Rikke Gunnersen

Et bilde er ikke mer, enn bare et bilde.

Jeg vet at akkurat nå, kan et bilde føles så mye større enn hva det er, at min overskrift føles fullstendig feil for deg, for det hadde den gjort for meg også, for selv bare en måned siden, men jeg håper at den snart føles rett for deg også. Klikk dere gjerne innpå innleggene om "There is always a behind the scenes" før dere leser dette. Trykk her og her

Det har blitt mer skam enn stolthet, det å dele bilder av seg selv med resultater etter trening, endring i livsstil eller mat. Noe jeg syntes er litt trist. Ja, vi er alle med på å skape et kroppspress, spesielt med bilder som det, som kanskje ikke viser den fulle sannhet, men av egen erfaring har jeg lært at det faktisk er noe så klisjé som at det å være fornøyd med seg selv har alt å si, ikke hva alle andre måtte velge å dele, dessverre.. for dette kan jo være fryktelig vanskelig å gjøre noe med, føles nærmest ukontrollert og umulig. Jeg har vært der, og jeg er der enda, men nå på et annet vis enn før, for til tross for at jeg store deler av tiden ser kun feil ved meg selv, skjuler meg under hatter og capser, gensere og jakker, vil være så usynlig i offentligheten som overhode mulig, så er jeg også fornøyd med meg selv, på en annen måte, på den måten at jeg har lært å se at det jeg gjør er bra nok. Jeg jobber mot å føle meg bedre, det kan være så mangt, men f.eks dette med trening; jeg jobber så hardt jeg kan mot målene mine de gangene jeg kan, og så klart er det ikke like stas å dra seg på trening, tvert i mot, men jeg gjør det likevel, og begynner nå å se resultater, selv om venner og familie må le litt av meg, de gangene jeg stolt forteller at jeg har fått en bitteliten kul tilbake i armen, noe som for dem er en selvfølge, men som det ikke er for meg som ikke har være aktiv på lenge. Jeg påvirkes ikke i like stor grad av de som er mange skritt foran meg, de som er sterkere, gladere, flinkere, klokere, vakrere, fastere and you name it, for jeg har tvunget meg selv, sakte, men sikkert til å forstå at; Rikke, du kan ikke gjøre mer enn du gjør nå, og det er mer enn nok, en dag vil du komme dit du ønsker, men det vil kun gjøre veien enda lengre og tregere om du midt oppi alt skal gå å sammenligne deg selv med andre, og med det ikke føle du er og gjør bra nok, du skal være stolt over at du prøver. Ved å føle meg bedre selv, har jeg automatisk begynt å unne andre godt, ikke at jeg ikke gjorde det før, men da kunne jeg se på bilder mer bitter og misunnelig, nå unner jeg de heller å være stolte, uansett hvem de måtte være, hva de måtte ha på seg, hvor mye de måtte veie, hvordan de måtte se ut, så er jeg stolt med og for dem, og syntes det er mer gøy enn selvtillits-drepende å se de vise frem det harde arbeidet, om det så gjelder kropp og trening, kosthold, jobb eller skole/utdanning eller hva som helst annet i livet.



Vi er alle forskjellige, noen er komfortable med å dele bilder av kropp, selv om de kanskje ikke er like komfortable utenfor de fire veggene, eller en bit av en tekst fra dypet, mens andre ikke, noen syntes det er rett, og andre ikke, men jeg, jeg tenker det at; kan vi ikke heie hverandre frem, uavhengig av om eller hvordan en person deler sin fremgang, det også når det kommer til flere ting her i livet. Jeg forstår meg ikke på baksnakkingen som kan foregå rundt et bilde, en tekst eller en uskyldig handling, fordi jeg nå vet med meg selv at jeg gjør mitt beste og er meg selv, og det får bare duge om jeg liker det eller ei, og derfor har jeg også forstått at alle andre også gjør og er det, vi prøver alle å finne vår vei, men det kan bli vanskelig når alle har noe å si. Jeg føler at uansett hva vi gjør, så vil det være noen som ser på det som galt, for vi har alle blitt påvirket av denne kloden, inkludert meg selv, selvitilitten har fått et evig rykk, men jeg håper at vi alle, med tiden og kanskje med alderen, kan legge vår egen selvtillit litt til side når det kommer til andre, ikke la den påvirke andres negativt.



Hvis noen ser annerledes ut på bilder, hva så? Great for them at de får bra bilder, eller ser enda finere ut i virkeligheten. Spiller det egentlig noen rolle? De er da fine uansett om et bilde får frem den fulle realiteten eller ei, for alt i alt så er det jo bare et bilde. As many of you know, and if not - trust me, I do not look fully like myself på en god dag med et godt tatt bilde. Naturligvis? gjør jeg ikke det, jeg har hatt syv år med opplæring i selfies, det har jo litt for ofte vært tilfeller hvor jeg ikke har hatt annet å finne på, og jeg hadde jo allerede interessen for bilder og måter de blir tatt på. Det er en god del skjult under trenings-tightsene med høyt liv, og for så vidt uten det høye livet også, samme er det under Levisene jeg har. Jeg vet ikke hvor mange bilder jeg må ta for å få valkene til å ikke by på seg selv og vise sitt sanne jeg, jeg går ikke rundt med stive nipler 24/7, og den slimfit buksa jeg kjøpte fra Levis nå for litt siden, er strammere i lårene og i leggene enn det ser ut til, vet ikke helt om jeg er villig til å gå med den utenfor hybelen, den er som meg; tar seg best ut på bilder. Haha! Jeg har enda fire arr på magen, en god del på knærne, kvisene slår som vanlig stadig ut i full blomst, det er nesten så jeg allerede har fett hår i det jeg kommer ut av dusjen, og jeg har strekkmerker og cellulitter fra hoftene og helt ned til anklene. Jeg har struma-hals som liker å skimte til i alle naturlige vinkler, jeg har krokete skuldre - lettere sagt dårlig holdning etter alle årene sittende i sengen, og jeg kan ikke bruke crop-tops på samme måte som på bilder, jeg må ha en skjorte, genser eller jakke surret rundt livet for at det skal føles overlevbart å bli sett på, noen ganger gjør det ikke det heller. Men hva gjør vell det at jeg ofte klarer å skjule alt dette, hvis jeg også viser sannheten en gang i blant. Hvis bilder bare får være bilder, mitt fristed, mitt pusterom, og så lenge det er noe jeg syntes er gøy å gjøre, what a hobby sistah.. but okay vi kan ikke alle være like, så lenge jeg vil bruke tiden min på å ta 657 bilder av hva enn det måtte være, for å få til det jeg hadde sett for meg, og så lenge det er noe som får meg til å føle meg bra, uavhengig om jeg fanger verden, livet, hverdagen eller meg selv, vakrere eller styggere enn realiteten, kan ikke jeg gjøre min greie, som du skal få gjøre din, for vi klarer jo ikke gjøre noe bedre enn akkurat det.



Budskapet mitt i dette tankekaoset jeg håper gir litt mening, er egentlig bare det at; vi må heie hverandre frem, huske på at det at hun er vakker, gjør ikke deg noe mindre vakker, det at han er kjekk, gjør ikke deg noe mindre kjekk, det at han eller hun er smart, gjør ikke deg noe mindre smart, og så lenge du vet at du gjør ditt beste med tanke på din situasjon her og nå, så vær fornøyd med det, ikke sammenlign deg med andre, se fremgangen i deg selv, og skulle noen dele sin, så la de få skinne nå mens de kan, løft hverandre opp, i stedet for å dra hverandre ned, klisjé as can be.. I know, sorry not sorry, livet og verden i seg selv gir nok motstand, vi trenger medvind fra hverandre. Du har valget om hvem du vil være, når det kommer til andre, men også til deg selv, veien er hard, endringer må skje, men jeg lover deg at du skal klare deg, og en dag føle deg bedre, om det så bare varer i sekunder eller minutter, så vet jeg at det vil være verdt det, tro meg. Kan ikke bilder bare få være noe som gjenspeiler hva vi føler på innsiden, på godt og vondt. Og at last; minn deg selv og andre på, at et bilde bare er et bilde, det er ikke større enn hva du velger å gjøre det til.

See trough


 

Lysere tider

  • Skrevet: 20.04.2017
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Sykdom

Jeg utelukker det fysiske i dette innlegget, for det er ikke like toppen, men helt klart bedre enn før, det også, og heldigvis lettere å takle når jeg har det bedre med meg selv, hverdagen og livet.

Det har blitt en uventet utfordring å endelig skulle forholde seg til det å ha det bra igjen, har hatt det vondt så lenge, noe som gjør det til det eneste jeg kjenner til, det eneste jeg har lært meg å mestre, det har blitt til noe som føles trygt. Det skulle jo vært så enkelt å ha det bra, og det føles så merkelig å i det hele tatt skrive om dette, for det er jo for så vidt det også, enkelt altså, enkelt å omfavne det at ting føles bra igjen, det skjer jo nesten litt automatisk, for sånn er vi mennesker, vi har en tendens til å fortrenge det vonde, og derfor glemme å sette pris på det gode, men hos meg, denne gangen, har fortiden satt sine spor, noe som gjør at frykt blir en konsekvens.

Processed with VSCO with s2 preset Processed with VSCO with a6 preset

Frykten for å bli fanget i det ukontrollerte og ustoppelige havet av depresjon som kan bli en bivirkning av hva livet kan kaste i mot oss. Frykten for å falle helt ned dit igjen, til stedet du frykter mer enn noe annet, der du er fanget i deg selv, hvor ditt ytre og indre blir erstattet med et vesen du ikke kan kjenne igjen, der du må kjempe en uslåelig kamp fullstendig alene, hvor det å ikke klare, ville, orke å leve noe mer, blir et faktum, og all livsglede blir overskygget. Redselen gjør det vanskelig å ikke holde igjen, men det er jo nå det gjelder, det å fokusere på her og nå, ta dag for dag og nyte det gode mens man kan, som min mindfullness-endtusiastiske mamma alltid sier. Det er fortsatt dager som føles uoverkommelige og meningsløse, fremtiden lurer enda frem en gråtkvalt hals bare ved tanken, og det er enda dager jeg enda våkner opp med klumpen i brystet, den såkalte angsten, men det er ikke som før, det er ikke hver time, hvert minutt, hvert sekund, jeg får pustepauser som gir meg rom til å syntes at livet ikke er så verst likevel, og for første gang på to år føles livet bra. 

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 20.04.2017
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 8

Påsken 2017 - Trysil

  • Skrevet: 17.04.2017
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Kjærlighet

Nå!! føles det alt for lenge siden sist altså, og gjett om jeg har savnet dere. Lurer sånn på hvordan dere har det og hvordan deres påske har vært. Har dere det fint, og hva har dere funnet på? Nå er hverdagen rett rundt hjørnet, og det positive med det er at jeg igjen får mer tid til dere.

Herremin, bare ved tanken på å sette sammen bildene fra påsken blir jeg helt på gråten, jeg er virkelig helt håpløs, blir rørt av alt om dagen, haha, ta deg sammen si. Men jeg har bare hatt det så fint, og jeg kan ikke huske sist jeg hadde det bra, jeg blir så takknemlig for jentene mine som hjelper meg med å ta igjen ungdomstiden, vi har det så godt sammen, og generelt bare alle jeg har rundt meg, og for øyeblikk som disse, makes it all worth it, og det er ingenting jeg ønsker mer her i verden enn at dere også får kjenne på dette.



De første dagene brukte vi på hverandre, vi hadde strålende sol og hele gjengen ble gode og røde i kinna, som vi gossa oss altså; vi spilte spill i timesvis, lagde mat sammen og stå i bakken, noe som resulterte i noe som kunne ligne en hjernerystelse, men sånt børster vi av oss. Fra onsdag av ble det fest fra morgen til kveld, literally. Mobilen havnet i do, en blødende finger, og jeg stiller enda spørsmål ved de farlig mange og store blåmerkene mine, men en ting er sikkert og det er at jeg aldri kan ha hatt det bedre.



  • Skrevet: 17.04.2017
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Kjærlighet
  • Kommentarer: 4

The Levi´s and the Reebok

Processed with VSCO with b1 presetProcessed with VSCO with 3 preset
Genser, Reebok - Nelly // Bukse, Levi´s 501 skinny - Nelly

Godsaker

  • Skrevet: 05.04.2017
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Mat

Da jeg var i Oslo måtte jeg så klart lure inn noen besøk på veganske cafeer for å både spise og kjøpe med meg noe godt. Denne gangen rakk jeg innom The Juicery og Funky Fresh Foods. Anbefalles til alle og en hver. Nom nom nom.

  • Skrevet: 05.04.2017
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Mat
  • Kommentarer: 6

Summer in a candle

  • Skrevet: 04.04.2017
  • Klokken: 11:20
  • Kategori: Hverdag

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 04.04.2017
  • Klokken: 11:20
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 2

Solskinnsdager

  • Skrevet: 02.04.2017
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Hverdag

Tjohoo, mine favs! For noen fine dager jeg har hatt i det siste altså. Hva med dere, har dagene deres vært bra?

Både denne helgen og sist helg har jeg vært ute med venninner, noe som har vært utrolig vellykket begge gangene, og gudameien som vi har gosset oss. De som sier at det er så godt som umulig å ha det gøy på byen uten å drikke alkohol har greit enkelt bare ikke testet det ut mange nok ganger, det er en vanesak, og du blir etterhvert mer og mer komfortabel, og tilslutt har du det like toppers som du ville hatt det med litt promille. Grubler enda litt over om jeg skal ta det som et kompliment; i det noen prøver å spandere en drink eller de gangene det bare er snakk om alkohol og jeg må fortelle at jeg ikke drikker i kveld, og de får fullstendig bakoversveis, fordi de var sikre på at jeg var på god vei til å bli full, hjelper heldigvis at begrunnelsen alltid er den at de syntes jeg er for sprudlende, pratsom og glad til å ikke ha noe innabords, noe jeg tar som et kompliment, men også syntes er litt trist, fordi vi ikke skal trenge alkohol for at andre ser på oss som det.



Midt i skrivingen ble jeg avbrutt av brannalarmen, og i en 15 kvm liten hybel setter den seg greit bra i ørene, blir fint ør da kan du si. Litt nølende med å gå ut siden dette skjer svært ofte her i hus, men da jeg skimtet politistudent (kjekkas) etter politistudent (kjekkas) som hadde tatt skoa fatt og kommet seg ut, tenkte jeg at jeg måtte være like lur for once, så da var det bare å slenge på seg slippersene, tusle ut og vente på brannvesenet med resten av gjengen. Gikk heldigvis bra!

Jeg har også vært en liten tur i Oslo, for å besøke familie, må hjelpe litt til nå mens jeg kan, blir jo så godt tatt vare på der også, både av store og små, skjemt bort på alle måter, men mest i kjærlighet, så det slår sjeldent feil å ta turen. Så fint vi har det sammen altså. Men nå kjenner jeg at kroppen trenger hvile før påske og hyttetur med jentene, den sier i fra både med sår hals og melkesyre før jeg har rukket å nå andre-etasje, så det skal bli godt å ta det litt med ro de neste dagene, før det er på´n igjen.



Håper dere har det fint og at alt står bra til. Tenker på dere always. 
Sender mange klemmer fra meg til dere!

  • Skrevet: 02.04.2017
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 2

#sjekkdeg

  • Skrevet: 31.03.2017
  • Klokken: 10:00
  • Kategori: Sykdom

Nå har jeg nettopp sett dokumentaren av Thea Steen, jeg blir sittende gråtkvalt og med et tomt blikk ut i ingenting, jeg trenger tid til å summe meg, komme tilbake til meg selv igjen. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, det vet jeg aldri når jeg er vitne til ting som det, jeg grubler alltid på hvorfor jeg utsetter meg selv for sånt når det gang på gang påvirker meg så utrolig, akkurat som at jeg ikke forstår meg på folk som utsetter seg selv for skrekkfilmer, men dette er jo annerledes, dette er realitet og sannhet, en virkelighet vi ikke kan nekte for, uansett hvor mye vi skulle ønske vi kunne det.

Jeg er redd, og tankene om at livet er urettferdig har funnet sin plass hos meg igjen, til tross for at alle har sitt, og at livet kanskje derfor er like urettferdig for oss alle, eller kanskje det er det som gjør det hele rettferdig? men uansett, i situasjoner som denne, som Thea sin, og så alt for mange andres, føles det urettferdig, og det føler jeg at det er også. Det er så skremmende, hvordan livene våre kan bli tatt i fra oss på sekunder, hvordan vi kan bli tvunget til å miste og gi fra oss kroppen vår til sykdom, men til også så mye annet. Her sitter vi og sliter oss igjennom, tar det meste for gitt, tenker at drømmer er umulige, så vi må holde oss til det A4, glemmer også å nyte alt vi har her og nå, hverdagen og øyeblikkene.

Psyken som påvirkes av dokumentarer, virkeligheter som denne, har satt seg i sjela mi, akkurat nå verker jeg fra topp til tå, vil ikke røre en finger, føler for å bli sittende her for alltid, og jeg vet ikke hvorfor, kanskje det er dette som er å være lamslått. Jeg har fulgt henne jevnlig, Thea, vet godt hvem hun er og kjenner til kampanjen hennes, men det er noe med å se et menneske miste kontrollen over liv og kropp så ufrivillig, at det som endelig var blitt et så godt liv, blir tatt fra en så brutalt, det å se det step by step, til nesten siste åndedrag, så ung og vakker, det gjør noe med en.

Så sjekk deg, vær så snill, kjære deg, sjekk deg, både for livmorhalskreft og for en liten forkjølelse, en annerledes følelse i kroppen, om du er mer sliten enn normalt, og hva det enn nå måtte være som får deg til å føle at noe ikke stemmer, vær så snill, sjekk det, for hva om det kan forandre eller til og med redde livet ditt? Er ikke den lille sjekken som tar deg minutter, koster noen kroner som er verdt å betale nettopp fordi det å ikke dra til legen, sjekke deg, ikke betale - kan koste deg livet. Vi kan aldri være sikre, better safe then sorry, som jeg alltid sier til vennene mine som stadig utsetter å dra til legen, noe som gnager hardt i ei som meg, som har følt på noen av konsekvensene ved å gjøre det for sent, og sårere er det å vite at det finnes konsekvenser større enn mine. Det kan stå om liv og død, så kjære, vakre deg, du som har et helt liv foran deg - vær så snill, sjekk deg.

  • Skrevet: 31.03.2017
  • Klokken: 10:00
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 2

With some time every heartache will pass

  • Skrevet: 30.03.2017
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Foto

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset
Øredobb - Maria Black

  • Skrevet: 30.03.2017
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Foto
  • Kommentarer: 2

Comfy monday


Joggedress // Junkyard

Det som råder dypest

  • Skrevet: 26.03.2017
  • Klokken: 20:36
  • Kategori: Sykdom

Melding til mamma på en sår mandag hvor jeg trengte å lette på trykket og kaoset, for noen uker tilbake. Fant det i arkivet nå nettopp, så tenkte å dele det med dere. Mamma er alltid den som får høre, for hvem gir vell et bedre svar, hvem elsker meg egentlig høyere? Et tanke-kaos uten like, som alltid ender uventet, men som får meg til å forstå hvor problemet kanskje ligger, hva som råder dypest i meg. Frøet som ligger lengst på bunnen under all jorden er lett å overse, når alt det andre vokser seg større over, så godt som umulig å grave frem hovedkilden når det er så mye i mellom. Har en følelse på at jeg ikke er så alene om disse dagene, tankene og følelsene som det noen ganger kan føles ut som, så jeg vil at dere skal vite nettopp det - at du er ikke alene.

Processed with VSCO with a6 preset

"Det er mandag igjen, og livet føles litt uoverkommelig. Som vanlig, intet nytt, en helt vanlig mandag. Ny uke, nye muligheter sies det, en ny start.. men ikke for meg, føles kun ut som enda et nederlag, enda en uke forbi uten mål og mening, så mange uker i arkivet jeg like gjerne kunne vært foruten, har jo ikke klart å komme noe lenger med de uansett. Ting føles litt håpløst, jeg vet ikke om det er mandagen eller generelt bare livet. Den lille treningen jeg har sammen med frisklivssentralen i dag føles mer ut som å bli vekt i militæret 03:45 for å skulle ut i en beinhard øvelse med lite tilgang til mat og drikke, med en sekk tyngre enn egen kroppsvekt og flere mil til fots foran seg. Frisklivssentralen, denne lille treningen, mitt eneste gjøremål for dagen utenom en tur innom butikken, og det føles uoverkommelig? Hva er det for noe svakerier. Tenk på hva alle andre har å gjøre, de har ikke nok timer i døgnet til å rekke alt de skal, mens jeg.. jeg blir liggende å vente på at timene skal fly med vinden, jeg får ikke brukt de på noe vettu uansett.

Processed with VSCO with a6 preset

Mislykka, mislykka, mislykka. Grubler på om det er noe jeg kan fylle dagene med, som får de til å føles litt mindre meningsløse, og så jeg kanskje ikke føler meg fult så ubrukelig. Trener jevnt gjennom hele uka, og med tanke på min sykdomssituasjon så er jo dette noe jeg burde vært sjeleglad over, noe jeg forsåvidt er, jeg er bare ikke fornøyd, for sånn er vi mennesker, vi vil alltid ha mer. Dumme mennesker. Kommer nok til å tvinge meg selv til å tusle bort til treningssenteret endel ganger denne uken også, til tross for at jeg akkurat nå burde tatt en liten pause, når skal jeg egentlig lære? Men det har seg jo sånn at dårlig samvittighet, selvhat og mangel på mestringsfølelse dreper meg og sinnstilstanden min mer enn utmattelsen, selv om det så klart ikke er tilfellet, for det føles kanskje sånn ut akkurat her og nå, men det er jo utmattelsen som er morderen her, i hvert fall kroppens, men i lengden og derfor merker jeg det ikke på samme måte som jeg merker striden i tankene og følelsene.

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg trenger noe mer, mer, mer, mer. Noe som vil få meg til å føle meg litt mer.. normal? Litt mer menneskelig og kanskje ikke fult så mislykket. Noe som kan få meg til å ikke bare tenke, men også føle at livet blir bedre, at jeg skal komme meg dit jeg vil en dag, jeg også. Skole og jobb er enda ikke et alternativ, og det er en av de tingene som lirker frem selvhatet, til bristepunktet. Kan jeg ikke bare pushe meg selv? Om det så fører til at jeg blir innlagt på sykehuset, så vil det i hvert fall syntes at jeg prøver, jeg også. For det syntes ikke så godt sånn det er nå, syntes jeg, verken for andre eller meg selv. Prøver jeg egentlig nok? Gjør jeg egentlig det? Kunne jeg ikke bare tatt noen fag? Grått meg igjennom det som alle andre? Trosset sykdom, angst og redsel. Alle andre gjør jo det, jeg risikerer lite tid med venner og familie, og det å ha det bra, ved å gjøre det, men det er jo fåtallet av oss som er lykkelige, vi må jo alle ofre noe for å lykkes her i verden? Så hvorfor har jeg rett på å være det, lykkelig altså? Luke ut alt det kjedelige bare fordi jeg er syk. Det blir bare feil for meg, selv om det ikke er særlig gøy å være syk heller, men det glemmer jeg på dager hvor tankene tar over på denne måten.

Processed with VSCO with a6 preset

Lappen - førerkortet, kunne jeg ikke bare tatt det? Kunne jeg ikke bare fullført det i det minste, som så mange andre? Veien mot den føles så sabla lang, jeg er dårlig på det der med å ta dag for dag når det kommet til ting som det. Jeg er redd, livredd, men hva er det egentlig jeg frykter? Det å ikke være flink nok? Det å feile? Hvem er vell mester i å kjøre når de akkurat har startet? Ingen Rikke, ingen, så hvorfor forventer du hele tiden så mye av deg selv? Så mye at det stopper deg fra å gjøre ting, utfordre deg selv. Jeg vet du er redd, redd for å ikke være bra nok, god nok, føle at du duger, for du har aldri følt deg bra nok, aldri i/til/for noe eller noen, aldri har du følt deg bra nok, aldri, aldri, aldri, og det er ditt såreste punkt, livredd for å bli forlatt, fordi du kun er deg, og at det ikke er nok. For det er jo der alt dette ligger, det du har følt på siden du var lita, ulmet dypest i deg, klar til å slå ut i full flamme den dagen den eneste du har følt deg bra nok for, innser at du ikke er det likevel, og drar i fra deg. 

Processed with VSCO with a6 preset

Som en skjør blomst, det er det du er, som en krystallkule, klar til å knuse i tusenvis av biter. Hvorfor skriver jeg om meg selv i andre-person? men okei let´s just go with it. Sårbar som helst, treffes av de minste ting, og det fordi redselen for å ikke være bra nok, bli forlatt bare fordi du er deg, råder dypest i deg. Desperasjonen over å være god mot alle, hele tiden, så mye at du glemmer deg selv, fordi du er så livredd for at noen andre skal føle på det her, de også. At de skal forstå det de også, hvordan og hvorfor noen kan forlate, slutte å elske dem, som jeg forstår hvordan og hvorfor noen kan forlate, slutte å elske meg, for hva eller hvem er vell jeg å elske, jeg er jo ingenting."

  • Skrevet: 26.03.2017
  • Klokken: 20:36
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 2

Weekend, friyayy

  • Skrevet: 24.03.2017
  • Klokken: 17:22
  • Kategori: Hverdag

God helg, mine vakreste blommor! Endelig er den her, iiih. Dere som har fulgt meg en stund kjenner jo til min kjærlighet for fredager, det er jo verdens beste dag, og det håper jeg dere også syntes, uavhengig av om det betyr fri eller ei. Unn dere noe ekstra digg, og nyt, det er da ikke  mange fredager i året si. Nå som jeg har begynt å trene har fredagene til og med blitt enda bedre, for det betyr treningsfri, og jeg har allerede startet en tradisjon (som jeg også hadde før jeg begynte trene, når jeg tenker meg om.. hehe, helg er helg) med å ture rett på butikken for godsaker før jeg vender snuta hjem og i dusjen etter trening. Små gleder blir så store.




Ønsker dere the best weekend so far this year, kos dere uendelig! Håper dere har medvind om dagen, and if not - så sender jeg millioner med styrkeklemmer, I´m always here. Hugs and kisses til dere alle.

  • Skrevet: 24.03.2017
  • Klokken: 17:22
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 8

To be reborn you have to die first

  • Skrevet: 23.03.2017
  • Klokken: 20:50
  • Kategori: Dikt

Her om dagen fortalte psykiateren min at jeg hadde en sorg over meg, han kunne se det så godt fra stolen sin, da han tittet bort på meg de gangene jeg snakket om kjærlighetssorgen, og om det jeg har mistet til sykdom, både av livet og meg selv, det som vil prege fremtiden min i lang, lang tid. To sorger, dypest i sjela, lengst inn i hjerterota og hardest i ryggraden.

I går hadde jeg en samtale med ei av mine beste venninner, hun som kjenner meg som få andre, hun som vet det som så godt som ingen andre vet, men som samtidig ikke kjenner meg, for hun kjente meg ikke før sykdommen og ikke før kjærlighetssorgen, hun vet ikke hvem jeg er uten, selv om det så klart ikke er sånn at jeg er en helt annen, det er ikke store forskjellene, men sorgene har blitt en del av alt jeg er og alt jeg gjør, de sitter i meg konstant, og falner latteren i det den skal til å slå ut i full blomst, lever som styggen på ryggen og tynger meg, tar kvelertak når jeg venter det minst, så jeg ikke har mulighet til å stritte i mot, de er ukontrollerte og ustoppelige, og jeg husker ikke helt hvem jeg er uten de, kanskje er det dette som er meg. Som hun sa; sorg er ikke en sjele-tilstand, som å være deprimert eller lei seg, sint osv, det er tyngden av et tap, tyngden som kjennes på kroppen fysisk, det er noe du bærer på skuldrene, samtidig som brystet er tungt, hjertet er tungt og pusten tung, sorg gir deg et spesielt drag i ansiktet. Jeg vet ikke helt om det finnes noe mer sant enn det, for hvis jeg tenker tilbake til sommeren for snart to år siden, da jeg skulle møte ei som også er ei av mine beste venninner, men en av de som også kjente meg før sorgene - i det jeg sneiet hjørnet og vi fikk øye på hverandre var det første hun sa "du ser annerledes ut", og det har jeg gjort siden, siden den sommeren, og siden den høsten for snart åtte år siden. Vil jeg en dag kunne være meg igjen, fullt og helt, uten draget i ansiktet? Siterer venninnen min igjen; Blekner noe slikt med tiden, eller blir det sterkere, hvordan fungerer en sånn type sorg? 



Processed with VSCO with 1 preset





@ihjertet

  • Skrevet: 23.03.2017
  • Klokken: 20:50
  • Kategori: Dikt
  • Kommentarer: 6

Video - Get them calories in.

  • Skrevet: 21.03.2017
  • Klokken: 21:20
  • Kategori: Mat

Altså, jeg klarte bare ikke dy meg jeg, etter å ha snakket med ei av mine beste venninner, som hadde fått høre at hun burde kutte ut poteter og ris, godter og alt annet som er snadder og fint her i livet. Da tenner jeg på alle plugger med en gang, haff.. er jo ikke meningen, men blir bare så utrolig frustrert over hvor feilinformerte vi er, og at så mange heller vil være miserable bare for that summer body, people.. it ain´t worth it, i´ll rather see that glowing smile of yours, find that balance, sistahs. Finn sunnere (dvs, lite tilsetningstoffer, og så naturlig som mulig) alternativer for det du er så glad i, hvis du så absolutt vil ned i vekt, som kan smake så godt som akkurat det samme, om ikke enda bedre, gjør heller en livsstilsendring enn å kjøre på med dietter, de varer aldri evig. Så jeg måtte igjen slå til med tidenes mest uflatterende video, but it´s the truth, så jeg får bare ta meg som jeg er og prøve å se bort i fra det som skimtes i nesa, mens jeg tenker at I´m only human and thank god for that. Haha. Håper den faller i smak hos noen, fininger.

Mitt viktigste budskap: Do you boo, finn din egen balanse, og respekter andres meninger og erfaringer, men lag dine egne og stå for de. Agree to disagree, så lenge det fungerer for deg, og at du og kroppen din har det bra.


Tannhjulet - kvalitet - 720pHD for bedre kvalitet.

  • Skrevet: 21.03.2017
  • Klokken: 21:20
  • Kategori: Mat
  • Kommentarer: 2
hits