hits

Rikke Gunnersen

Mellom linjer og hjerteslag

  • Skrevet: 19.09.2018
  • Klokken: 21:15
  • Kategori: Sykdom

Jeg kan skrive i det endelse, likevel blir det aldri langt nok. Ingenting vil noengang kunne beskrive det godt nok. Det er som dj vu hver gang jeg begynner. Jeg vet s godt, s godt at jeg har skrevet det fr, gjentar hver eneste setning bare med andre ord. Ingen ord blir store nok. Det er som om jeg leter etter svar, etter mening. Mellom linjer og hjerteslag.

Processed with VSCO with b1 preset

Du vet den flelsen du har etter en lang dag p jobb? Den hvor det bare er en halvtime igjen og hvert minutt fles ut som en evighet. Du blir tilslutt helt desperat, ikke sant? Kan du ikke bare f g. Slik fles det, denne hverdagen innenfor disse fire veggene uten distraksjoner, med kun meg selv til selskap. Trygler, trygler om  f litt fri. Leter, leter etter veien ut.

Jeg er redd. Redd for ikke overleve, redd for gjre det. Redd for  sovne, redd for  vkne. Det er som  vkne fra et mareritt og inn i et annet. Jeg kan ikke rmme.

Processed with VSCO with b1 preset

Vi har vrt igjennom dette fr, har vi ikke? I morgen skal vi vkne igjen, vi skal gjre det sammen.

  • Skrevet: 19.09.2018
  • Klokken: 21:15
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 0

Bli her

  • Skrevet: 10.09.2018
  • Klokken: 21:15
  • Kategori: Kjrlighet

En verden full av liv fles livls s lenge du ikke finner liv i deg selv. Det er sant det du sier om at verden ikke vil forandre seg hvis du ikke er her, livet forblir det samme, men du, du av alle vet. Du av alle vet hvordan et tap fles p kroppen, hvordan det ikke bare tar ett, men flere liv. Du av alle vet at for de du har rrt ved vil alt forandre seg og ingenting vil bli som fr, hvis du ikke blir. Derfor, derfor skal du bli. Derfor, derfor trengs du. Derfor, derfor skal du leve. For deg. For de. For alt du er og for alle livene du forandrer ved vre i dem. Du kan ikke forandre hele verden, men for noen er du hele verden.

Tenk, tenk deg, dine beste dager har enda ikke vrt.

  • Skrevet: 10.09.2018
  • Klokken: 21:15
  • Kategori: Kjrlighet
  • Kommentarer: 0

Vi liker fordi, men elsker til tross

  • Skrevet: 06.09.2018
  • Klokken: 21:00
  • Kategori: Sykdom

Tenkte, tenke, tenke, og tenke enda litt til, like ubevisst som bevisst. I det siste har jeg viet de fleste av dem til oss mennesker. Reflektert frem og tilbake, gtt i og rundt meg selv. Det er kanskje et faktum at vi mennesker er flokkdyr, men jeg har aldri sett det s tydelig som det jeg gjr n.

Vi strever alle etter ha det godt alene, etter vre nok for oss selv, og det er fult mulig, men kun til en viss grad. Vi er ikke i stand til vre for oss selv det andre er; vi kan ikke pfre oss selv den samme smerten, og vi kan heller ikke gi den samme gleden. Vi har de siste rene fortalt hverandre at vi ikke kan vre noe for andre hvis vi ikke er noe for oss selv, noe som stemmer, men vi kan heller ikke vre noe for oss selv hvis vi ikke er noe for andre. Det er der flokkdyret i oss kommer frem, og vi kan ikke rmme fra det uansett hvor hardt vi prver. Dyr eller ei - vi trenger hverandre. Hvorfor tror du at det gjentatte ganger fles ut som at livet handler om det  finne noen dele det med? Fordi det gjr det. Livet handler om kjrlighet, fra de, fra deg og fra den ene. Delt sorg er halv sorg, og delt glede er dobbelt glede. Det er bare slik det er, uansett hvordan vi vrir og vender p det. Drmmejobben du har jobbet s hardt for og nettopp ble tilbudt betyr overraskende og skremmende lite hvis du ikke har noen  dele det med. Favorittmaten smaker ikke lenger like godt alene som med den eller de som gir den smaker du ikke at visste fantes. 

Processed with MOLDIV

Jeg har forsttt det slik at vi mennesker avhenger av mestring for kunne ha det godt, ved siden av kjrlighet, s klart. Selvflelsen avhenger av det. Mestringsflelse fr vi fra en hel del mer enn vi er vitne om, det er ikke fr vi ikke lenger er i stand til mestre vi forstr hvor viktig hver minste lille flelse av mestring er. Bare det g med spla gir en underbevisst mestringsflelse, for ingenting av det vi gjr er en selvflge, vi er tross alt bare mennesker og ingen av oss overlever. Det er ingen tvil i det at vi kan kjenne mestring alene, for det kan vi, men det vil aldri mle seg med mestringen vi fr p grunn av, rundt og sammen med andre. 

Slik hjernen vr fungerer n trenger vi fremdeles bekreftelser fra flokken vr. Vi er en del av noe, vi er en del av hverandre. Her kommer for eksempel sosialemedier inn, et evig kjr etter vre nok. Jeg har kommet frem til det at vi legger energien vr p helt feil sted, ikke at det har vrt noen hemmelighet, men jeg har ikke helt klart forst det nok til kunne endre p det, fr n. Hvis du tenker deg om, hva betyr det bildet du var s nervs for legge ut i frykt for at det ikke skulle f responsen du nsket, i forhold til bekreftelsene du fr fra noen som str rett foran deg? For meg er det det som betyr noe. De bekreftelsene jeg fr fra noe eller noen som ser meg for den og det jeg er, de som vet hvem jeg er fordi de kjenner meg helt ned til grunnmuren, vet hva jeg er laget av og hva som bor i meg. De bekreftelsene som ikke handler om det bildet som kun fanger en liten del av meg, de bekreftelsene som ikke handler om hva jeg gjr eller ikke gjr, men de bekreftelsene som handler om hvem jeg er, til tross, og det jeg mestrer, til tross. Det er kun de som kjenner meg som kan prelle av hvert hudlag og se rett igjennom meg, det er kun de som kjenner til hvert eneste til tross, og de som ikke gjr det kan aldri helt vite hva som bunner i meg, og derfor kan jeg aldri la meg pvirke av noe eller noen som ikke vet, selv ikke de gangene det er jeg som ikke vet og derfor tviler p meg selv, det er der jeg m finne tilbake til flokken, de som alltid vet. 

Processed with MOLDIV

Jeg kan ikke fortsette  sammenligne meg med noen som str i en helt annen situasjon enn det jeg gjr, for jeg kan kun gjre mitt beste ut i fra min, akkurat som du. Der, der skal og m jeg legge energien min. Vi har gjort det vanskelig for oss selv ved gjre det uoppnelige oppnelig med skyhye krav og forventninger, som p flere mter er bra, men p et tidspunkt m vi ta noen skritt tilbake og huske p at det er det minste som er strst, og at det er det vi tror at er uviktig som viser seg vre det viktigste. Det vre et godt menneske er det som betyr noe for meg. For all del, jeg er ogs bare menneskelig og hper s klart at andre syntes at jeg er vakker, akkurat som at jeg hper at jeg en dag syntes det selv ogs. S klart nsker ogs jeg  vre det mennesket som fr den jobben alle vil ha, og jeg som alle andre nsker gjre det umulige mulig og vre bedre enn jeg kan vre, men alt det ligger p overflaten, det er ikke det som holder meg i live de gangene jeg ikke forstr helt hva jeg gjr her. Det er ikke det som betyr noe de gangene alt har blitt tatt i fra meg og jeg str igjen med ingenting. Det er ikke det som definerer meg som menneske og det som bestemmer om jeg har lyktes eller ikke.

Processed with MOLDIV

Det som holder meg i live de gangene den livlse flelsen av ikke vre noe fyller hvert eneste rom i meg, er det at jeg selv da er noe for andre, slik de alltid vil vre noe for meg uansett hva de mister, det er ikke det de har som gjr de dyrebare, men hvem de er. Slik holder vi hverandre i live, slik gir vi hverandre styrke til  bygge oss sterkere, og tid til vre noe ogs for oss selv igjen. Det at alt kan bli rsket ut av hendene mine, alt utenom flokken, og derfor alt utenom muligheten til vre. At selv p de dagene hvor jeg fler meg uviktig og ubrukelig, og ikke forstr hvordan de orker ha meg p slep, s trenger de meg, akkurat slik jeg trenger hver eneste en av dem. Det er det som betyr noe. Det er det som betyr noe for meg.

Det at foreldrene mine, ssknene mine, og det at vennene mine, de rundt meg ser seier der jeg ser tapte kamper, fordi de velger se mennesket det gjr meg til, i stedet for alt det jeg ikke er, det handler det om for meg. Det at mennesket jeg ender opp med  dele livet sammen med nsker vise meg frem til hvert menneske vi mter, og nesten sprekker av stolthet fordi han liker meg fordi, men elsker meg til tross, det handler det om for meg. Det vre for andre de gangene jeg ikke er i stand til vre for meg. Det handler det om for meg. Det dele livet med en flokk, en flokk som gir meg livet i gave hver eneste dag. Det dele livet med en flokk, en flokk som i et liv fylt av sorg, er glede.

Processed with MOLDIV

  • Skrevet: 06.09.2018
  • Klokken: 21:00
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 2

Dette vet jeg

  • Skrevet: 30.08.2018
  • Klokken: 21:15
  • Kategori: Kjrlighet

"Det jeg vet er at jeg er villig til sette meg ned og ha de vanskelige samtalene med deg, villig til  ta sjansen og prve med deg, villig til kjempe for og sammen med deg. Tape og vinne med samme sinn. Livet er for kort til at frykten skal f styre meg, den har styrt lenge nok og er ikke verdig en slik type makt. Jeg graver ikke lenger i den, den kan bare ligge der pent og pyntelig p overflaten og tro at den skremmer meg. Jeg er ikke redd, ikke med deg.

Tankene som fr fylte hele meg er n bare tanker, jeg vet at hvis jeg lar de vre noe annet enn det s vil de bli s mye strre enn de trenger vre, og delegge det som ikke trenger bli delagt. Blir det ikke oss, s blir det noen andre. Det er enkelt, det er vi mennesker som gjr det vanskelig. Kjrligheten er enkel den, hvis vi lar den, hvis vi slipper. Det jeg vet er at jeg finner meg selv i armene dine igjen og igjen, at det er noe ved deg, noe ved oss som holder meg hos deg, og at jeg akkurat n heller vil vre med deg enn med noen andre, og for meg er det nok."

Processed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 30.08.2018
  • Klokken: 21:15
  • Kategori: Kjrlighet
  • Kommentarer: 2

Noen av sommerens bortgjemte notater

"Det er som om jeg prver skrive meg hel, som om jeg hper at ordene en dag skal fylle meg, slik at jeg ikke lenger har plass og rom nok til deg."

"Det er de gangene vi i ren og skjr fortvilelse forteller hverandre at vi ikke kan vre sammen, at vi ikke hrer sammen, at fortiden rev oss i filler og at vi aldri kan bygge det opp igjen - det er de gangene frykten gjr oss til lgnere. Det er de gangene tid ikke finnes, de gangene vi ligger ved siden av hverandre og ynene vre mtes, finner hjem; som om hele verden ligger der rett foran oss og verken noe eller noen kan gjre oss vondt - det er de gangene vi ikke klare skjule sannheten - at det er oss to, du og jeg."

Processed with MOLDIV

"S strk han meg over trne og begynte grte idet han inns at han aldri skulle f kile meg igjen. Hre meg le. Han fortalte meg alt det jeg i s lang tid har lengtet etter  hre. Jeg ble sittende se p han snakke, det var noe godt i se han grte, det se at ogs han bare er et menneske. Hvis dette skulle bli siste gang jeg s han slik ville jeg huske hver minste lille detalj, jeg vget ikke ta ynene bort fra han. Vi ble sittende  tviholde rundt og p det siste som var igjen av oss."

"Jeg blir liggende i solen hele dagen, kanskje prver jeg brenne han av meg. Er det ikke rart hvordan et savn fles p kroppen? Tidligere i dag satt det en flue p lret mitt, og fr jeg rakk registrere hva det var fltes det i noen sekunder ut som fingertuppene hans."

"Jeg leter etter fargen p ynene dine i alt jeg ser, jeg lengter etter deg i hvert menneske jeg mter."

  • Skrevet: 27.08.2018
  • Klokken: 21:00
  • Kategori: Kjrlighetssorg
  • Kommentarer: 0

S det er dette som er livet

  • Skrevet: 24.08.2018
  • Klokken: 10:30
  • Kategori: Kjrlighet

Det er fredag. Jeg kan skimte solen bak gardinene. Vinduet str p gltt, jeg blir liggende lytte til livet som fortsetter, gr videre. Du har hnden din rundt livet mitt, puster meg varmt i nakken. Du er s fredfull der du ligger, likevel s full av liv. Du rrer ved det urrte i meg, fyller meg med liv jeg ikke visste at fantes, du viser meg alt det jeg ikke visste om kjrlighet.

Processed with VSCO with b1 preset

Det er som om hele verden finnes akkurat her. Som om meningen med livet er tjue fingre og fire ben surret inn i hverandre. To hjerter p utsiden. Noen ganger rommer du s mye i meg at jeg ikke helt vet om det er plass nok til meg. Hva om jeg blir s glad i deg at jeg trenger deg. Det er ikke noe s lite som et pusterom i mellom oss, men jeg, jeg vil nrmere. Det er som om vi ikke kan komme nrt nok her vi ligger nrere enn noengang. Kom nrmere. Litt til. Enda litt til. Aldri forlat meg.

Processed with MOLDIV

Jeg skulle nske at du visste hvor mye det holder meg her, de gangene hnden din holder hnden min, i yeblikk jeg nsker forsvinne. Jeg skulle nske du visste hvor mye det varmer det kaldeste i meg, de gangene vi ler sammen, de gangene du ler.

  • Skrevet: 24.08.2018
  • Klokken: 10:30
  • Kategori: Kjrlighet
  • Kommentarer: 0

Wildflower

  • Skrevet: 22.08.2018
  • Klokken: 20:50
  • Kategori: Kjrlighet

The wild scare the people who have only loved the tamed.

Bakken hadde ikke engang rukket bli trr etter all snen, de hadde s vidt begynt blomstre opp og igjennom- forbi asfalt, uavhengig av noe annet enn de selv. Fri, fri som fuglen; villblomstene. Denne tidlige vrdagen satt jeg igjen p benken klar til tatoveres, uten helt vite hvordan jeg hadde havnet der. Denne gangen som den frste rakk jeg ikke helt tenke meg om fra jeg kom p tanken til jeg en time senere hadde bestilt og dagen etter hadde de p kroppen. Jeg liker det best slik, uventet, lekent, ekte og uredd. 

Mine to frste tatoveringer har jeg p venstre side, fordi det de betyr ligger nrmest hjertet, de to andre valgte jeg ta p hyre side, fordi jeg nsker vre min egen hyre hnd, samtidig som venninnene mine er lik en hr i beredskap de gangene jeg ikke er i stand til vre det helt alene. Denne gangen ble det evig ved ankelen, for og sammen med noen av mine beste venner. Det skulle egentlig bare bli med den, men plutselig fant jeg meg selv i hver villblomst jeg fikk ye p, og sjeldent har noe fltes s riktig som det. Wildflower. Jeg vil ha mer. Tenk ha hele livet sitt p kroppen; jeg finner noe vakkert i det.

Processed with VSCO with b1 preset

"I hope you are blessed with a heart like a wildflower. Strong enough to rise again after being trampled upon, tough enough to weather all the summer storms, and able to grow and flourish even in the most broken places." - Nikita Gill

"Lets be wildflowers, let our souls be scattered by the wind. Let us grow, wild and free, tall and brave, in the places that we dream, in the places where our longings are filled. Let us grow between the cracks of brokenness, and we will make everything beautiful." - g.c

  • Skrevet: 22.08.2018
  • Klokken: 20:50
  • Kategori: Kjrlighet
  • Kommentarer: 0

Hei.

  • Skrevet: 20.08.2018
  • Klokken: 21:28
  • Kategori: Hverdag

Herregud. Jeg har helt glemt hvordan jeg gjr dette, samtidig som at det er som om det er en del av meg, som at det ligger plantet i sjela mi. Du glemmer ikke hvordan du sykler de gangene det er lenge siden du har gjort det, selv om du kanskje er litt rusten til begynne med. Slik fles det. 

Hei. Jeg har savnet dette, jeg har savnet dere. Jeg har hatt s mye p hjertet og visste aldri helt hvor jeg skulle begynne, derfor gjorde jeg det aldri. Jeg kan ikke huske sist jeg logget meg inn hit. Jeg m stoppe meg selv idet jeg begynner bla nedover mot eldre innlegg, alt i meg vrenges bare av tanken. Den jenta, den jenta under her, hun reflekterer ikke den jeg er. Hun er for meg helt ukjent. Endelse innlegg. Tekst p tekst p tekst. Bilder uten sjel. Det var ikke mer igjen av meg og det skinner snn igjennom. Jeg nsket ikke vre alt det, jeg nsket ikke vre det mennesket jeg var, det mennesket jeg er, derfor sluttet jeg skrive. 

Processed with MOLDIV

Det jeg skrev ble aldri stort nok for meg, bildene jeg tok ble aldri gode nok. Det var som om jeg gjentok hver eneste setning bare med andre ord. Jeg ville mer. Jeg flte meg fanget i meg selv, og det gjr jeg fremdeles. Et kaos p innsiden av en falleferdig kropp, med et hjerte i opprr og en sjel forvillet bort i motlshet. Hele sommeren har jeg lett. Lett etter meg. Lett etter mennesket jeg aldri har klart la slippe frem. Selv i andre lette jeg, og p et tidspunkt fant jeg meg selv i ynene til en annen, og det var som det alltid er livets fineste flelse, men mennesker forsvinner og det er helt greit, alt gr over og en dag finnes jeg igjen, bare i en annens. Jeg ville s inderlig ta tilbake motet, uavhengig av hvem jeg er og ikke, jeg ville s gjerne ta tilbake det eneste som noengang kun har vrt mitt, men jeg vet ikke om jeg klarer, for i all letingen fant jeg enda mer frykt. Frykten for aldri n helt frem, frykten for at andre skal g lei av meg, slik jeg gjorde.

Processed with MOLDIV

Jeg kan se hjertet mitt sl selv gjennom den tykke genseren. Stemmen er hes og nervs, jeg leser det jeg skriver hyt for meg selv i hp om at det skal gi mer mening, slik som jeg alltid har gjort. Fingrene skjelver idet de beveger seg over tastaturet, og jeg vet fremdeles ikke hvem jeg er eller hva jeg egentlig prver og nsker vre. Trene hviler i yenkroken og jeg kan ikke huske sist jeg flte meg like naken som det jeg gjr n, men jeg vil likevel bare fortelle dere at jeg vil prve, om det s blir med dette.

Alt jeg har er mennesker, alt annet har blitt tatt i fra meg, derfor tviholder jeg p hvert eneste menneske jeg har, fordi de for meg er hele livet, men p et tidspunkt ble det livsfarlig de gangene meningen med livet var ute i verden og fant sin. Jeg trenger noe eget. Noe st opp til selv p de dagene hvor mitt eneste selskap er meg selv. For vre noe for andre m jeg vre noe for meg selv, akkurat som at jeg ikke kan vre noe for meg selv hvis jeg ikke er noe for andre. Jeg m gi meg selv en sjanse. 

Processed with MOLDIV

Jeg gleder meg. Jeg gleder meg til vise dere den nye tatoveringen min. Jeg gleder meg til fortelle dere om vren jeg gjorde det jeg lovet meg selv aldri gjre igjen, og jeg gleder meg til fortelle om sommeren og om hsten jeg gruer meg snn til. Jeg gleder meg til dele notatene jeg har skrevet siden sist, og jeg gleder meg til vre igjen, intet mer, og intet mindre. Hei. Igjen og igjen. Som jeg har savnet dere. Som jeg har savnet meg.

Processed with MOLDIV

  • Skrevet: 20.08.2018
  • Klokken: 21:28
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 6

Min ufiltrerte sannhet

  • Skrevet: 03.06.2018
  • Klokken: 19:30
  • Kategori: Video

Jeg valgte  sette dette sammen uten se det, uredigert- slik det skal vre. Jeg hper at den gir noe. 


Tannhjulet - kvalitet - 1080pHD for bedre kvalitet​​

Hadde det bare vrt psykisk. Hadde det n bare vrt det. Da hadde det vrt opp til meg, og da hadde jeg visst hvor jeg skulle sprre om hjelp. Den fremstilles som det, det snakkes om den som om den er det, respektlst og uvitende, p grunn av andre som utnytter diagnosen og det at ingen vet helt hva den er, hvor den komme fra. Hva med oss som kjemper mot den hver eneste dag? Som har mtte gi fra seg ungdomstiden, og tryggheten om en fremtiden med utdanning og jobb, ikke minst konomi. Vi valgte aldri dette. Hadde det vrt opp til meg hadde jeg vrt p landslaget i hndball n, men det var ikke opp til meg. Jeg ville lekt med tantebarna mine, i stedet for ligge hre eller se p, men det er ikke opp til meg.

N fr jeg blmerker og smerter i dagevis av trikse med fotball, av i noen minutter bare ville vre frisk. I mte med gamle og nye leger fr jeg igjen og igjen og igjen beskjed om at de ikke kan hjelpe meg, at jeg og mine m finne ut av det selv, og at jeg kanskje burde prve psykolog, om ikke antidepressiva. Kjre deg, du skulle bare visst hvor mange som deg jeg har mtt, som har ftt meg til grte utrstelig i mammas armer fordi jeg ikke makter leve dette livet mer nr de forteller meg at ingenting er galt med meg. Ser de det ikke, mamma? Ser de det ikke? Hvordan kan de ikke se det. M de bli med meg hjem? De som skal hjelpe oss. Kjre deg, s klart blir en deprimert av pakke sekken, klar for g ut i sola, ut i skogen, klar for livet, men mtte snu i dra fordi det rett og slett ikke gr. Psyken ble syk, men kroppen ble syk frst. 

  • Skrevet: 03.06.2018
  • Klokken: 19:30
  • Kategori: Video
  • Kommentarer: 6

Slipp meg ut

  • Skrevet: 17.04.2018
  • Klokken: 21:55
  • Kategori: Sykdom

Lungene mine skriker etter luft, det er som om jeg bare puster halvveis, som om jeg kanskje ikke helt vil puste i det hele tatt. Jeg prver trekke den dypt, det er nrmest ubehagelig, kan ikke huske sist jeg lot den g helt ned til magen. ynene mine lengter etter noe se p, de trenger noe vakkert, som kan romme meg fra topp til t i noen dager til. Hjertet mitt lengter etter noe leve for, noe jeg kan ha for meg selv, noe som ikke avhenger av alle andre. Kroppen min lengter etter hvordan vinden fles i det den slr mot den, hvordan vinden sniker seg opp og igjennom vrens nyinnkjpte klr. Ansiktet mitt lengter etter solen, solstrlene som fyller meg med det bare de kan, fregner p nesa og liv i kroppen. Fr syntes jeg det var et herk myse, og etter s mange r som uerfaren myser, har rynkene mellom yenbrynene kommet for bli, men jeg vil heller ha livets sjarmerende preg i ansiktet, enn sorgens drag. 

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg lengter snn ut. Ut, ut, ut. Det er ikke det samme se det innenifra. Det fles ikke like frydefullt se hvordan skyene, som livet - flyr forbi meg, det er s mye vakrere enn hva sengekanten gir uttrykk for. 

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg lurer p om de kan se meg, hvis de titter lenge nok. Jeg har endelig klart flytte meg fra sengen og til en stol jeg har plassert foran vinduet. Kan de se lengselen i blikket? Tomrommet. Kan de se det? De som finner meg i vinduskarmen, eller de som str ovenfor meg de gangene jeg er utenfor rommets fire vegger. Kan de se det - at jeg i gr kveld, og kvelden fr der, og kvelden fr der igjen, ikke hadde et eneste hp for livet. Jeg var s klar, s klar til sveve med skyene, fra meg selv og alle jeg elsker, fra livet jeg er s heldig f leve, og fra livet jeg har fremfor meg, min beste dag har tross alt ikke vrt. Kan de se det - hvordan jeg strever etter lage et liv for meg selv, en kropp, en sjel og et hjerte verdt bli her for. Kan de se det - frykten for at ingen, selv ikke jeg, kan hjelpe meg. Jeg var s redd, den ene kvelden, s redd, s redd, og denne gangen for meg selv og mrket som hadde bygd seg opp inni meg. Det kom hjelp; en distraksjon, en hnd holde i, en annen pust enn min egen lytte til. Men dagen etter var jeg igjen alene, og jeg s ikke annen utvei enn rmme fra det som har bygget seg et hjem i meg, fr det ble for sent. Jeg mtte delegge kroppen, for ikke delegge meg selv - jeg mtte ut, ut, ut, til det stedet hvor jeg finner sjelefred nok til i noen timer makte leve litt til. Jeg trente, og det skulle jeg aldri ha gjort, men samtidig s ble det eneste valget jeg hadde. Jeg mtte ofre utmattelsen, for ikke ofre livet, for noe som ikke er verdt det.

Processed with VSCO with b1 preset

Det har for lengst blitt ettermiddag, men jeg vet verken hvilken dag det er eller hva klokka er. Det er s mange av de, de har rukket bli ferdig med jobb og skole fr jeg i det hele tatt har rukket reise meg. Det er som en annen verden der ute, som om jeg bare str p sidelinjen, kun en tilskuer, det ha friheten rett utenfor vinduet, fanget i en krigssone. De har solskinn i ryggen, jeg husker s godt hvordan varmen tar tak i ryggraden og gir den nytt liv. De har begynt kle av seg, vr-jakkene er tatt frem, men akkurat i dag er det mange som har valgt la jakken ligge hjemme. N var det en i shorts og t-skjorte som lp over veien til og med! vgalt, men riktig, akkurat slik skal livet leves - litt p kanten. Noe s godt. Vren, den er her, endelig. Den som venter p noe godt venter ikke forgjeves. Det er kun noen snflekker igjen, jeg hper jeg er friskere til gresset blir grnnere og vren setter sitt preg p alle trr og blomster. Jeg hper jeg kan f ligne en blomst, vre litt som alt det som falmer for blomstre igjen. At ogs jeg med litt solskinn, litt regn og varme vil klare reise meg igjen.

  • Skrevet: 17.04.2018
  • Klokken: 21:55
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 2

U(redd)

  • Skrevet: 20.03.2018
  • Klokken: 21:38
  • Kategori: Kjrlighet

Notat 10.Februar 2018:
S godt det var, det se hvordan det kan vre. En liten helg, i et lite kollektiv. En bestevenn. Dager og netter jeg ikke ville skulle ta slutt. Planter, spill, og drmmende samtaler om planer for fremtiden. Mat, mat, mat, og enda litt til, is til frokost. En smakebit p studentlivet, uten studiene vel og merke, det jeg alltid har lengtet etter, et samhold med mennesker som bare for litt siden var ukjente. Det at alle fra hver sin kant snublet inn dren 05 om morgningen, det bare vre litt ung, litt ung og hpefull. Dette ble en helg jeg trengte.

Processed with MOLDIV

Notat 13.Februar 2018:
Kropp ble brtt igjen bare en kropp, ikke min, men heller ingen andres. Ugjenkjennelig, den som for kun mneder tilbake kunne bre bde seg selv og litt til. Vi hadde brukt s lang tid, vi to, jeg og denne kroppen jeg avhenger av, men ikke vet hvordan jeg skal holde i live. Vi hadde begynt  lre hvordan og hvorfor vi mtte elske oss selv, som vi elsker andre. Vi hadde begynt forst at en sjokolade p en onsdag kun er en fin ting, at det er i bunnen av den vi finner livets balanse og tillater oss selv de rsm, men godeste og viktigste yeblikk. At vi er s mye mer og s mye viktigere enn hvordan vi ser ut. Det var like fr vi klarte riste den av oss. Spiseforstyrrelsen. Selvdiagnosert, grunnet en psykiater vi plutselig en dag aldri hrte fra igjen, ingen avslutning, ingenting. Jeg fikk vel ogs han til fle at han ikke kunne hjelpe meg, at hans krevende utdanning p alt for mange r ikke gjorde nytte for seg, som jeg alltid gjr, alltid m jeg vre lik et hespetre. Jeg liker det snn, meg snn. Kritisk, kaotisk og vanskelig, men litt pen likevel, og med hjertet p utsiden, alltid. Alltid. -

Processed with MOLDIV

Vi hadde begynt forst hvor likt et under vi er, vi mennesker. Tenk at jeg ved hjelp av kroppen min fr bre meg selv hver eneste dag. Tenk at jeg har to ben st p, at jeg kan fle, kjenne og ta, at jeg kan hre, lytte og se. Noen ganger glemmer vi hvor store vi er, hvor stort dette er, det gjr i hvert fall jeg, noe jeg har gjort i det siste. Det ha en kropp s skjr, men samtidig s sterk, skuddsikker, men likevel ikke. Vi puster p egenhnd, lever p egenhnd. Tenk at vi avhenger av det slende og pulserende i oss, det som lever med, sammen og for oss. Det skal ingenting til for at det blir revet bort, det er en brutal og ondskapsfull redsel, men likevel ogs litt frydefull, det vre i live, det vre bare et menneske, men samtidig s veldig mye mer. Jeg ble s fascinert, og n som jeg skriver om det igjen treffer det meg like hardt, hvor fascinerende det er, hvordan et liv er et liv, hvor mye, men samtidig hvor lite som skal til. Vi lever i en verden, i en kropp, som kunne vrt ren fantasi, en drm, et mareritt. Vi er vr egen fantasi, vrt eget eventyr, vi er noe s usannsynlig og uvirkelig, men likevel s ekte. Vi er, jorda er og universet er. -

Processed with MOLDIV

Vi lever i konstant risiko, men jeg har bestemt meg for vre uredd, samtidig som at jeg skal la meg drive av at morgendagen kanskje aldri kommer. Alt vi har er her og n, en kropp er bare en kropp, og et liv er bare et liv, men for meg er det alt jeg har, s derfor skal jeg ta de begge tilbake, n som jeg enda kan.

Sender mine varmeste klemmer deres vei ♥

  • Skrevet: 20.03.2018
  • Klokken: 21:38
  • Kategori: Kjrlighet
  • Kommentarer: 6

Kanskje alt er som fr, likevel.

  • Skrevet: 27.02.2018
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Sykdom

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, eller om det i det hele tatt er et poeng i gjre det. Jeg tror jeg p mange mter alltid har hatt en skrivesperre, noe som aldri har latt meg slippe helt fri. Jeg slutter skrive nr jeg har det bra, og jeg slutter skrive nr jeg har det vondt, og 2018 har hittil vrt en berg- og dalbane mellom disse to. Ingen mellomting, det har vrt enten eller, leve for alltid eller ikke leve i det hele tatt. Noen ganger er det kanskje stillheten som taler hyest. Jeg tror jeg fungerer best som likegyldig, like iskald p innsiden som jeg kan fremst p utsiden, det er da jeg finner rom nok til skape, til vge luske i egne tanker og flelser som jeg ellers m luke unna for ikke forsvinne helt i de.

Det er som om fingrene ikke beveger seg p samme mte over tastaturet, det er som om jeg har glemt hvordan jeg skriver, hvordan jeg fr meg selv og andre til fle noe, om ikke hvordan jeg skriver s har jeg i hvert fall glemt hvordan jeg deler det. Jeg fler meg mer naken og srbar enn jeg har gjort tidligere, deler jeg noe s deler jeg hele meg, fles det ut som. Det er som om jeg har blitt fortalt s mange ganger at en ikke skal dele slikt som dette, at jeg har begynt tro p det selv. Kanskje er ikke hjertet like mye p utsiden som det en gang var, kanskje er ikke sjela mi like vrengt som den pleide vre, kanskje er jeg ikke like rlig og brutal, like tff som jeg fr kunne vre. Det er som om ribbena har blitt til mur, og hele jeg en rustning. Som om jeg har mistet litt av den jeg er, glemt litt hvor jeg skal og hva som bunner i meg, fordi jeg i et kaos jeg ikke klarer sette ord p ubevisst har fortalt meg selv at det lille jeg har komme med ikke er nok, at det er for sent n uansett, ingen bryr seg. 

Er det slik som skjer nr en kropp igjen bare er en kropp? Intet mer. Intet mindre. Ugjenkjennelig, den er ikke lenger det den var for kun mneder tilbake, det du og den hadde brukt s lang tid p bygge opp, kunne like gjerne driti i det, det var forgjeves uansett. Er det slik som skjer nr mestringsflelsen ikke lenger er en del av hverdagen, nr hele din eksistens fles uviktig? Er det slik som skjer nr du finner deg selv liggende p baderomsgulvet mens du skrur vannet fra iskaldt til glovarmt om og om igjen, fordi du ikke vet hvilken av de som pfrer deg smerte nok til overdve det som ulmer p innsiden? En kropp nrmest ubrukelig, akkurat som du. 

Er det slik som skjer nr du mter noen som fr deg til fle akkurat nok til glemme alt det som gjr vondt? Som en rmningsvei, et tilfluktsrom. Som om det ikke er rom nok til noe annet enn dette menneske, men kanskje denne gangen akkurat plass nok til deg selv likevel, fordi du har lrt. Du vet n at selv om du mister deg selv i fallet s vil du finne deg selv p to steder til en og samme tid, du vil finne deg selv stende stdig p bakken for ta i mot. Du glemmer akkurat ikke nok til  glemme det du alene har bygget opp. Hjemmet du har bygget i deg selv, det som n bunner i en trygghet verken noe eller noen kan rive ned, en grunnmur s sterk at du kan bre deg selv. Tidligere har du vrt for varm for ditt eget beste, for andres beste, og n er du fremdeles varm, men du har forsttt at du ikke bare skal nske alle andre godt, men ogs deg selv. Du har lrt deg at hvis noen gr i fra deg, s skal du g frst, at selv om andre kan ta deg for gitt, s skal ikke du gjre det.

Jeg vet ikke om jeg er tilbake, og jeg vet heller ikke om jeg noengang kommer til vre det, kanskje forblir jeg ikke mer enn det jeg alltid har vrt, titter innom her i ny og ne, med alt for mange drmmer, men med alt for lite mot. Det eneste jeg vet er at jeg har mye jeg vil dele, jeg vet bare ikke hvordan.

Hjertet slr i utakt og jeg svetter i hendene, jeg er iskald p fttene og jeg vet ikke om det er ren redsel eller noe frydefullt ved det, i det jeg skal til igjen poste noe som for meg fles ut som et meningslst og usammenhengende innlegg. Kanskje alt er som fr, likevel. Jeg har savnet dere, det forandrer seg aldri.

  • Skrevet: 27.02.2018
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 6

New year, new me

  • Skrevet: 03.01.2018
  • Klokken: 21:18
  • Kategori: Hverdag

Who is she and where has she been all my life? Honey, Im home!

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 03.01.2018
  • Klokken: 21:18
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 6

Det er ikke plass nok til oss begge to

  • Skrevet: 17.12.2017
  • Klokken: 21:10
  • Kategori: Sykdom

Det er som om jeg ikke har nok rom, som om det er nok med at ingenting fyller hvert eneste et. Fra topp til t, i hvert eneste hjrne, opp og igjennom hver eneste bit av meg, hver eneste millimeter, tar all plass som er av det lille som er igjen av meg. Ikke rom nok til skrive, til skape, til bare vre. Jeg er ikke stor nok. Han er strre. Strekker ikke langt nok. Styggen p ryggen, som de lenge kalte han for, familie og venner, selv onkel P. N har han blitt s mange fler enn det han engang var. Han er utmattelsessyndrom og crohns i en og samme kropp. Han er desember mned og han er ikke bare trene om nettene, men ogs de som triller selv nr sola lager diamanter i snen. Han er et anstrengt forhold til mat og et selvhat uten like. Han er ensomheten selv n som jeg aldri har hatt flere rundt meg. Han er ondskap i sin sanne form, han er liv og dd i et og samme nske. Han fles ustoppelig, lever i beste velgende, i sin beste alder, tar mer plass i meg enn det jeg gjr selv, litt snn som Voldemort i Harry Potter. I hver eneste tanke og i hver eneste drm. Han er den tunge pusten og de sre ynene, han er meg nr jeg ikke har dusjet p flere dager, glemt ta vare p meg selv, foret han mer enn jeg har foret meg.

Jeg varer ikke evig, derfor har jeg ikke tid til denne evige runddansen jeg har forvillet meg inn i, men ribbeina mine er bare ribbein, selv om jeg avhenger av de. De er ikke murvegg eller gitter (selv om det hele kan fles ut som mitt eget lille fengsel), de kan ikke beskytte meg mot alt. Kanskje det akkurat n, er nok bare eksistere, selv om det p noen dager ogs kan fles litt i det meste laget. Jeg strekker ikke lengre enn det jeg gjr, akkurat n, jeg kan ikke tyes og byes, da nr jeg bristepunktet og knekker. Men hvordan knekker man? Kanskje er det dette som er ha knekt?

Kanskje m jeg bare ha troen p at jeg skal reise meg igjen (men hvor lenge skal jeg vente, nr er tiden inne for ta seg selv tilbake, nr vet jeg om jeg m gjre det fr jeg er klar, fr jeg har funnet ut hvordan jeg kan gjre det? Er det ikke g i mot seg selv, det ta tiden til hjelp? For tiden leger kanskje alle sr om vi lar den, men den tar ogs fra oss dyrebare dager, for er det ikke vi, vi som skal leve hver dag som om det er den siste, n som vi har sjansen?), at ben, ryggrad og nakke skal bli sterke nok til bre meg igjen, s jeg kan bli sterk nok til ta plassen min tilbake. At jeg en dag skal skrive som jeg nsker skrive, leve som jeg nsker leve, og vre stor nok til vre meg, til fylle meg selv alene, uten han som tar hvert eneste rom. Jeg er jo tross alt Harry Potter, han er Voldemort, og vi vet jo alle hvem som str igjen til slutt.

  • Skrevet: 17.12.2017
  • Klokken: 21:10
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 1

Baby its cold outside

N har snen endelig lagt seg her igjen, og gradestokken har igjen bikket minus. F ting gir mer julestemning enn snfall p vei hjem fra juledate og juleshopping, mens det river i kinn, og julelysene skinner vakrere enn p lenge. Skjerf er noe jeg  a l d r i  har ftt meg selv til kjpe, mye fordi jeg aldri har funnet et som har fltes worth it, og fordi jeg har arvet noen fra ssteren min, win win, men i r mtte jeg sl til da jeg fant dette fra Holweiler. Alts, look at it! All my favorite colors in one, burgunder, bltt, og et hint av grnn. Bruker det nonstop i disse dager, og det gjr en s god jobb med holde meg varm. 

Processed with VSCO with a6 preset

Dere hrer lite fra meg, av flere grunner, men som alltid hper jeg jo sl sterkere tilbake. Akk ja.. Jeg har filmet en video som jeg hper macen min har plass til, s jeg endelig kan f redigert en, for jeg har nemlig filmet tre til for noen uker tilbake, men alle tok for stor plass, men vi krysser fingrene denne gangen. Si forresten i fra om det er noen videoer dere nsker fra meg.

Hper dere har de godeste dager. Tenker snn p dere, always.