hits

Rikke Gunnersen

Natt til den 28.

  • Skrevet: 28.09.2014
  • Klokken: 19:57
  • Kategori: Sykdom

Hva skjedde egentlig dagen jeg fylte 18r, romjulen 2013. Jeg stiller meg det sprsmlet hele tiden, jeg forstr det bare ikke, hvordan kunne en allerede delagt verden knuse s brutaly og s smertefullt, uten forklaring.

Jeg tror det startet kvelden fr, eller egentlig lenge fr det, i det sm, sakte, men sikkert, lydlst. Jeg husker jeg ble s vanvittig skuffa over at kjresten min ikke kunne sove over, for han hadde jo sagt han kunne, jeg gledet meg snn til starte dagen jeg hadde ventet s lenge p med den beste jeg visste. Jeg husker p natten, da han sendte meg en lang og s vanvittig fin og elskbar bursdagsmelding, hvorfor flte jeg ingenting, ingen kjrlighet, ingen glede, ingenting.

Jeg vknet med bestevenninnen min ved min side, og ble mtt av ballonger, uslelig frokost og verdens, verdens beste familie. Det var en s kriblende glede over det hele, aldri hadde de stelt i stand s mye, det var s stas og s mye kjrlighet. Men en skrikende, kvalmende klump i brystet svartnet det hele, tok over, en kriblende glede ble til en uendelig sorg, og den dag i dag vet jeg enda ikke hvorfor. Venninna dro, familien ble, kjresten kom. Jeg mtte ned, ned i kjelleren hvor jeg sov, jeg grt ustoppelig i 3timer, i kjrestens trygge armer og forvirrende blikk. De eldste tantebarna mine kom ned sammen med ssteren min for si gratulerer med dagen, jeg klarte ikke ta meg sammen. Jeg fikk en bamse, tre klemmer, det betydde alt, og jeg har fremdeles drlig samvittighet for at jeg ikke har en forklaring, at jeg ikke klarte mte dem med takknemlighet og kjrlighet, som jeg s inderlig nsket mte dem med.

Kvelden ble bedre, jeg fikk s mye fint, jeg fikk longboard til og med, kjresten min slo p stortromma og skrev noe s romantisk som "Jaja, jeg trodde du ble 1,8r, ikke 18. Hehe. Gratulerer med dagen". Vi spiste taco etter tvillingens nske, vi spiste godteri og spilte spill, det beste i hele verden, med de beste i hele verden.

I to uker fortsatte det, jeg grt i to til fire timer, to ganger om dagen. Vi var mest hos kjresten min p den tiden, det var s lenge siden han hadde ftt slappet av hjemme. Jeg skrek i speilet, jeg hatet det jeg s, jeg hatet den jeg var, og alle feil jeg hadde gjort i livet, jeg hatet mennesket jeg var, tenkte p hver eneste minste ting, overtenkte til hodepinen sprang, flte alt, men samtidig ingenting. Jeg husker veldig lite, men nyttrsaften husker jeg, for den fikk jeg feire med kjresten min, selv om jeg veldig gjerne skulle vrt med mamma og pappa ogs s klart. Jeg kjente ingen p festen, ingen andre enn gutten i mitt liv, men det var s mer enn nok, for det ble en s vanvittig fin avskjed og en s vanvittig fin start p det nye ret, vi danset, vi lo og vi kysset til langt over tolv, jeg var lykkelig i alt det ulykkelige, og jeg har aldri vrt s lykkelig i hele mitt liv.

Jeg husker ogs hvordan han passet p meg, holdt rundt meg, trstet meg, gjorde alt i hans makt for f meg til smile, alt i hans makt for f meg til fle, han holdt meg fast de gangene jeg ville d, forsikret meg om at det skulle bli bedre, hvordan visste han ikke, men det spilte ingen rolle. Jeg fikk meldinger hver dag fra mamma og pappa, ssken, andre, de var der de ogs, som de alltid er, jeg er s heldig, s ubeskrivelig takknemlig.

Alt er det samme fortsatt, klumpen i brystet sitter der fremdeles, bom fast. Jeg fler alt, men samtidig ingenting. Jeg klarer ingenting, jeg er s vanvittig sliten, orker ikke mer, klarer ikke. Dgnet har for mange timer, jeg orker ikke annet enn sove bort alle sammen, men de er jo for mange, s jeg m drepe noen timer endten sittende p do, denna magen alts, den tar nesten mer knekken enn kroppen, men bare nesten, eller ventende p kjresten som uansett er for sliten til meg etter alt for mange timer p jobb, trening og andre ting som dukker opp i et travelt liv. I dag visste han at jeg var lei meg for vre stuck her i skogen uten noe gjre, uten noe mtte gjre, uten noe kunne orke gjre. S da jeg kom tilbake fra do i halv to tiden p natta, satt han liggende i senga, sovende og ventet p meg, fine helten min. Det er i yeblikk som det du slutter vre en egoistisk drama queen av en bitch og takker Gud og alt som finnes over hvor ufortjent heldig du er som har bde han og alle de andre rundt deg, og et liv leve.

Plutselig har det gtt 1 r siden den strste nedturen startet og 5 r siden hele dette marerittet startet, men om jeg skal leve til jeg blir 80 r, selv bare 40, s er det mange r som kan bli bedre, for det skal jo bli bedre, han sier det jo, mamma sier det, pappa sier det, familien sier det, venner sier det, dere sier det, jeg sier det jo, s da blir det vell bedre da. Hper jeg.

se

08.01.2015 kl. 01:04
Jeg grt litt. Grter. Du trenger ikke forklare deg for noen Rikke, s lenge du prver forst selv. Noen ganger er det vel ikke meningen forst heller. Man er bare ndt til prve akseptere det som kommer. Lettere sagt enn gjort. Tro meg, jeg vet. Ingen skal ha det snn. Du er fin.

Rikke Amalia

11.01.2015 kl. 22:30
se: Du er best.