Rikke Gunnersen

Takk for at du dro fra meg

«Hold meg», hvisker jeg forsiktig, i det vi går lange steg i høye heler, med stramme hestehaler og hodene hevet. Vi går på lang, lang rekke, som vi alltid gjorde som små. «Hold meg», hvisker jeg igjen, og før jeg vet ordet av det, går vi alle hånd i hånd, jeg har en på hver side, og aldri har de holdt meg hardere enn det de gjør nå, nå som de også har fått øye på det samme som meg. «Hardere», hvisker jeg. «Hardere». Hele meg er nummen, jeg kjenner ikke bena mine, det føles ut som at jeg skal forsvinne mellom armene deres, men nå holder de så hardt at de så godt som bærer meg. Blodet har falt til tærne, og jeg er ikke helt sikker på hvor det har blitt av hjertet, det dunker i alt fra fingertupper til hals, hele meg er i høygir og jeg vet ikke hvor jeg skal feste blikket. De fortsetter å gå, målrettet, «Vi har deg» sier de, «Vi har deg». De har bestemt seg, «Du skal klare det her, du skal klare det her, denne gangen skal det gå bra, vi lover, det er annerledes nå. Du er annerledes», forteller de meg gjentatte ganger. Som ei av bestevenninnene mine skrev engang «Javel, verden kan bare falle den, og plutselig ligger jeg der, men du legger deg ned ved siden av meg du. Lar meg puste litt. Tar meg i armen, og drar meg opp. Det gjør du» og det, det er det de gjør i kveld. Jeg kan bare falle, så lang jeg er, så mye og lenge jeg bare orker, for jeg vet at uansett hvor mange ganger jeg mister meg selv, kroppen og hjertet mitt i kveld, så vil de komme løpende og ta meg i armen, dra meg opp og hive meg ut på dansegulvet. For livet det går videre og tiden skal lege alle sår, og i mellomtiden skal jeg plastre og rive om hverandre, jeg skal falle og jeg skal fly. 

Processed with VSCO with b1 preset

Et engelsk sitat sier det så godt, så godt - at realiteten er jo den, at vi ikke slutter å elske solen bare fordi vi ikke ser eller føler den, og litt sånn er det med mennesker vi har elsket også. For selv om de nå ikke er stort annet enn et fjernt minne, så var de på et tidspunkt et menneske du elsket med alt du hadde og var, høyere enn livet, høyere enn noe annet. Er det ikke rart hvordan noe så ekte, noe så sårt og sjeldent kan forandre seg? Hvordan det ender opp med å bli til en sorg du aldri før og kanskje aldri igjen vil kjenne til. En sorg over et menneske som enda lever i beste velgående, men som ikke lenger lever sammen med deg, og aldri skal gjøre det igjen.

Processed with VSCO with b1 preset

Min trygge havn. Roen som fulgte ved å vite at jeg alltid kunne seile hjem, når bølgene ble for store og jeg for liten. At han alltid ville stå der og ta meg i mot. Aldri før har jeg kjent på en trygghet som den. I armene hans var jeg beskyttet mot enhver tsunami. Vi bygget oss tak over hodet, brukte det vi hadde for å lage et hjem. Vi trengte ikke mer, vi trengte ikke mer enn hverandre, enn hans kropp inntil min kropp for å holde varmen, kyssene mettet både tørste og sult. Han ble mitt fristed, min pustepause. Hjertene våre ble så synkroniserte at de avhenget av hverandre for å slå. Han ble min overlevelse, mitt anker. Men plutselig en dag sto han ikke lenger å vinket meg hjem, havnen var ikke annet enn knuste plankebiter og jeg ble sendt til sjøs uten redningsvest og med hull i båten. Tryggheten, den som ble det det råeste og mest ekte jeg har følt på i hele mitt liv, den var kanskje ikke en trygghet likevel, for plutselig ble alt tatt i fra meg, og det er ikke noe trygt ved det. Kanskje er det også derfor jeg snur ryggen til ethvert menneske som kommer for nært, et menneske som får meg til å føle på det jeg før kjente til så godt. For finnes egentlig trygghet om vi ikke klarer å finne den i oss selv? 

Det er en spesiell sorg å forholde seg til, den er ulik alt annet. Det er mange av oss som lenge har forsøkt å sette ord på den, men dette er et slikt tilfelle hvor ord ikke strekker til, den kan bare føles. Det når hjemmet ditt våkner opp en dag og ikke elsker deg mer. Plutselig føles ingenting som hjemme og alt i og rundt deg føles utrygt. Det er ikke noe som bare forsvinner, en sånn type sorg. Det lever i og med oss, og uansett hvor takknemlig du kanskje er for at det mennesket ikke lenger står ved din side, så var det på et tidspunkt en skyhøy og frydefull forelskelse du aldri trodde skulle falne, og på et annet tidspunkt en bunnløs smerte du aldri så for deg å overleve. Det gjør noe med mennesker, det forandrer oss, og hver gang du ser dette mennesket, som fikk deg til å føle på alt dette, vil hjerte og blod falle ti tusen fot, det kommer vi ikke foruten. 

Processed with VSCO with b1 preset

"Kjære jenta mi, det er ikke han du savner, det har du aldri gjort, ta deg selv tilbake til den tiden da det var han som kjempet seg halvt i hjel for deg, fordi du på det dypeste av det indre i deg visste at det ikke var rett, at han ikke var rett for deg og at dere ikke var rett for hverandre, husker du ikke det? Den tiden du nektet for alt kropp, sjel og hjerte fortalte deg, fordi dere allerede hadde kommet for nært, for nært til å snu."

Er det ikke merkelig hvordan ting plutselig en dag kan forandre seg? Du våkner like paralysert som du har gjort hver dag siden den dagen, du makter så vidt å sette deg opp i sengen, og klumpen er der enda, den med konsekvensene og bivirkningene som følger ved å elske noen som ikke elsket nok eller som kanskje elsket litt for mye. Men likevel, så er det noe som er annerledes. Du forstår hvorfor det måtte skje. Du ser det hele så klart, klarere enn noengang, som om du har gått i en hypnose eller i blinde i alt for mange år. Du ser hvorfor dere ikke var rett for hverandre, hvordan kjærlighet gjør blind. Hvordan forholdet holdt deg igjen, hvordan du mistet deg selv i det og i et annet menneske, hvordan du sto på stedet hvil og satt et annet liv foran ditt eget. Hadde han ikke forlatt deg, og kommet tilbake og forlatt deg og kommet tilbake og forlatt deg og kommet tilbake og forlatt deg og kommet tilbake og forlatt deg og kommet tilbake og forlatt deg, så hadde du blitt, du hadde blitt for alltid, for du elsket for mye. Du elsket så høyt at du forsvant i det. Du ble et menneske du er livredd for å bli igjen, et menneske du ikke er ment til å være. Et menneske som sluttet å skrive, sluttet å ta bilder, sluttet å dusje, sluttet å drømme, sluttet å gjøre, sluttet å ta vare på seg selv og de rundt seg, og det fordi du elsket høyere enn alt, høyere enn livet, høyere enn det er sunt å elske. Takk Gud, takk Gud for at han dro fra meg, og kom tilbake og forlot meg og kom tilbake og forlot meg og kom tilbake og forlot meg og kommet tilbake og forlot meg og kom tilbake og forlot meg, for jeg hadde aldri klart å dra, uansett hvor ulykkelig det kunne gjøre meg, uansett hvor feil jeg visste at vi var. Jeg hadde blitt jeg, jeg hadde blitt. Er det rart jeg er redd for å elske igjen. 

Processed with VSCO with b1 preset

Takk i dette innlegget har ikke samme betydning som takk ofte har. Du skal aldri takke noen for det vonde de har påført deg, om det så har vært personens hensikt eller ikke, og selv om det i det store og hele har ført til at du har vokst. For uansett bakgrunn så er det ingenting som kan forsvare det å behandle noen urett, det finnes ikke unnskyldninger for slikt. Ja, jo; vi er alle bare mennesker, og de fleste av oss går aldri inn i noe med ønske om å såre noen, det er som oftes det siste vi vil, men det har seg jo sånn at de eneste feilene vi kan lære av er våre egne, og da har det dessverre en tendens til å gå ut over andre, men det er fortsatt ikke ok, for selv om du kan velge å tilgi, så glemmes det aldri. Tilgi den dagen du gjør det for deg selv, når du er klar for å gi slipp og gå videre, den dagen det er tydelig at personen virkelig har fått forståelse for hva dens handlinger og ord har gjort med deg, og derfor kan si unnskyld og virkelig mene, slik du fortjener.

Hvis du først skal takke noen, så er det kun deg selv og de som har bært deg, de som har elsket deg de dagene du har vært vanskelig å elske, de som har stått ved din side selv da du har dyttet dem bort, og luktet som krig og sorg. Dere har klart å snu dette om til en læringskurve, til noe som har gjort deg klokere og ført deg nærmere den du ønsker å være, til noe som vært sårt, men også vakkert. Sammen har dere plukket opp alt som har blitt tråkket på, og lappet deg sammen igjen. Dere har kjempet en dagelig kamp mot åpne sår som igjen og igjen har måtte sys. Det er ikke situasjonen du blir satt i som gjør deg sterkere, eller mennesket som har satt deg der, for det er in the first place en situasjon du ikke skulle stått ovenfor. Ingen situasjon er en del av en større plan som skal tvinge deg til å lære, til å vokse, selv om det er det vi forteller hverandre. It´s all on you, for erfaringene blir til i det vi velger å gjøre noe med situasjonene, det avhenger av hvordan vi velger å overkomme situasjonene, hvordan vi reiser oss og hva vi velger å ta med oss, hvordan vi velger å lære av de, hvilken retning vi tar det og hvordan vi velger å gå videre fra det. 

Processed with VSCO with b1 preset
 

There is a shade of red for every woman

  • Skrevet: 18.10.2017
  • Klokken: 21:20
  • Kategori: Hverdag

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with MOLDIV
Processed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 18.10.2017
  • Klokken: 21:20
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 0

Forlat meg igjen

Nb, skjønnlitteratur

Jeg drømmer om det enda. Slipper ikke fri. Det slipper ikke tak. Det har funnet og tatt sin plass i kroppen min, blitt en del av meg. Ligger der like naturlig som hver blodåre, hvert organ, hver celle og hvert hjerteslag. Jeg våkner brått. Dyna er klistret til kroppen og kinne er glovarme, klarer ikke helt å skille hva som er kaldsvette og hva som er tårer. Han kom tilbake, han kom tilbake. I drømmen som i virkeligheten. Han så meg så dypt inn i sjelen, så langt inn i hjerterota og tryglet meg om å tilgi, og før jeg visste ordet av det var armene mine rundt hele han, mens han hvilte hodet sitt inntil brystet mitt. Jeg husker følelsen enda, den blir med meg gjennom hele dagen, sitter i meg og tar opp all plass, jeg får ikke tid til annet enn å føle på den. Jeg kunne se meg selv utenfra, som om jeg var flue på veggen i mitt eget liv. Vi ble sittende i en trapp. Jeg ser det så godt, det alle snakker om, det uforståelige håpet som finner plass i brystet mitt og som ukontrollert skinner ut gjennom øynene mine, i det sekundet han ser på meg som om jeg er hele verden, som om hans liv avhenger av at jeg er en del av det, med det blikket han kun har for meg. Jeg så det så tydelig, han må ha lagt merke til det alle disse gangene, han også, og kanskje var det derfor han hadde mot til å forlate meg igjen, fordi han visste at jeg ville være der om han en dag trengte meg.

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg blir sittende en stund med øynene lukket, går igjennom drømmen igjen og igjen, det er som om den er tatt ut fra virkeligheten. Jeg kan se all verdighet og selvfølelse forsvinne i det håpet setter seg i meg. Jeg kan se hvordan jeg forsvinner uten å vite det selv. Jeg ser så ynkelig ut, tenk å være så svak for et annet menneske. Hvorfor har jeg satt meg selv i den samme situasjonene så mange ganger, i en situasjon som har tatt hele meg fra meg, som har slått pusten ut av meg, revet opp bryst og brukket hvert eneste ribbein, og dermed hatt hjertet lett tilgjengelig, for så å knuse det i fillebiter. Jeg blir aldri den samme, og det er ingen verdt. 

Processed with VSCO with b1 preset

Plutselig legger jeg merke til det, at det er jeg som enda holder han, skulle det ikke vært han som holdt meg, at jeg var den av oss som fikk føle på trygghet og bekreftelse, i dette tilfellet. Han er den av oss som viser seg svak, og da blir jeg den som holder seg sterk, sånn er det med oss mennesker, som når den ene er reddere for edderkopper enn den andre, selv om den andre også er redd, så går det på ren automatikk når vi ser at den andre er svakere i situasjonen, da dukker det opp et instinkt i oss, men fremdeles, på et eller annet vis, er det fremdeles han som har kontrollen. Det vet han, og det vet jeg. Uansett hvor sår og liten han velger å være med meg, så er han trygg på at jeg aldri kommer til forlate han, han er trygg på at jeg elsker for høyt til å noengang kunne utnytte noe slik. Men i det sekundet vi bytter plass, i det sekundet jeg viser at jeg trenger han, sår og liten, og i det han vet at han har meg akkurat der han vil ha meg, så forsvinner han, nå som sist. Så lukker jeg opp øynene, uviten om at dette var en drøm eller virkelighet.

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg tror jeg aldri helt vil forstå det, hvordan det er mulig å forlate et menneske med rødsprengte og hovne øyne, som skriker til bristepunktet etter hjelp, til det ikke er mer luft igjen, om du bare ikke kan bli her litt til, til det kanskje går over. Et menneske som blir tvunget til å føle sitt eget hjerte knuse, en psykisk smerte så brutal og hjerteskjærende at den kan ta liv. Hvordan er det mulig å gjøre noe slik? Tenne et lys, for så å slukke det. Hvordan er det mulig å gå i fra en situasjon du lagde selv, upåvirket? Er det en overlevelsesteknikk, må du distansere deg selv for å ikke falle sammen, er det slik det fungerer? Er du for svak til å bære konsekvensene av dine egne valg? 

Processed with VSCO with b1 preset

Det er absurd, hvordan vi lager et menneske som ikke eksisterer, bygget på savn og små glimt av minner som er mer fantasi enn virkelighet. For alt var tross alt bedre før, det er sånn vi mennesker fungerer, vi gjør det som ikke alltid var like godt mindre enn det som er rettferdig, og det som var godt større enn det noengang var. Grunnmuren, den er bygget på spørsmålene vi blir etterlatt med, og trangen til å få svar. Trangen til å forstå hvorfor noen valgte å forlate i stedet for å bli. Trangen til å finne ut hvorfor du ikke var nok og hva du kan gjøre for å være nok igjen. Ikke fordi du vil ha dette mennesket tilbake, tvert i mot, men fordi dette har ødelagt ditt syn på deg selv, din selvfølelse og selvtillit. Du får en trang til å overbevise dette mennesket om at de gjorde feil i å forlate deg, og først må du da overbevise deg selv om at dette mennesket er rett for deg, og da gjør vi det slik. Vi lager oss et bilde av et menneske som ikke eksisterer, et menneske vi ikke kan leve uten, at hjertet vårt avhenger av deres for å kunne slå. Besatt, går inn i en form for hypnose, manipulerer oss selv, glemmer helt at den eneste vi skal overbevise oss selv om at vi er god nok for er nettopp oss selv, ingen andre, de du må overbevise fortjener deg ikke. Det har aldri vært mer sant enn nå, det at kjærlighet gjør blind. Sårt og brutalt. Tenk at vi bruker flere år på å komme oss over mennesker vi vet ikke er rett for oss, fordi vi trenger svar på hvorfor vi ikke var rett for dem, i håp om å noengang kunne klare å leve med oss selv igjen. 

Processed with VSCO with b1 preset

«Jeg forstår ikke hvordan du overlevde, hvordan du overlever. Jeg har aldri forstått det før nå, det du skriver om, og nå er det ingenting som gir mer mening enn dine ord», sier en venn av meg, som dessverre også nå føler på de samme følelsene. «På dager som denne er jeg ikke helt sikker om jeg overlevde, om jeg overlever, for det sitter så hardt i, og selv om jeg har funnet meg selv, så var det også en del av meg som ble borte, og jeg vet ikke helt om jeg noengang vil få den helt tilbake. Kjære vennen min, som jeg skulle ønske du ikke forsto», svarer jeg.

Et knust hjerte er ikke som et brukket ben, en brukket arm eller et brukket ribbein. Det er ingen andre enn deg selv du kan søke hjelp hos. Det er ingen som vil ha svar eller bandasje eller noe som kan lappe deg sammen igjen. Du må gjøre det selv, alene, bit for bit. Og kanskje er ikke det nok heller. Kanskje vil det være en del av deg til døden skiller dere ad, kanskje er det noe som aldri helt går over.

Processed with VSCO with b1 preset

Blonde balayage

  • Skrevet: 15.10.2017
  • Klokken: 21:15
  • Kategori: Hverdag

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 15.10.2017
  • Klokken: 21:15
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 6

Storbyen. Midt i alt kaoset, alle menneskene, faller jeg til ro, og finner meg selv.

"Alt til sin tid, kjære. Alt til sin tid. Se hvor langt du har kommet. Du puster, du lever. Du skjelver litt enda, men det gjør ingenting. Snart har du stålkontroll, bare vent å se. Du går enda på dine to egne ben, du bærer deg selv alene, det er din egen ryggrad som holder deg. Du avhenger kun av deg selv for å eksistere, for å være noe.

Tenk at du reiser deg hver morgen. Styggen på ryggen du aldri blir kvitt, han som gjemmer seg under ribbein og hjerteslag, han som former en kvelende klump av angst og depresjon, sorg og frykt, djevel og faenskap. Han, ja han, han kan bare glemme å tro at han er den sterkeste av dere to, han var det kanskje før, men sånn er det ikke nå. Pust. Helt ned i magen, se hvordan den beveger seg. Pust. Så enda engang. Reis deg, som om han ikke er der, reis deg. Før våget du ikke sove fordi du fryktet å våkne til en ny dag, til en ny kamp, det var bortekamp hver eneste dag, og det visste du, det var umulig for deg å vinne. Tvang, tvang tvang tvang, det var like før du måtte låse dine egne armer og ben til sengen, så du ikke hadde sjans til å rømme fra mørket. Men nå, nå sovner du til din egen pust og dine egne hjerteslag hver eneste kveld. Ro. Uten en eneste anstrengelse. Det er hjemmekamp og du har sola i ryggen, alle du elsker sitter på tribuna og heier. Du sovner hver kveld med en kribling i brystet, og det fordi du føler deg så heldig som får være en av de som får lov til å våkne igjen. 

Processed with VSCO with a6 preset

Du har klippet håret, gjort det lysere, tatt hull i ørene. Du danser på vei til butikken. Du gråter litt enda, men det gjør ingenting. Du kysser. Du ler. Du skriver litt igjen, sakte, men sikkert. Du går i de klærne du før gjemte lengst bakerst i skapet. Du våger å være. Du går på kumlokk igjen, trangen til å klappe deg selv på ryggen ti ganger, gjerne fler, den er borte, som så mye annet, helt borte. Du har bestemt deg. Ulykke finnes ikke. Du har kontrollen. Du har valget. Og du velger lykke. Hell. Du lærer deg å elske på ny, både deg selv og han som får holde rundt deg hver natt, livet og alt det innebærer. Aldri før har noe vært så sårbart, så skummelt som dette, men aldri før har noe vært så vakkert.

Processed with VSCO with a6 preset

Elsk meg, elsk meg igjen, elsk meg så høyt at jeg glemmer at jeg har elsket før. Elsk meg til det er ingenting igjen av meg, til jeg er flådd den dagen du forlater meg, så jeg må skrape meg selv sammen igjen. Jeg er sterk nok, jeg har gjort det før, og jeg skal gjøre det igjen. Elsk meg, nå mens vi kan."

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset

De som har og er hele hjertet mitt

  • Skrevet: 10.10.2017
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Kjærlighet

Åh, for en helg dette har vært! Hjertet mitt er så overfylt av kjærlighet at jeg ikke helt hvor jeg skal gjøre av alt sammen. Hvordan har deres helg vært og hva har dere funnet på? Håper den har vært fin, og at mandagen ble alt annet enn blå.

Denne helgen har vært fylt med så mange livsviktige øyeblikk, både med familie og venninner. Jeg føler meg virkelig som verdens heldigste skapning, og unner dere alle å føle på det samme, det viktigste i livet er jo de vi deler det med, det er de som gir livet mening når alt annet ikke gjør det. Vi har kost oss med alt for mange godter, men her i huset blir det jo aldri for mye, hehe, med spill og frostrøyk, gode, store og lange frokoster, og med dukkehus og med trampoline, med høstfarger og med hverandres selskap. Er det en ting jeg er heldig med i dette livet, så er det alle jeg får leve sammen med, de fyller hjertet mitt med liv og kjærlighet igjen, de lurer frem latteren, den som gjemmer seg i hjerterota, den ukontrollerte og genuine, de minner meg på at livet, det er kanskje ikke så verst likevel, og at jeg må bli her i helst 80 år til.

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with b1 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with b1 preset
Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with b1 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with b1 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with b1 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with b1 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with b1 preset
Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with b1 preset

  • Skrevet: 10.10.2017
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Kjærlighet
  • Kommentarer: 4

Frykten for å aldri klare å elske igjen

  • Skrevet: 09.10.2017
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Sykdom

"For en dag dette er. Motløs, det er det eneste ordet som strekker til. Det hele startet før jeg i det hele tatt hadde rukket å åpne øynene. Desperat etter hvile, selv etter alt for mange timer søvn, vil bare bli liggende her, hvile, hvile, hvile, men det vil jo alle andres også. I dag er igjen en sånn dag hvor jeg ikke helt klarer å se meningen med livet. Det har vært skyting i USA, det er krig, sult og fattigdom over store deler av verden, og jeg føler meg for liten til å vite hva jeg skal gjøre for å hjelpe. Mennesker ødelegger mennesker, eller, makt og penger ødelegger mennesker, og det ødelegger andre mennesker, det tar liv og det tar håp. Og her sitter jeg i trygge Norge, ekosistisk som helst, jeg ser ikke meningen med livet? Jeg som har alt jeg kunne tenke meg, jeg som har et liv så mange andre skulle ønske de hadde. Jeg som har familie og venner, og attpåtil de som er de aller beste. Jeg som har tak over hodet og vell så det, jeg som har mat i kjøleskapet, vann i springen og en dusj som kan varme meg på høstdager som denne. Jeg har uendelig med materialistiske ting og jeg har mennesker, kjærlighet og trygghet. Men til tross for hvor heldig jeg er, hvor takknemlig, så klarer jeg ikke la være å føle slik som jeg føler i dag. Jeg sitter sånn fast, er fanget i mitt eget hode, i min egen kropp. Det er så mye jeg vil, og det er så mye jeg kan, har mulighet til, men jeg står bare på stedet hvil år etter år, og skulle noe endre seg, så vil jeg bare tilbake til det som var, til da jeg ikke kom meg noen vei, sto på stedet hvil, fordi der er det trygt.

Det er så mye jeg tenker og vil skrive ned, men når jeg først begynner å skrive blir jeg fullstendig blank. Jeg har en så uro i brystet, hjertet slår i utakt, og dermed blir hele kroppen i utakt. Jeg er så sliten, men det er vi jo alle, livet handler jo om å gjøre ting som gjør oss slitne, men jeg, jeg gjør så godt som ingenting før det blir for mye, og på dager som denne klarer jeg ikke helt å skille om det blir for mye for kroppen, eller bare for meg. Jeg føler meg så svak, så sabla egoistisk. Jeg vil gjemme meg under dyna, forsvinne, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive denne følelsen, for den bare sitter så hardt i meg, hele meg forsvinner i den og jeg blir ugjenkjennelig for meg selv og alle rundt meg, vil helst bare være alene, stenger alt og alle ute, og meg selv her inne. Vi forteller hverandre at det skal bli bedre, og det skal det jo bli, det må jo bare det, men det er jo også en realitet at livet alltid byr utfordringer, det er jo sånn vi vokser og blir sterkere og bedre, det er det som gjør et liv til et liv, og det er noe fint ved der fordi det gjør så vi setter vi pris på det gode når det først er, tar det for gitt eller som en selvfølge, men på noen dager føles det så håpløst på et vis, for hva er meningen med alt dette, dette livet, dette universet, denne jorda, hvor dyr dreper dyr, dyr dreper mennesker, mennesker dreper dyr, mennesker dreper jorda og mennesker dreper mennesker? Noen ganger grubler jeg på om det hadde vært bedre hvis vi ikke eksisterte, så klart; vi ville ikke fått oppleve alt det fantastiske livet har å by på, natur og kjærlighet og mat og mennesker som elsker og gode bøker, men vi ville jo heller aldri kjent til det og derfor ikke savnet det. Men nå som vi først er her nytter det ikke å gjøre annet enn å la spørsmålene ligge, get on with our life og gjøre det beste ut av det, for på et eller annet vis blir livet alltid verdt å leve, for det kommer dager hvor vi har medvind og sola i ryggen og vil leve for alltid, men så er det også disse dagene som den jeg har i dag, den som drar livet ut av deg og gir deg et spesielt drag i ansiktet.

Jeg får ikke helt frem det jeg trenger å få frem, et evig kaos uten like, føler meg desperat etter å beskrive, i håp om å ikke føle meg fult så alene, fortapt og motløs, men kanskje er dette et av de tilfellene hvor det ligger så dypt at det ikke kan settes ord på, kun føles. En kropp som hater seg selv, som føler den må slutte å spise, men som ikke klarer det, fordi mat er alt den har, alt jeg har, mat er det eneste som kan fylle tomrommet når jeg er alene, og mat er alt jeg har kontroll på i livet, akkurat nå, noe som ikke gjøre hatet noe mindre på de dagene maten ikke har blitt kontrollert riktig. Vil skjære av meg lår og mage, armer og alt jeg føler tar for mye plass, men jeg skjuler det for godt, det er umulig å legge merke til, denne trangen jeg har til å forandre meg selv, til å slutte å spise, og skulle jeg forsiktig nevne noe, så er det ingen som hører meg, ikke at jeg orker at noen skal det heller, men noen ganger skriker jeg stumt om hjelp, men siden jeg spiser, som oftes alt for mye, lar de seg lure, inkluder meg selv.

Også er det dette hjerte, det som enda er knust, revet i fillebiter. «Er du over det?» var det noen som spurte meg om, jeg var pliktet til å si ja, for hvor patetisk er det vell ikke å ikke være over det enda, men jeg klarte å si og mente at «Jo ja, jeg er over han, men jeg er ikke over det», og en del av meg er livredd for nettopp dette, at ja; han er jeg over, for lengst, men hva det gjorde med meg, det er jeg ikke over, det har blitt en del av meg, det sitter i ryggmarg, i hver knokkel, i hvert bein, i hver blodåre og i hver minste lille del av meg, det har etterlatt en bi-lyd på hjertet og slår daglig pusten ut av meg. Jeg elsket en gang, og jeg er livredd for å aldri klare å elske igjen. Jeg trekker meg unna hver eneste en med et hjertet som slår i takt med mitt, og skulle jeg mot alle odds våge å gi litt av meg selv til noen andre, prøve å utfordre meg selv, fordi jeg har møtt et menneske som er verdt det, så ender jeg alltid opp med å rive bitene ut av hendene hans igjen, like etter jeg har gitt dem, det blir for sårbart og vondt, for anstrengende å lære seg å elske igjen, og jeg ender opp med å løpe langt derifra, med hjertet på utsiden og med blødende biter i hendene, uansett hvor mye jeg vil bli, uansett hvor mye jeg trenger å tillate han å holde rundt meg, klemme meg sammen og hel igjen. Jeg legger fokus på det som føles feil, så jeg ikke klarer å se alt det som føles riktig, river ned huset før det føles som hjemme og blir umulig å forlate, fordi jeg er så redd for å igjen finne en kjærlighet som aldri føles helt riktig, at jeg kommer til å settle for less fordi jeg er redd for å ikke ta sjansen på å finne noe som passer meg bedre, men mest av alt så er jeg redd for å trekke meg unna et menneske, med feil og mangler, som mennesker flest, og senere finne ut at det mennesket egentlig var alt jeg trengte, alt jeg ville ha og noengang har drømt om, og at hans feil og mangler med litt tid ville blitt det beste jeg visste, at vi ville vokst sammen og funnet livets store kjærlighet. Det har ødelagt så mye, denne kjærlighetssorgen, ikke den over et menneske eller et savn, det er ikke den jeg har, men den type sorg som kommer av å stole på og gi hele deg til et menneske som med tiden blir et menneske du ikke kjenner til, og dens handlinger, et menneske du skulle leve resten av livet sammen med, skuffelsene og tapet av en trygghet som kanskje aldri var der. Lever med en dominant klump av åpne sår, blir sittende på en stein i stedet for å følge veien videre, fordi klumpen er for stort og tung for meg å bære, den får meg til å foretrekke å heller leve alene for alltid. Men jeg kan ikke la den definere meg mer, jeg kan ikke la det få ødelegge mer enn den allerede har, jeg må trosse alle frykter for kjærligheten er verdt å ta sjansen på, for det er tross alt kjærlighet som er selve livet.

Og på vei hjem fra trening, etter å ha skrevet denne meldingen, skjedde det utrolige, for akkurat i det jeg skulle gå ut døren trakk skyene seg fra hverandre, de var ikke lenger like mørke og tunge som de hadde vært for bare minutter siden, og jeg kunne skimte solen bak dem et sted, og før jeg visste ordet av det ble skyene ferre og solstrålene fler, og i det jeg var på vei inn døren hjemme hadde jeg medvind og solen i ryggen, en blå himmel over meg og tankene om at mirakler skjer hver dag og livet går videre, verden beveger seg, forandrer seg, som den forandrer deg, uansett hvor bom stille du kan føle at du står."

  • Skrevet: 09.10.2017
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 4

Oktober

  • Skrevet: 01.10.2017
  • Klokken: 21:40
  • Kategori: Hverdag

"De lange lokkene som jeg lenge lot definere meg, de som ble tryggheten min, noe å gjemme meg bak, fordi det var trygt, fordi jeg visste han likte meg slik, og var redd, livredd, fordi jeg visste at hvis jeg ble mer meg selv, ville det bli noe annet enn det han trengte at jeg var, de, de langt lokkene, ligger nå på gulvet, og jeg, jeg tok meg selv tilbake."

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset

"Jeg kan ikke huske å ha sett en annen farge enn den jeg finner i øynene dine, det er som om jeg endelig har kommet hjem, du viser meg en kjærlighet jeg trodde kun fantes i bøker, du motbeviser alt vondt han noengang lærte meg om kjærlighet, og du får hver mandag til å føles ut som fredag. Jeg kan ikke huske sist høsten var så fin, vakker og fargerik som denne, jeg tror enhver av sommerens sommerfugler har søkt hi i hele meg, det føles i hvert fall slik, og vinteren ser kanskje ikke så mørk ut likevel."

"Bakken er kald, høsten har satt seg i den, som i ryggmargen, luften er sjeldent så behagelig, som det den er på denne tiden, vi blir liggende tett inntil hverandre, nærere kommer vi ikke, nesetipp mot nesetipp, ensomhet erstattet med en tosomhet, to hjerter i takt, omringet av høstens fineste farger, mens vi ser på stjernehimmelen."

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 01.10.2017
  • Klokken: 21:40
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 4

Vlog: Vi kan ikke bare dele det gode som får oss til å føle at vi lever, vi må dele det som gjør oss levende også

  • Skrevet: 26.09.2017
  • Klokken: 21:38
  • Kategori: Video
Opprinnelig skulle jeg dele to videoer i dag, men på grunn av feil ble det kun halve av den første, så prøver igjen med den i morgen.

Håper den gir dere noe, følte bare for å dele, syntes det er så viktig, for jeg vet jo hvordan det er å trenge å ikke føle seg fult så alene, uansett hva det gjelder. Har så mye kjærlighet for og til dere, takk for at dere setter pris på det jeg elsker å gjøre, for at dere gjør det mulig.


Tannhjulet - kvalitet - 1080pHD for bedre kvalitet​
  • Skrevet: 26.09.2017
  • Klokken: 21:38
  • Kategori: Video
  • Kommentarer: 0

Weekend snapshots

  • Skrevet: 24.09.2017
  • Klokken: 21:15
  • Kategori: Kjærlighet

God søndag, mine fineste blomster! Tenkte bare titte innom for å ønske dere en fin kveld og for å høre hvordan helga deres har vært?

Min helg har vært spontan og akkurat sånn jeg håpte den skulle være. Fikk møtt kusine med samboer i Oslo, da vi var en snartur innom østlandet, all tid er bedre enn ingen tid, er alltid så utrolig godt å se de igjen, gleder meg til å ta turen til bartebyen igjen for å besøke de, veldig snart. Ellers har helgen gått til god mat og familie, blir så god ivaretatt, så mye kos på engang. Gjorde også noe veldig drastisk med håret, it´s been a long time coming, men tilvenning trengs i en god stund fremover, hehe, gleder meg til å vise dere mer. Planen var å ta turen hjem i går, men da nsb once again let me down, ble det enda en kveld og morgning sammen med gjengen min. Men nå er jeg hjemme igjen, og har jeg akkurat blitt plukket opp, og skal tilbringe de siste timene av helga langt til skogs, hvor film står på planen, før en ny uke starter i morgen, håper den går over all forventning for dere. Ha en fin kveld, mine skjønne♥

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 24.09.2017
  • Klokken: 21:15
  • Kategori: Kjærlighet
  • Kommentarer: 0

Cameltoe, a blessing, not a curse

  • Skrevet: 18.09.2017
  • Klokken: 22:30
  • Kategori: Kropp

Let's talk about this for a moment.. måten noen mennesker har tendens til å titte på deg i det du er ikledd treningstights i offentligheten, altså.. people, glemmer dere det faktum at andre også har øyne, eller hvordan foregår det her egentlig? Ja, jeg velger selv å gå i trange tights som ikke etterlater stort til fantasien, det må jeg ta konsekvensene av, men eier vi ikke snev av respekt for hverandre? Voksne folk (som det er flest av i mitt tilfelle) som tar seg den frihet med å titte meg rett i the holy guacomloe, fordi samtlige tights har søm akkurat der vi jenter foretrekker at den ikke er, noe som resulterer i at vi får en påtvunget illusjon av en cameltoe, men igjen, så er jo cameltoe a blessing not a curse, let´s never forget that and be proud of being human og alt som følger med det. Noen ganger blir jeg bare en smule oppgitt, og mulig er jeg alene om dette og det er heller ikke noe jeg burde bruke tanker eller energi på, men det handler jo faktisk litt om respekt, føler nå jeg. Jeg ser da ikke folk i skrittet uansett hva situasjonen skulle være der nede, vi kan ikke noe for hvilken shape vi er født med nedentil, boy or girl, nok kroppspress er det tross alt fra før, og at jeg har lår som disser og gosser seg og dermed former en veldig snasen V i stramme underdeler er vell ikke et fenomen som må stirres på, som om du aldri har sett lignende før.

Processed with VSCO with 1 preset

Mens vi er inne på dette kroppspresset, så tenkte jeg å dele noen tanker, for etter mye om og men har jeg endelig kommet frem til en personlig (dvs, at jeg respekterer og forstår at andre har andre meninger og følelser rundt dette, men at jeg bare vil fortelle litt om mine, i håp om at det på et eller annet vis kan hjelpe noen, fordi det har hjulpet meg å tenke på denne måten).

Naturligvis har også samfunn og sosialemedier ansvar for dette presset vi har pådratt oss, noe som ikke bare gjelder kropp. Men i det store og hele så har vi selv valget om hvordan vi velger å håndtere det. Før var jeg også ei av de alt for mange som blar seg igjennom veltrente og slanke jenter på Instagram, det er vanskelig å unngå, time etter time, og for hver time som gikk hatet jeg meg selv enda mer. Jeg ble veldig bitter, av ren sjalusi la jeg skylden på (i mitt tilfelle) jentene, tenkte at de kun var ute etter oppmerksomhet og at de må ha hatt det enkelt i livet, fått alt servert på gullfat, stiller seg pent og pyntelig opp, magen inn og rumpa ut, stivt og unaturlig, men plutselig en dag endret dette seg, mye fordi jeg begynte å trene selv igjen, og derfor innså at det krever innsats å få det som du vil. Jeg ser på det på en helt annen måte enn før, nå er disse bildene og menneskene noen av mine største inspirasjoner, de motiverer meg så utrolig mye. Bildene jeg før kritiserte respektløst av bitterhet og selvhat, er nå bilder jeg ser på med stor beundring, jeg vil ha mer mer mer, forguder de til tusen, heier de opp og frem. Jeg tenker ikke lenger at jeg aldri vil komme dit, at jeg aldri vil se sånn ut, noe som før var utløseren til bitterheten, i hvert fall for meg, fordi det ofte er lettere å se hva alle andre gjør feil, enn å bli bevisst på hva du selv gjør, for ved å se på andre trenger du så vidt å anstrenge deg, kan bare bli sittende og slenge med leppa, men ved å se på deg selv blir det naturligvis vanskeligere, det er sårt og betyr ofte at du må ta deg selv i nakkeskinnet, og det er en hard kamp å ta.




Det eneste mennesket vi kan forandre, er oss selv. Eller.. det eneste mennesket vi skal forandre, hvis vi ønsker å forandre på noe, er oss selv. Det å forandre andre er ikke vår plass, det kan umulig bli riktig, for vi er alle så forskjellige, selv fra de vi kjenner bedre enn de kjenner seg selv. Det som er rett for oss, er ikke alltid rett for dem. Vi kan være med på å forme hverandre til det bedre, hvis det er noe personen ønsker, vi kan dele tanker, følelser og erfaringer, men det er ikke opp til oss å bestemme hvilken vei et annet menneske vil gå med denne informasjonen. Vi kan heller ikke klandre andre, det er ikke godt for noe, du vil bare bli sittende fast i en grop av alt for mye negativt, uansett hvor mye de kanskje fortjener å bli klandret, så vil det ikke hjelpe deg. Det er opp til deg selv hva du velger å gjøre med situasjonen du dessverre har blitt påført, det hjelper ikke å gjemme seg bak det, da vil du aldri vokse, komme noen vei, du vil bli stående på stedet hvil. Akkurat når det kommer til dette må vi se egne feil, akkurat som at vi også må se hva vi gjør riktig, vi kan ikke se på alle andre. Du må gå inn i deg selv, bite ethvert surt eple, for det er ikke før du kan være ærlig med deg selv, du kan ta tak i problemene dine og jobbe deg opp og forbi. Det er vanskelig, det å være hard mot seg selv, for verden og menneskene i den kan være harde nok, men det er dette som vil gjøre deg til et bedre menneske, det er dette som vil gjøre så du får det bedre, med deg selv, andre, hverdagen og livet. Den eneste muligheten til forandring, om du trenger en, er deg selv. ​

Processed with VSCO with 1 preset

  • Skrevet: 18.09.2017
  • Klokken: 22:30
  • Kategori: Kropp
  • Kommentarer: 0

Aldri forlat meg

"Den eneste han vil prate om er meg, han nekter ethvert annet tema, inkludert han selv. Klokken har passert midnatt og jeg har ikke lenger telling på hvor mange timer vi har tilbragt sammen, så nå som mørket har omfavnet det utenfor, kan jeg like gjerne la det omfavne meg også. For kanskje er det best at han får rive av meg alle hudlag nå med det samme, for med hvert hudlag følger også trangen til å forlate meg, og kanskje, bare kanskje, vil det være mindre smertefullt, om han gjør det før jeg trenger han mer enn jeg trenger meg selv, før Beyoncés Die With You spilles på repeat i hjertet og i sinn; ´Cause darling I wake up so I can sleep with you, I open my eyes so I can see with you, and I live so I can die with you. And I don´t really need these fingers, if I don´t get to touch your spine, well, I don´t need these legs, if I ain´t walking by your side, and I don´t really need to be, if I can´t be with you, og det vil jo skje før eller siden, så la meg heller spille Sam Smiths Too Good At Goodbyes om og om igjen til det skjærer i ører og i hals; I know you're thinkin' I'm heartless, I know you're thinkin' I'm cold, I'm just protectin' my innocence, I'm just protectin' my soul. I'm never gonna let you close to me, even though you mean the most to me, 'cause every time I open up, it hurts, so I'm never gonna get too close to you, even when I mean the most to you, in case you go and leave me in the dirt, for han kommer jo til å forlate meg, han også, jeg forstår jo det.

Processed with VSCO with a6 preset

Men i det jeg har forsvunnet inn i disse tankene og gått tom for noe å fortelle, revet brystet i to, vrengt og blottet sjela, og er forberedt på at vi aldri ses igjen etter dette, blir han bare sittende og se på meg, som om jeg er hele verden og enda litt til, så der sitter han altså, med hjertet på utsiden og med mitt i hendene sine, og forteller meg om jenta han trodde jeg var, men er glad for at jeg ikke er. Så forteller han om hun som er sårbar og varm, hjerteknust og mer på trynet enn de fleste, med en iskald front som lurer en hel del, aldri om noen kunne tenkt seg til at det er dette som finnes bak den. Han forteller om alt det vakre han ser i alle hennes feil og mangler, han forteller om at hun for han er nok akkurat som hun er, at jo mer hun er seg selv, jo bedre. Og ingenting har noengang gjort meg reddere enn akkurat dette, kanskje er det jeg som må forlate han, før han rekker å forlate meg."

Processed with VSCO with a6 preset

Å eksistere

  • Skrevet: 11.09.2017
  • Klokken: 21:50
  • Kategori: Kjærlighet

"It´s a beautiful thing to have lungs that allow you to breathe air, and legs that allow you to climb mountains, and it´s a shame that sometimes we don´t realize that that´s enough."

Processed with VSCO with a6 preset

Tenk at øynene mine lukker og åpner seg akkurat når jeg vil at de skal det, blunker synkront. At fingrene mine beveger seg over tastaturet, i takt med musikken som balanserer, fletter seg inn i alt annet jeg holder på med, på en og samme tid, uten at det føles ut som en eneste anstrengelse, tanke. At bena mine bærer meg som en selvfølge hver eneste dag, jeg er så heldig. At ryggraden holder meg oppe, den er kanskje tøyd og bøyd i alle mulige retninger, noen ganger til bristepunktet, men den har ikke knekt helt enda. Hjertet slår og pusten er der, jeg blir liggende å se på magen som beveger seg rolig og behersket. Hele kroppen min, hodet, hver minste lille del av meg, hver minste og største bevegelse, styres av meg, tenk at jeg, som kun er en liten rekvisitt i den store verdenen, har kontroll over noe så viktig, noe så stort, i det minste for meg. Ansvaret hviler på hjernen og alt som er i den, tenk det, noe så beundringsverdig, men vi glemmer det helt, midt oppi alt det andre, vi tar det for gitt, det at det er en stor nok serier, det å eksistere. Det at hjertet dundrer under hud, ribbein og alt som finnes i oss, det at det tillater oss å føle, alt fra en bunnløs, iskald sorg, til varme sommerfugler i magen, det at hjernen er vårt hovedkontor, vår viktigste medspiller, at vi kan gråte og le, snakke og lytte, lukte og kjenne. Tenk så spennende, fascinerende det er å være i live, leve, det å være et menneske, tenk så skjøre vi er, det handler om sekunder, sekunder som forandrer alt. Fysøren livet er frydefullt skummelt.

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset
Kjole // Na-kd

  • Skrevet: 11.09.2017
  • Klokken: 21:50
  • Kategori: Kjærlighet
  • Kommentarer: 2

We all have souls of different ages

"Soon you´ll realize that many people will love the idea of you, but will lack the maturity to handle the reality of you." - Reyna Biddy

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset
Genser // Na-kd - Calvin Klein Jeans

Øresus

Vil gjerne ha tilbakemelding på om dere foretrekker å lese tekstene selv eller om jeg skal gjøre flere slike videoer hvor jeg leser de for dere, eller om dere vil ha en blanding? Håper å få tatt flere bilder også, som jeg gjorde før, men 15kvm og det å bo i en by du helst ikke vil syntes, for ingen vil syntes her, her er vi alle bare like og sånn skal det visst være, og da blir det litt begrenset med muligheter til å ta bilder, but I will find a way, savner det veldig, og vet jo med meg selv at et innlegg føles lettere å lese, og bedre om det er passende bilder til også. Love you all mucho

Skjønnlitteratur, ikke fakta.

"du elska meg jeg elska deg du var alt alt alt og jeg var alt alt alt men det var ikke nok og kanskje var det for mye jeg vet ikke hvem av oss som ga opp først eller jo det var du og det var der det gikk skeis eller kanskje gikk det skeis for lenge siden kanskje var det min feil kanskje var det ingens feil kanskje var det bare det at det var faen så ekte men ikke rett og det er en av de mange tingene vi aldri vil få svar på men nå har jeg funnet ut at det er best sånn her vi måtte hvert til vårt gå egne veier jeg på den ene siden av jorda og du på den andre hjerteknus på hver vår kant savna hverandre inn i solnedgang og soloppgang fyllesnakk og edrue kvelder netter dager tilbake i tid tilbake i dine armer i all hemmelighet med dine fingre i ett med mine oss to du og jeg brutte løfter og store ord hat og elsk i en og samme følelse"

"men før delte vi alt og nå deler vi ingenting og jeg ville så gjerne ringe deg den dagen jeg falt i trappa så vi kunne ledd sammen sånn vi gjorde før det var jo tross alt det vi gjorde best der vi lå med hjertene på utsiden og med bena tvinnet inn i hverandre men så har jeg ikke nummeret ditt og du har ikke mitt selv om jeg kan det utenat og noen ganger når noen spør er det ditt jeg tar meg selv i å skrive ned for så godt kan jeg det faktisk bedre enn mitt eget og jeg er ikke en som pleier å huske numre og vi har jo blokka hverandre for lengst og takk gud for det egentlig men det siste jeg husker av deg er den kvelden ingen av oss husker stort mye av da vi så på hverandre sånn sånn vi alltid så på hverandre før med de blikkene vi kun har for hverandre kanskje er det en av de få tingene som aldri vil forandre seg vi fortalte hverandre akkurat litt for mye men ikke nok og kysset akkurat litt for lenge og da du våknet dagen etter hadde du ny kjæreste var det ikke du som sa at du aldri kom til å finne ei som meg senest kvelden før men kanskje er dette også en av de få tingene som aldri vil forandre seg du holder ikke ord og kanskje er hun ikke som meg og kanskje er det akkurat det du trenger akkurat som jeg trenger noe annet enn deg og i morgen tar jeg ett skritt videre i livet og da skulle du vært her litt likevel pustet meg i nakken i stedet for denne vinden som er så mye kaldere enn pusten din og du skulle fortalt meg at dette dette skal gå fint men så er du ikke her og vi deler ikke slikt lenger vi deler ingenting og det er så fucka for før delte vi et helt liv selv tannbørste delte vi og nå gratulerer vi ikke hverandre med dagen på facebook engang og jeg tror kanskje ikke vi er venner der heller tenk det før var du min verden og jeg din vi kretset rundt hverandre og nå har jeg gått meg vill og vet ikke helt hvem eller hva jeg er uten deg og hvordan skal dette gå for hvordan har du det egentlig har du også alle disse tankene er det ikke rart hvordan alt forandrer seg men jeg skal klare meg jeg jeg skal tvinne mine egne ben inn i mine og jeg skal puste meg selv i nakken eller kanskje ikke akkurat de to tingene men jeg skal ha hjertet på utsiden men med skuddsikker vest denne gangen og jeg skal le høyere enn vi lo og jeg skal fortelle meg selv at dette dette skal gå fint det for det skal det jeg skal klare meg jeg og tenk at jeg plutselig en dag skal møte et menneske jeg skal dele resten av livet sammen med hvor fint er ikke det for jeg har møtt min første kjærlighet men har jo enda den siste igjen og det er jo den som er selve livet"

hits