Rikke Gunnersen

Førjulstiden.

  • Skrevet: 15.12.2014
  • Klokken: 22:47
  • Kategori: Sykdom

Jeg har forsvunnet helt jeg, hvor er gode gamle Rikke, eller, gode og gamle du liksom, jeg var nok ikke så mye bedre enn hva jeg er nå før heller, men jeg var meg, og det er jeg ikke nå, jeg vil ikke være sånn jeg er nå. Jeg skriver ikke lenger, jeg tar ikke bilder heller, bare noen. Jeg kan ikke kalle meg for en blogger, den tittelen er vell tatt i fra meg for en god stund siden, jeg er bare en mislykket skriveelsker, som mistet evnen til det jeg kunne best, akkurat som jeg mistet håndballen, hverdagen og akkurat som jeg mistet meg selv, og akkurat som jeg mistet Albert, fine hunden vår. 

 


Den store klumpen i brystet tar mer og mer over igjen, alt svartner når den dukker opp, da klarer jeg verken være glad, elske og ville leve, da bare ligger jeg her, i senga mi, sur som få, det er ikke meningen.. men mest av alt bare så forferdelig trist. Jeg blir som en 2åring med trass, går noe som helst feil av de sjeldne planene jeg har, raser hele verden sammen, jeg får lyst til å skrike og slå, det gjør vondt, og det blir alltid så tungt å puste. Jeg prøver med alt jeg har, ikke at jeg har så mye igjen lenger, men jeg prøver å være glad, i det minste spre positivitet i stedet for det jeg som oftes sores, ikke være så ufølsom og lei, jeg prøver å ikke la verden falle sammen, men det er så tungt når sorgen treffer meg, jeg er ikke sterk nok til å kjempe i mot, jeg er så sliten. Jeg gruer meg sånn til jul, jeg er så redd for å være trist, for at brystet verker, jeg er redd for at 2015 skal bli som dette.

 

Jeg klarte ikke være med venninner til Skedsmo for å feire bestevenninnen min sin 18års dag engang, jeg bare gråt og gråt, sminken rant av for hver gang jeg la på ny, og ansiktet ble så likblekt at jeg ble redd da jeg så meg selv i speilet, kjæresten også. Jeg var så sliten, klarte ikke. Det har blitt en vanesak å ha lite krefter og å være sliten, jeg husker ikke hvordan det var før, og med det så er det så uvirkelig å se på meg selv som syk, det har joblitt  helt normalt for meg, og da er det jo så rart å tenke at det faktisk ikke er sånn det skal være, at det ikke er like vanskelig for mange andre å ha et innhold i hverdagen, rutiner å følge, hverdagslige ting å gjennomføre, det er ikke vanlig å bli så sliten av å åpne viduet, og det er ikke vanlig at kroppen verker av å sitte oppe i en halvtime, om det er vanlig er en ting, men det er i hvert fall ikke sånn det skal være. Det blir da sånn at jeg føler jeg mislykkes enda mer, for når alle rundt meg klarer det, hvorfor klarer ikke jeg, er jeg ikke sterk nok, er jeg bare svak og lat, hvorfor klarer jeg ingenting. Det er så vondt å skuffe hele tiden, mislykkes som datter, kjæreste, søster og venninne, hadde jeg vært de hadde jeg gitt meg opp for lenge siden, så gode mennesker fortjener gjensidighet. 

 


Jeg har klart en ting da, på lørdag var jeg med den desidert kjekkeste gutten i dress på julebord for jobben hans. Magen var som vanlig på trynet, mensen meldte også sin ankomst og hadde vært så snill å tatt med seg smerter i rygg og mage, kroppen var sliten etter gårsdagens juleshopping, og generelt bare livet, og angsten snek seg innpå, bryset verket flere dager i forveien. Men jeg kunne ikke skuffe, ikke nå igjen, ikke han som aldri skuffet meg, det gjør heller ingen av de andre rundt meg, så det er sagt, de skuffer aldri, aldri som jeg gjør. Der satt jeg igjen, i kjærestens armer og gråt som om jeg aldri hadde gjort det før, akkurat som jeg gjorde helgen før, men det var en ting som ikke ble dejavu, jeg klarte det, eller vi klarte det, for jeg hadde aldri klart det uten han, aldri, takk, takk for at du hjelper meg med å mestre når jeg trenger det som mest, skatten. Stakkars gutten min, hvorfor fant han seg bare ikke ei som klarte å være en kjæreste.. men for en gang skyld gikk det, vi kom oss ned til julebordet og heldigvis var det et par som var rundt våres alder, og med det fikk jeg to nye bekjente, vi danset alle fire, to skritt frem, et tilbake, snurr rundt, og enda en gang, vi byttet partnere oss i mellom, og sånn gikk det helt til klokken nærmet seg 03, og vi koste oss glugg i hjel med julemat og kaker.

 

Men jeg gjør stort sett ingenting, men på de siste fem årene er vell ikke det en så stor overraskelse, i hvert fall ikke i år, for i år har jeg virkelig ikke gjort noe som helst som har tatt meg et skritt videre. Men vi blir jo vandt til alt, tiden flyr uansett. Jeg har handlet julegaver da, stort sett bare på nettet, men det å pakke inn er mer enn nok for min del, det er så koselig å sitte på gulvet, med endten julesanger på full guffe, eller med "Jul på månetoppen" spillende i øyekroken, mens jeg venter på at kjæresten min skal komme hjem, som vanlig, venter og venter, på dagens høydepunkt.



Hvis vi ikke snakkes før jul, så håper jeg dere alle får en helt fantastisk jul, at dere koser dere og at ingen har det vondt, dere fortjener kun det aller, aller beste. Tusen klemme fra moi.

 

Otilie

15.12.2014 kl. 23:17
Skulle ønske jeg kunne skrevet en fin og oppmuntrende kommentar, men jeg klarer ikke. Det er innmari vondt å lese at jeg ikke er alene om denne klumpen i magen og følelsen av å aldri lykkes. Ingen fortjener dette. Absolutt ingen.

Jeg setter veldig stor pris på bloggen din da, selv om oppdateringene er sjeldne og du selv føler at du ikke mestrer det lenger. Du er flott, Rikke og jeg sender varme ønsker om at jula blir så fin som overhodet mulig. Hyklersk av meg å si, fordi jeg klarer sjeldent å tro det selv, men en dag skal livet bli mer godt enn vondt. Innerst inne vet jeg at det er sant <3

Åse

08.01.2015 kl. 00:53
Rikke, du er bra. Du er god nok. Og jeg mener det. Takk, du er ikke alene, husk det!! Og da du skrev LAT begynte jeg nesten å gråte. Bloggen din blir satt pris på uansett om oppdateringene er sjeldne etter hyppige. Ønsker deg alt godt! (PS: hør på mental illness happy hour, det er en podcast hvis du noen gang har behov for å ikke føle deg alene. Hører alltid på det i søvnløse perioder. Og vet du hva? Jeg har det faktisk litt bedre. Om podcasten har noe med saken å gjøre eller ikke tør jeg ikke si.. Men hvis jeg klarer det, klarer du det og!) heia deg!!

Rikke Amalia

11.01.2015 kl. 22:31
Åse: Åse, du er bra du, jeg blir sum, du er så go. Jeg heier sånn på deg!!!!
hits