hits

Rikke Gunnersen

Min ufiltrerte sannhet

  • Skrevet: 03.06.2018
  • Klokken: 19:30
  • Kategori: Video

Grsdagens tanker fra hengekyen, og et lite klipp hvor jeg i dag valgte dele de sreste trer. Jeg har ikke sett igjennom, jeg valgte heller bare sette sammen det hele, uredigert; slikt livet burde vre. Jeg hper dere vil se den likevel, og at den gir noen noe. 


Tannhjulet - kvalitet - 1080pHD for bedre kvalitet​​

 

Hadde det bare vrt psykisk. Utmattelsessyndrom. Hadde det n bare vrt det. Da hadde det vrt opp til meg, og da hadde jeg visst hvor jeg skulle sprre om hjelp. Den fremstilles som det, det snakkes om den som om den er det, respektlst og uvitende, p grunn av andre som utnytter diagnosen og det at ingen vet helt hva den er, hvor den komme fra. Hva med oss som kjemper mot den hver eneste dag? Som har mtte gi fra seg ungdomstiden, og tryggheten om en fremtiden med utdanning og jobb, ikke minst konomi. Vi valgte aldri dette. Hadde det vrt opp til meg hadde jeg vrt p landslaget i hndball n, men det var ikke opp til meg. Jeg ville lekt med tantebarna mine, i stedet for ligge hre eller se p, men det er ikke opp til meg.

 

N fr jeg blmerker og smerter i dagevis av trikse med fotball, av i noen minutter bare ville vre frisk. I mte med gamle og nye leger fr jeg igjen og igjen og igjen beskjed om at de ikke kan hjelpe meg, at jeg og mine m finne ut av det selv, og at jeg kanskje burde prve psykolog, om ikke antidepressiva. Kjre deg, du skulle bare visst hvor mange som deg jeg har mtt, som har ftt meg til grte utrstelig i mammas armer fordi jeg ikke makter leve dette livet mer nr de forteller meg at ingenting er galt med meg. Ser de det ikke, mamma? Ser de det ikke? Hvordan kan de ikke se det. M de bli med meg hjem? De som skal hjelpe oss. Kjre deg, s klart blir en deprimert av pakke sekken, klar for g ut i sola, ut i skogen, klar for livet, men mtte snu i dra fordi det rett og slett ikke gr. Psyken ble syk, men kroppen ble syk frst. 

 

  • Skrevet: 03.06.2018
  • Klokken: 19:30
  • Kategori: Video
  • Kommentarer: 3

Slipp meg ut

  • Skrevet: 17.04.2018
  • Klokken: 21:55
  • Kategori: Sykdom

Lungene mine skriker etter luft, det er som om jeg bare puster halvveis, som om jeg kanskje ikke helt vil puste i det hele tatt. Jeg prver trekke den dypt, det er nrmest ubehagelig, kan ikke huske sist jeg lot den g helt ned til magen. ynene mine lengter etter noe se p, de trenger noe vakkert, som kan romme meg fra topp til t i noen dager til. Hjertet mitt lengter etter noe leve for, noe jeg kan ha for meg selv, noe som ikke avhenger av alle andre. Kroppen min lengter etter hvordan vinden fles i det den slr mot den, hvordan vinden sniker seg opp og igjennom vrens nyinnkjpte klr. Ansiktet mitt lengter etter solen, solstrlene som fyller meg med det bare de kan, fregner p nesa og liv i kroppen. Fr syntes jeg det var et herk myse, og etter s mange r som uerfaren myser, har rynkene mellom yenbrynene kommet for bli, men jeg vil heller ha livets sjarmerende preg i ansiktet, enn sorgens drag. 

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg lengter snn ut. Ut, ut, ut. Det er ikke det samme se det innenifra. Det fles ikke like frydefullt se hvordan skyene, som livet - flyr forbi meg, det er s mye vakrere enn hva sengekanten gir uttrykk for. 

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg lurer p om de kan se meg, hvis de titter lenge nok. Jeg har endelig klart flytte meg fra sengen og til en stol jeg har plassert foran vinduet. Kan de se lengselen i blikket? Tomrommet. Kan de se det? De som finner meg i vinduskarmen, eller de som str ovenfor meg de gangene jeg er utenfor rommets fire vegger. Kan de se det - at jeg i gr kveld, og kvelden fr der, og kvelden fr der igjen, ikke hadde et eneste hp for livet. Jeg var s klar, s klar til sveve med skyene, fra meg selv og alle jeg elsker, fra livet jeg er s heldig f leve, og fra livet jeg har fremfor meg, min beste dag har tross alt ikke vrt. Kan de se det - hvordan jeg strever etter lage et liv for meg selv, en kropp, en sjel og et hjerte verdt bli her for. Kan de se det - frykten for at ingen, selv ikke jeg, kan hjelpe meg. Jeg var s redd, den ene kvelden, s redd, s redd, og denne gangen for meg selv og mrket som hadde bygd seg opp inni meg. Det kom hjelp; en distraksjon, en hnd holde i, en annen pust enn min egen lytte til. Men dagen etter var jeg igjen alene, og jeg s ikke annen utvei enn rmme fra det som har bygget seg et hjem i meg, fr det ble for sent. Jeg mtte delegge kroppen, for ikke delegge meg selv - jeg mtte ut, ut, ut, til det stedet hvor jeg finner sjelefred nok til i noen timer makte leve litt til. Jeg trente, og det skulle jeg aldri ha gjort, men samtidig s ble det eneste valget jeg hadde. Jeg mtte ofre utmattelsen, for ikke ofre livet, for noe som ikke er verdt det.

Processed with VSCO with b1 preset

Det har for lengst blitt ettermiddag, men jeg vet verken hvilken dag det er eller hva klokka er. Det er s mange av de, de har rukket bli ferdig med jobb og skole fr jeg i det hele tatt har rukket reise meg. Det er som en annen verden der ute, som om jeg bare str p sidelinjen, kun en tilskuer, det ha friheten rett utenfor vinduet, fanget i en krigssone. De har solskinn i ryggen, jeg husker s godt hvordan varmen tar tak i ryggraden og gir den nytt liv. De har begynt kle av seg, vr-jakkene er tatt frem, men akkurat i dag er det mange som har valgt la jakken ligge hjemme. N var det en i shorts og t-skjorte som lp over veien til og med! vgalt, men riktig, akkurat slik skal livet leves - litt p kanten. Noe s godt. Vren, den er her, endelig. Den som venter p noe godt venter ikke forgjeves. Det er kun noen snflekker igjen, jeg hper jeg er friskere til gresset blir grnnere og vren setter sitt preg p alle trr og blomster. Jeg hper jeg kan f ligne en blomst, vre litt som alt det som falmer for blomstre igjen. At ogs jeg med litt solskinn, litt regn og varme vil klare reise meg igjen.

Processed with VSCO with b1 preset

  • Skrevet: 17.04.2018
  • Klokken: 21:55
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 2

U(redd)

  • Skrevet: 20.03.2018
  • Klokken: 21:38
  • Kategori: Kjrlighet

Notat 10.Februar 2018:
S godt det var, det se hvordan det kan vre. En liten helg, i et lite kollektiv. En bestevenn. Dager og netter jeg ikke ville skulle ta slutt. Planter, spill, og drmmende samtaler om planer for fremtiden. Mat, mat, mat, og enda litt til, is til frokost. En smakebit p studentlivet, uten studiene vel og merke, det jeg alltid har lengtet etter, et samhold med mennesker som bare for litt siden var ukjente. Det at alle fra hver sin kant snublet inn dren 05 om morgningen, det bare vre litt ung, litt ung og hpefull. Dette ble en helg jeg trengte.

Processed with MOLDIV

Notat 13.Februar 2018:
Kropp ble brtt igjen bare en kropp, ikke min, men heller ingen andres. Ugjenkjennelig, den som for kun mneder tilbake kunne bre bde seg selv og litt til. Vi hadde brukt s lang tid, vi to, jeg og denne kroppen jeg avhenger av, men ikke vet hvordan jeg skal holde i live. Vi hadde begynt  lre hvordan og hvorfor vi mtte elske oss selv, som vi elsker andre. Vi hadde begynt forst at en sjokolade p en onsdag kun er en fin ting, at det er i bunnen av den vi finner livets balanse og tillater oss selv de rsm, men godeste og viktigste yeblikk. At vi er s mye mer og s mye viktigere enn hvordan vi ser ut. Det var like fr vi klarte riste den av oss. Spiseforstyrrelsen. Selvdiagnosert, grunnet en psykiater vi plutselig en dag aldri hrte fra igjen, ingen avslutning, ingenting. Jeg fikk vel ogs han til fle at han ikke kunne hjelpe meg, at hans krevende utdanning p alt for mange r ikke gjorde nytte for seg, som jeg alltid gjr, alltid m jeg vre lik et hespetre. Jeg liker det snn, meg snn. Kritisk, kaotisk og vanskelig, men litt pen likevel, og med hjertet p utsiden, alltid. Alltid. -

Processed with MOLDIV

Vi hadde begynt forst hvor likt et under vi er, vi mennesker. Tenk at jeg ved hjelp av kroppen min fr bre meg selv hver eneste dag. Tenk at jeg har to ben st p, at jeg kan fle, kjenne og ta, at jeg kan hre, lytte og se. Noen ganger glemmer vi hvor store vi er, hvor stort dette er, det gjr i hvert fall jeg, noe jeg har gjort i det siste. Det ha en kropp s skjr, men samtidig s sterk, skuddsikker, men likevel ikke. Vi puster p egenhnd, lever p egenhnd. Tenk at vi avhenger av det slende og pulserende i oss, det som lever med, sammen og for oss. Det skal ingenting til for at det blir revet bort, det er en brutal og ondskapsfull redsel, men likevel ogs litt frydefull, det vre i live, det vre bare et menneske, men samtidig s veldig mye mer. Jeg ble s fascinert, og n som jeg skriver om det igjen treffer det meg like hardt, hvor fascinerende det er, hvordan et liv er et liv, hvor mye, men samtidig hvor lite som skal til. Vi lever i en verden, i en kropp, som kunne vrt ren fantasi, en drm, et mareritt. Vi er vr egen fantasi, vrt eget eventyr, vi er noe s usannsynlig og uvirkelig, men likevel s ekte. Vi er, jorda er og universet er. -

Processed with MOLDIV

Vi lever i konstant risiko, men jeg har bestemt meg for vre uredd, samtidig som at jeg skal la meg drive av at morgendagen kanskje aldri kommer. Alt vi har er her og n, en kropp er bare en kropp, og et liv er bare et liv, men for meg er det alt jeg har, s derfor skal jeg ta de begge tilbake, n som jeg enda kan.

Sender mine varmeste klemmer deres vei ♥

  • Skrevet: 20.03.2018
  • Klokken: 21:38
  • Kategori: Kjrlighet
  • Kommentarer: 6

Kanskje alt er som fr, likevel.

  • Skrevet: 27.02.2018
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Sykdom

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, eller om det i det hele tatt er et poeng i gjre det. Jeg tror jeg p mange mter alltid har hatt en skrivesperre, noe som aldri har latt meg slippe helt fri. Jeg slutter skrive nr jeg har det bra, og jeg slutter skrive nr jeg har det vondt, og 2018 har hittil vrt en berg- og dalbane mellom disse to. Ingen mellomting, det har vrt enten eller, leve for alltid eller ikke leve i det hele tatt. Noen ganger er det kanskje stillheten som taler hyest. Jeg tror jeg fungerer best som likegyldig, like iskald p innsiden som jeg kan fremst p utsiden, det er da jeg finner rom nok til skape, til vge luske i egne tanker og flelser som jeg ellers m luke unna for ikke forsvinne helt i de.

Det er som om fingrene ikke beveger seg p samme mte over tastaturet, det er som om jeg har glemt hvordan jeg skriver, hvordan jeg fr meg selv og andre til fle noe, om ikke hvordan jeg skriver s har jeg i hvert fall glemt hvordan jeg deler det. Jeg fler meg mer naken og srbar enn jeg har gjort tidligere, deler jeg noe s deler jeg hele meg, fles det ut som. Det er som om jeg har blitt fortalt s mange ganger at en ikke skal dele slikt som dette, at jeg har begynt tro p det selv. Kanskje er ikke hjertet like mye p utsiden som det en gang var, kanskje er ikke sjela mi like vrengt som den pleide vre, kanskje er jeg ikke like rlig og brutal, like tff som jeg fr kunne vre. Det er som om ribbena har blitt til mur, og hele jeg en rustning. Som om jeg har mistet litt av den jeg er, glemt litt hvor jeg skal og hva som bunner i meg, fordi jeg i et kaos jeg ikke klarer sette ord p ubevisst har fortalt meg selv at det lille jeg har komme med ikke er nok, at det er for sent n uansett, ingen bryr seg. 

Er det slik som skjer nr en kropp igjen bare er en kropp? Intet mer. Intet mindre. Ugjenkjennelig, den er ikke lenger det den var for kun mneder tilbake, det du og den hadde brukt s lang tid p bygge opp, kunne like gjerne driti i det, det var forgjeves uansett. Er det slik som skjer nr mestringsflelsen ikke lenger er en del av hverdagen, nr hele din eksistens fles uviktig? Er det slik som skjer nr du finner deg selv liggende p baderomsgulvet mens du skrur vannet fra iskaldt til glovarmt om og om igjen, fordi du ikke vet hvilken av de som pfrer deg smerte nok til overdve det som ulmer p innsiden? En kropp nrmest ubrukelig, akkurat som du. 

Er det slik som skjer nr du mter noen som fr deg til fle akkurat nok til glemme alt det som gjr vondt? Som en rmningsvei, et tilfluktsrom. Som om det ikke er rom nok til noe annet enn dette menneske, men kanskje denne gangen akkurat plass nok til deg selv likevel, fordi du har lrt. Du vet n at selv om du mister deg selv i fallet s vil du finne deg selv p to steder til en og samme tid, du vil finne deg selv stende stdig p bakken for ta i mot. Du glemmer akkurat ikke nok til  glemme det du alene har bygget opp. Hjemmet du har bygget i deg selv, det som n bunner i en trygghet verken noe eller noen kan rive ned, en grunnmur s sterk at du kan bre deg selv. Tidligere har du vrt for varm for ditt eget beste, for andres beste, og n er du fremdeles varm, men du har forsttt at du ikke bare skal nske alle andre godt, men ogs deg selv. Du har lrt deg at hvis noen gr i fra deg, s skal du g frst, at selv om andre kan ta deg for gitt, s skal ikke du gjre det.

Jeg vet ikke om jeg er tilbake, og jeg vet heller ikke om jeg noengang kommer til vre det, kanskje forblir jeg ikke mer enn det jeg alltid har vrt, titter innom her i ny og ne, med alt for mange drmmer, men med alt for lite mot. Det eneste jeg vet er at jeg har mye jeg vil dele, jeg vet bare ikke hvordan.

Hjertet slr i utakt og jeg svetter i hendene, jeg er iskald p fttene og jeg vet ikke om det er ren redsel eller noe frydefullt ved det, i det jeg skal til igjen poste noe som for meg fles ut som et meningslst og usammenhengende innlegg. Kanskje alt er som fr, likevel. Jeg har savnet dere, det forandrer seg aldri.

  • Skrevet: 27.02.2018
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 6

Fever

  • Skrevet: 05.01.2018
  • Klokken: 15:41
  • Kategori: Sykdom

Processed with VSCO with av8 presetProcessed with VSCO with av8 preset

  • Skrevet: 05.01.2018
  • Klokken: 15:41
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 0

New year, new me?

  • Skrevet: 03.01.2018
  • Klokken: 21:18
  • Kategori: Hverdag

Who is she and where has she been all my life? Honey, Im home!

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 03.01.2018
  • Klokken: 21:18
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 6

Det er ikke plass nok til oss begge to

  • Skrevet: 17.12.2017
  • Klokken: 21:10
  • Kategori: Sykdom

Det er som om jeg ikke har nok rom, som om det er nok med at ingenting fyller hvert eneste et. Fra topp til t, i hvert eneste hjrne, opp og igjennom hver eneste bit av meg, hver eneste millimeter, tar all plass som er av det lille som er igjen av meg. Ikke rom nok til skrive, til skape, til bare vre. Jeg er ikke stor nok. Han er strre. Strekker ikke langt nok. Styggen p ryggen, som de lenge kalte han for, familie og venner, selv onkel P. N har han blitt s mange fler enn det han engang var. Han er utmattelsessyndrom og crohns i en og samme kropp. Han er desember mned og han er ikke bare trene om nettene, men ogs de som triller selv nr sola lager diamanter i snen. Han er et anstrengt forhold til mat og et selvhat uten like. Han er ensomheten selv n som jeg aldri har hatt flere rundt meg. Han er ondskap i sin sanne form, han er liv og dd i et og samme nske. Han fles ustoppelig, lever i beste velgende, i sin beste alder, tar mer plass i meg enn det jeg gjr selv, litt snn som Voldemort i Harry Potter. I hver eneste tanke og i hver eneste drm. Han er den tunge pusten og de sre ynene, han er meg nr jeg ikke har dusjet p flere dager, glemt ta vare p meg selv, foret han mer enn jeg har foret meg.

Jeg varer ikke evig, derfor har jeg ikke tid til denne evige runddansen jeg har forvillet meg inn i, men ribbeina mine er bare ribbein, selv om jeg avhenger av de. De er ikke murvegg eller gitter (selv om det hele kan fles ut som mitt eget lille fengsel), de kan ikke beskytte meg mot alt. Kanskje det akkurat n, er nok bare eksistere, selv om det p noen dager ogs kan fles litt i det meste laget. Jeg strekker ikke lengre enn det jeg gjr, akkurat n, jeg kan ikke tyes og byes, da nr jeg bristepunktet og knekker. Men hvordan knekker man? Kanskje er det dette som er ha knekt?

Kanskje m jeg bare ha troen p at jeg skal reise meg igjen (men hvor lenge skal jeg vente, nr er tiden inne for ta seg selv tilbake, nr vet jeg om jeg m gjre det fr jeg er klar, fr jeg har funnet ut hvordan jeg kan gjre det? Er det ikke g i mot seg selv, det ta tiden til hjelp? For tiden leger kanskje alle sr om vi lar den, men den tar ogs fra oss dyrebare dager, for er det ikke vi, vi som skal leve hver dag som om det er den siste, n som vi har sjansen?), at ben, ryggrad og nakke skal bli sterke nok til bre meg igjen, s jeg kan bli sterk nok til ta plassen min tilbake. At jeg en dag skal skrive som jeg nsker skrive, leve som jeg nsker leve, og vre stor nok til vre meg, til fylle meg selv alene, uten han som tar hvert eneste rom. Jeg er jo tross alt Harry Potter, han er Voldemort, og vi vet jo alle hvem som str igjen til slutt.

  • Skrevet: 17.12.2017
  • Klokken: 21:10
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 1

Baby its cold outside

N har snen endelig lagt seg her igjen, og gradestokken har igjen bikket minus. F ting gir mer julestemning enn snfall p vei hjem fra juledate og juleshopping, mens det river i kinn, og julelysene skinner vakrere enn p lenge. Skjerf er noe jeg  a l d r i  har ftt meg selv til kjpe, mye fordi jeg aldri har funnet et som har fltes worth it, og fordi jeg har arvet noen fra ssteren min, win win, men i r mtte jeg sl til da jeg fant dette fra Holweiler. Alts, look at it! All my favorite colors in one, burgunder, bltt, og et hint av grnn. Bruker det nonstop i disse dager, og det gjr en s god jobb med holde meg varm. 

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset
Processed with MOLDIVProcessed with VSCO with a6 preset

Dere hrer lite fra meg, av flere grunner, men som alltid hper jeg jo sl sterkere tilbake. Akk ja.. Jeg har filmet en video som jeg hper macen min har plass til, s jeg endelig kan f redigert en, for jeg har nemlig filmet tre til for noen uker tilbake, men alle tok for stor plass, men vi krysser fingrene denne gangen. Si forresten i fra om det er noen videoer dere nsker fra meg.

Hper dere har de godeste dager. Tenker snn p dere, always.

Julens kontraster

  • Skrevet: 05.12.2017
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Kjrlighet

Plutselig ble det s mye mer, s mye strre enn bare en selvdiagnosert angst. En skal ikke vre redd for angsten, sies det, og det er jeg for s vidt aldri, men samtidig; hvordan lar man vre, nr det som trigger den dukker opp i drmmer du ikke kan kontrollere. Det har ndd ryggrad, skraper seg langs hver eneste knokkel, opp og igjennom sjel og hjerte, setter seg i ben og armer. Plutselig er den bare der. Klumpen. Like mye fysisk i brystet som den er psykisk. Det er det mest bisarre jeg har vrt borti. Kvelertak. Det er som om jeg ikke har forsttt det fr n, hvor dypt det sitter, det er ingen lek lenger, og det var det aldri heller - ikke for meg. Og midt oppi dette ligger sykdommen som en hovedpulsre, det er den det hele bunner i, hadde det ikke vrt for den ville ikke sporene satt seg slik de gjorde, jeg ville klart brste de av, men slik ble det ikke, jeg var allerede p bristepunktet, for svak til st i mot siste vindkast, og kanskje er det derfor det er umulig bearbeide, fordi det er s mye annet som m bearbeides frst. 

Processed with VSCO with a6 preset

Desember. Da alle flelser skal bli pvirket av tente lys, pepperkaker, varmende glgg, barn med rde kinn og klingende lattere, og de godeste stunder med de en er s glad i. Da fles det litt ekstra tungt, sammenlignet med rets elleve andre mneder, da du plutselig vkner 1.Desember med klump i bryst og mage, i r som i fjor, den du hadde lurt deg selv til tro at skulle forsvinne mirakulst i lpet av natten. Du har blst ut lysene, og du har verken lyst p pepperkaker eller glgg, de rde kinnene ser bare kalde ut, og du hrer ikke latterne p samme mte som du engang gjorde. Det overskygges av minner som gjennomsyrer kroppen med flelser som tar fra deg mneden du helt siden romjulen for snart 22r siden l p mammas bryst med nisselue - har vrt din favoritt, det du alltid har gledet deg til, der du alltid har funnet trygghet. 

Det er noe s fryktelig srt ved det, nr s mange gleder seg, noe jeg ogs gjr, og da kjenne klumpen som ulmer et sted langt der inne, som utlser frykten for at julen blir i r som den ble i fjor, og ret fr der. Personlig har det har ikke noe med de rundt meg gjre, de gir meg den samme varmen de alltid har gjort, og tradisjonene er de samme. Jeg gruer meg til 1.juledag og til bursdagen min. Jeg hper jeg i r som i fjor er omringet av de som gjr livet til et liv, av julemusikk og alt det som gjr julen god, men i r, i r vil jeg nske leve. Jeg makter ikke grte meg igjennom romjulen enda engang, de skal ikke mtte se det igjen. Men i r er det annerledes, jeg er annerledes, jeg skal ta julen min tilbake, og aldri om noen skal f ta den fra meg igjen, det er ingen verdt. 

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg er s heldig som har disse to som str utenfor dren for plukke meg opp, selv de gangene jeg sier nei. P sndag var vi p julemarked, og i gr p ski. De som lurer frem et smil eller ti, de som lirker frem barnet i meg, den frydefulle barnsligheten ved vinterens frste sn. De som snakker om nisser som m ha gtt inn i fjellet igjen, n som bltimen er omme. De som synger hyere til julesanger enn hva jeg gjr. De som hvert eneste r har gitt meg sammen med ssknene mine glede rundt julen. De som har gjort meg til deres verste fiende nr det kommer til tradisjoner - alt skal vre slik det var for 15r siden, helst. De som redder et helt liv hver eneste dag. Takk, takk for alt dere er for meg, for at dere minner meg p at livet, det er verdt leve, for det gode er s godt, selv om det noen ganger kun varer i sekunder. Takk for at dere ikke bare forteller, men ogs viser meg noe s klisj som at tiden kan lege alle sr, om du lar den. At desember kan gi meg den kriblende flelsen igjen, at den kan fles bra, og skulle det komme dager hvor den ikke gjr det, s gr det bra, det og, for jeg er fremdeles omringet av de som er selve livet, og det er det som betyr noe.

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg tenker snn p de, p dere, som gruer seg til frjulstid, julaften, romjul og nyttr. Jeg klarer ikke la vre fle skyld hver gang jeg uttrykker hvor fin jeg syntes julen kan vre, for jeg vet s godt at det dessverre finnes s alt for mange som ikke fr ha det forholdet til julen, av ulike grunner. Selv om det ikke endrer noe, s vil jeg bare si at jeg tenker p dere, og at jeg s inderlig hper at desember blir noe helt annet enn hva den har vrt tidligere. Vi kan kanskje fle det p kroppen, vi ogs, i det noen forteller oss hvordan de har det, hva de tenker og fler, hva de har vrt igjennom, str igjennom, men vi kan aldri helt fle det som de gjr, vi kan ikke sette oss fult og helt inn i sjela deres, aldri helt forst, uansett hvor intenst og desperat vi nsker det, uansett hvor hardt vi prver, fr vi str der i de samme skoene, uten fotspor flge, og derfor m ploge vr egen vei. Og derfor kan vi heller aldri sammenligne noe eget med andres, men hvis det kan hjelpe, s husk at dere ikke er alene, uansett hvor ensomt det mtte fles. Det er mange som vil ta vare p dere, nr andre svikter. Det er kanskje ikke s mye en fr gjort, for ingenting kan f en til glemme fortiden, men kanskje, bare kanskje, kan vi hjelpe hverandre med glede oss til fremtiden.

N som resten av ret - ta vare p hverandre, vre gode mot hverandre, og se de som ikke blir sett. Det er mange som gruer seg til julen, og jeg kan love at det er f ting fles srere enn det, enn fle det slik p det som fremstilles som den mest kjrlige og tryggeste tiden av ret, det er ikke alltid slik, dessverre, og derfor trenger vi hverandre. ♥

  • Skrevet: 05.12.2017
  • Klokken: 21:30
  • Kategori: Kjrlighet
  • Kommentarer: 2

Frydefull barnslighet

  • Skrevet: 30.11.2017
  • Klokken: 22:00
  • Kategori: Kjrlighet

I cant even begin to describe h v o r mye jeg gleder meg til morgendagen, e n d e l i g desember!! Ihihi. Det er helt p trynet hvor likt et barn jeg blir, men jeg skal ikke si at jeg ikke nyter det, f ting er jo bedre enn fle glede p samme mte som en gjorde som yngre. Som jeg gleder meg til sku opp julemusikken p full guffe i sekundet jeg pner ynene, og enda mer til finne frem julefilm og sjokolade. Iihh, Im so overly excited!

Processed with VSCO with b1 preset
Processed with VSCO with b1 preset

N oppdaget jeg akkurat at artister som Sam Smith, Miley Cyrus og Norah Jones har kommet med noen nye sanger i forbindelse med julen, s n skal jeg bruke resten av kvelden til oppdatere jule-listen min, den finner dere her. Det blir nesten som en liten tjuvstart, men jeg skal klare ha selvkontroll nok til holde meg unna det som allerede er i lista. I familien har vi nemlig en uskreven regel om at vi ikke gjr noe som er relatert med julen, fr det er Desember, utenom julegaver, s klart, og slike ting vi ikke kan kontrollere selv. Det gjr det hele litt mer stas, og bygger opp en spenning av frydefull barnslighet.

Processed with VSCO with b1 preset

Hper dere gleder dere like mye som meg, og hvis ikke, s deler jeg gjerne litt med dere, og sender tusenvis av varme klemmer, tenker snn p dere og hper alt er bra. Masse kjrlighet!

  • Skrevet: 30.11.2017
  • Klokken: 22:00
  • Kategori: Kjrlighet
  • Kommentarer: 0

Aldri forlat meg

  • Skrevet: 28.11.2017
  • Klokken: 21:31
  • Kategori: Kjrlighet

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg tror at selv hvis du hadde forsvunnet, som om du og det vi har og er, aldri var, og hvert minne, hver berrelse, hele deg, oss to du og jeg, hadde blitt tatt i fra meg, som om hjertene vre aldri hadde sltt i takt med hverandre, og jeg aldri hadde kjent til hvordan to kropper blir til en, pusten sykron, hvordan ynene mine klarte  finne et hjem i dine, og hvordan ensomhet blir til tosomhet, tror jeg at jeg hele livet ville gtt med et tomrom i meg, som jeg aldri ville klart fylle, selv da hadde du satt spor i meg.

Processed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 28.11.2017
  • Klokken: 21:31
  • Kategori: Kjrlighet
  • Kommentarer: 4

Maybe its true that I cant fall in love with humans anymore, but at least I can fall in love with pieces of fabric

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset
Kjole // Reformation

Your visions will become clear only when you can look into your own heart. Who looks outside, dreams; who looks inside, awakes

Lets talk about overskriften for a moment. Skrevet av Carl Jung forresten. Var det fler enn bare meg som kjente hjertet falle til trne? Det var som om et lys gikk opp for meg, som om jeg plutselig inns det jeg s lenge har prvd unng, det jeg har drmt om at skal vre realiteten, men som ikke helt enda er det. Auch, men s vakkert.



.. And then she fell in love! Jeg har lenge vrt p jakt etter minimalistiske smykker, syntes det er s vakkert, og slike sm detaljer kan utgjre en s stor forskjell. Hvem hadde trodd at denne jenta skulle foretrekke gull fremfor slv? I hvert fall ikke jeg som 15ring. Jeg som hele livet har sverget til slv, men det er bare alts noe s vakkert med gull, det fletter seg s fint sammen med hudtoner.

Like always opprettholder jeg min selvdiagnoserte lidelse som avhengig av shopping (da jeg skte i google (thank you google for everything you do for me everyday) for underske hvordan "shoppingavhenigig" skrives, kom det opp "shoppingavhenighet test" verst.. I did not dear.. I did not.. makter ikke f det bekreftet, foretrekker heller lure meg selv til tro at jeg enda har selvkontroll og verdighet i godt behold), ved daglig scrolle meg igjennom hver nettbutikk ever existed. Denne gangen var det Etsy som hadde godsaker by p. Syntes Etsy er et genialt konsept, for fyttisren s mange flinke og kreative mennesker det finnes p denne kloden, jeg blir helt amazed. Se p disse smykkene for eksempel, I cant even, so beautiful and simple.  


Smykker // Etsy - LayeredAndLong/GLDN

Dj vu

  • Skrevet: 21.11.2017
  • Klokken: 21:56
  • Kategori: Sykdom

Jeg er s redd for aldri klare skrive igjen. Hva om jeg aldri igjen vil klare sette ord p det som ligger p dypet, p dypet hvor jeg finner meg selv, med for lite luft i lungene til komme meg til overflaten. Det er p mitt verste jeg er best, best p det jeg elsker gjre - skrive. P kunsten og livet. P det sre og brutale. P virkeligheten. Det er tidspunkt jeg har mtte tvinge meg selv til smerte de gangene jeg har hatt det bra, har mtte forelske meg i min egen elendighet. Men slik er det ikke n, n mestrer jeg ikke engang det jeg alltid har kunnet lene meg p, n er jeg ingenting, verken for meg selv eller dere.

Processed with VSCO with a6 preset

Fler meg fengslet i egen kropp og i eget sinn, trenger ikke igjennom, nr ikke frem, ikke engang i og til meg selv. Tilbakefall. Jeg kan ikke sette fingeren p sist jeg hadde det snn her. Jeg hadde noe lignende for tre r siden, men da var jeg mest deprimert, men det den ene dagen ikke makte leve mer, mens en annen ville leve for alltid, det er noe jeg lrt meg leve med, s godt det lar seg gjre i hvert fall, velger jeg tenke i det jeg skriver dette og ser bort i fra at jeg i gr var p vei ut vinduet, psykisk alts, psykisk - ingen grunn til bekymring, har jo tross alt s mange som er glade i meg, har ikke annet valg enn bli her, ikke at jeg vil ha det heller, jeg elsker jo livet, elsker, men det kommer bare yeblikk hvor det hele blir litt for meget, men slik er det, livet er vakkert dere, livet er vakkert.

Processed with VSCO with a6 preset

Det hele tar det meg tilbake i tid. Fire, fem, seks, sju, tte r tilbake i tid, som en konstant dj vu. Traumer. Plutselig blir jeg minnet p hvorfor lukten av sykehus gjr meg kvalm, og hvorfor jeg unngr enhver legetime, alt jeg s lenge har fortrengt slr meg midt i fleisen. Redsel. Kroppen min, hvem er du? Hva er du? P papirene str det at du er s og s mange prosent invalid. Du er ikke til kjenne igjen. Tunnelsyn. Kaldsvette. Hyppige hjerteslag. Lyd - og lysmfintlig. Skjr og utmattet, og det uten en forklaring. Du har ikke engang matlyst, da er du i hvert fall ikke min, det skjnner vi alle. Kan verken vaske klr eller trke stv, men det har jeg jo aldri vrt srlig god p heller, men dusje og pusse tenner, det er jeg god p, men det er ikke du, ikke i det hele tatt, jeg tror jeg m bde til frisren og tannlege. En blir s motls. Som om alt jeg har jobbet for, kjempet mot i s mange r, har vrt forgjeves, nr det bare kan bli tatt fra meg slik.

Processed with VSCO with b1 preset

Men snart er det jul, og etter jul kommer nyttr og lysere tider, vr og fuglekvitter, lvetann og jordbr-spann, plutselig s er det sol og sommer, og jeg skal bli frisk, jeg skal det, om ikke helt, s skal det blir bedre enn hva det er n, det skal det. Det fine med bli tvunget til tilbringe alt for mange dgn kun med seg selv, innenfor fire klaustrofobiske og rastlse vegger, er at en blir minnet p det jeg lrte mine frste r som syk, da alle dage var som disse - de sm gledene, de som blir s mye strre enn de store. Som for meg i november er Harry Potter og varmeflaske, havregrt med kanel p og fredager, som for meg er den barnslige og frydefulle ventingen p desember; julemusikk og julefilmer, klementiner og appelsiner, lyslenker og julehandel. Ikke for glemme skiturer med pappa og kvelder foran peisen med mamma, frokoster med ssken og tantebarn, klirr i glass og i hjerter med jentene, og la oss n ikke glemme dager i bakken p snowboard, konsekvensene tas p strak arm, worth it, om jeg s m legges inn. Jeg er s heldig som fr lov til elske julen, og jeg tenker s utrolig mye p dere som ikke har ftt lov til det, som m forbinde julen med noe helt annet en hva den egentlig burde vre. Jeg hper denne frjulstiden, og julen blir en helt annen enn deres siste, jeg hper den blir like god og varm som den ute vil bli kald. Jeg tenker p dere, hele gjengen, dere er gull verdt.

Processed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 21.11.2017
  • Klokken: 21:56
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 6

Pust

  • Skrevet: 15.11.2017
  • Klokken: 21:20
  • Kategori: Sykdom

Processed with VSCO with a6 preset

  • Skrevet: 15.11.2017
  • Klokken: 21:20
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 1