hits

Rikke Gunnersen

Ny plattform

  • Skrevet: 04.01.2019
  • Klokken: 15:03
  • Kategori: Hverdag
  • Skrevet: 04.01.2019
  • Klokken: 15:03
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 0

Takk

  • Skrevet: 16.12.2018
  • Klokken: 23:06
  • Kategori: Kjærlighet

Takk for følget, mine dyrebare. Det var mye jeg skulle dele med dere, men jeg kom aldri helt dit. I dere fant jeg hjem, og i det fant jeg meg. Jeg er så takknemlig for alt dere ble for meg, alt dere er. Jeg er så heldig som fikk en heiagjeng som dere. Dere kommer alltid til å bety enormt mye for meg. Takk for at jeg fikk være en del av noe, et fellesskap. Takk for all kjærlighet, den er som dere: uerstattelig. Nå skal jeg prøve å gi litt kjærlighet til meg selv, så håper jeg at jeg en dag finner tilbake til dette, og til dere. Jeg sender de varmeste tanker og største ønsker om en god jul, og et godt 2019. Takk for at dere ble en del av livet mitt, dere gjorde det godt. Ta vare på dere selv, slik dere tok vare på meg. Uendelig glad i dere alle.

  • Skrevet: 16.12.2018
  • Klokken: 23:06
  • Kategori: Kjærlighet
  • Kommentarer: 1

Kanskje er heller ikke dette mitt å elske

  • Skrevet: 02.12.2018
  • Klokken: 22:35
  • Kategori: Hverdag

Finner ikke plass, finner ikke hjem.

Processed with MOLDIVProcessed with MOLDIV

  • Skrevet: 02.12.2018
  • Klokken: 22:35
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 0

Vegansk taco og en liten food haul

  • Skrevet: 06.11.2018
  • Klokken: 20:50
  • Kategori: Video


Tannhjulet - kvalitet - 1080pHD for best kvalitet​​

  • Skrevet: 06.11.2018
  • Klokken: 20:50
  • Kategori: Video
  • Kommentarer: 0

Det er kun kjærlighet som kan redde meg nå

  • Skrevet: 30.10.2018
  • Klokken: 21:42
  • Kategori: Sykdom

Han forteller meg at jeg skal bli frisk, han virker så sikker. Hvordan kan vi være så sikre i vår skal hver gang det er snakk om andre enn oss selv? Vi kan ikke kjenne smerten helt ned til ryggmargen, vi må ikke møte virkeligheten av det hele, hver eneste dag, så hvordan våger vi? Er det umulig å se realiteten i en situasjon når det ikke er vår egen? Må vi romantisere den for å kunne se en ending? Han presiserer om og om igjen hvor ung jeg er, og mener at jeg skal leve et langt liv - at jeg har god tid. Det er han sikker på, det også. Han mener at jeg en dag skal få tid til å fylle alle rom jeg ønsker å fylle, han lover meg det. Jeg håper at han er en av de som ikke lover noe han ikke kan holde.

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg klarer ikke helt å legge fra meg det han nettopp sa, for hva om jeg får tid? Hva om jeg en dag får tid til å fylle alle hulrom, men ikke vet hvor jeg skal starte - hvordan jeg skal gripe muligheten. Jeg har levd livet slik det er nå så fryktelig lenge, det er alt jeg kjenner til og på noen vis har det blitt det eneste trygge jeg har. Verden utenfor føles utrygg, jeg føler ikke lenger at jeg hører til der. Jeg lengter fremdeles, slik jeg alltid har gjort, det er ikke det.. det er bare det at den har blitt så mye større enn hva den var, så mye større enn meg. 

Processed with VSCO with b1 preset

En hel hær i beredskap, de står klare, slik de alltid har gjort. De har rustningen klar og skal hjelpe meg med å få den på, men de kan ikke følge meg lenger enn til dørstokken, derfra blir jeg etterlatt til meg selv. Jeg kan ikke forvente at det vil stå noen på utsiden og ta meg i mot, det finnes ikke rådgivere som kan hjelpe med noe som dette. Veien må jeg lage selv, og også denne kampen må jeg ta alene, med en hel hær i ryggen, klare til å plukke opp en fallen kriger.

Processed with VSCO with a6 preset

Hva om dagen han snakker om allerede er her, for egentlig.. så er den jo det. Jeg våkner hver dag, jeg lever, mer enn det kan jeg ikke forlange. Likevel får jeg det ikke til. Jeg er redd. Jeg vet ikke hva som venter meg utenfor, og jeg er allerede slått ned og tråkket på, ingen hører meg skulle jeg en dag skrike etter hjelp. Selv innenfor disse fire veggene har jeg gått meg vill, like motløs som rådvill. Jeg har helt glemt hvordan jeg tar bilder slik jeg alltid gjorde før, de som hjalp meg med å forstå hvem jeg er og hvor jeg skal. Jeg har snart gitt bort hvert eneste klesplagg i det lille skapet mitt, ingen av dem føles som hjemme. Igjen og igjen og igjen glemmer jeg hvordan jeg skriver, det som så lenge holdt liv i meg, det som lot meg uttrykke meg på samme måte som jeg gjorde gjennom idrett da jeg var frisk. Hva om alt jeg er og forblir er dette? Hva om jeg ikke blir et av de menneskene som finner veien ut, hva om jeg er dømt til livstid i egen kropp og i eget sinn, hva om dette er så bra som det blir?

Processed with VSCO with b1 preset

Han lurer på hva jeg tenker, og spør meg varsomt. Jeg klarer ikke å samle en eneste tanke. Forteller jeg han det nå, knuser jeg.. slik føles det. Kommer han nærmere vil det ta livet av meg, det er jeg sikker på. At vi mennesker ikke kan avhenge av noen andre enn oss selv er noe av det som skremmer meg mest her i livet. Andre kan komme og gå som de vil. De kan ikke kjenne smerten din slik du gjør, derfor kan de distansere seg fra den. Han må rekke det møtet og hun må spise middag med samboeren sin. Slik er det. De må leve sine liv slik du må leve ditt. Det er en overlevelsesteknikk jeg tror at vi mennesker trenger, men det betyr også at uansett hvor mye vi bryr oss om noen og ønsker å hjelpe, så kan vi ikke ta fra dem smerten, det er det kun de som kan.

Det skremmer meg hvordan de vi tror at skal bli, en dag kan gå i fra oss, og det skremmer meg at de som velger å bli, en dag blir tatt i fra oss likevel. Noen ganger føles det bare mindre ensomt å være alene.. men kjærlighet veier mer enn frykt, derfor kan vi ikke la livets realiteter skremme oss så mye at det tar fra oss det eneste som gjør det verdt det.

Processed with VSCO with a6 preset

Etter en stund klarer jeg ikke å la være. Jeg forteller han om det jeg for noen minutter siden lovet å ikke fortelle noen. Det er kun kjærlighet som kan redde meg nå. Jeg vet ikke hva som skjer i morgen, om åtte uker eller om femten år, sier jeg. Jeg kan ikke annet enn å ta minutt for minutt, dag for dag og se hvor det tar meg, noe annet vil drive meg til vanvidd, det har vi begge vært vitne til. Men det er vanskelig.. Jeg er et av de nå eller med en gang- menneskene, akkurat som du, sier jeg med en frustrert tone i stemmen. Jeg vil se verden. Jeg spør han om vi skal reise et sted. Jeg kan kjenne barnet i meg komme frem, den delen av meg som jeg i flere år har undertrykt fordi jeg tilslutt ikke orket flere skuffelser. Jeg kan kjenne frykten nå overflaten, men denne gangen er den noe frydefull, jeg har oppglødde, store og runde øyne. Eller skal vi dra et sted og trene? Kanskje det ikke føles fullt så uoverkommelig å bygge opp dette svakeriet av en kropp, til noe brukbart - med deg ved min side, avslutter jeg. 

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg må bli flinkere til å kjenne etter hva som føles riktig for meg, holde meg selv i skinnet og ikke la meg kontrollere av disse selvdestruktive tankene. Om litt har jeg brukt halve livet mitt på å gjøre det andre syntes har vært riktig for meg. Min største frykt har alltid vært det å se skuffelsen i andres øyne, derfor har jeg helt fra jeg var liten pushet meg selv til bristepunktet, og lengre enn det, fordi jeg ikke har vært dame nok til å stå opp for meg selv. Så mange år av livet mitt har blitt tatt i fra meg, jeg har ikke fler å miste, jeg må ta tilbake det jeg kan ta tilbake, om det så bare er meg. 

  • Skrevet: 30.10.2018
  • Klokken: 21:42
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 4

Selv da finnes du

  • Skrevet: 29.10.2018
  • Klokken: 20:32
  • Kategori: Kjærlighet

"Verden kan bare rase den, for like fort som den raser bygges den igjen."

Processed with VSCO with 1 preset

"I meg blir du aldri borte. Selv ikke den dagen den er tjue år siden du rørte ved meg sist. Den dagen alle celler i kroppen min er byttet ut med nye, selv da finnes du. Selv da kan jeg høre gjenklang av latteren din. Selv da kan jeg huske hvordan varmen din varmet det kaldeste i meg. Selv da finnes du."

Processed with VSCO with 1 preset

  • Skrevet: 29.10.2018
  • Klokken: 20:32
  • Kategori: Kjærlighet
  • Kommentarer: 2

Etter kjærlighetssorgen, del 4

  • Skrevet: 04.10.2018
  • Klokken: 20:29
  • Kategori: Video

Tannhjulet - kvalitet - 1080pHD for best kvalitet​​
  • Skrevet: 04.10.2018
  • Klokken: 20:29
  • Kategori: Video
  • Kommentarer: 0

Etter kjærlighetssorgen, del 3

  • Skrevet: 03.10.2018
  • Klokken: 20:29
  • Kategori: Video

Tannhjulet - kvalitet - 1080pHD for best kvalitet​​
  • Skrevet: 03.10.2018
  • Klokken: 20:29
  • Kategori: Video
  • Kommentarer: 0

Etter kjærlighetssorgen, del 2

  • Skrevet: 02.10.2018
  • Klokken: 20:29
  • Kategori: Video

Tannhjulet - kvalitet - 1080pHD for best kvalitet​​
  • Skrevet: 02.10.2018
  • Klokken: 20:29
  • Kategori: Video
  • Kommentarer: 0

Etter kjærlighetssorgen, del 1

  • Skrevet: 01.10.2018
  • Klokken: 20:29
  • Kategori: Video
Nå har jeg endelig fått filmet en video til dere igjen! Jeg deler den inn i fire deler, og deler en hver dag frem til torsdag. Iiihh! Håper de faller i smak og gir dere noe godt. 
 
Tannhjulet - kvalitet - 1080pHD for best kvalitet​​
  • Skrevet: 01.10.2018
  • Klokken: 20:29
  • Kategori: Video
  • Kommentarer: 2

Mellom linjer og hjerteslag

  • Skrevet: 19.09.2018
  • Klokken: 21:15
  • Kategori: Sykdom

Jeg kan skrive i det endeløse, likevel blir det aldri langt nok. Ingenting vil noengang kunne beskrive det godt nok. Det er som déjà vu hver gang jeg begynner. Jeg vet så godt, så godt at jeg har skrevet det før, gjentar hver eneste setning bare med andre ord. Ingen ord blir store nok. Det er som om jeg leter etter svar, etter mening. Mellom linjer og hjerteslag.

Processed with VSCO with b1 preset

Du vet den følelsen du har etter en lang dag på jobb? Den hvor det bare er en halvtime igjen og hvert minutt føles ut som en evighet. Du blir tilslutt helt desperat, ikke sant? Kan du ikke bare få gå. Slik føles det, denne hverdagen innenfor disse fire veggene uten distraksjoner, med kun meg selv til selskap. Trygler, trygler om å få litt fri. Leter, leter etter veien ut.

Jeg er redd. Redd for å ikke overleve, redd for å gjøre det. Redd for å sovne, redd for å våkne. Det er som å våkne fra et mareritt og inn i et annet. Jeg kan ikke rømme.

Processed with VSCO with b1 preset

Vi har vært igjennom dette før, har vi ikke? I morgen skal vi våkne igjen, vi skal gjøre det sammen.

  • Skrevet: 19.09.2018
  • Klokken: 21:15
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 0

Bli her

  • Skrevet: 10.09.2018
  • Klokken: 21:15
  • Kategori: Kjærlighet

En verden full av liv føles livløs så lenge du ikke finner liv i deg selv. Det er sant det du sier om at verden ikke vil forandre seg hvis du ikke er her, livet forblir det samme, men du, du av alle vet. Du av alle vet hvordan et tap føles på kroppen, hvordan det ikke bare tar ett, men flere liv. Du av alle vet at for de du har rørt ved vil alt forandre seg og ingenting vil bli som før, hvis du ikke blir. Derfor, derfor skal du bli. Derfor, derfor trengs du. Derfor, derfor skal du leve. For deg. For de. For alt du er og for alle livene du forandrer ved å være i dem. Du kan ikke forandre hele verden, men for noen er du hele verden.

Tenk, tenk deg, dine beste dager har enda ikke vært.

  • Skrevet: 10.09.2018
  • Klokken: 21:15
  • Kategori: Kjærlighet
  • Kommentarer: 0

Vi liker fordi, men elsker til tross

  • Skrevet: 06.09.2018
  • Klokken: 21:00
  • Kategori: Sykdom

Tenkte, tenke, tenke, og tenke enda litt til, like ubevisst som bevisst. I det siste har jeg viet de fleste av dem til oss mennesker. Reflektert frem og tilbake, gått i og rundt meg selv. Det er kanskje et faktum at vi mennesker er flokkdyr, men jeg har aldri sett det så tydelig som det jeg gjør nå.

Vi strever alle etter å ha det godt alene, etter å være nok for oss selv, og det er fult mulig, men kun til en viss grad. Vi er ikke i stand til å være for oss selv det andre er; vi kan ikke påføre oss selv den samme smerten, og vi kan heller ikke gi den samme gleden. Vi har de siste årene fortalt hverandre at vi ikke kan være noe for andre hvis vi ikke er noe for oss selv, noe som stemmer, men vi kan heller ikke være noe for oss selv hvis vi ikke er noe for andre. Det er der flokkdyret i oss kommer frem, og vi kan ikke rømme fra det uansett hvor hardt vi prøver. Dyr eller ei - vi trenger hverandre. Hvorfor tror du at det gjentatte ganger føles ut som at livet handler om det å finne noen å dele det med? Fordi det gjør det. Livet handler om kjærlighet, fra de, fra deg og fra den ene. Delt sorg er halv sorg, og delt glede er dobbelt glede. Det er bare slik det er, uansett hvordan vi vrir og vender på det. Drømmejobben du har jobbet så hardt for og nettopp ble tilbudt betyr overraskende og skremmende lite hvis du ikke har noen å dele det med. Favorittmaten smaker ikke lenger like godt alene som med den eller de som gir den smaker du ikke at visste fantes. 

Processed with MOLDIV

Jeg har forstått det slik at vi mennesker avhenger av mestring for å kunne ha det godt, ved siden av kjærlighet, så klart. Selvfølelsen avhenger av det. Mestringsfølelse får vi fra en hel del mer enn vi er vitne om, det er ikke før vi ikke lenger er i stand til å mestre vi forstår hvor viktig hver minste lille følelse av mestring er. Bare det å gå med søpla gir en underbevisst mestringsfølelse, for ingenting av det vi gjør er en selvfølge, vi er tross alt bare mennesker og ingen av oss overlever. Det er ingen tvil i det at vi kan kjenne mestring alene, for det kan vi, men det vil aldri måle seg med mestringen vi får på grunn av, rundt og sammen med andre. 

Slik hjernen vår fungerer nå trenger vi fremdeles bekreftelser fra flokken vår. Vi er en del av noe, vi er en del av hverandre. Her kommer for eksempel sosialemedier inn, et evig kjør etter å være nok. Jeg har kommet frem til det at vi legger energien vår på helt feil sted, ikke at det har vært noen hemmelighet, men jeg har ikke helt klart å forstå det nok til å kunne endre på det, før nå. Hvis du tenker deg om, hva betyr det bildet du var så nervøs for å legge ut i frykt for at det ikke skulle få responsen du ønsket, i forhold til bekreftelsene du får fra noen som står rett foran deg? For meg er det det som betyr noe. De bekreftelsene jeg får fra noe eller noen som ser meg for den og det jeg er, de som vet hvem jeg er fordi de kjenner meg helt ned til grunnmuren, vet hva jeg er laget av og hva som bor i meg. De bekreftelsene som ikke handler om det bildet som kun fanger en liten del av meg, de bekreftelsene som ikke handler om hva jeg gjør eller ikke gjør, men de bekreftelsene som handler om hvem jeg er, til tross, og det jeg mestrer, til tross. Det er kun de som kjenner meg som kan prelle av hvert hudlag og se rett igjennom meg, det er kun de som kjenner til hvert eneste til tross, og de som ikke gjør det kan aldri helt vite hva som bunner i meg, og derfor kan jeg aldri la meg påvirke av noe eller noen som ikke vet, selv ikke de gangene det er jeg som ikke vet og derfor tviler på meg selv, det er der jeg må finne tilbake til flokken, de som alltid vet. 

Processed with MOLDIV

Jeg kan ikke fortsette å sammenligne meg med noen som står i en helt annen situasjon enn det jeg gjør, for jeg kan kun gjøre mitt beste ut i fra min, akkurat som du. Der, der skal og må jeg legge energien min. Vi har gjort det vanskelig for oss selv ved å gjøre det uoppnåelige oppnåelig med skyhøye krav og forventninger, som på flere måter er bra, men på et tidspunkt må vi ta noen skritt tilbake og huske på at det er det minste som er størst, og at det er det vi tror at er uviktig som viser seg å være det viktigste. Det å være et godt menneske er det som betyr noe for meg. For all del, jeg er også bare menneskelig og håper så klart at andre syntes at jeg er vakker, akkurat som at jeg håper at jeg en dag syntes det selv også. Så klart ønsker også jeg å være det mennesket som får den jobben alle vil ha, og jeg som alle andre ønsker å gjøre det umulige mulig og være bedre enn jeg kan være, men alt det ligger på overflaten, det er ikke det som holder meg i live de gangene jeg ikke forstår helt hva jeg gjør her. Det er ikke det som betyr noe de gangene alt har blitt tatt i fra meg og jeg står igjen med ingenting. Det er ikke det som definerer meg som menneske og det som bestemmer om jeg har lyktes eller ikke.

Processed with MOLDIV

Det som holder meg i live de gangene den livløse følelsen av å ikke være noe fyller hvert eneste rom i meg, er det at jeg selv da er noe for andre, slik de alltid vil være noe for meg uansett hva de mister, det er ikke det de har som gjør de dyrebare, men hvem de er. Slik holder vi hverandre i live, slik gir vi hverandre styrke til å bygge oss sterkere, og tid til å være noe også for oss selv igjen. Det at alt kan bli røsket ut av hendene mine, alt utenom flokken, og derfor alt utenom muligheten til å være. At selv på de dagene hvor jeg føler meg uviktig og ubrukelig, og ikke forstår hvordan de orker å ha meg på slep, så trenger de meg, akkurat slik jeg trenger hver eneste en av dem. Det er det som betyr noe. Det er det som betyr noe for meg.

Det at foreldrene mine, søsknene mine, og det at vennene mine, de rundt meg ser seier der jeg ser tapte kamper, fordi de velger å se mennesket det gjør meg til, i stedet for alt det jeg ikke er, det handler det om for meg. Det at mennesket jeg ender opp med å dele livet sammen med ønsker å vise meg frem til hvert menneske vi møter, og nesten sprekker av stolthet fordi han liker meg fordi, men elsker meg til tross, det handler det om for meg. Det å være for andre de gangene jeg ikke er i stand til å være for meg. Det handler det om for meg. Det å dele livet med en flokk, en flokk som gir meg livet i gave hver eneste dag. Det å dele livet med en flokk, en flokk som i et liv fylt av sorg, er glede.

Processed with MOLDIV

  • Skrevet: 06.09.2018
  • Klokken: 21:00
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 2

Dette vet jeg

  • Skrevet: 30.08.2018
  • Klokken: 21:15
  • Kategori: Kjærlighet

"Det jeg vet er at jeg er villig til å sette meg ned og ha de vanskelige samtalene med deg, villig til å ta sjansen og prøve med deg, villig til å kjempe for og sammen med deg. Tape og vinne med samme sinn. Livet er for kort til at frykten skal få styre meg, den har styrt lenge nok og er ikke verdig en slik type makt. Jeg graver ikke lenger i den, den kan bare ligge der pent og pyntelig på overflaten og tro at den skremmer meg. Jeg er ikke redd, ikke med deg.

Tankene som før fylte hele meg er nå bare tanker, jeg vet at hvis jeg lar de være noe annet enn det så vil de bli så mye større enn de trenger å være, og ødelegge det som ikke trenger å bli ødelagt. Blir det ikke oss, så blir det noen andre. Det er enkelt, det er vi mennesker som gjør det vanskelig. Kjærligheten er enkel den, hvis vi lar den, hvis vi slipper. Det jeg vet er at jeg finner meg selv i armene dine igjen og igjen, at det er noe ved deg, noe ved oss som holder meg hos deg, og at jeg akkurat nå heller vil være med deg enn med noen andre, og for meg er det nok."

Processed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 30.08.2018
  • Klokken: 21:15
  • Kategori: Kjærlighet
  • Kommentarer: 2

Noen av sommerens bortgjemte notater

"Det er som om jeg prøver å skrive meg hel, som om jeg håper at ordene en dag skal fylle meg, slik at jeg ikke lenger har plass og rom nok til deg."

"Det er de gangene vi i ren og skjær fortvilelse forteller hverandre at vi ikke kan være sammen, at vi ikke hører sammen, at fortiden rev oss i filler og at vi aldri kan bygge det opp igjen - det er de gangene frykten gjør oss til løgnere. Det er de gangene tid ikke finnes, de gangene vi ligger ved siden av hverandre og øynene våre møtes, finner hjem; som om hele verden ligger der rett foran oss og verken noe eller noen kan gjøre oss vondt - det er de gangene vi ikke klare å skjule sannheten - at det er oss to, du og jeg."

Processed with MOLDIV

"Så strøk han meg over tærne og begynte å gråte idet han innså at han aldri skulle få kile meg igjen. Høre meg le. Han fortalte meg alt det jeg i så lang tid har lengtet etter å høre. Jeg ble sittende å se på han snakke, det var noe godt i å se han gråte, det å se at også han bare er et menneske. Hvis dette skulle bli siste gang jeg så han slik ville jeg huske hver minste lille detalj, jeg våget ikke ta øynene bort fra han. Vi ble sittende å tviholde rundt og på det siste som var igjen av oss."

"Jeg blir liggende i solen hele dagen, kanskje prøver jeg å brenne han av meg. Er det ikke rart hvordan et savn føles på kroppen? Tidligere i dag satt det en flue på låret mitt, og før jeg rakk å registrere hva det var føltes det i noen sekunder ut som fingertuppene hans."

"Jeg leter etter fargen på øynene dine i alt jeg ser, jeg lengter etter deg i hvert menneske jeg møter."