, og derfor, er det også viktig å finne balansen mellom de to som alltid vil bety verden for hverandre, de som alltid vil være glad i hverandre, og dele det som en gang var, for det vet alltid de to, på innsiden, for det sitter hardest i hjertet selv når krigen på utsiden kan bli brutal, så balansen mellom det og de på sidelinjen, det er den som er viktig, støttespillerne trenger kanskje senke skuldrene litt, ikke ta like hardt på det som det de to på banen gjør, for de kan jo ikke kjenne de kroniske trådene mellom hjertene, som bekrefter kjærligheten uansett hva, og med det blir det vanskeligere for dem å ikke ta så hardt på det, ikke bli såret selv, når de ser sin lille spiller falle gang på gang.

Jeg skriver for å dele veien mot noe bedre, sorgprosessen og det som følger med den, jeg deler fordi jeg vet det er så mange som har det på samme måte, og som så sårt trenger å se det som føles ut som en evigvarende berg- og dalbanen, men som også følger med den livsviktige gradvise bedringen, for er det noe jeg har lært av alt dette, så er det at det eneste som hjelper, er den ene, som bare forstår, vet hvordan det er, og i dag har det bedre.

Det er også veldig mye jeg ikke deler, en tanke jeg ikke forventer treffer dere, for jeg deler i overkant mye i forhold til de fleste andre, jeg er jo allerede så personlig, og hadde jeg vært en av dere hadde jeg definitivt tenkt at alle kort var på bordet, men det er utrolig nok mye jeg holder for meg selv, gjemmer langt inn i hjerterota hvor kun de som leter lenge nok kan finne det, jeg er jo allerede naken, men jeg vil fremdeles beholde sokkene på, for min egen del og de rundt meg, men også i dette tilfellet for å ikke såre noen eller tråkke på noen jeg syntes fortjener å bli sett på som det jeg en gang kjente og elsket så høyt.

Jeg velger derfor i dag, å ta en liten pause fra denne lille dagboken min, kanskje er jeg sterkere og større i morgen, eller om en uke, kanskje en måned eller tre, det vet jeg jo aldri, det eneste jeg vet er at jeg trenger en pause. Hvis jeg får høre at noen snakker nedlatende om meg, så er det noe jeg kommer meg over, som sagt er jeg en sårbar person, så det svir som oftes alltid, men det er en posisjon vi som bloggere selv velger å sette oss i, ved å dele livene våre med andre, men det er de gangene jeg hører at andre blir snakket negativt om på grunn av måten de har tolket mine innlegg på, jeg ikke lenger klarer det, det er da jeg trenger en pause, for hvis mine innlegg blir tolket på en så feil måte, og på en måte jeg for alt i verden prøver å ikke fremstille det på, er jeg kanskje i en for sårbar sistuvasjon til å kunne prøve å dele mine følelser med dere og hjelpe andre som har det på samme måte, uansett hva det kommer av, så kanskje jeg må hvile i tanken på at jeg må hjelpe meg selv først.

Så takk, takk for at dere har fulgt meg, og er så støttende og kjærlige, dere holder sommerfuglene i live, dere er rett igjennom gode, og takk til dere som forstår, det betyr så veldig mye. Jeg håper dere er tolmodige med meg, og vil følge meg når jeg er tilbake igjen, men jeg forstår om dere har fått nok, jeg har egentlig fått litt nok av meg selv jeg også, hehe. Jeg er glad i dere, hele gjengen, og jeg ønsker dere alt godt. Mulig titter jeg innom en gang i blant for å dele noen sommerlige og kjærlige øyeblikk med dere, men enn så lenge så blir det med det her, men på instagram og vsco vil jeg publisere som vanlig.

Mange klemmer, og uendelig med kjærlighet til de fineste og godeste leserne, fra meg.
 

19.06.2016 kl. 23:23
For en ufattelig urettferdig kommentar! Diktene dine er nydelige, om du ikke hadde lagt en naken, liten bit av deg selv i dem hadde de jo vært uten betydning. Poesi er jo vakkert fordi det er så brutalt ærlig. Ikke la dette her dra deg ned! Jane Austen skrev om kjærlighet gang på gang, alltid med mannen hun aldri fikk i tankene. Hva om hun ikke hadde brukt de følelsene og den inspirasjonen hun hadde? Da hadde det ikke blitt mye å lese om! - Tenk som Taylor Swift: "Om du ikke vil jeg skal skrive en sang om deg, så ikke gi meg en grunn til det!", og helt til slutt: Shake it off. Stå på Rikke!

Rikke Amalia

20.06.2016 kl. 20:30
Anonym: Du er fantastisk du, takk. <3 <3

20.06.2016 kl. 14:46
Så trist at det har blitt sånn, elsker virkelig måten du skriver på og hvordan du tar bilder. Liker generelt bloggen din veldig godt!!

Rikke Amalia

20.06.2016 kl. 20:30
Anonym: Så koselig å høre, takk, du er god du. <3

02.07.2016 kl. 00:05
Kjære Rikke ❤️

Jeg håper du kommer raskt tilbake. Bloggen din gir meg perspektiv, jeg trenger det! Og når det kommer til disse fantastiske diktene dine, aldri la noen ta fra deg din evne til å formidle! Tekstene dine treffer meg i hjerte og når jeg leser de blir jeg sårbar. Dels fordi jeg kjenner meg igjen. Og dels fordi det er så ekte. Du er fantastisk, ta deg tid til å ta det innover deg.

Rikke Amalia

03.07.2016 kl. 21:27
Anonym: Takk, fine gode deg, det betyr så mye <3 <3
hits