Rikke Gunnersen

Det livsviktige ukomfortable, men trygge blikket.

  • Skrevet: 28.04.2016
  • Klokken: 21:05
  • Kategori: Sykdom

Det er så rart, hvor forskjellige de er, disse legene, men de er nok bare som folk flest, de også, det må vi huske. 

Men noen av de er så arrogante, de vet det, før du i det hele tatt har rukket å sette deg ned i stolen, øreproppene er plugget inn, lurer på hva de hører på? Ikke på meg i hvert fall. De som gjør deg utrygg, de som kjører over deg, taler høyest, de som egentlig bare gjør vondt verre, legetimene som resulterer i at du sitter gråtende på en benk, fortvilet, og enda mer på villspor enn før du gikk inn døren. Er det ikke de som skal gjøre det bedre da? I det minste prøve å hjelpe, få deg til å se litt lettere på det på vei ut, selv om det kanskje akkurat da ikke er så mye å gjøre med selve problemet. Er det ikke for å hjelpe at de valgte å bli akkurat lege? Jeg kan ikke lenger telle på ti fingre hvor mange jeg har møtt, som i forklaringen over, de som har gitt meg redsel for å tråkke inn dit igjen, de som har fått meg til å si nei til hjelp, heller klare meg på egenhånd.

Men de finnes jo de også, de livsviktige og sjeldne, de som ser deg, ukomfortabelt og rett inn i øynene, men trygt, de som hører, de som lytter, de som får deg til å føle deg som mer enn bare en av mange, de som får deg til å føle deg verdt, og de som prøver å kjempe for deg, deg som de aldri før har møtt, og kanskje aldri møter igjen, de som gir deg noe, en hånd på skulderen eller en forklaring, for det holder det, forståelse og et varmt blikk, det holder for meg, det er mer enn nok, så lenge de ser meg, så lenge de lytter. Jeg har møtt to, tre av disse, som i forklaringen over, de som har gitt meg trygghet til å tråkke inn dit igjen, de som har fått meg til å si ja til hjelp, forstå at jeg ikke må klare det helt alene.
 

hits