Rikke Gunnersen

Desember

  • Skrevet: 04.12.2016
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Hverdag

Kan´ke tro det, endelig desember, iik! So exited, hopp og sprett, tjo og hei. Jeg ler så godt av meg selv hver gang desember kommer og jeg gang på gang blir som et lite barn igjen, det kribler sånn i brystet, hihi. Har hatt en fin start og gosser meg til tusen, både alene og i godt selskap. Vil ønske dere den fineste førjulstiden, mine søteste nisser. Tenk at det er 2 søndag i advent allerede. Håper julen varmer hjertene deres like mye som den varmer mitt. 



Ekstra mange klemmer og ekstra mye kjærlighet til dere som syntes julen er tung, dere som gjerne skulle vært foruten og gruer dere til dagene vi har i vente. Hadde jeg hatt en, hadde jeg ikke unnet min verste fiende det engang, og jeg håper så inderlig at den på et eller annet vis blir god for dere, krysser alt av fingre og tær i håp om at det hjelper, alle fortjener en god jul. Husk at jeg alltid er her, alltid.

Hvordan har helgen og starten på desember vært for dere?

  • Skrevet: 04.12.2016
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 1

Thigh high boots


Sko - Nelly // Skjorts - Levis // Jakke - Zara

Null stress i joggedress.

  • Skrevet: 24.11.2016
  • Klokken: 10:46
  • Kategori: Hverdag

Tjohei, og god (sen)morgen! Hvordan ser dagen ut?
Tenkte for en gangs skyld å titte litt tidligere innom enn hva jeg pleier, kan vell telle på fingrene hvor mange ganger det har blitt gjort.

Fant en råkul joggedress fra HM her om dagen, følte meg litt som santa´s little helper der jeg sto, satt langt inne å ikke ta den med hjem altså.. money where you at when I need you? Hehe. Nå får jeg starte dagen for fullt, så vil egentlig bare ønske dere en fin dag, dere er de godeste.


  • Skrevet: 24.11.2016
  • Klokken: 10:46
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 4

Hva passer vell bedre på en ellers blå mandag enn en video full av fails.

  • Skrevet: 21.11.2016
  • Klokken: 21:26
  • Kategori: Video

Hålaa, mine vakreste blomster! Hvordan er det med dere?

Endelig hjemme, eller.. endelig og endelig, skulle gjerne vært borte en stund til, men endelig på den måten at jeg har nok nett til å få lastet opp videoen så jeg får delt den med dere, skal si det har kokt greit bra i skallen de siste dagene, med endelig er det i orden. Så nå titter jeg innom i full fart før det blir for sent på kvelden, for å dele tidenes videofail med dere.

Meg i et nøtteskall.. hver gang jeg skal prøve meg på disse videoene som jeg vet mange av dere syntes piffer opp enhver blogg, så går det skeis, som med alt annet i livet, hehe neida joda. Da jeg etterhvert i innspillingen og senere da jeg kom til redigeringen, innså at videoen ville bli like totalvrak som meg måtte jeg pønske ut en ny løsning, for jeg vil så gjerne dele andre sider ved meg og hverdagen min, enn bare dette depressive drittunge (valg av ord ble inspirert av sporify-listen min, ellers ville jeg nok ikke gått så dypt, hehe) opplegget. Så da håper jeg dere liker den så godt det lar seg gjøre, og si gjerne i fra hvis dere ønsker eller har forslag til fremtidige videoer, hvis dette er noe dere vil jeg skal fortsette med da så klart.


For bedre kvalitet: trykk på tannhjulet - quality - 720pHD

Hva har dere gjort i det siste?
Mange klemmer fra meg til dere, dere er gold.
 

  • Skrevet: 21.11.2016
  • Klokken: 21:26
  • Kategori: Video
  • Kommentarer: 6

Family first.

  • Skrevet: 15.11.2016
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Kjærlighet

Flagg på halv stang så langt øynene rekker, hele veien til kirken, mormor betydde mye for mange, ikke bare for oss av samme blod, og det var rørende og stort å se, så mange som samlet seg for å ta farvel og hedre vår kjære. Det beste med stor familie er når vi alle samles, selv om det nå kun er en sjelden gang, og denne gangen rundt omstendigheter vi gjerne skulle vært foruten, men det er jo også det, at det er like godt å ha hverandre i sorg som i glede, så mange klemmer og så mye kjærlighet, trillende tårer og trillende latter på en og samme tid.



 

  • Skrevet: 15.11.2016
  • Klokken: 20:30
  • Kategori: Kjærlighet
  • Kommentarer: 2

Helgen i Trondheim, den vakre himmelen, familien og deg.

  • Skrevet: 09.11.2016
  • Klokken: 19:25
  • Kategori: Kjærlighet

Håper dere har det godt, bekalger mitt fravær. I morgen reiser jeg igjen opp og bort til familie, jeg gleder meg til vi alle skal samles, tross omstendighetene. Det er så godt å være sammen.

Himmelen var så alt for vakker til at det kunne være tilfeldig, kunne kjenne det på hele meg. Det var noe som fortalte meg at jeg ikke måtte være alene den helgen, du forsikret deg om at vi alle hadde noen, og det finnes ikke en tid hvor jeg skulle ønske jeg tok mer feil som da disse tankene traff meg, håpte at dette bare var tilfeldighet, men det var en realitet uansett hvor mye vi nektet for det, men vi var forberedt, og det var du også, endelig fikk du slippe. Og takket være deg har vi heldigvis hverandre, vi kan gråte sammen og vi kan le sammen, kanskje akkurat nå begge på en og samme tid, og jeg tror det er akkurat sånn du ønsker at det skal være, at hver gang vi alle samles, blir vi mint på kjærligheten som enda vokser seg større og sterkere oss i mellom.


 

  • Skrevet: 09.11.2016
  • Klokken: 19:25
  • Kategori: Kjærlighet
  • Kommentarer: 2

There is always a behind the scenes. #2

Husker dere innlegget jeg gjorde for en god stund tilbake? Dere kan finne det her, og har du ikke fått lest det, så vil jeg anbefale deg å lese det før du leser dette. Jeg må innrømme at jeg selv fikk bakoversveis av å trykke meg inn på det igjen, skal si jenta har fått valpefettet tilbake nå ja, men det er kanskje ikke så feil selv om det til tider kan føles sånn, med tanke på at ribbena på den tiden syntes fordi jeg var utrøstelig trist og kanskje spiste mindre enn jeg trodde.



Jeg tenkte å gjenskape det i farger og i skjorts, pluss disse ekstra kiloene da, så håper jeg det nå som sist, er noen som virkelig trenger å se det, at det er noen som innser og forstår at ingen er feilfrie, som jeg alltid sier, det er jo det uperfekte som blir perfekt, det viktigste er at vi behandler kroppen vår rett, spiser sundt, godt og nok, samtidig som vi er i hverdagslig aktivitet, så kan kiloene hoppe på eller rase av om de vil, for husk - du er finest når du har det bra.



Før jeg ble syk var jeg nærmest en treningsnarkoman, drevet av ren lykke for sport, det syntes både på hvordan jeg presterte fysisk, og hvordan kroppen min så ut. Jeg ble godt vandt med å ha en veltrent og stram kropp, det hadde jeg også de første årene som syk, tross for at det var på det tidspunktet jeg var mest sengeliggende, jeg var bortskjemt på den måten.



Men syv år setter sine spor med tiden, biter deg i stumpen om du vil eller ei, spesielt hvis du er som meg, med en kjærlighet for mat, og det ofte kun er det du har å fylle dagene med, glede deg til, med også liten mulighet til daglig fysisk aktivitet, vil det naturligvis ende med et stigende tall hver gang du beveger deg opp på vekta, cellulitter du kan se herfra til månen, strekkmerker helt ned til leggene, og små og etterhvert større valker du aldri har sett tegn til før. 



Jeg har mislikt hver minste lille del av meg selv, unntatt føflekken under venstrefoten. Jeg har unngått speilbildet og til tider sosiale-sammenkomster for alt jeg har ønsket har vært å ikke bli sett, aldri møte andres blikk i frykt for at det vil bekrefte at også de ser den som møter meg i speilet.



Jeg har sultet (Dette tror jeg det kun er en person som vet, jeg tror jeg har skjulte det godt. Jeg har alltid vært den som har spist mest blant andre, oppmuntret til mer mat og godter, men det fordi jeg så sårt har prøvd med alt jeg har å fjerne alle eventuelle tvangstanker hos de rundt meg, ville ikke at de skulle kjenne de like kraftig som meg, måtte være den som fortalte at det må være lov å kose seg, nå som vi er sammen. Jeg er ikke sulten lenger, og nå mener jeg det når jeg sier at det er lov å kose seg.) og spist meg til randen, ingen mellomting, overspising er jo også en spiseforstyrrelse, og det ble litt sånn for meg, druknet sorgene i gleden av maten.



Men noen ganger skjer det endringer i livet vi ikke så komme, endringer vi må forholde oss til, leve etter, og jeg må godta at det er sånn her jeg ser ut nå, at det er dette som er meg, selv om kroppen ikke er det den en gang var, og kanskje hadde vært hvis den var frisk. Kroppen min trenger hvile og det er noe jeg må akseptere, aksepterer jeg ikke det blir jeg aldri bedre, nå skal den få hvile, og når den har fått nok av det, kanskje blitt frisk, så vet jeg at ingenting kan holde meg tilbake lenger, og i mellomtiden, skal jeg bære den stolt, for gud som den har kjempet, og med det syntes jeg kanskje at den er litt vakker alikevell.


 

Hold litt rundt meg.

  • Skrevet: 24.10.2016
  • Klokken: 20:25
  • Kategori: Sykdom

"Det er flere dager siden sist jeg pustet inn frisk luft, utenom den som sniker seg gjennom den egentlig stengte vifta i veggen. Det er flere dager siden sist jeg så et menneske, utenom de jeg kan se fra vinduskarmen, hvor det hender at jeg blir sittende å se på de og livet som forsvinner med vinden. Det er ofte dager som disse, innestengt og skjermet fra omverden, som om jeg bare er et vitne til alt det som skjer rundt meg, kun en flue på veggen, ikke en del av det hele.




Hjertet slår noen ganger for mye, hardt og tungt, jeg skjelver, en indre uro, jeg kan kjenne det i armene, i føttene, i hodet, i brystet og litt i magen. Det ble så alt for mange tanker denne søndagen, som det alltid blir på søndager, som det alltid blir alle andre dager også, for alle dager har jo blitt til søndager for meg, unntatt fredager, jeg elsker fredager.

Det er noe med det, disse dagene og nettene i sengen, med kun meg selv og tanker til selskap, realiteten om livet og hverdagen, fremtiden. 




En knusende ensomhet treffer meg på dager, netter som disse. Noen ganger føler jeg meg til og med alene, selv om jeg så langt i fra er det. Disse livsviktige kjærlighets-båndene mellom familie og nære venner, de hvor vi lover hverandre å være der for alltid, uansett tid og sted, de hvor vi ser på det som en selvfølge at våre kjæreste skal ta kontakt, hvis de også en dag skulle føle det sånn her. De hvor vi legger fra oss alt vi har i hendene, for å så klart stille opp for de som betyr mest, det er et enkelt løfte, i hvert fall for meg, det vanskeligste løfte å holde, er det hvor vi kanskje lyver til både oss selv og til de rundt oss, om at vi også skal ta kontakt, de gangene det er mørkest. Det er lett å være den som hjelper, men så vanskelig å være den som trenger hjelp. Livredd for å byrde, livredd for å vise hele meg, til enda en som med tiden og tyngden etterhvert vil forsvinne.




Trenger så sårt å bli holdt rundt, det er vondt å innrømme, det svir i stoltheten, så langt bak som til ryggraden, vil klare meg selv jeg også, være den selvstendige og råe kvinnen vi alle snakker om, like queen som Beyonce, men akkurat nå, er det tid for å bite i det sure eplet og være ærlig mot meg selv. Jeg trenger så sårt å føle en annens varme, kjenne på at livet, det er verdt det, og vite at her, akkurat nå, er jeg trygg. Jeg bryr meg mindre og mindre om hvem, hva og hvor, ser på det som et faresignal, i hvert fall til meg å være, men så lenge jeg bare i noen sekunder, minutter, eller gjerne timer, kan få en pause, et pusterom, et avbrekk, kanskje til og med et smil, eller et hint av trillende latter, så betyr det så veldig lite, trenger å føle at hjerte slår på den gode måten, bli fortalt, at dette, dette skal gå bra."
 

  • Skrevet: 24.10.2016
  • Klokken: 20:25
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 6

God helg!

  • Skrevet: 14.10.2016
  • Klokken: 19:20
  • Kategori: Hverdag

Hei skjønne! Hva er planene for helgen, og hvordan har dere det?
Tenkte bare titte innom for å ønske dere en god helg, før jeg som vanlig må løpe ut døren for å rekke fredagsdaten, rakk akkurat å hive i meg litt taco og sluke en cococrunch, det hører jo fredagen til, hihi. Takk for at dere fortsatt klikker dere inn hit, vet at det ikke er det mest fristende nå om dagen, jeg er heldig som har dere. Love you! Håper fredagen gir dere en like god følelsen som den alltid gir meg, men nå må jeg løpe, god fredag.

  • Skrevet: 14.10.2016
  • Klokken: 19:20
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 4

For jeg vil jo bare det.

  • Skrevet: 10.10.2016
  • Klokken: 20:25
  • Kategori: Sykdom

"Det er ikke det at jeg ikke vil leve så langt i fra så klart vil jeg leve åhh gud som jeg vil leve det er bare det at jeg ikke har noe igjen ingenting å kjempe med hele meg er borte det er ingenting igjen av meg men hva gjør jeg egentlig når jeg har kommet helt hit hvor jeg ikke lenger er sterk nok må jo bare fortsette uansett hvor vondt det gjør tenker nå jeg men det gjør så vondt så jævlig forbanna drepende vondt men åhh gud som jeg vil leve jeg vil bare det vær så snill"


 

  • Skrevet: 10.10.2016
  • Klokken: 20:25
  • Kategori: Sykdom
  • Kommentarer: 0

Lillelørdag

  • Skrevet: 05.10.2016
  • Klokken: 10:46
  • Kategori: Hverdag

Pjuh, endelig fikk internett stumpen i gir og lot meg endelig få laste opp bilder uten å måtte sitte her til jeg ikke lenger har en pc, hehe.. Ingen god ide å teste tålmodigheten min om morgningen altså, det har konsekvenser uansett hva eller hvem du er.. Jeg jobber med saken. Luksusproblemene i 2016 altså, vi lever godt her i Norge.

Heihei, og god tidlig formiddag til dere, mine skjønne! Hvordan er dagen så langt? Her skinner sola, og det er så godt nå som gradestokken nærmere seg 0, brr. Men det er jo også da høsten er finest, hvor vi strekker oss desperate etter solstrålene og varmen, mens frosten ligger på bakken, himmelen aldri har vært blåere og trærne aldri før vakrere. Håper dere har en like fin høstdag utenfor vinduet som det er her, kle dere godt! Ville bare titte innom for å ønske dere en fin dag, allerede er dere halvveis i uka, hang in there, så er det plutselig fredag igjen, og som vi vet, så er jo det verdens beste dag, syntes nå jeg i hvert fall.




 

  • Skrevet: 05.10.2016
  • Klokken: 10:46
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 0

Inn i hjertet

  • Skrevet: 03.10.2016
  • Klokken: 20:45
  • Kategori: Dikt

Føler jeg ikke strekker til her på bloggen for tiden, som i hverdagen og i livet, men det har jeg vell egentlig heller aldri gjort, i hvert fall ikke her inne på bloggen. Er så mye jeg vil gjøre, så mye jeg vil få frem, skape, det klør i fingrene. Hjerte og sjel skriker i håp om å lage en liten sprik som kan tillate meg å snike, krype meg liten ut derfra, og med det endelig blomstre og vokse meg stor. Enda i en fase hvor jeg svever midt i mellom et sted, et sted hvor uvitenhet, usikkerhet og forvirring er dominanter, ingen tegn til bakkekontakt, men igjen.. så leste jeg i går at de som har to ben på bakken står jo stille, og det vil jeg i hvert fall ikke. 



Som vanlig roter jeg meg bort på en aldri så liten bærtur med disse innleggene, starter på noe helt annet enn hva jeg først hadde planlagt å dele. Et evig kaos, litt sånn som meg. Jeg beklager. Det er bare det at jeg føler at jeg ikke lenger klarer å skrive, og derfor hver gang må gi en forklaring på hvorfor innleggene ikke lenger er som de en gang var, dele noen tanker som det over her, så det kanskje er lettere å forstå seg på eller kjenne seg igjen i.



Når det kommer til det å føle at jeg ikke lenger klarer å skrive, så motbeviser jeg jo meg selv hver gang jeg roter meg inn hit, men kanskje blir det tomme ord og setninger, til tross for at det blir langt. Føler en form for skrivesperre. Tar meg selv aldri i å åpne notatene på mobilen, skrive side-lange tekster om alt jeg har i brystet og så gjerne vil dele med dere, som jeg alltid gjorde før. Nå for tiden ender jeg som oftes opp med å holde klumpen i brystet for meg selv, den er vanskeligere å tolke, vanskeligere å sette ord på, forklare og dele, men en gang i blant hender det at jeg skriver små setninger, som jeg liker å kalle de, som noen andre kaller for dikt og poesi, og det fører meg endelig til poenget i dette innlegget - Jeg har startet en ny Instagram profil, kun med disse tekstene. Jeg starter med nostalgi langt tilbake i arkivet, så all fortid etterhvert blir forbi, så jeg kan begynne å dele nuet og en fremtid. Tenkte å bare si i fra, hvis noen ønsker å følge meg der. @ihjertet

Håper mandagen har vært alt annet en blå. Ønsker dere en solfylt uke, mine vakre solstråler.
 

  • Skrevet: 03.10.2016
  • Klokken: 20:45
  • Kategori: Dikt
  • Kommentarer: 6

Så kanskje, bare kanskje, er jeg stor nok for noen.

  • Skrevet: 27.09.2016
  • Klokken: 21:01
  • Kategori: Foto

Jeg elsker Instagram, og da sakker vi å virkelig elske, noen vil nok si at det er litt i det meste laget også, avhengigheten er ustoppelig, må tok snart på en liten rehab. Et tidsfordriv som tilbyr koselige bilder som familie og venner publiserer, og masser av inspirasjon og en avkobling fra virkelighet passer meg utmerket. Men det har blitt så mange uskrevne regler, i hvert fall hvis du ønsker å nå langt, bruke det til mer enn bare ukas høydepunkt, mer en plattform du kan inspirere og motivere, ved hjelp av en av dine største hobbyer, bilder. Strever etter å være like flawless som Anniken Jørgensen, Oda og Ingrid Hartmann, Johanna Aure, Hanna Lauridsen og alle de store flotte, men nå har jeg tatt en bit eller tre av det sure eplet og endelig innsett at jeg aldri kan bli som dem, kommer aldri til å oppnå noe så følgertallet stiger betraktelig, det vil nok holde seg sånn her til jeg havner under jorda, feeden min vil aldri bli like interessant, for jeg er bare lille meg, men nå har jeg begynt å syntes at det er helt ok. Så derfor, skal jeg prøve slutte streve, legge fra meg perfeksjonisten, bare være lille meg og håpe jeg er stor nok for noen.

Min instagram tidligere:


For jeg tror ikke det er Instagrams hensikt å få noen til å grue seg til å trykke seg inn, fordi vi ser alt og alle vi skulle ønske vi var, så da må vi ta saken i egne hender, ikke bare legge skylden på Instagram eller andre, men heller på oss selv. Instagram er for å dele, så hvorfor la være dele alt du ønsker å dele, bare fordi du allerede har delt ett bilde de siste 24 timene, og det ikke passer seg å dele to selfies tatt samme dag, eller fire stemningsrapporter fra samme fest? Jo det passer seg, alltid, Instagram er ikke for regler, det er for å dele, så la oss da vell. Hvis noen lar være følge deg fordi feeden ikke ser feilfri ut, så vil du vell heller ikke ha de til følgere, tenker nå jeg. Så klart vil jeg ha så mange følgere jeg har kapasitet til å få, og like mange likes som venninner, men så må jeg jo også vurdere hvor viktig det er, for er det egentlig så viktig? Vil vi ikke heller gå inn på profilen vår og tenke på alle de gode øyeblikkene, enn å tenke på at det bildet aldri rundet 100 liker eller at den blåfargen er litt annerledes enn den andre? Det fineste med Instagram er at vi kan se hverandre og oss selv vokse, endringene over årene, endringene i feeden, endringene i oss selv, og det syntes jeg er så sabla kult. Nå gjør jeg en endring, trenger et nytt kapittel, og om jeg skulle angre i morgen så er det ikke verre enn at det er på'n igjen med rammer og strevingen etter at fargene i bildene skal gå som en rød tråd. Skrevet under et bilde, Instagram 22.08.16.

Min instagram nå:


På en måte.. foretrekker jeg jo kanskje den hvor perfeksjonisten tok fullstendig overhånd, den er jo mer innbydende og fin, men samtidig så har jeg ikke lenger et sykelig press på å føle at jeg må være perfekt der inne lenger, så jeg prøver å stå ved at det holder å bare være lille meg, fortelle det til meg selv i øyeblikkene hvor angeren skimter dagen. Jeg tror endringen er for det beste.


 

  • Skrevet: 27.09.2016
  • Klokken: 21:01
  • Kategori: Foto
  • Kommentarer: 4

Dragonfly.

  • Skrevet: 25.09.2016
  • Klokken: 21:20
  • Kategori: Hverdag

"Having flown the earth for 300 million years, dragonflies symbolize our ability to overcome times of hardship. They remind us to take time to reconnect with our own strength, courage and happiness. May your heart be lifted by dragonfly-wings."

Processed with VSCO with c1 preset Processed with MOLDIV 

Processed with VSCO with c1 preset

God søndag, mine skatter. Håper alt er godt.
 

  • Skrevet: 25.09.2016
  • Klokken: 21:20
  • Kategori: Hverdag
  • Kommentarer: 2

Det lille som skal til.

  • Skrevet: 22.09.2016
  • Klokken: 21:48
  • Kategori: Kjærlighet

Arbeidsbuksene er igjen på, de med et dryss femininitet ved hjelp av blomster, de jeg kun kan tillate meg selv å trives i her. Endelig hjemme. Her hvor jeg kan være meg. Bare meg. Og selv da være god nok. Vi trenger alle noen eller noe som vi kan kalle for hjem, som lirker frem tryggheten og varmen. Kjærligheten. Som tillater oss hvile. Noen og/eller noe som tar litt ekstra godt vare på oss, når vi ikke er i stand til det selv.


 

  • Skrevet: 22.09.2016
  • Klokken: 21:48
  • Kategori: Kjærlighet
  • Kommentarer: 6
Rikke Amalia

Heii, skjønne blomster! Jeg heter Rikke, og er 20 år. Med denne bloggen ønsker jeg å inspirere deg, gi deg et lite håp og vise deg at du ikke er alene. Jeg vil fortelle min historie, den syke jenta, med en litenskap for mote, og en kjærlighet for bilder. Et hat og elsk forhold til livet og alt det følger med.


Kontaktinformasjon:


rikkebloggkontakt@hotmail.com


Search

Bloggdesign

hits