Rikke Gunnersen

Håpet.

  • Skrevet: 21.07.2014
  • Klokken: 00:47
  • Kategori: Sykdom

Jeg har det så fint jeg, denne sommeren, med den fineste gutten i hele verden, med familien min, med vennene mine, jeg har det så fint, jeg har allerede så mange fine sommerminner, viktig minner. Men i alt det gode tar det vonde over, det svarte mørke senker seg over meg, og verken jeg eller de rundt meg kan høre de desperate skrikene.

Jeg husker rundt juletider, de ukene hvor jeg bare gråt og gråt og aldri kunne være uten kjæresten min, noe jeg for så vidt enda ikke klarer. Jeg husker jeg sa at dette måtte være begynnelsen på slutten, ikke slutten på livet, men slutten på oss, slutten på meg. Han bare tørket tårene mine, gråt litt selv, tok den ene dyna over hodene våre, så det ble til et lite telt, han ville jeg skulle føle meg trygg, bare meg og han, og ingenting annet, under det lille, trygge teltet, i den alt for lille senga. Han overbeviste meg om at det en dag skulle bli bra, at vi skulle få det bra, at jeg skulle få det bra, at livet skulle bli bra, en vakker dag, og fra den dagen for et halvt år siden, må han fortsatt, nesten hver eneste dag fortsette å overbevise meg om at livet, det er verdt å leve. Takk for at du fortsatt kjemper, skatten min, takk for at du fortsatt får meg til å smile, og takk for at du lar meg få deg til å smile, takk for at du fortsatt elsker, takk for at du er sterk for meg, takk for at du er svak for meg, jeg vet du er sliten, og jeg håper jeg en dag kan gi deg det du har gitt meg siden første gang jeg så deg.

Jeg har det ikke noe bra, sytete og svakt som det føles å skrive, men det er nå bare sånn, for det har jeg ikke, og jeg har ikke hatt det bra siden juletider, jeg hadde det for så vidt ikke helt toppen da heller, men det er annerledes nå. Jeg har en konstant klump i brystet, og det har jeg hatt hver eneste dag. Jeg klarer ikke uttrykke noe som helst, ikke snakke, ikke skrive, jeg bare føler en likegyldighet, stum, dreper alle samtaler med stillhet, en stillhet jeg gjerne skulle klart å bryte selv. Hvor ble det av håpet, og grunnen til at så mange fulgte meg her på denne forfalne bloggen, hvor ble det av jenta mamma fikk trøste om natten, hvor ble det av jenta kjæresten min forelsket seg i, hvor ble det av jenta venner hadde det gøy med, hvor ble det av jenta full av håp, hvor ble det av meg. Jeg er jo her fortsatt, men ikke som før, nå er jeg bare en gående mannekeng. Jeg føler alt, men samtidig ingenting, jeg tenker alt, men samtidig ingenting. Jeg vet ikke hvordan jeg skal ordlegge meg for å beskrive den skrikende følelsen om at jeg faktisk ikke orker mer, den drepende følelsen om at det vil bli sånn her for alltid. Selv de fine dagene blir plutselig til de verste, det skal ingenting til. Jeg har alt, alt og alle jeg trenger, jeg er den heldigste jenta på jord, så hvorfor sitter jeg fortsatt her, i år som i fjor, alene på do midt på natten, ensom, men ikke alene. Jeg har tapt, kommer ingen vei.

Cecilie

21.07.2014 kl. 13:17
Du er flink til å sette ord på ting! Du er ikke alene, selv om det føles sånn, og en dag skal alt bli bedre. Det tar tid, men du må bare fortsette å kjempe, for til slutt er det verdt det! Jeg heier på deg!! <3

Caroline Lundgren Iglebæk

26.07.2014 kl. 21:39
Jeg sliter med å få headeren til å passe.. og jeg tenkte siden du er dritgod på blogg og blogge, så kanskje du kunne hjelpe meg? :))

Elsker bloggen din! <3

Rikke Amalia

18.08.2014 kl. 14:24
Caroline Iglebæk: Du må lage bilde i samme størrelse som den ruten headeren skal være i. Det står i html koder om jeg ikke husker helt feil, er så lenge siden jeg har drevet med sånt, men det skal stå der du må legge inn koden til headerbildet!

Så koselig!!
hits