Rikke Gunnersen

Et lite intervju.

  • Skrevet: 12.04.2016
  • Klokken: 19:30
  • Kategori: Sykdom

Hvis du ikke har denne avisen, kan du lese sideartikkelen om meg, skrevet av Lemia Boussaada, for Glåmdalen, HER.

Hvordan sykdommer har du? Kan du forklare hvordans syk du er?

Jeg har Crohns, som er en mage/tarmsykdom. Den er kronisk, noe som vil si at den vil følge meg hele livet. Jeg ble operert i 2012. Da fjernet de 25 cm. Dette har holdt betennelsen i sjakk enn så lenge *bank i bordet*. Nå er jeg til utredning for ME ved ME-senteret i Oslo, for de siste 6 årene har legene ment at jeg også har ME, altså en utmattelsessykdom.



Når du fikk du sykdommene?

Det begynte forsiktig på slutten av barneskolen, ca 2008. Da var jeg svært aktiv med så mye som mulig av idrett jeg kunne fylle en dag med. Jeg drev aktivt med speiding, fotball og den daværende drømmejobben, håndball. Jeg begynte å få kraftige hodesmerter over lengre tid, intens hjerteklapp og ble uvanlig sliten og trøtt til meg å være. Høsten 2009, da jeg gikk første halvåret på ungdomsskolen, ble jeg helt slått ut. Min daværende lege mente at jeg hadde angst, med tanke på at jeg hadde veldig vondt i brystet, samtidig som jeg var veldig sliten og ikke kunne delta på skolen. Han mente også at mamma var ei av disse hysteriske mødrene, noe hun aldri har vært, heller motsatt. Etter tre uker fikk vi endelig byttet fastlege. Han lurte også på om det gikk bra på skolen og om jeg hadde venner, altså om det var psykisk. Det var som oftes mamma som tok seg av snakkingen for meg, jeg var for sliten til å oppfatte og konsentrere meg om det som ble sagt og det jeg ble spurt om. Jeg hadde skrevet en lapp om hvordan jeg følte meg og hadde det, og da mamma fikk legen til å lese den, ble fokuset satt på et helt annet sted. Det ble gjort undersøkelser og tatt blodprøver, og det viste seg at jeg hadde lungebetennelse, svært lavt D-vitamin og et jernlager som nesten var tomt. Senere da jeg var kvitt lungebetennelsen, men fremdeles like sliten, ble jeg undersøkt videre. Da fant de at jeg hadde hatt tre virus som har vist seg kan ligge i forkant av ME. Dette var første gangen jeg hørte om ME.

Det er ikke så mye jeg husker fra den tiden. Jeg lå i sengen hjemme dag inn og dag ut. I perioder kunne jeg verken se på TV eller lese, jeg var svært sensitiv på lyder og lys. Jeg hadde mye hodepine, ofte feber og mye vondt i kroppen. Jeg var inn og ut av legekontorer. Etter at jeg startet med jerntabletter begynte jeg å få kraftige magesmerter, og ca 1 år etter det fikk jeg diagnosen Crohns. Jeg begynte med medisiner for Crohns som jeg gikk på i 1 år, dessverre viste det seg at disse ikke fungerte for meg, så jeg ble operert sommeren 2012.



Påvirker sykdommene dine deg, og hvorfor?

Crohns påvirket meg en god del mer før enn hva den gjør nå etter operasjonen, men den påvirker meg fortsatt. Det skjer ofte at jeg må velge å bli hjemme i stedet for å dra ut med venner, spesielt de gangene det er dårlig tilgang til toaletter, magen min ser også som oftes ut som en stor ballong, og det skal ikke mye til før den er full av luft, så mye at det er vankelig å stå oppreist, noe som kan være veldig ubehagelig ute blandt andre. Jeg har også måtte endre kostholdet. Nå spiser jeg minst mulig av kjøtt og produkter som kommer fra dyr, da fungerer magen min best. Noen unntak skjer så klart, som når jeg er på besøk eller er ute og spiser, da er det dessverre ikke like mange alternativer som når jeg kan lage maten selv. Men i kontrast med hvordan den var før operasjonen, er dette definitivt noe jeg skal klare å leve med.

Utmattelsen har og fortsetter å påvirket meg veldig. Jeg fullførte ungdomsskolen med over flere fraværsdager enn dager jeg deltok på skolen, hvert år. I en alder av 20 år har jeg enda ikke begynt på videregående. Det var 2 år da jeg prøvde meg i noen dager/uker, men måtte etterhvert innse at det ikke gikk. Jeg har gått glipp av store deler av ungdomstiden og alt som følger med den, noe som i langt tid har vært en stor sorg, men nå prøver jeg så godt jeg kan å ikke se på alt og alle jeg har gått glipp av, men heller tenke på hvor mye jeg har i vente. Nå i vinter, desember 2015, klarte jeg endelig flytte i en liten hybel for meg selv, 15kvm, det har vært krevende å måtte ta vare på seg selv, når jeg noen dager så vidt har krefter til å finne meg et glass med vann, oppvask og klesvask må ofte settes på vent, og ikke for å snakke om husvasken, ikke fordi jeg syntes det er kjedelig, jeg liker sånne ting, å få litt orden, men det er rett og slett fordi det må nedprioriteres fremfor de viktigere tingene, som en tur på butikken, en skype-samtale eller det å lage en ordentlig middag, for kreftene strekker ikke så langt som jeg skulle ønske de gjorde, men det har jeg blitt vandt til, og har lært meg å skille stort og smått, og hva som gir mer enn det tar.




Har du blitt bedre? Evt. Kan du fortelle litt om det?

Crohnsen ble bedre og holdes i sjakk etter operasjonen.

Når det kommer til utmattelsen så handler faktisk et nylig blogg-innlegg om nettopp dette, samtidig som jeg hver dag har og fortsetter å jobbe intenst med meg selv, og tar tiden til hjelp, tålmodighet er nøkkelen, var det alt i alt kjærligheten som reddet meg da jeg trengte det som mest, for med kjærligheten kunne jeg være svak, og med det sto jeg foran mitt tyngste, med også viktigste år, depresjons-året. Jeg trengte det året, trengte å gi slipp på alt sinne, alle sorger over alt sykdommen hadde tatt fra meg, kjenne på følelsene, og det lot han som var min kjæreste meg gjøre. Han satt oppe hele natten med meg, mens jeg hulket til jeg mistet pusten. For han var jeg bra nok selv på mitt verste, og det var det å få være på mitt verste som gjorde meg bedre. Klumpen i brystet ble mindre, og jeg var klar for kampen igjen, og bedre, det ble jeg, etter 5 år kjente jeg endelig en liten bedring, kroppen var fortsatt tung, men noen dager var den litt lettere. Jeg begynte gå små turer, ble med ut på kjøretur, klarte å være litt i aktivitet, være litt mer med, selv bare på de små tingene, noe jeg hadde savnet veldig. Jeg klarte å bli mer sosial, var livredd for å gå glipp av noe eller noen, jeg gapte kanskje over for mye, men det var så deilig å endelig kunne kjenne vår-lukta, vise de rundt meg at jeg fortsatt er her for og med de. Jeg hadde ikke hatt krefter til å vise det på lenge. Før sommeren kom fikk jeg prøve meg i jobb, takket være min daværende kjærestes mamma, i Apotek 1. Og der jobber jeg fortsatt, ikke så mye, for kroppen kjenner enda belastningen av en hverdag litt for mye, men jeg jobber nok til at mestringsfølelsen vokser, og jeg prøver å finne en balanse mellom jobb og det å ha et liv ved siden av, for det har ikke blitt så mye av det i det siste. Men dette hadde jeg aldri klart for to - syv år siden. I løpet av sommeren ble jeg single, det må være tungt å være kjæreste med en som er syk, spesielt i en så ung alder, det vet og forstår jeg. Men med det mistet jeg også tryggheten, roen, fornuften som sa jeg måtte hvile, jeg begynte streve igjen, streve etter å være bra nok, jeg ble verre igjen. Kjærligheten lot meg godta at jeg er syk, og at det vil ta tid å bli frisk. Da den ble borte, mistet jeg også troen på meg selv og det å akseptere at jeg er syk. Nå må jeg finne kjærligheten i meg selv. Da kommer nok roen og tryggheten tilbake. Det er viktige faktorer for å bli bedre, de gir deg rom for å hvile uten dårlig samvittighet, og forståelse for at du bruker litt lengre tid enn de fleste andre. Nå skal jeg finne kjærligheten, for nå har jeg kjent hvor viktig den er, og at den finnes, men nå skal jeg finne den i meg selv, for med den kommer roen, og med roen kan jeg hvile, og med hvile blir jeg frisk, og det skal jeg bli.


 

Merethe Høili Johansen

12.04.2016 kl. 21:12
Nå fikk jeg virkelig tårer i øynene.. Du virker som ei utrolig sterk jente!! Jeg vet hvor mye den sykdommen tar fra en, for jeg har selv en kjæreste med Chrons. Han har dessverre fått en veldig alvorlig og sterk grad så hverdagen vår omhandler stort sett det. Men det er som du sier at med kjærligheten så kommer man seg gjennom alt <3 Om man ikke nødvendigvis får kjærlighet fra en annen så er det hvertfall viktig å elske seg selv, og holde motet oppe. Aldri miste håpet <3

Rikke Amalia

12.04.2016 kl. 23:35
Merethe Høili Johansen: Jeg mener at vi alle er sterke, vi har alle våre utfordringer, så i lige så!! Huff.. Stakkars.. Tungt å være kjæresten også, håper dere og leger finner en løsning som kan gjøre mage og hverdag for dere begge bedre og lettere. Godt dere har hverandre <3

Tina

12.04.2016 kl. 21:51
Du er utrolig sterk, og jeg syns du uttrykker deg på en helt spesiell og vakker måte. uansett hva du sier, eller snakker om

Rikke Amalia

12.04.2016 kl. 23:35
Tina: Tusen takk, vakreste Tine, du er så flott <3

Otilie S

12.04.2016 kl. 22:04
Flinke Rikke <3<3

Rikke Amalia

12.04.2016 kl. 23:35
Otilie S: Så glad i deg <3
Rikke Amalia

Heii, skjønne blomster! Jeg heter Rikke, og er 20 år. Med denne bloggen ønsker jeg å inspirere deg, gi deg et lite håp og vise deg at du ikke er alene. Jeg vil fortelle min historie, den syke jenta, med en litenskap for mote, og en kjærlighet for bilder. Et hat og elsk forhold til livet og alt det følger med.


Kontaktinformasjon:


rikkebloggkontakt@hotmail.com


Search

Bloggdesign

hits