hits

Rikke Gunnersen

Slipp meg ut

  • Skrevet: 17.04.2018
  • Klokken: 21:55
  • Kategori: Sykdom

Lungene mine skriker etter luft, det er som om jeg bare puster halvveis, som om jeg kanskje ikke helt vil puste i det hele tatt. Jeg prøver å trekke den dypt, det er nærmest ubehagelig, kan ikke huske sist jeg lot den gå helt ned til magen. Øynene mine lengter etter noe å se på, de trenger noe vakkert, som kan romme meg fra topp til tå i noen dager til. Hjertet mitt lengter etter noe å leve for, noe jeg kan ha for meg selv, noe som ikke avhenger av alle andre. Kroppen min lengter etter hvordan vinden føles i det den slår mot den, hvordan vinden sniker seg opp og igjennom vårens nyinnkjøpte klær. Ansiktet mitt lengter etter solen, solstrålene som fyller meg med det bare de kan, fregner på nesa og liv i kroppen. Før syntes jeg det var et herk å myse, og etter så mange år som uerfaren myser, har rynkene mellom øyenbrynene kommet for å bli, men jeg vil heller ha livets sjarmerende preg i ansiktet, enn sorgens drag. 

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg lengter sånn ut. Ut, ut, ut. Det er ikke det samme å se det innenifra. Det føles ikke like frydefullt å se hvordan skyene, som livet - flyr forbi meg, det er så mye vakrere enn hva sengekanten gir uttrykk for. 

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg lurer på om de kan se meg, hvis de titter lenge nok. Jeg har endelig klart å flytte meg fra sengen og til en stol jeg har plassert foran vinduet. Kan de se lengselen i blikket? Tomrommet. Kan de se det? De som finner meg i vinduskarmen, eller de som står ovenfor meg de gangene jeg er utenfor rommets fire vegger. Kan de se det - at jeg i går kveld, og kvelden før der, og kvelden før der igjen, ikke hadde et eneste håp for livet. Jeg var så klar, så klar til å sveve med skyene, fra meg selv og alle jeg elsker, fra livet jeg er så heldig å få leve, og fra livet jeg har fremfor meg, min beste dag har tross alt ikke vært. Kan de se det - hvordan jeg strever etter å lage et liv for meg selv, en kropp, en sjel og et hjerte verdt å bli her for. Kan de se det - frykten for at ingen, selv ikke jeg, kan hjelpe meg. Jeg var så redd, den ene kvelden, så redd, så redd, og denne gangen for meg selv og mørket som hadde bygd seg opp inni meg. Det kom hjelp; en distraksjon, en hånd å holde i, en annen pust enn min egen å lytte til. Men dagen etter var jeg igjen alene, og jeg så ikke annen utvei enn å rømme fra det som har bygget seg et hjem i meg, før det ble for sent. Jeg måtte ødelegge kroppen, for å ikke ødelegge meg selv - jeg måtte ut, ut, ut, til det stedet hvor jeg finner sjelefred nok til å i noen timer makte å leve litt til. Jeg trente, og det skulle jeg aldri ha gjort, men samtidig så ble det eneste valget jeg hadde. Jeg måtte ofre utmattelsen, for å ikke ofre livet, for noe som ikke er verdt det.

Processed with VSCO with b1 preset

Det har for lengst blitt ettermiddag, men jeg vet verken hvilken dag det er eller hva klokka er. Det er så mange av de, de har rukket å bli ferdig med jobb og skole før jeg i det hele tatt har rukket å reise meg. Det er som en annen verden der ute, som om jeg bare står på sidelinjen, kun en tilskuer, det å ha friheten rett utenfor vinduet, fanget i en krigssone. De har solskinn i ryggen, jeg husker så godt hvordan varmen tar tak i ryggraden og gir den nytt liv. De har begynt å kle av seg, vår-jakkene er tatt frem, men akkurat i dag er det mange som har valgt å la jakken ligge hjemme. Nå var det en i shorts og t-skjorte som løp over veien til og med! vågalt, men riktig, akkurat slik skal livet leves - litt på kanten. Noe så godt. Våren, den er her, endelig. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. Det er kun noen snøflekker igjen, jeg håper jeg er friskere til gresset blir grønnere og våren setter sitt preg på alle trær og blomster. Jeg håper jeg kan få ligne en blomst, være litt som alt det som falmer for å blomstre igjen. At også jeg med litt solskinn, litt regn og varme vil klare å reise meg igjen.

Processed with VSCO with b1 preset

  • Skrevet: 17.04.2018
  • Klokken: 21:55
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 0

U(redd)

  • Skrevet: 20.03.2018
  • Klokken: 21:38
  • Kategori: Kjærlighet

Notat 10.Februar 2018:
Så godt det var, det å se hvordan det kan være. En liten helg, i et lite kollektiv. En bestevenn. Dager og netter jeg ikke ville skulle ta slutt. Planter, spill, og drømmende samtaler om planer for fremtiden. Mat, mat, mat, og enda litt til, is til frokost. En smakebit på studentlivet, uten studiene vel og merke, det jeg alltid har lengtet etter, et samhold med mennesker som bare for litt siden var ukjente. Det at alle fra hver sin kant snublet inn døren 05 om morgningen, det å bare være litt ung, litt ung og håpefull. Dette ble en helg jeg trengte.

Processed with MOLDIV

Notat 13.Februar 2018:
Kropp ble brått igjen bare en kropp, ikke min, men heller ingen andres. Ugjenkjennelig, den som for kun måneder tilbake kunne bære både seg selv og litt til. Vi hadde brukt så lang tid, vi to, jeg og denne kroppen jeg avhenger av, men ikke vet hvordan jeg skal holde i live. Vi hadde begynt å lære hvordan og hvorfor vi måtte elske oss selv, som vi elsker andre. Vi hadde begynt å forstå at en sjokolade på en onsdag kun er en fin ting, at det er i bunnen av den vi finner livets balanse og tillater oss selv de ørsmå, men godeste og viktigste øyeblikk. At vi er så mye mer og så mye viktigere enn hvordan vi ser ut. Det var like før vi klarte å riste den av oss. Spiseforstyrrelsen. Selvdiagnosert, grunnet en psykiater vi plutselig en dag aldri hørte fra igjen, ingen avslutning, ingenting. Jeg fikk vel også han til å føle at han ikke kunne hjelpe meg, at hans krevende utdanning på alt for mange år ikke gjorde nytte for seg, som jeg alltid gjør, alltid må jeg være lik et hespetre. Jeg liker det sånn, meg sånn. Kritisk, kaotisk og vanskelig, men litt åpen likevel, og med hjertet på utsiden, alltid. Alltid. -

Processed with MOLDIV

Vi hadde begynt å forstå hvor likt et under vi er, vi mennesker. Tenk at jeg ved hjelp av kroppen min får bære meg selv hver eneste dag. Tenk at jeg har to ben å stå på, at jeg kan føle, kjenne og ta, at jeg kan høre, lytte og se. Noen ganger glemmer vi hvor store vi er, hvor stort dette er, det gjør i hvert fall jeg, noe jeg har gjort i det siste. Det å ha en kropp så skjør, men samtidig så sterk, skuddsikker, men likevel ikke. Vi puster på egenhånd, lever på egenhånd. Tenk at vi avhenger av det slående og pulserende i oss, det som lever med, sammen og for oss. Det skal ingenting til for at det blir revet bort, det er en brutal og ondskapsfull redsel, men likevel også litt frydefull, det å være i live, det å være bare et menneske, men samtidig så veldig mye mer. Jeg ble så fascinert, og nå som jeg skriver om det igjen treffer det meg like hardt, hvor fascinerende det er, hvordan et liv er et liv, hvor mye, men samtidig hvor lite som skal til. Vi lever i en verden, i en kropp, som kunne vært ren fantasi, en drøm, et mareritt. Vi er vår egen fantasi, vårt eget eventyr, vi er noe så usannsynlig og uvirkelig, men likevel så ekte. Vi er, jorda er og universet er. -

Processed with MOLDIV

Vi lever i konstant risiko, men jeg har bestemt meg for å være uredd, samtidig som at jeg skal la meg drive av at morgendagen kanskje aldri kommer. Alt vi har er her og nå, en kropp er bare en kropp, og et liv er bare et liv, men for meg er det alt jeg har, så derfor skal jeg ta de begge tilbake, nå som jeg enda kan.

Sender mine varmeste klemmer deres vei ♥

  • Skrevet: 20.03.2018
  • Klokken: 21:38
  • Kategori: Kjærlighet
  • Kommentarer: 6

Kanskje alt er som før, likevel.

  • Skrevet: 27.02.2018
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Sykdom

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, eller om det i det hele tatt er et poeng i å gjøre det. Jeg tror jeg på mange måter alltid har hatt en skrivesperre, noe som aldri har latt meg slippe helt fri. Jeg slutter å skrive når jeg har det bra, og jeg slutter å skrive når jeg har det vondt, og 2018 har hittil vært en berg- og dalbane mellom disse to. Ingen mellomting, det har vært enten eller, leve for alltid eller ikke å leve i det hele tatt. Noen ganger er det kanskje stillheten som taler høyest. Jeg tror jeg fungerer best som likegyldig, like iskald på innsiden som jeg kan fremstå på utsiden, det er da jeg finner rom nok til å skape, til å våge å luske i egne tanker og følelser som jeg ellers må luke unna for å ikke forsvinne helt i de.

Det er som om fingrene ikke beveger seg på samme måte over tastaturet, det er som om jeg har glemt hvordan jeg skriver, hvordan jeg får meg selv og andre til å føle noe, om ikke hvordan jeg skriver så har jeg i hvert fall glemt hvordan jeg deler det. Jeg føler meg mer naken og sårbar enn jeg har gjort tidligere, deler jeg noe så deler jeg hele meg, føles det ut som. Det er som om jeg har blitt fortalt så mange ganger at en ikke skal dele slikt som dette, at jeg har begynt å tro på det selv. Kanskje er ikke hjertet like mye på utsiden som det en gang var, kanskje er ikke sjela mi like vrengt som den pleide å være, kanskje er jeg ikke like ærlig og brutal, like tøff som jeg før kunne være. Det er som om ribbena har blitt til mur, og hele jeg en rustning. Som om jeg har mistet litt av den jeg er, glemt litt hvor jeg skal og hva som bunner i meg, fordi jeg i et kaos jeg ikke klarer å sette ord på ubevisst har fortalt meg selv at det lille jeg har å komme med ikke er nok, at det er for sent nå uansett, ingen bryr seg. 

Er det slik som skjer når en kropp igjen bare er en kropp? Intet mer. Intet mindre. Ugjenkjennelig, den er ikke lenger det den var for kun måneder tilbake, det du og den hadde brukt så lang tid på å bygge opp, kunne like gjerne driti i det, det var forgjeves uansett. Er det slik som skjer når mestringsfølelsen ikke lenger er en del av hverdagen, når hele din eksistens føles uviktig? Er det slik som skjer når du finner deg selv liggende på baderomsgulvet mens du skrur vannet fra iskaldt til glovarmt om og om igjen, fordi du ikke vet hvilken av de som påfører deg smerte nok til å overdøve det som ulmer på innsiden? En kropp nærmest ubrukelig, akkurat som du. 

Er det slik som skjer når du møter noen som får deg til å føle akkurat nok til å glemme alt det som gjør vondt? Som en rømningsvei, et tilfluktsrom. Som om det ikke er rom nok til noe annet enn dette menneske, men kanskje denne gangen akkurat plass nok til deg selv likevel, fordi du har lært. Du vet nå at selv om du mister deg selv i fallet så vil du finne deg selv på to steder til en og samme tid, du vil finne deg selv stående stødig på bakken for å ta i mot. Du glemmer akkurat ikke nok til å glemme det du alene har bygget opp. Hjemmet du har bygget i deg selv, det som nå bunner i en trygghet verken noe eller noen kan rive ned, en grunnmur så sterk at du kan bære deg selv. Tidligere har du vært for varm for ditt eget beste, for andres beste, og nå er du fremdeles varm, men du har forstått at du ikke bare skal ønske alle andre godt, men også deg selv. Du har lært deg at hvis noen går i fra deg, så skal du gå først, at selv om andre kan ta deg for gitt, så skal ikke du gjøre det.

Jeg vet ikke om jeg er tilbake, og jeg vet heller ikke om jeg noengang kommer til å være det, kanskje forblir jeg ikke mer enn det jeg alltid har vært, titter innom her i ny og ne, med alt for mange drømmer, men med alt for lite mot. Det eneste jeg vet er at jeg har mye jeg vil dele, jeg vet bare ikke hvordan.

Hjertet slår i utakt og jeg svetter i hendene, jeg er iskald på føttene og jeg vet ikke om det er ren redsel eller noe frydefullt ved det, i det jeg skal til å igjen poste noe som for meg føles ut som et meningsløst og usammenhengende innlegg. Kanskje alt er som før, likevel. Jeg har savnet dere, det forandrer seg aldri.

  • Skrevet: 27.02.2018
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 6

Fever

  • Skrevet: 05.01.2018
  • Klokken: 15:41
  • Kategori: Sykdom

Processed with VSCO with av8 presetProcessed with VSCO with av8 preset

  • Skrevet: 05.01.2018
  • Klokken: 15:41
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 0

New year, new me?

  • Skrevet: 03.01.2018
  • Klokken: 21:18
  • Kategori: Hverdag

Who is she and where has she been all my life? Honey, I´m home!

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 03.01.2018
  • Klokken: 21:18
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 6

Det er ikke plass nok til oss begge to

  • Skrevet: 17.12.2017
  • Klokken: 21:10
  • Kategori: Sykdom

Det er som om jeg ikke har nok rom, som om det er nok med at ingenting fyller hvert eneste et. Fra topp til tå, i hvert eneste hjørne, opp og igjennom hver eneste bit av meg, hver eneste millimeter, tar all plass som er av det lille som er igjen av meg. Ikke rom nok til å skrive, til å skape, til å bare være. Jeg er ikke stor nok. Han er større. Strekker ikke langt nok. Styggen på ryggen, som de lenge kalte han for, familie og venner, selv onkel P. Nå har han blitt så mange fler enn det han engang var. Han er utmattelsessyndrom og crohns i en og samme kropp. Han er desember måned og han er ikke bare tårene om nettene, men også de som triller selv når sola lager diamanter i snøen. Han er et anstrengt forhold til mat og et selvhat uten like. Han er ensomheten selv nå som jeg aldri har hatt flere rundt meg. Han er ondskap i sin sanne form, han er liv og død i et og samme ønske. Han føles ustoppelig, lever i beste velgående, i sin beste alder, tar mer plass i meg enn det jeg gjør selv, litt sånn som Voldemort i Harry Potter. I hver eneste tanke og i hver eneste drøm. Han er den tunge pusten og de såre øynene, han er meg når jeg ikke har dusjet på flere dager, glemt å ta vare på meg selv, foret han mer enn jeg har foret meg.

Jeg varer ikke evig, derfor har jeg ikke tid til denne evige runddansen jeg har forvillet meg inn i, men ribbeina mine er bare ribbein, selv om jeg avhenger av de. De er ikke murvegg eller gitter (selv om det hele kan føles ut som mitt eget lille fengsel), de kan ikke beskytte meg mot alt. Kanskje det akkurat nå, er nok å bare eksistere, selv om det på noen dager også kan føles litt i det meste laget. Jeg strekker ikke lengre enn det jeg gjør, akkurat nå, jeg kan ikke tøyes og bøyes, da når jeg bristepunktet og knekker. Men hvordan knekker man? Kanskje er det dette som er å ha knekt?

Kanskje må jeg bare ha troen på at jeg skal reise meg igjen (men hvor lenge skal jeg vente, når er tiden inne for å ta seg selv tilbake, når vet jeg om jeg må gjøre det før jeg er klar, før jeg har funnet ut hvordan jeg kan gjøre det? Er det ikke å gå i mot seg selv, det å ta tiden til hjelp? For tiden leger kanskje alle sår om vi lar den, men den tar også fra oss dyrebare dager, for er det ikke vi, vi som skal leve hver dag som om det er den siste, nå som vi har sjansen?), at ben, ryggrad og nakke skal bli sterke nok til å bære meg igjen, så jeg kan bli sterk nok til å ta plassen min tilbake. At jeg en dag skal skrive som jeg ønsker å skrive, leve som jeg ønsker å leve, og være stor nok til å være meg, til å fylle meg selv alene, uten han som tar hvert eneste rom. Jeg er jo tross alt Harry Potter, han er Voldemort, og vi vet jo alle hvem som står igjen til slutt.

  • Skrevet: 17.12.2017
  • Klokken: 21:10
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 1

Baby it´s cold outside

Nå har snøen endelig lagt seg her igjen, og gradestokken har igjen bikket minus. Få ting gir mer julestemning enn snøfall på vei hjem fra juledate og juleshopping, mens det river i kinn, og julelysene skinner vakrere enn på lenge. Skjerf er noe jeg  a l d r i  har fått meg selv til å kjøpe, mye fordi jeg aldri har funnet et som har føltes worth it, og fordi jeg har arvet noen fra søsteren min, win win, men i år måtte jeg slå til da jeg fant dette fra Holweiler. Altså, look at it! All my favorite colors in one, burgunder, blått, og et hint av grønn. Bruker det non´stop i disse dager, og det gjør en så god jobb med å holde meg varm. 

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset
Processed with MOLDIVProcessed with VSCO with a6 preset

Dere hører lite fra meg, av flere grunner, men som alltid håper jeg jo å slå sterkere tilbake. Akk ja.. Jeg har filmet en video som jeg håper macen min har plass til, så jeg endelig kan få redigert en, for jeg har nemlig filmet tre til for noen uker tilbake, men alle tok for stor plass, men vi krysser fingrene denne gangen. Si forresten i fra om det er noen videoer dere ønsker fra meg.

Håper dere har de godeste dager. Tenker sånn på dere, always.

Julens kontraster

  • Skrevet: 05.12.2017
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Kjærlighet

Plutselig ble det så mye mer, så mye større enn bare en selvdiagnosert angst. En skal ikke være redd for angsten, sies det, og det er jeg for så vidt aldri, men samtidig; hvordan lar man være, når det som trigger den dukker opp i drømmer du ikke kan kontrollere. Det har nådd ryggrad, skraper seg langs hver eneste knokkel, opp og igjennom sjel og hjerte, setter seg i ben og armer. Plutselig er den bare der. Klumpen. Like mye fysisk i brystet som den er psykisk. Det er det mest bisarre jeg har vært borti. Kvelertak. Det er som om jeg ikke har forstått det før nå, hvor dypt det sitter, det er ingen lek lenger, og det var det aldri heller - ikke for meg. Og midt oppi dette ligger sykdommen som en hovedpulsåre, det er den det hele bunner i, hadde det ikke vært for den ville ikke sporene satt seg slik de gjorde, jeg ville klart å børste de av, men slik ble det ikke, jeg var allerede på bristepunktet, for svak til å stå i mot siste vindkast, og kanskje er det derfor det er umulig å bearbeide, fordi det er så mye annet som må bearbeides først. 

Processed with VSCO with a6 preset

Desember. Da alle følelser skal bli påvirket av tente lys, pepperkaker, varmende gløgg, barn med røde kinn og klingende lattere, og de godeste stunder med de en er så glad i. Da føles det litt ekstra tungt, sammenlignet med årets elleve andre måneder, da du plutselig våkner 1.Desember med klump i bryst og mage, i år som i fjor, den du hadde lurt deg selv til å tro at skulle forsvinne mirakuløst i løpet av natten. Du har blåst ut lysene, og du har verken lyst på pepperkaker eller gløgg, de røde kinnene ser bare kalde ut, og du hører ikke latterne på samme måte som du engang gjorde. Det overskygges av minner som gjennomsyrer kroppen med følelser som tar fra deg måneden du helt siden romjulen for snart 22år siden lå på mammas bryst med nisselue - har vært din favoritt, det du alltid har gledet deg til, der du alltid har funnet trygghet. 

Det er noe så fryktelig sårt ved det, når så mange gleder seg, noe jeg også gjør, og da kjenne klumpen som ulmer et sted langt der inne, som utløser frykten for at julen blir i år som den ble i fjor, og året før der. Personlig har det har ikke noe med de rundt meg å gjøre, de gir meg den samme varmen de alltid har gjort, og tradisjonene er de samme. Jeg gruer meg til 1.juledag og til bursdagen min. Jeg håper jeg i år som i fjor er omringet av de som gjør livet til et liv, av julemusikk og alt det som gjør julen god, men i år, i år vil jeg ønske å leve. Jeg makter ikke gråte meg igjennom romjulen enda engang, de skal ikke måtte se det igjen. Men i år er det annerledes, jeg er annerledes, jeg skal ta julen min tilbake, og aldri om noen skal få ta den fra meg igjen, det er ingen verdt. 

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg er så heldig som har disse to som står utenfor døren for å plukke meg opp, selv de gangene jeg sier nei. På søndag var vi på julemarked, og i går på ski. De som lurer frem et smil eller ti, de som lirker frem barnet i meg, den frydefulle barnsligheten ved vinterens første snø. De som snakker om nisser som må ha gått inn i fjellet igjen, nå som blåtimen er omme. De som synger høyere til julesanger enn hva jeg gjør. De som hvert eneste år har gitt meg sammen med søsknene mine glede rundt julen. De som har gjort meg til deres verste fiende når det kommer til tradisjoner - alt skal være slik det var for 15år siden, helst. De som redder et helt liv hver eneste dag. Takk, takk for alt dere er for meg, for at dere minner meg på at livet, det er verdt å leve, for det gode er så godt, selv om det noen ganger kun varer i sekunder. Takk for at dere ikke bare forteller, men også viser meg noe så klisjé som at tiden kan lege alle sår, om du lar den. At desember kan gi meg den kriblende følelsen igjen, at den kan føles bra, og skulle det komme dager hvor den ikke gjør det, så går det bra, det og, for jeg er fremdeles omringet av de som er selve livet, og det er det som betyr noe.

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg tenker sånn på de, på dere, som gruer seg til førjulstid, julaften, romjul og nyttår. Jeg klarer ikke la være å føle skyld hver gang jeg uttrykker hvor fin jeg syntes julen kan være, for jeg vet så godt at det dessverre finnes så alt for mange som ikke får ha det forholdet til julen, av ulike grunner. Selv om det ikke endrer noe, så vil jeg bare si at jeg tenker på dere, og at jeg så inderlig håper at desember blir noe helt annet enn hva den har vært tidligere. Vi kan kanskje føle det på kroppen, vi også, i det noen forteller oss hvordan de har det, hva de tenker og føler, hva de har vært igjennom, står igjennom, men vi kan aldri helt føle det som de gjør, vi kan ikke sette oss fult og helt inn i sjela deres, aldri helt forstå, uansett hvor intenst og desperat vi ønsker det, uansett hvor hardt vi prøver, før vi står der i de samme skoene, uten fotspor å følge, og derfor må ploge vår egen vei. Og derfor kan vi heller aldri sammenligne noe eget med andres, men hvis det kan hjelpe, så husk at dere ikke er alene, uansett hvor ensomt det måtte føles. Det er mange som vil ta vare på dere, når andre svikter. Det er kanskje ikke så mye en får gjort, for ingenting kan få en til å glemme fortiden, men kanskje, bare kanskje, kan vi hjelpe hverandre med å glede oss til fremtiden.

Nå som resten av året - ta vare på hverandre, være gode mot hverandre, og se de som ikke blir sett. Det er mange som gruer seg til julen, og jeg kan love at det er få ting føles sårere enn det, enn å føle det slik på det som fremstilles som den mest kjærlige og tryggeste tiden av året, det er ikke alltid slik, dessverre, og derfor trenger vi hverandre. ♥

  • Skrevet: 05.12.2017
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Kjærlighet
  • Kommentarer: 2

Frydefull barnslighet

  • Skrevet: 30.11.2017
  • Klokken: 22:00
  • Kategori: Kjærlighet

I can´t even begin to describe h v o r mye jeg gleder meg til morgendagen, e n d e l i g desember!! Ihihi. Det er helt på trynet hvor likt et barn jeg blir, men jeg skal ikke si at jeg ikke nyter det, få ting er jo bedre enn å føle glede på samme måte som en gjorde som yngre. Som jeg gleder meg til å sku opp julemusikken på full guffe i sekundet jeg åpner øynene, og enda mer til å finne frem julefilm og sjokolade. Iihh, I´m so overly excited!

Processed with VSCO with b1 preset
Processed with VSCO with b1 preset

Nå oppdaget jeg akkurat at artister som Sam Smith, Miley Cyrus og Norah Jones har kommet med noen nye sanger i forbindelse med julen, så nå skal jeg bruke resten av kvelden til å oppdatere jule-listen min, den finner dere her. Det blir nesten som en liten tjuvstart, men jeg skal klare å ha selvkontroll nok til å holde meg unna det som allerede er i lista. I familien har vi nemlig en uskreven regel om at vi ikke gjør noe som er relatert med julen, før det er Desember, utenom julegaver, så klart, og slike ting vi ikke kan kontrollere selv. Det gjør det hele litt mer stas, og bygger opp en spenning av frydefull barnslighet.

Processed with VSCO with b1 preset

Håper dere gleder dere like mye som meg, og hvis ikke, så deler jeg gjerne litt med dere, og sender tusenvis av varme klemmer, tenker sånn på dere og håper alt er bra. Masse kjærlighet!

  • Skrevet: 30.11.2017
  • Klokken: 22:00
  • Kategori: Kjærlighet
  • Kommentarer: 0

Aldri forlat meg

  • Skrevet: 28.11.2017
  • Klokken: 21:31
  • Kategori: Kjærlighet

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg tror at selv hvis du hadde forsvunnet, som om du og det vi har og er, aldri var, og hvert minne, hver berørelse, hele deg, oss to du og jeg, hadde blitt tatt i fra meg, som om hjertene våre aldri hadde slått i takt med hverandre, og jeg aldri hadde kjent til hvordan to kropper blir til en, pusten sykron, hvordan øynene mine klarte å finne et hjem i dine, og hvordan ensomhet blir til tosomhet, tror jeg at jeg hele livet ville gått med et tomrom i meg, som jeg aldri ville klart å fylle, selv da hadde du satt spor i meg.

Processed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 28.11.2017
  • Klokken: 21:31
  • Kategori: Kjærlighet
  • Kommentarer: 4

Maybe it´s true that I can´t fall in love with humans anymore, but at least I can fall in love with pieces of fabric

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset
Kjole // Reformation

Your visions will become clear only when you can look into your own heart. Who looks outside, dreams; who looks inside, awakes

Let´s talk about overskriften for a moment. Skrevet av Carl Jung forresten. Var det fler enn bare meg som kjente hjertet falle til tærne? Det var som om et lys gikk opp for meg, som om jeg plutselig innså det jeg så lenge har prøvd å unngå, det jeg har drømt om at skal være realiteten, men som ikke helt enda er det. Auch, men så vakkert.



.. And then she fell in love! Jeg har lenge vært på jakt etter minimalistiske smykker, syntes det er så vakkert, og slike små detaljer kan utgjøre en så stor forskjell. Hvem hadde trodd at denne jenta skulle foretrekke gull fremfor sølv? I hvert fall ikke jeg som 15åring. Jeg som hele livet har sverget til sølv, men det er bare altså noe så vakkert med gull, det fletter seg så fint sammen med hudtoner.

Like always opprettholder jeg min selvdiagnoserte lidelse som avhengig av shopping (da jeg søkte i google (thank you google for everything you do for me everyday) for å undersøke hvordan "shoppingavhenigig" skrives, kom det opp "shoppingavhenighet test" øverst.. I did not dear.. I did not.. makter ikke få det bekreftet, foretrekker heller å lure meg selv til å tro at jeg enda har selvkontroll og verdighet i godt behold), ved å daglig scrolle meg igjennom hver nettbutikk ever existed. Denne gangen var det Etsy som hadde godsaker å by på. Syntes Etsy er et genialt konsept, for fyttisøren så mange flinke og kreative mennesker det finnes på denne kloden, jeg blir helt amazed. Se på disse smykkene for eksempel, I can´t even, so beautiful and simple.  


Smykker // Etsy - LayeredAndLong/GLDN

Déjà vu

  • Skrevet: 21.11.2017
  • Klokken: 21:56
  • Kategori: Sykdom

Jeg er så redd for å aldri klare å skrive igjen. Hva om jeg aldri igjen vil klare å sette ord på det som ligger på dypet, på dypet hvor jeg finner meg selv, med for lite luft i lungene til å komme meg til overflaten. Det er på mitt verste jeg er best, best på det jeg elsker å gjøre - skrive. På kunsten og livet. På det såre og brutale. På virkeligheten. Det er tidspunkt jeg har måtte tvinge meg selv til smerte de gangene jeg har hatt det bra, har måtte forelske meg i min egen elendighet. Men slik er det ikke nå, nå mestrer jeg ikke engang det jeg alltid har kunnet lene meg på, nå er jeg ingenting, verken for meg selv eller dere.

Processed with VSCO with a6 preset

Føler meg fengslet i egen kropp og i eget sinn, trenger ikke igjennom, når ikke frem, ikke engang i og til meg selv. Tilbakefall. Jeg kan ikke sette fingeren på sist jeg hadde det sånn her. Jeg hadde noe lignende for tre år siden, men da var jeg mest deprimert, men det å den ene dagen ikke makte å leve mer, mens en annen ville leve for alltid, det er noe jeg lært meg å leve med, så godt det lar seg gjøre i hvert fall, velger jeg å tenke i det jeg skriver dette og ser bort i fra at jeg i går var på vei ut vinduet, psykisk altså, psykisk - ingen grunn til bekymring, har jo tross alt så mange som er glade i meg, har ikke annet valg enn å bli her, ikke at jeg vil ha det heller, jeg elsker jo livet, elsker, men det kommer bare øyeblikk hvor det hele blir litt for meget, men slik er det, livet er vakkert dere, livet er vakkert.

Processed with VSCO with a6 preset

Det hele tar det meg tilbake i tid. Fire, fem, seks, sju, åtte år tilbake i tid, som en konstant déjà vu. Traumer. Plutselig blir jeg minnet på hvorfor lukten av sykehus gjør meg kvalm, og hvorfor jeg unngår enhver legetime, alt jeg så lenge har fortrengt slår meg midt i fleisen. Redsel. Kroppen min, hvem er du? Hva er du? På papirene står det at du er så og så mange prosent invalid. Du er ikke til å kjenne igjen. Tunnelsyn. Kaldsvette. Hyppige hjerteslag. Lyd - og lysømfintlig. Skjør og utmattet, og det uten en forklaring. Du har ikke engang matlyst, da er du i hvert fall ikke min, det skjønner vi alle. Kan verken vaske klær eller tørke støv, men det har jeg jo aldri vært særlig god på heller, men å dusje og pusse tenner, det er jeg god på, men det er ikke du, ikke i det hele tatt, jeg tror jeg må både til frisøren og tannlege. En blir så motløs. Som om alt jeg har jobbet for, kjempet mot i så mange år, har vært forgjeves, når det bare kan bli tatt fra meg slik.

Processed with VSCO with b1 preset

Men snart er det jul, og etter jul kommer nyttår og lysere tider, vår og fuglekvitter, løvetann og jordbær-spann, plutselig så er det sol og sommer, og jeg skal bli frisk, jeg skal det, om ikke helt, så skal det blir bedre enn hva det er nå, det skal det. Det fine med å bli tvunget til å tilbringe alt for mange døgn kun med seg selv, innenfor fire klaustrofobiske og rastløse vegger, er at en blir minnet på det jeg lærte mine første år som syk, da alle dage var som disse - de små gledene, de som blir så mye større enn de store. Som for meg i november er Harry Potter og varmeflaske, havregrøt med kanel på og fredager, som for meg er den barnslige og frydefulle ventingen på desember; julemusikk og julefilmer, klementiner og appelsiner, lyslenker og julehandel. Ikke for å glemme skiturer med pappa og kvelder foran peisen med mamma, frokoster med søsken og tantebarn, klirr i glass og i hjerter med jentene, og la oss nå ikke glemme dager i bakken på snowboard, konsekvensene tas på strak arm, worth it, om jeg så må legges inn. Jeg er så heldig som får lov til å elske julen, og jeg tenker så utrolig mye på dere som ikke har fått lov til det, som må forbinde julen med noe helt annet en hva den egentlig burde være. Jeg håper denne førjulstiden, og julen blir en helt annen enn deres siste, jeg håper den blir like god og varm som den ute vil bli kald. Jeg tenker på dere, hele gjengen, dere er gull verdt.

Processed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 21.11.2017
  • Klokken: 21:56
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 6

Pust

  • Skrevet: 15.11.2017
  • Klokken: 21:20
  • Kategori: Sykdom

Processed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 15.11.2017
  • Klokken: 21:20
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 1

Kom ikke for nært, for nært til å snu

  • Skrevet: 12.11.2017
  • Klokken: 22:00
  • Kategori: Sykdom

Det er vel ingenting som gjør en far til en far, en god en, mer enn dager som denne. Med ei datter liggende i fosterstilling, med en iskald front, men med et helt annet indre. Fanget i noe av det som for mange av de rundt, og en selv, kan føles som det mest egoistiske som finnes - depresjonen. Utløst av fortvilelse rundt forverret sykdomstilstand, og sikkert en hel del andre luksusproblemer også. Dager som er hans, dager det er hans tur til å skinne, hans tur til å skjemmes bort med ord og gaver, kjærlighet, så er det igjen han som ender opp med å være den som gir, og være et større menneske enn han skulle trengt å være. 

Processed with VSCO with a6 preset

Bekymringsfullt og forsiktig titter han inn i rommet, han som mamma, og med varsom stemme spør han om det ikke er noe han kan gjøre, for å tenne en liten livsgnist, et ønske om å leve. Fortvilelse. Fortvilelse fortvilelse fortvilelse, over å ha et barn som ikke lar deg hjelpe, fordi hun selv ikke vet hva det skulle vært. Et barn som holder deg på avstand så du ikke kommer for nært, fordi hun ikke makter å føle på noe som er godt, når alt annet er vondt. Ei datter som er i en sinnsstemning hun desperat vil ut av, men ikke vet hvordan. Fortvilelse fortvilelse fortvilelse, over å være nettopp dette barnet, denne datteren, som akkurat nå er så langt i fra hvem hun egentlig er, og som tar også denne dagen fra han, fra de. 

Processed with VSCO with a6 preset

Gratulerer med farsdagen, til mannen som aldri kan bli utkonkurrert av en annen mann, my forever number one, til min hverdagshelt og supermann. Jeg takker livet og verden og mamma og deg og alt for at hjertet ditt begynte å slå igjen, for ingenting ville vært det samme uten deg, og jeg er så takknemlig for at vi har mer tid sammen. Takk for alt du og mamma er for meg♥. Jeg håper dere har noen, om ikke foreldre, så bare noen som gir dere trygghet, noen å se opp til, lene seg på, alt det beste til dere, mine varmeste og flotteste lesere. 

  • Skrevet: 12.11.2017
  • Klokken: 22:00
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 4