hits

Rikke Gunnersen

En liten pause.

Jeg fikk en kommentar for en god stund tilbake, i forbindelse med diktene jeg skrev, om at jeg mtte tenke p hvordan det jeg skriver srer det som srer meg, at det ogs srer de rundt det. Og nr jeg deler noe s srbart og nrt, blir jeg svak for kritikk, men det skal jeg jobbe med, og jeg skal jo vokse meg sterkere, lover. Det er vondt fle seg misforsttt og det er vondt fle at man har sret noen, gjort noe galt, nr det s slettes ikke er hensikten, jeg prver med alt jeg har ikke trkke p tr, jeg prver bli bedre, skrive litt mer anonymt, men det kan vre vanskelig, s etter det og i det siste har jeg endt opp med ikke skrive i det hele tatt, for noen ganger fr jeg nok jeg ogs, av fle meg verdils, bli trkket p av noen jeg er for liten, eller kanskje for stor til trkke p selv, og dette, dette er mitt eneste fristed, og nr jeg ikke lar meg selv slippe det ut her, s kommer klumpen igjen, den kvelende klumpen som strekker seg fra magen og opp i halsen. 

Og det som sret meg pvirket ogs de rundt meg i hy grad, og det gjr det fortsatt den dag i dag, men det er det vi m huske p her, vi mener ikke sre hverandre, men det er snt som skjer, nr man m sette seg selv frst, og nr det er flelser det handler om, da kan det bli litt for hett i blant, sinnet handler fr fornuft, og derfor, er det ogs viktig finne balansen mellom de to som alltid vil bety verden for hverandre, de som alltid vil vre glad i hverandre, og dele det som en gang var, for det vet alltid de to, p innsiden, for det sitter hardest i hjertet selv nr krigen p utsiden kan bli brutal, s balansen mellom det og de p sidelinjen, det er den som er viktig, stttespillerne trenger kanskje senke skuldrene litt, ikke ta like hardt p det som det de to p banen gjr, for de kan jo ikke kjenne de kroniske trdene mellom hjertene, som bekrefter kjrligheten uansett hva, og med det blir det vanskeligere for dem ikke ta s hardt p det, ikke bli sret selv, nr de ser sin lille spiller falle gang p gang.

Jeg skriver for dele veien mot noe bedre, sorgprosessen og det som flger med den, jeg deler fordi jeg vet det er s mange som har det p samme mte, og som s srt trenger se det som fles ut som en evigvarende berg- og dalbanen, men som ogs flger med den livsviktige gradvise bedringen, for er det noe jeg har lrt av alt dette, s er det at det eneste som hjelper, er den ene, som bare forstr, vet hvordan det er, og i dag har det bedre.

Det er ogs veldig mye jeg ikke deler, en tanke jeg ikke forventer treffer dere, for jeg deler i overkant mye i forhold til de fleste andre, jeg er jo allerede s personlig, og hadde jeg vrt en av dere hadde jeg definitivt tenkt at alle kort var p bordet, men det er utrolig nok mye jeg holder for meg selv, gjemmer langt inn i hjerterota hvor kun de som leter lenge nok kan finne det, jeg er jo allerede naken, men jeg vil fremdeles beholde sokkene p, for min egen del og de rundt meg, men ogs i dette tilfellet for ikke sre noen eller trkke p noen jeg syntes fortjener bli sett p som det jeg en gang kjente og elsket s hyt.

Jeg velger derfor i dag, ta en liten pause fra denne lille dagboken min, kanskje er jeg sterkere og strre i morgen, eller om en uke, kanskje en mned eller tre, det vet jeg jo aldri, det eneste jeg vet er at jeg trenger en pause. Hvis jeg fr hre at noen snakker nedlatende om meg, s er det noe jeg kommer meg over, som sagt er jeg en srbar person, s det svir som oftes alltid, men det er en posisjon vi som bloggere selv velger sette oss i, ved dele livene vre med andre, men det er de gangene jeg hrer at andre blir snakket negativt om p grunn av mten de har tolket mine innlegg p, jeg ikke lenger klarer det, det er da jeg trenger en pause, for hvis mine innlegg blir tolket p en s feil mte, og p en mte jeg for alt i verden prver ikke fremstille det p, er jeg kanskje i en for srbar sistuvasjon til kunne prve dele mine flelser med dere og hjelpe andre som har det p samme mte, uansett hva det kommer av, s kanskje jeg m hvile i tanken p at jeg m hjelpe meg selv frst.

S takk, takk for at dere har fulgt meg, og er s stttende og kjrlige, dere holder sommerfuglene i live, dere er rett igjennom gode, og takk til dere som forstr, det betyr s veldig mye. Jeg hper dere er tolmodige med meg, og vil flge meg nr jeg er tilbake igjen, men jeg forstr om dere har ftt nok, jeg har egentlig ftt litt nok av meg selv jeg ogs, hehe. Jeg er glad i dere, hele gjengen, og jeg nsker dere alt godt. Mulig titter jeg innom en gang i blant for dele noen sommerlige og kjrlige yeblikk med dere, men enn s lenge s blir det med det her, men p instagram og vsco vil jeg publisere som vanlig.

Mange klemmer, og uendelig med kjrlighet til de fineste og godeste leserne, fra meg.
 

19.06.2016 kl. 23:23
For en ufattelig urettferdig kommentar! Diktene dine er nydelige, om du ikke hadde lagt en naken, liten bit av deg selv i dem hadde de jo vrt uten betydning. Poesi er jo vakkert fordi det er s brutalt rlig. Ikke la dette her dra deg ned! Jane Austen skrev om kjrlighet gang p gang, alltid med mannen hun aldri fikk i tankene. Hva om hun ikke hadde brukt de flelsene og den inspirasjonen hun hadde? Da hadde det ikke blitt mye lese om! - Tenk som Taylor Swift: "Om du ikke vil jeg skal skrive en sang om deg, s ikke gi meg en grunn til det!", og helt til slutt: Shake it off. St p Rikke!

Rikke Amalia

20.06.2016 kl. 20:30
Anonym: Du er fantastisk du, takk. <3 <3

20.06.2016 kl. 14:46
S trist at det har blitt snn, elsker virkelig mten du skriver p og hvordan du tar bilder. Liker generelt bloggen din veldig godt!!

Rikke Amalia

20.06.2016 kl. 20:30
Anonym: S koselig hre, takk, du er god du. <3

02.07.2016 kl. 00:05
Kjre Rikke ❤️

Jeg hper du kommer raskt tilbake. Bloggen din gir meg perspektiv, jeg trenger det! Og nr det kommer til disse fantastiske diktene dine, aldri la noen ta fra deg din evne til formidle! Tekstene dine treffer meg i hjerte og nr jeg leser de blir jeg srbar. Dels fordi jeg kjenner meg igjen. Og dels fordi det er s ekte. Du er fantastisk, ta deg tid til ta det innover deg.

Rikke Amalia

03.07.2016 kl. 21:27
Anonym: Takk, fine gode deg, det betyr s mye <3 <3