Rikke Gunnersen

Den livsviktige kjærligheten.

Med kjærligheten fant jeg ro, av kjærligheten var jeg bra nok, og ved hjelp av kjærligheten, og roen som fulgte med, klarte jeg godta, godta at jeg er syk og at det vil ta tid å bli bedre. Og ved å akseptere ble jeg verre, bunnen må treffes for å få fotfeste til å hoppe igjen, depresjonen som hadde gjemt seg rett rundt hjørnet så alt, alt for lenge traff meg, jeg sluttet kjempe i mot, for alt i alt gjorde det meg kun verre, så med det ble jeg også bedre, etter ett år gråtende i den trygge armkroken, og med roen over at det var ok å være svak, var jeg klar til kamp igjen, jeg trengte det for å bli bedre, og det har jeg blitt, takket være kjærligheten, som viste meg at jeg var nok, selv likblek i ansiktet, med hovne øyne etter nattens tåregass, kjærligheten som viste meg at jeg var nok, selv på mitt verste.



Nå har jeg mistet den kjærligheten, den som var der hver dag, den som var og fortsatt er livsviktig for meg. Men det å elske en som er syk, det å være så avhengighetsskapende, viktig for en persons liv, kan umulig være lett, jeg vet det var tyngende, så jeg forstår, respekterer at tyngden var meg, og at kjærligheten må få puste igjen, for å kunne føle igjen, for å kunne gi igjen. Jeg er evig takknemlig for kjærligheten, den som ble livredderen, superhelten min, jeg står i gjeld livet ut, og jeg skal aldri ta de årene for gitt, de som gjorde meg bedre, de som ga meg så mye, og de som lærte meg at kjærlighet er alt, og at jeg nå må finne den i meg selv. For det å miste kjærligheten gjorde meg verre igjen, roen forsvant, jeg klarte ikke godta lenger, klarte ikke hvile, begynte streve igjen, streve etter å være bra nok, fremtiden ble ikke like lys alene som med en annen, hadde ikke tid til å hvile, til til å bli bedre, ble satt to år rett tilbake, som om jeg aldri hadde følt på roen og tryggheten, uroen og redselen over hverdag og fremtid var rett tilbake i brystet, følelsen av å være mislykket ble igjen plantet i hodet med en gang kjærligheten forsvant, og at det å elske noen ikke lenger var nok til å være suksessrik . Så kjærligheten må jeg finne, i meg selv, for med den kommer roen, og roen, den er livsviktig den, for en sånn som meg, men også for en sånn som deg, syk eller ei, for vi trenger alle litt hvile.



Bestevennen min sier alltid, at jeg må slutte å si takk for at kjærligheten holdt ut med meg (men jeg vil gjerne si takk for alt det andre, det som startet med dansing i veien og blomster knipsing, den evigvarende klisjeen om ekte og uendelig kjærlighet som denne gangen ikke endte som alle de andre romantiske komediene, men som uansett alltid vil være en av mine favoritter, takk for kjærligheten som holdt meg i live, og alt som fulgte med), for når kjærlighet er kjærlighet så finnes det ikke noe som heter å holde ut, for det er en selvfølge når du elsker noen, om det så er en kjæreste, et barn, en venn, et familiemedlem, kanskje en hund, uansett hva, du bare holder ut fordi det å ha personen i livet ditt gir uansett mer enn det tar. Og det syntes jeg det er viktig å huske på, for oss alle, at for de som elsker oss, er vi ingen byrde.

Det blir lite bildetakning i disse dager, så bildene er tatt fra min Tumblr
 

Tina

30.03.2016 kl. 23:58
<3 du skriver så fint. Jeg vet ikke helt hva jeg skal kommentere, men jeg hadde bare så lyst nå. Jeg håper du finner kjærligheten igjen, med deg selv. Jeg leser alt du skriver og det er så bra, leser det om og om igjen du treffer så riktig på alle ordene.

Rikke Amalia

31.03.2016 kl. 12:19
Tina: Tusen takk, fineste Tina <3 Tusen takk for kommentarene du legger igjen!!
hits